2019
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Det finnes mennesker som pakker seg inn i plast foran teven, førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, busspassasjerer som bryter ut i sang, synkront, en luftballong over byen om natten, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, kollisjonsputer som ikke virker, elviskonserter man aldri rakk, mobiltelefoner uten strøm, og rundt dette finnes en ambulanse man helst vil unngå. Men, det finnes også mennesker å elske der ute, venner som venter, det gjelder å holde ut, holde seg flytende, novellene i denne boka handler om dette.
Omtale fra forlaget
Året etter sin imponerende debut kommer Johan Harstad med en sterk novellesamlig. Det finnes førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, og en luftballong over byen om natten. Det finnes elviskonserter man aldri rakk, helautomatiske nettpsykologer og airbager som ikke virker, mennesker man ikke har sett på mange år. Og rundt alt finnes en ambulanse man gjerne vil unngå. Men det finnes også mennesker der ute man kan elske, og venner som venter. Det gjelder å holde ut, det gjelder å holde seg flytende. Novellene i Ambulanse handler om dette.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Innbundet
ISBN13 9788205307360
EAN 9788205307360
Språk Bokmål
Sider 189
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]
Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.
«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.
Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.
I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?
Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.
Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.
Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.
Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.
Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.
Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke, rosa tannkjøttet, og at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenke på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det gjør vondt ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt. Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam. Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjørde det.Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet.
Jeg forsvinner. Det er ingenting å være lei seg for. Hele tiden fødes mennesker man kan elske, hele tiden.
Vietnam. Torsdag.
Tenk deg at du må skade deg selv. Tenk deg at du setter barberhøvelen eller barberbladet over det myke rosa tannkjøttet, at du barberer det av med kraftige bevegelser. Gjør det vondt å tenkte på det? Tenk deg at du trekker kanten av et papirark raskt over øyelokket. Det er vondt, ikke sant? Bare ved tanken? Innbill deg at du biter hardt i en ujevn binders av stål, drar den over tennene, sliter bort emaljen, slik at metallet risler over nervene i tennene. Det gjør vondt.
Forsøk å tenke på dette ordet: Vietnam.
Gjør det fortsatt vondt? Nei? Det burde gjøre det. Det burde det absolutt. Kanskje er det det som er problemet? Klarer du å tenke slik, at du skader deg selv?
Prøv.
Prøv å tenke at du trekker ned undertøyet ditt. At du løfter den ene testikkelen din, den venstre, ut av undertøyet, at du stiller deg ved bordet her, legger den forsiktig nedpå. Og du løfter hammeren, slår til. Av. All. Makt.
Slik føles det.
Å hate seg selv i speilet. Å vite at du trenger noen mer enn du trengs.
Hun er en av dem som alltid kommer tilbake, i triumf. Jeg er en av dem som alltid blir. Ikke fordi jeg er lat, eller tiltaksløs. Men fordi noen alltid må bli igjen. Ellers går det ikke opp.
Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp. Likevel er neglene mine nedbitte.
Safety first. You should not be alarmed. Med engelskspråklige slogans kan du selge hva som helst, tenker jeg. Det kunne like gjerne stått: You should sit still, like a dumb motherfucker, awaiting the disaster. Og ingen ville ha reagert.
Det er tirsdag og lenge til helgen kommer, tirsdag, en dag i ukens ingenmannsland.
Det er vanskelig å si når det startet. At jeg begynte å skli bort. At jeg begynte å forsvinne for henne. Det kan ha vært så mange anledninger. Det kan ha startet når som helst. Begynte å smuldre foran henne, gå i oppløsning foran kaffekoppen hennes. Hele tiden med hender knuget under bordet. Tenner sammenbitt. Lukkede øyne.
Det leses for lite noveller, romanen settes alltid først, men her har du 10 knallgode novellesamlinger som bør få deg til å like det gode gamle korte formatet også. Listen består av 9 norske og 1 amerikansk forfatter. Jeg kunne sikkert ha funnet en 10. norsk forfatter også, noe av Per Petterson kanskje, eller Øystein Lønn, men grunnen til at Richard Ford er med på listen, er fordi den er så vannvittig god at den bare må med. Listen er ellers vilkårlig satt opp. Kos dere.
Jeg ba om forslag til gode novellesamlinger og bokelskerene kom med mange gode forslag. Her er en liste over de novellesamlingene som ble anbefalt :)
Av de 105 tekstene jeg leste i fjor er disse som skilte seg ut fra mengden.
Folk spør meg hele tiden om hvem som er min yndlingsforfatter, jeg svarer "hæ?" og innser at jeg aldri ser frem til at en eller annen bok blir utgitt av nettopp DEN forfatteren. Dette er jakten på h*n som skal gi meg forventninger ved hver utgivelse (hvis død, ved hver nyoppdagede), samt gi meg lyst til å lese den samme boken om igjen.
Bøker i lite format som egner seg godt å lese på farten, og som er små nok til å ligge blant nøkler, mobil og andre essensielle ting i vesken.
Kom gjerne med tips til lignende bøker (og kom gjerne også med forslag til en bedre liste-tittel).
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!
Dette er ei liste over bøker jeg har lest eller skal lese som har et transportmiddel i tittelen eller på omslaget.