Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 117 bokomtaler

I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.

Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.

Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.

Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Noen ganger blir jeg bare sittende å lure på hvorfor i all verden jeg har latt det gå så lang tid før jeg har lest en bok – dette var en slik bok! Den er fantastisk bra! Skummel og krypende ekkel, med en beskrivelse av menneskesinnet som virkelig fenger.
På samme måte som Jo begynner leseren å lure på psyken til de involverte personene, og det er ikke godt å si hva som er virkelighet og hva som er fantasi!

Boken var nominert til Rivertonprisen, og det er meget forståelig i mine øyne. En ting er i hvert fall helt sikkert – jeg må lese de andre verkene til Nikolaj Frobenius, for han har en måte å skrive på som traff meg midt i sjela – jeg elsker det!

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Lensmann Ole Vik er så godt som helt frisk igjen etter hendelsene som nesten tok livet av ham. Derfor er han mer og mer involvert i politiets arbeid, selv om han riktignok fortsatt er sykmeldt.

Familien Dahl bor på en avsidesliggende gård i Ramnes. Her lever de med ny identitet og på hemmelig adresse etter at Anne og datteren Thea i årevis har blitt mishandlet av Annes tidligere mann, og de begynner etterhvert å se enden på marerittet selv om det har vært tungt å forlate alt og alle.
Plutselig en dag kommer datteren hjem fra skolen, fullstendig paralysert av sjokk. Anne og hennes nye mann, Ulrik, får ikke ut av henne hva som har skjedd – men Anne frykter det verste – Ragnvald har funnet dem. Når Ulrik kort tid etter blir slått nesten ihjel på låven, er hun ikke lenger i tvil – de er ikke trygge her lenger heller.

Som sagt, lensmann Ole Vik involverer seg i etterforskningen sammen med Cecilie Hopen. Han klarer ikke å holde seg unna, da han tidligere har hatt mye med familien Dahl å gjøre da de kom til stedet, og han er en av få som vet hva de har gjennomlevd.

Jørgen Jæger skuffer definitivt ikke denne gangen heller. Dette er så bra!! Jørgen Jæger en av Norges desidert beste krimforfattere.

Boken er god av flere grunner: Det er for det første en meget velskrevet, spennende og drivende kriminalfortellingen, slik god krim skal være. For det andre retter den søkelyset mot disse uskyldige i samfunnet, som må «straffes» for noe andre har gjort – kvinner og barn som må flykte fra alt de kjenner og fortsette å leve med ny identitet og på hemmelig adresse (kode 6) fordi mishandleren får latterlig lave straffer i samfunnet vårt. Boken til Jæger gir et godt og uhyggelig innblikk i den redselen og panikken man hele tiden må leve med – usikkerheten på om man virkelig ER trygg, eller om han til tross for alle sikkerhetsforanstaltninger likevel klarer å finne kona og barna. Og for det tredje peker Jæger på utfordringene politiet står overfor når det kommer til sentralisering og bemanning i politietaten – byråkratiet og ønsket om å slå sammen til dels store politidistrikter – og hvilke konsekvenser dette kan gi. Kanskje blir alle «lensmann Ole Vik» etterhvert borte, og nærmeste politipatrulje befinner seg milevis unna. Kan vi føle oss trygge da?
Til og med problematikken rundt romfolket klarer han å pirke litt i, og MC-gjenger. Kanskje skulle man tro at dette ble i overkant mange temaer i en bok, men det blir det altså ikke. Alt hører hjemme der, ingenting føles overflødig eller lite relevant.

Jørgen Jæger har en godlynt, varm og menneskelig måte å skrive sine bøker på. Jeg tar meg selv i å tenke at hvis jeg (la meg slippe) skulle komme ut for et lovbrudd en gang, og skulle trenge en politimann til å hjelpe meg – ja da vil jeg veldig gjerne at Ole Vik kommer. (Ole Vik er forresten identisk med Jørgen Jæger i mitt hode, morsomt dette med hva slags bilder man lager seg av heltene).

Denne boken blir ikke utgitt før 22. september, og dere som har lest de andre kan bare glede dere. Dere som ikke har lest de tidligere bøkene til Jæger, kan faktisk bare glede dere enda mer, DA har dere mange timer med kvalitetskrim foran dere!!! Det er også godt å tenke på (for oss som har lest alle) at Jæger kanskje heller ikke denne gangen har skrevet sin siste bok Ole Vik!

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Nicolai Lilin tilhører Urkaene, et kriminelt folkeslag som under Stalin ble tvangsflyttet fra Sibir til Transnistria – på grensen mellom Moldova og Ukraina. Dette er en gruppe mennesker som er sterkt knyttet til hverandre, de følger strenge æresbegreper, har et komplekst hierarki og en dyp mistro til fremmede, og ikke minst til politi og styresmakter.

"I det sibirske samfunnet lærer man å drepe fra barnsben av. Vår livsfilosofi er tett forbundet med døden, og ungene blir lært at fare og død er en del av det å være til, og følgelig at det å dø og ta livet av noen er helt normalt, bare man har en gyldig grunn."

Det er veldig rart å lese denne boken, som sitatet over viser – lærer de barna sine til at å ta liv, det å faktisk drepe et annet menneske – er OK… så lenge de har en god grunn. Og reglene er det de selv som lager. Dette er jo temmelig langt fra det «vi» er opplært til, og temmelig hårreisende. Men samtidig så er æreskodeksen og rettferdighetssansen til disse menneskene så riktig at man neste ender opp med å like dem også. Helt til neste voldsorgie blir beskrevet – da liker man dem ikke likevel… Og slik gå det gjennom boken… Den må neste bare leses – her ble jeg kjent med et folk jeg overhodet ikke hadde noen kunnskaper om, ikke engang at de eksisterte visste jeg. Det er også veldig lite å finne av opplysninger om dem ellers, så dette er en bok som gir et innblikk i en totalt ukjent verden for de fleste – skrevet av en som selv er kriminell; en urka.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Nate Overby har bestemt seg for å dø. Han kommer ikke over hendelsene i Irak som tok livet av bestevennen Charles – en hendelsene hvor han mener at han selv sviktet og dermed er årsaken til at vennen døde. Han skyver kona og datteren lenger og lenger fra seg, til de til slutt bestemmer seg for å separeres. Når han så på toppen av dette får beskjed fra legen om at han har den grusomme muskelsykdommen ALS, ser han ikke lenger noen grunn til å fortsette livet.
Idet han står på gesimsen i ellevte etasje, fast bestemt på å gjennomføre selvmordet. Gjennom vinduet blir han klar over at det foregår et bankran, med kundene tatt som gisler. Instinktivt reagerer Nate, han stormer banken og dreper fem av de seks ranerne.I stedet for å dø blir han dagens helt!
Men det skal vise seg at det var noe annet enn penger ranerne var ute etter, og det blir klart at det nå er opp til Nate å skaffe dette til veie for dem. Alternativet er at datteren hans dør!

Følgende blurb står å lese på forsiden av boken: «Renspikket holde-deg-våken-hele-natten-spenning» – Harlan Coben.
Og siden mr Coben er en av mine absolutte favoritter innen spenningslitteratur, regnet jeg med at dette var en bok midt i blinken for meg. Og det var en rett antakelse.

Boka er gjennomført spennende fra første til siste side, og i tillegg til spenningen, får vi også en nydelig historie om kjærlighet og livet, ønsket om å leve, men viljen til å dø. For det er ikke lett for Nate Overby å skulle forsøke å redde livene til sin kone og datter, når han i tillegg til å måtte kjempe mot hardbarkede kriminelle også må kjempe mot den stadig mer aggressive og ødeleggende ALS-sykdommen!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Wilma Lind er nyansatt leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser. Hun får en tøff start når hun kastet ut i etterforskningen av en serieovergriper som herjer i Oslos gater. Flere kvinner har blitt brutalt overfalt og voldtatt. Og når det dukker opp et kvinnelik bak en container på vestkanten, begynner det virkelig å haste.
Samtidig som Wilma febrilsk forsøker å ta serieovergriperen, utsettes hun for hersketeknikker, krav om innsparinger og steinalderledelse innad i politiet.

Hanne Kristin Rohde er et kjent ansikt for de fleste av oss. Hun er i permisjon fra stillingen sin som leder av Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo Politidistrikt. Hun har vært ansiktet utad i media i flere kjente saker den siste tiden. Jeg klarer ikke annet enn å se for meg forfatteren selv, når jeg leser om Wilma (selv om Wilma utseendemessig blir beskrevet på en annen måte). Men det hersker ingen tvil om at Rohde skriver om egne erfaringer, spesielt den delen som foregår innenfor politiets fire vegger.

Og det er viktige ting hun setter fingeren på i denne boken; økonomiske innsparinger som går ut over politiets evne til å løse saker, en ledelse som motarbeider snarere enn hjelper sine ansatte og hersketeknikker og ønske om makt som gjør at de mister alt annet av syne.
Men en belysning av disse temaene hadde kanskje gjort seg bedre i en dokumentarbok? For som krim blir dette kjedelig.

For all del, boka er realistisk både når det gjelder det politiinterne og selve forbrytelsene – hvem andre kan vel beskrive dette bedre enn en kvinne som selv har jobbet i dette miljøet i mange år? Ingen kan ta henne for faktafeil – men som kriminallitteratur blir det dessverre litt for tamt. Det er flying fra møter opp og ned i etasjene, hvor Wilmas leder Tone for hver gang klarer å komme med sine forferdelig irriterende hersketeknikker – som provoserer leseren også, spesielt fordi jeg regner med at dette forekommer i virkeligheten også… Men ellers blir resten for lettvint, etterforskningen går sin skjeve og forutsigbare gang – både når det gjelder framdrift og gjerningsmann…

I rettferdigheten navn; boka tok seg litt opp fra ca halvveis og utover en stund – da ble det tildels veldig spennende idet de nærmer seg gjerningsmannen – men det faller litt sammen igjen på slutten – da det liksom bare plutselig er slutt.

Dette er en bok som føyer seg inn i rekken «kjente ansikter selger mange bøker» – det er ikke noen selvfølgelige (snarere tvert imot) at kjente mennesker KAN å skrive gode bøker… men de selger som hakka møkk, likevel…

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Seks år etter at Jake Fisher så sitt livs kjærlighet gifte seg med en annen mann, elsker han henne fortsatt. Når han en dag kommer over mannen Todds nekrolog bestemmer han seg for å gå i begravelsen. Der får han et glimt av Todds enke – men det er ikke Natalie. Alt Jake trodde han visste om den beste tiden av sitt liv, snus opp ned – og etter hvert som Jake nærmer seg sannheten, begynner hans perfekte bilde av Natalie å rakne, og han skal komme til å sette sitt eget liv i fare.

Harlan Coben er en mester i å skrive spenningslitteratur – også denne gangen leverer han en bok som øker nysgjerrigheten og ønsket om å finne et svar for hver side man blar om! Vi kryper inn i Jakes hode og føler den samme desperasjonen han har til å finne ut hva som er sannheten om Natalie…

Balansen mellom psykologisk spenning og ren action gjør boken en fryd å lese, av og til er den rett og slett skikkelig creepy.

Selv om slutten for min del kom som en stor skuffelse (uten at jeg kan skrive noe mer om det uten å røpe hva som skjer) var boken fram til dette så utrolig spennende at jeg likevel lar denne boken stå igjen på min toppliste (20?) over de beste bøkene jeg har lest… Fordi veien fram til slutten var så bra - og at slutten sikkert for mange andre er slik den skal være, det er bare mitt personlige ønske om noe annet og mer originalt som spiller inn.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Boken var interessant for meg, siden dette var helt nytt for meg. Jeg erindrer at det var «noe» rundt denne avgjørelsen om Norges hovedflyplass, men jeg var bare 16 år da og dermed ikke spesielt opptatt av nyhetene generelt.

Men jeg synes ikke denne boken kommer med «sjokkerende» opplysninger, i grunn. Den åpner for muligheten for at Wiborg kan ha blitt drept, en mulighet som selvfølgelig vil ligge der all den tid obduksjon ikke ble utført… Men jeg synes ikke at det begrunnes med «nye, avgjørende» opplysninger, og dermed synes jeg at teksten «Han trekker en helt annen konklusjon enn kommisjonen», blir noe overdrevet.
Men muligheten for drap er absolutt til stede, altså – jeg sier ikke at forfatteren tar feil. Bare at muligheten er omtrent like stor for selvmord og drap. Ei heller kommer det fram hvem som i så fall skulle stå bak en slik handling – selv om vi skjønner hvorfor.
Å tro at drap ikke er et alternativ fordi vi her snakker om norske forhold, er bare naivt – selvfølgelig er dette er mulighet…

Men se her ja, her begynner jeg jo å debattere, ikke anmelde boken… Huff, slik er det når man blir engasjert – så forfatteren har jo truffet noe i meg, siden jeg blir engasjert av dette… Men jeg synes det mangler noe i boken, den «sjokkerende: HVEM GJORDE DET?» – de nye opplysningene, ikke bare generelle spekulasjoner…

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sara Harrison Shea bodde i den lille landsbyen West Hall i Vermont på begynnelsen av 1900-tallet. Når hennes lille datter, Gertie dør, vil hun gjøre alt hun kan for å bringe henne tilbake. Bare noen måneder senere, blir Sara selv funnet drept bak huset sitt.
I nåtid bor 19 år gamle Ruthie i Saras hus, sammen med moren og lillesøsteren sin. En morgen er moren sporløst forsvunnet, og mens Ruthie leter etter spor etter henne, finnes hun Saras gamle dagbok gjemt under gulvet i morens soverom. Uhyggelige hemmeligheter kommer for dagen, og Ruthie skjønner at hun er den eneste som kan hindre historien i å gjenta seg.

Altså, jeg skal rett og slett ikke lese slike bøker – dette er en spøkelseshistorie og hvis de er godt skrevet, skremmer de meg! (Hvis ikke, blir de bare latterlige…)
To ganger la jeg fra meg boka og bestemte meg for at jeg ikke turte å lese mer, men samtidig var historien så spennende og bra at jeg plukket den opp igjen (på dagtid, i lyset) og fikk avsluttet den. Og heldigvis for det – jeg elsket boken, historien og den bakenforliggende historien. Båndene mellom mennesker, som kan bli for sterke og hva som kan skje hvis de brytes.

En herlig, skummel bok for mørke høstkvelder (eller, som i mitt tilfelle – på dagtid når det er LYST ute!)

Godt sagt! (2) Varsle Svar

En bombe går av under en forlagsfest på Farris Bad i Larvik. Comet Forlags stjerneforfatter Tanber Thyve forsvinner.
Han våkner opp – ør og forvirret – på et fremmed hotellrom og husker ingenting fra det siste døgnet.
Politimannen Eddi Stubb får ansvaret for etterforskningen av det som snart viser seg å være en meget utspekulert morder. Og flere lik følger i kjølvannet av morderen. Eddi får som vanlig også litt uortodoks hjelp fra Jessica og Oskar, som nå venter barn – uten at det legger noen demper på Jessicas interesse for mysterier.

Med sin fjerde kriminalroman befester Frode Eie Larsen sin stilling som en av Norges beste krim/spenningsforfattere.

Dette er en krimbok med spenning hele veien, ingen dødpunkter, ingen dveling ved unødvendige, intetsigende og skakkjørte privatliv. Kapitlene er korte og kompakte, og handlingen er mettet med hendelser og ledetråder, spor og små framskritt mot løsningen.
Bakgrunnen og motivet for handlingene er godt presentert, logisk og dyptgripende. (Jeg liker ikke avslutninger uten en forklaring, en god forklaring – ikke bare en «han var gal så derfor gjorde han det»).
Fortid og nåtid flettes elegant sammen, og gir meg en tilfredsstillende løsning.

Tilsammen gjør dette boken til en page-turner av de sjeldne! HERLIG, HERLIG, HERLIG!!!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Jeg har skrytt mye av Engers tidligere bøker, Skinndød, Fantomsmerte og Blodtåke, og derfor skjønner jeg ikke helt hva som har skjedd denne gangen. Det er kanskje dette som er problemet når en forfatter på forhånd har bestemt seg for hvor mange bøker som skal gis ut før man får svaret på mysteriet som ligger i bunn hos hovedpersonen – i dette tilfellet hvem som står bak brannen som tok livet av Henning Juuls seks år gamle sønn, Jonas – det må være en handling som holder på spenningen gjennom alle bøkene, ikke bare fyllmasse…

Denne boka kom nemlig aldri over middelmådig. Saken som etterforskes i denne boken, er av «god», gammeldags oppskrift – familiehemmeligheter, utroskap, masse penger og folk som gjør alt for å holde på fasaden.
Dessverre står ikke bokas krimgåte fint på egenhånd, slik vi har sett i de andre bøkene hans… det blir forutsigbart og for lite spennende. Til tider er det til og med en smule kjedelig, da det kan virke som om forfatteren har gjort det han kan for å få litt lengde på boka:

Nora tok av ved avkjøring 48 og fortsatte gjennom en rekke
rundkjøringer, både til venstre og høyre og rett frem. En time og åtte
minutter etter at hun startet fra Tønsberg, var hun fremme i
Håvundvegen 17, en rød kloss av en murbygning som så akkurat like
sykehjemsaktig ut som Nora hadde forestilt seg. Vinduene ut mot
parkeringsplassen var dekket av gardiner og i noen tilfeller grønne
persienner, som sikkert ble slått ned for å dempe lyset, men som nå
virket malplassert med tanke på himmelen som hadde fått en gråsvart
tone i horisonten.

Men så var det brannen da, og dødsfallet til Jonas. Hvem var det egentlig som sto bak dette, og hvorfor. Dette er den røde tråden i alle bøkene om Henning Juul, og akkurat de delene som direkte omhandler Juuls søken etter svar er interessante.
Og slutten har den nå så velkjente cliffhangeren – så igjen blir det en lang ventetid på femte og siste bok – hvor vi får svaret. Håper Enger til den gang også har klart å komme opp med en bedre krimgåte…

Og gjennom hele boka irriterer jeg meg over at jeg har blitt fortalt at vi befinner oss i 2011 – samtidig som vi også blir fortalt at vi befinner oss 2 år etter den fatale brannen i 2007… det skulle da virkelig bli i 2009?

Godt sagt! (4) Varsle Svar

En tidlig morgen i oktober møtes et jaktlag før de går til sine standplasser. Et skudd høres, men ingen melder fra om at det er de som har skutt. Noen timer senere blir en av elgjegerne funnet død og hans fjortenårige datter er sporløst forsvunnet.
Den nye politisjefen i Hagfors, Petra Wilander tilhører jaktlaget og blir dermed også en av de mistenkte. Hun kan derfor ikke utføre jobben, og det kompliserer ting.

Som i Schulmans tidligere bøker, møter vi også journalisten Magdalena Hansson, som har flyttet tilbake til barndommens trakter på bygda og som for tiden har barselpermisjon. Men når alvorlige ting skjer i bygda, samtidig som innsparingsspøkelset lurer i bakgrunnen og truer arbeidsplassen hennes, klarer hun ikke å la være å undersøke saken om den døde jegeren.

Det er stillferdig krim dette her, det tar seg liksom aldri opp til de store høyder innen spenning og overraskelsesmomenter. Her er det bygda og dens innbyggere som skildres, til tider veldig godt – med innfløkte relasjoner, hemmeligheter og bygdedyr. Tildels interessant og tildels litt kjedelig innimellom, jeg synes godt boka kunne vært strammet til noe – det dro litt for mye ut der en stund.

Men ellers koser jeg meg med bøkene til Ninni Schulman mens jeg leser dem, jeg altså – men det er kanskje ikke de bøkene som sitter igjen best i bevisstheten etter at de er lest ferdig…

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det første som slår meg er at dette var utrolig overfladisk. Hovedpersonen er overfladisk, handlingen er overfladisk (og litt provoserende) og språket er overfladisk. Og det stemmer da virkelig ikke med det bildet som har blitt tegnet av Paulo Coelho, ikke slik jeg har fått det med meg. Jeg har inntrykk av at han nærmest er livsendrende i sin filosofi og sitt menneskesyn – så da er vel moralen i denne boka at hvis du har det veldig godt og trygt, men likevel kjeder deg litt og lurer på om det ikke er noe mer, så er det selvfølgelig helt greit å være litt utro mot mannen din og alt blir fint og flott og perfekt igjen. (Derav min kommentar om litt provoserende handling).
Men det er ikke mer provoserende enn at jeg ristet lett på hodet og kom på at hele historien er så overfladisk at man nærmest ikke kunne forevente noen dypere forklaring på utroskap… de eneste ordene med dybde, er hentet fra andre; forfattere/filosofer/Bibelen…

Jeg har ikke lest mye Coelho tidligere – Alkymisten selvsagt, (som jeg synes var oppskrytt, men med forbehold om at jeg personlig ikke klarte å forstå den dypere meningen), Veronica vil dø (den likte jeg) og Manuskriptet i Accra (som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Er ikke det en bok bare stappet full av forskjellige sitater og moralske historier?)… Ja, også har jeg lest Elleve minutter ser jeg når jeg leser tittelen bak på denne boka, men den husker jeg absolutt ingenting av (hva handlet den om?).

Så nei, denne boken ga meg overhodet ingenting – men lettlest var den heldigvis, så jeg trengte ikke å bruke så innmari lang tid på den.

Godt sagt! (7) Varsle Svar

Det tok litt tid før historien satte seg – innledningen ble rett og slett litt for lang etter min smak. Jeg synes at hele boka med hell kunne ha vært stammet inn endel underveis. Det er masse spennende partier, men boka hadde ikke behøvd alle sine over 500 sider for å fortelle denne historien.

Historien er riktignok intrikat, spennende og god komponert – så selv om jeg nok skummet meg gjennom endel partier, er jeg til syvende og slutt veldig fornøyd med denne boka. Gregg Hurwitz er en god spenningsforfatter, som jeg kommer til å følge også heretter.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Jeg synes boken hadde en nydelig start, tre kvinner blir tilfeldigvis knyttet sammen av en felles hendelse på toget. Karen mister sin mann, Lou blir vitne til hendelsen og treffer Karens venninne Anna da de må dele drosje etter at toget blir innstilt etter hendelsen. Jeg liker spesielt skildringene av Karens opplevelse av tapet, hvordan hun forsøker å forholde seg til virkeligheten og hvordan hun prøver å holde hodet over vannet for ungenes skyld.

Anna og Lou blir veldig klisjéaktige for min del – Lou lesbisk, men inne i skapet overfor sin familie (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å komme ut i løpet av boka) og Anna lever i et forhold med en alkoholisert mann som i fylla blir en usmakelig person (selvfølgelig skjønner vi at hun kommer til å ta grep)…

Så nei, etter de første 100 sidene eller så, mistet jeg grepet om boka. Det ble for mye og for langt til ikke å grave dypere i materien. Historien blir for overfladisk (bortsett fra Karens del), og det faller ikke helt i smak hos meg, dessverre.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Etter hendelsene i forrige bok (som er veldig vanskelig å si noe om, siden det ikke er sikkert at alle har lest denne…så jeg lar det være med denne kommentaren) snakker ikke lenger Carol Jordan og Tony Hill sammen. Skyldfølelse og sorg har skapt enorm avstand mellom de to.
Men drapene stopper ikke av den grunn. En morder dreper kvinner som har en foruroligende likhet med Carol Jordan, en morder som straffer sine ofre på de mest bestialske måter, og det kan se ut som om det bare er Carol og Tony som kan løse gåten – men vil de noensinne klare å samarbeide igjen?

En ny bok om Tony og Carol er alltid etterlengtet fra min side. Heller ikke denne gangen skuffet Val McDermid meg, men denne gangen tror jeg nesten man er avhengig av å ha lest de forrige bøkene (i det minste den forrige: Hevnen) fordi mye av handlingen foregår på det personlige plan mellom Tony og Carol. Mordgåten i denne boken er som alltid frittstående, men det er mange henvisninger til tidligere hendelser, og ikke minst samarbeidsproblemer som henspeiler på tidligere hendelser – jeg tror ikke jeg ville hatt like stor glede av denne historien hvis jeg ikke var kjent med forhistorien.

Når det er sagt, så er ikke dette noe minus – det er bare å lese McDermids tidligere bøker om psykologen Hill og etterforskeren Jordan. (Oversikt over bøkene)
Alle bøkene fra hennes penn har endt opp som favoritter hos meg – så hvis du må starte fra begynnelsen for å få med hele bakgrunnshistorien, så har du mange spennende lesestunder foran deg. Lykke til.

Les denne og mange flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Vi møter en meget usympatisk mann; Drew Evans har alt – han har hatt en privilegert oppvekst, han er en vellykket forretningsmann og han er en av New Yorks mest ettertraktede ungkarer. Han bruker kvinner kun til sex og har overhodet ingen intensjoner om å binde seg til noen av dem – ikke engang et møte nummer to er noengang aktuelt. Men så møter han kvinnen i sitt liv, og han blir forelsket – og hun vil selvfølgelig ikke ha ham.

Hvor skal jeg begynne? Ved sex-scenene? Ved mannsjåvinisten? Ved klisjeene? Ved slutten? Altså – dette er jo ikke bra! I kjølvannet av Ffifty Shades-suksessen (hvordan i all verden ble det en suksess?) har det kommet en rekke bøker med erotisk innhold, og en tynn, tynn historie i et forsøk på å binde det hele sammen. Dette er en slik bok. Men skulle du ha sett – den er skrevet fra mannens perspektiv, det skal visst være nærmest banebrytende. Hadde jeg bare trodd på det da… På karakteren, på beskrivelsen av Drew; som om dette er en «helt normal mann», med de stadig tilbakevendende belærende: «Husk dette kvinner: ALLE MENN TENKER PÅ SEX HELE TIDEN!» Det er jo ikke slik, boken er skrevet av en KVINNE, for pokker! Hun har egentlig bare beskrevet den stereotype, sexfikserte, mannsjåvinistiske, «jeg bruker kvinner fordi jeg ikke kan styre lystene mine»-type mannen, som jeg ikke tror et sekund er beskrivelsen av en «vanlig mann».

Jeg satt å flirte meg gjennom boka, fordi jeg ble så oppgitt over at man gir ut slik – jeg innser at noen tydeligvis liker å lese slike bøker (er det sex’en?) siden de selger bra(?), men jeg skjønner ikke hvorfor. Språket er platt og enkelt, gjentakelser til det irriterende («hun bet seg i leppen», «hun så på meg med dådyrøynene sine»), og en gjennomført forutsigbar historie. De får hverandre, nei forresten, joda, de får hverandre, nei det gjør de ikke…(så skal jeg ikke skrive hvordan det går HELT til slutt, men du kan gjette det, ikke sant?;-))
Jeg kan jo trekke fram én positiv ting ved boka da: Den var lettlest! Det enkel språket og den forutsigbare historien gjorde at jeg tross alt kunne bruke et minimum av tid for å komme meg gjennom den.

Boka fikk jeg i utgangspunktet fra forlaget fordi de utlyste en konkurranse, der den bloggeren som skrev den beste anmeldelsen vant en tur til New York. Rent prinsipielt deltar jeg ikke i slike konkurranser – det må gå under begrepet smøring. Men i ettertid innser jeg at det kunne ha vært litt morsomt, i og med min anmeldelse ikke kan gå under kategorien «positivt omtale».
Det ble også store diskusjoner rundt dette i media (Bok & Samfunn), eget innslag i Dagsnytt 18 og i bloggmiljøet. Bastion Forlag uttalte at «den beste anmeldelsen ikke nødvendigvis trengte å være en positiv omtale av boka»… Lurer på om jeg hadde vunnet tur til New York med denne, hvis jeg hadde deltatt i konkurransen?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Dette er en tildels fornøyelig bok som flere ganger lokket fram smilet mitt, men aldri helt latteren. Til det ble det litt mye trivialiteter og enkel tankevirksomhet i hodet i vår kjære Valdemar. Men det er noe koselig, hverdagslig og gjenkjennbart i det hele. Hvem av oss har vel ikke ønsket å kunne slippe alle bekymringer, og la andre ta seg av alt ansvar – få litt pleie og deilig omsorg? Vi møter også flere mer eller mindre mislykkede personer, typer vi alle kjenner og kanskje skulle ha tenkt litt mer over i hverdagen vår.

En liten, koselig og tildels humoristisk bok, men den traff ikke meg helt – rett og slett fordi jeg ikke helt klarer å finne Valdemar helt troverdig som karakter. Hans bakgrunn som gründer og den skarpe forretningsmannen står ikke i stil med den søkende, litt «dumme» mannen som roter rundt på sykehuset – men for all del, det kan godt hende han fikk seg en smell i hodet under den kollisjonen.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Våren 2008, Marcus Goldman – den makeløse – sliter etter at han har opplevd en kjempesuksess med sin første roman som ble en bestselger. Han har hatt det lett hele livet, men nå har han fått fullstendig skrivesperre. Han oppsøker sin venn og mentor Harry Quebert for å få hjelp.
Her oppdager han at Harry i 1975, da han var 34 år gammel, hadde et hemmelig forhold til den 15 år gamle Nola Kellergan. Hun forsvant sporløst i august samme år. Like etter finner politiet et nedgravd lik i hagen til Harry Quebert, og Harry pågripes for mord.
Marcus ser her en mulighet til å skrive en ny bok, og i tillegg til at han mener at Harry er uskyldig setter han i gang sin egen etterforskning. Men det er et komplisert bilde som avtegner seg, og Marcus skjønner ikke hvordan det hele henger sammen.

Jeg er generelt skeptisk til snakkiser – som oftest fordi de har blitt snakkiser på bakgrunn av en større reklamekampanje (les: Fifty Shades of Grey). Det er sjelden jeg liker dem like godt som det på forhånd virket som om jeg burde.
Denne boken derimot, har fortjent hvert eneste positive og rosende ord som noen gang har blitt skrevet om den.

En roman med alle ingrediensene til en verdensbestselger
(Die Zeit)

Den var rett og slett fantastisk – hemmelighetene, vendingene, beskyldningene og skjebnene i denne boken gjør at man sitter spikret til handlingen fra første til siste side. Men heier på alle, og vil ikke at noen av dem skal vise seg å være morderen – samtidig som man etter tur mistenker den ene etter den andre.
Dette er ikke bare en ordinær krim, det er en stor roman, som skildrer menneskeskjebner og prosessen rundt å skrive en bestselger…

Jeg elsket den – og jeg gjør Harry Queberts ord til mine egne: «en bok man synes det er synd å ha lest ferdig».

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Karine Mollurd oppsøker Sjur Tveit og påstår at hun er tanten hans. Farmoren hans er nettopp død, og Karine kan fortelle at han har utsikter til en større arv. Sjur reiser til sine ukjente slektninger på bygda, og finner en familie gjennomsyret av hat, ondskap og ulykkelige hemmeligheter. Når så et familiemedlem blir funnet drept må lensmann Mons Strand etterforske saken. Og det skal vise seg å bli litt av en utfordringen å forsøke å samle alle trådene i et forsøk på å finne en løsning.

Her må jeg bare få takke min lokale bibliotekar, Bente Henrikhaugen – som nok en gang har anbefalt en bok som jeg aldri i verden hadde klart å finne frem til på egenhånd. Det er ikke første gangen biblioteket her på Dokka har tipset meg om bøker som jeg har endt opp med å like veldig godt. Vi må virkelig huske på hvilken stor ressurs vi har i disse bokelskende menneskene på de lokale bibliotekene rundt om i landet!

Denne begynte litt trått da, jeg fikk litt følelsen av en gårdsserie – og de er jeg for å være helt ærlig ikke spesielt glad i. Men det var noe som gjorde at jeg valgte å fortsette å lese, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde nettopp det. Her ble det avdekket løgner og hemmeligheter, spor og intriger på nær sagt annenhver side. Og selv om det til tider kunne virke som litt mye å holde styr på, samler forfatteren trådene på en så elegant og stram måte at det ikke på noe tidspunkt var spesielt vanskelig å henge med i svingene.

En god, spennende og intens krim, og at den er skrevet på nynorsk var absolutt ingen negativ faktor, personlig synes jeg språket automatisk blir mer poetisk da.

Anbefales!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Sist sett

Torill RevheimLailaChristoffer SmedaasStian B. HopeTanteMamieAnne Berit GrønbechNinaMads Leonard HolvikGjermund HaugeBjørg RistvedtTine SundalgretemorPiippokattaEgil StangelandSraDevoralibrosMorten MüllerTor-Arne Jensenmay britt FagertveitAnne-Stine Ruud HusevågVannflaskeIngunn SKjell F TislevollKaramasov11Tatiana WesserlingHanne Kvernmo RyeFrisk NordvestmarithcmgesiljehusmorMarianneNIngeborg GGro-Anita RoenElisabeth SveeSynnøve H HoelWenche VargasHarald KElin FjellheimIngvild SalpakkaEli Hagelund