Ingen mennesker kan vite nøyaktig hvordan et annet menneske har det . Aldri. Vi er stengt inne i oss selv. Vi kan fortelle og forklare. Tegne og skrive. Men ingen vil noensinne besøke deg innerst inne, ingen vil noensinne forstå fullt ut hva som foregår inni deg.

Det er klart Ida skal være hjemme i julen. Samtidig er det vondt å ha Ida hjemme i julen. Det er skummelt og vondt. Hun blir sendt hjem i en sårbar tid. Det er vanskelig å ha det vanskelig når man egentlig ikke skal ha det vanskelig, bare fint.

Jeg tror Ida føler at jeg har respekt for henne. Ida er ikke bare en selvskader. Ida er et vanlig menneske. Selvskading er en lidelse. Ida er mye mer enn lidelsen. Ida er min lillesøster.

Alle sier at jeg er syk. Men jeg føler meg ikke syk. Føler bare at det gjør veldig vondt å være Ida. Og veldig skummelt. Jeg er så redd.

Når en med sterke psykotiske trekk blir innlagt, en som har tatt narkotiske stoffer over tid, som har skadet seg, hvordan kan helsepersonell vite hva some er hva? Hvordan vet de at de ikke medisinerer abstinenser etter rus eller bivirkninger etter medisinene hun fikk forrige uke?

Å forsøke å forstå er viktig for oss som står nær den som går løs på seg selv. Når vi forstår mer, tåler vi mer. Og da kan det bli enklere å forstå hvordan vi skal forholde oss på nyttig vis. Forvirring og uforstand er ikke et godt grunnlag for nyttig handling. For den som skader seg selv, vil andres åpne interesse for en kunne oppleves som å bli sett. Og den som skader seg, vil ha nytte av å forstå seg selv og verden bedre..Det er nå engang slik at bedre forståelser av en selv og andre bidrar til at vi takler vanskelige følelser og forhold bedre. Å forsøke å forstå mer er således både en praktisk og etisk anstrengelse.

Hadde vi visst hvor langtrukkent dette ville bli, hadde vi ikke taklet motgangen. Heldigvis får menneskene bare en dag av gangen og kjenner ikke til motbakkene som kommer.

Jeg er stolt av Ida. Jeg tror ikke mange kunne mestret så mye angst, så mye motgang, så mange vonde dager som henne.

Noe av det vi må forstå er at smerten er paradoksal. Smerten er noe vi vanligvis løper fra. Når vi likevel løper etter smerten, er det fordi den har noe å gi. Smertens fortrinn er at den kan skyve annet til side. Smertens paradoksale kvalitet er at den kan være smertelindrende. Noen skader seg for å straffe seg selv, mens andre vil ha oppmerksomhet, men kanskje for de fleste selvskadere er den selvpåførte smerten en metode for å regulere vanskelige følelser. Og i selvskaden kan den fysiske smerten brukes som lindring av mental smerte.

Jeg har så lyst til å få troen tilbake.