I denne boka, som er den første i en planlagt trilogi følger vi Beatrice og hennes fraksjonsfeller gjennom opptaksprøvene for å bli fullverdige medlemmer av Fryktløs. Samtidig blir vi kjent med det samfunnet som har blitt skapt «en gang i fremtiden». Det skal vise seg at de gode tankene bak fraksjonsinndelingene ikke er så geniale likevel, da noen mennesker alltid vil gjøre hva som helst for å få makt og innflytelse.

Igjen en ungdom/crossover-serie som jeg liker veldig godt… Man kan bli skeptisk når den ene historien etter den andre dukker opp – og selv om de alle forsåvidt handler om de grunnleggende ting, som mellommenneskelige forhold, kjærlig (fortrinnsvis den første, gryende forelskelsen) og de kvaler man lider når man står på terskelen mellom barn og voksen – så tar jeg meg i å leve meg ordentlig inn i disse historiene, heier på de gode og ønsker de onde pokker i vold. Jeg tror det er slik fordi historiene grunnleggende sett er så enkle – det handler om oss alle, selv om settingen rundt historiene er annerledes.

Les alle mine omtaler på ritaleser.com

Denne boka har jevnt over fått så god omtale, at jeg automatisk var litt skeptisk når jeg tok fatt på den. SÅ god kan den da ikke være?
Men jo da – SÅ god kan den altså være – og det er den virkelig. Dette er krim på absolutt toppnivå; en god grunnhistorie, spennende jakt på kidnappere og motiv, et persongalleri med sine historier og hemmeligheter som krydrer og utfyller historien og en løsning som verken er for enkel eller kommer for raskt!

Peter Temple er en forfatter jeg lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har oppdaget tidligere, men det kommer det til å bli en endring på nå. Dette var krim i toppklasse!

Handlingen i denne boken er utrolig spennende og til tiden kjempe-ekkel idet det jaktes nede i Oslos hemmelige nettverk av tunneler og bunkere. Boken handler for det aller meste om selve saken og etterforskningen av denne, og veldig lite utenom – som ofte gjør at spenningen dabber noe av. Litt må det jo være skal karakterene få litt kjøtt på beina, men denne gangen er det akkurat passe.

Les hele min omtale på ritaleser.com

Stein Inge Olsen, kalt Stingo, er en norsk ekspolitimann som har flyktet fra et trøblete liv i Norge og bosatt seg på Filippinene. Idet han sitter i badekaret med en Smith & Wesson .44 Magnum i munnen, ringer telefonen og kona til en av hans venner vil ha ham til å komme.
Martin Werner, innehaveren av nattklubben Forbidden Pleasures, har blitt drept i sitt hjem i Angeles City og det lokale politiet er ikke interessert i å oppklare saken.
Litt motvillig begynner Stingo å grave i Werners liv, og med det Angeles Citys brokete barmiljø – og han blir nødt til å revurdere alle sine forestillinger om svik og sannhet, skyld og ansvar, frihet og tvang.

I tillegg til å være en meget god kriminalroman, er dette også en bok som setter søkelyset på de mindre gode sidene ved Filippinene, og ikke minst nordmenns syn på hva som egentlig foregår der og hvorfor.

Boka er godt håndverk tvers igjennom! Sørensen, som selv er bosatt på Filippinene, kjenner godt til miljøene og gir derfor en realistisk beskrivelse. Krimgåten er solid, detaljert og uten løse tråder og lettvinte løsninger. Og når denne flettes inn beskrivelsene av enkeltmenneskers historie gjennom årene, blir dette både en god og viktig bok å lese!

Det er ingen lett bok å lese – både fordi Sørensen til tider er veldig klinisk og detaljorientert i sin måte å skrive på, men dette gjør bare at boken er veldig troverdig – og fordi det kan være vanskelig for «oss nordmenn» å lese om hvordan livet på Filippinene kan arte seg – både for utvandrende nordmenn og ikke minst de innfødte – men desto viktigere er det at vi leser om det.

Kort og godt – en meget solid roman som hadde fortjent et større publikum enn den faktisk har fått!

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Doktor Marina Singh jobber som forsker i et legemiddelfirma. Da hennes kollega Anders Eckman dør i Amazonas’ jungel på leting etter doktor Swenson, sender firmaet Marina for finne ut hvordan han døde og om mulig for å få liket med hjem.
Doktor Swenson har gjort seg utilgjengelig i jungelen mens hun jobber med å fremstille et legemiddel som vil kunne gjøre kvinner fruktbare til langt inn i alderdommen – dette er en gullgruve og firmaet som betaler henne vil vite hvordan hun ligger an i arbeidet. Men Swenson vil ikke forstyrres, og det blir en vanskelig oppgave for Marina Singh både å finne henne og å få henne i tale.

Notatene mine underveis i boken lyder: «Nydelig» – «Vakker» – «Tankevekkende». Og det er den virkelig.
Patchett er en fantastisk historieforteller. Jeg følte stemningene og omgivelsene hele veien – den brasilianske landsbyen Manaus støvete superhete, og jungelens klamme inneklemthet virkelig føles hele veien. Passasjen med slangeangrepet var så virkelig at jeg dro beina oppunder meg i sofaen!

Samtidig utfordrer den vårt tankesett – våre fordommer og innebygde meninger om at vårt vestlige liv er det beste for alle! Hvor lett det er å se ned på folk som lever annerledes enn oss, og avskriver disse som laverestående og mindre siviliserte og et ønske om å hjelpe disse til å få vårt liv – men kanskje de slett ikke vil det og at vi må sette alt inn i en sammenheng vi ikke kjenner på forhånd (se sitatet over).

Jeg elsket boka fra ende til annen – på forsiden står det: «Du vil ønske at denne boken aldri tar slutt» (Publishers Weekly), og sjelden har dette stemt så godt med mitt eget ønske. Det hastet ikke med å få vite hvordan det gikk til slutt fordi historien underveis var få fengslende og god at den kunne fortsatt og fortsatt.

Les alle mine anmeldelser og få boktips på ritaleser

Dette er vårt første møte med politietterforsker Tommy Bergman. Og det er et veldig vellykket møte, synes jeg. Historien veksler mellom to tidsepoker – nåtid og krigen – og disse historiene flettes elegant sammen, og sakte men sikkert kan man tyde et mønster som leder oss sikkert mot løsningen og sannheten.
Å være historieinteressert som meg, er absolutt et pluss når man leser denne boka. Men det er definitivt ikke et must. Historien fra krigen er så spekket med kjærlighet, svik, hemmeligheter og løgner at det vanskelig lar seg gjøre å ikke bli grepet av historien.

En aldeles praktfull debutbok, og jeg gleder meg virkelig til å følge politietterforsker Tommy Bergmann videre!

Vi møtte Ira Torgrimsson for første gang i forfatterens debutbok, Presteskapet. Nå er hun gravid og hun vet ikke hvem faren er. Er det seriemorderen som ble satt i fengsel i Presteskapet? Eller er det den andre mannen som hun lå med den samme uken?
Hun bor alene sammen med adoptivsønnen sin, Kevin – og i vinterferien skal de får besøk av barnehjemsgutten Sondre. Men like etter at Sondre kommer, forsvinner han og Ira legger ut på leting.
Parallelt fortelles historien om den unge Peder – som under krigen i Levanger ble vitne til at folk ble skutt i Falstadskogen. Han savner Hans – og mener bestemt at han så Hans bli skutt i skogen like etter krigen. Men alle nekter, og sier at Hans reiste tilbake til Tyskland. Han blir stemplet som evneveik og tyskerunge og blir plassert på Ekne skole for evneveike gutter.

Fortid og nåtid knyttes sammen etterhvert som historien går sin gang i boka, og løsningen på dagens krimgåte kan være å finne igjen fra krigens dager…

Sonja Holterman har utviklet seg fra bok nummer en. Den var, som jeg skrev i min anmeldelse, noe treg i starten og litt vanskelig å bli fanget av historien – mens denne har spenning helt fra begynnelsen.
Dessverre havner den i en del krimromanklisjèfeller: kvinnelig journalist med et turbulent privatliv, klarer (selvfølgelig) ikke å holde seg borte fra politiets arbeid og unngår til og med å melde fra til politiet om helt vesentlige ting fordi hun tror hun vet svaret allerede… (noe som selvsagt viser seg å være feil). Dette er en bok som samler seg i mengden helt grei krim, god tidtrøyte for å slappe av med lett krim – men den gjør seg ikke spesielt bemerket i mengden krimromaner på markedet. Men det er godt å se Holtermans utviklingen innen skrivingen, og jeg ser frem til mer arbeid fra hennes side hvis utviklingen fortsetter.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Jeg synes det er interessant å lese om alle bitene som muligens kan settes i sammenheng med 22. juli-saken. Med denne boken synes jeg forfatteren har gjort en god jobb med å tegne et portrett av den hemmelighetsfulle bloggeren som påstås å være helten til ABB. Den viser i det minste at ABB langt fra er alene om sine tanker vedrørende islam.

Jeg synes det er veldig positivt at Jensen selv har fått komme så godt til orde i denne boken, for å balansere og rette opp i inntrykket som er gitt av ham.

Likte boken generelt veldig godt, da den også viser det antiislamistiske miljøet på verdensbasis og hva som kan ligge til grunn for at slike tanker og ideer får utvikle seg.

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Eksriksdagsmannen og risikokapitalisten Ingemar Lerberg blir funnet torturert og bevisstløs i sin fasjonable villa utenfor Stockholm. Ektefellen Nora er sporløst forsvunnet.
Annika Bengtzon i Kvällspressen får i oppdrag å skrive om saken.
Privatlivet hennes er for tiden turbulent, hun bor sammen med sin nye kjærlighet og hans barn og sine egne barn.

Anders Schyman får problemer når det rettes anklager om at han mange år tidligere har forfalsket en reportasje som han fikk Den store journalistprisen for.

Jeg liker Liza Marklund jeg. Spesielt siden jeg har lest alle bøkene, og derfor er veldig opptatt av hvordan det går med privatlivet hennes i tillegg til det kriminalhistorien boka handler om. Spesielt interessant blir denne da Anders Schyman også havner i trøbbel, og vi følger dette parallelt med de andre hendelsene.

Liza Marklund fletter som vanlig inn reelle, samfunnsaktuelle problemstillinger som gjør bøkene hennes informative i tillegg til underholdende.

Inspirasjon til beskrivelsene av menneskelighetens verste motbydeligheter har jeg hentet hos Amnesty International.

Denne boka gikk unna i en fei, det var handling og spenning hele veien og stadig nye tips og spor som dreide handlingen i en annen retning enn det jeg hadde sett for meg. Totalt sett likte jeg boka veldig godt, og koste meg mens jeg leste den.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Det er sjelden jeg lytter til lydbøker, av den enkle grunn at jeg ikke klarer å holde på konsentrasjonen når jeg hører noen andre lese bøker og derfor får jeg ikke med meg innholdet. Det er også vanskeligere og bla seg frem og tilbake for å finne igjen koblinger og mennesker man har glemt.
Grunnen til at jeg kom meg gjennom denne med konsentrasjonen på topp hele veien, er rett og slett fordi det er en veldig spennende fortelling. Det kom jo ikke som noen overraskelse, all den tid det er Harlan Coben som har skrevet den.

Handlingen er elegant vevd sammen, og tar ulike retninger hele tiden og det er umulig å gjennomskue løsningen. Slutten kom på meg såpass overraskende at jeg nærmest ble sittende med hakeslipp og ørene på stilk.

Harlan Coben er en av mine absolutte forfatterfavoritter, og det er ikke uten grunn – bøkene hans skuffer aldri – og heller ikke denne gjorde det.

Oppleseren var behagelig å høre på, og det er viktig.

Oversettelsen hadde et par idiotiske glipp av typen som irriterer meg grenseløst (men egentlig ikke har noen betydning); «Han gikk over rommet»… nei vel? Han gikk vel over gulvet vil jeg tro, eller gjennom rommet? «Bomullsspinn» for Cotton Candy???

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

For sju år siden forsvant Rose Janko, og ingen har sagt et ord om dette før faren hennes plutselig står på kontoret til privatdetektiven Ray Lovell. Han vil vite sannheten om forsvinningen, og velger Ray Lovell fordi han selv er av sigøynerblod. Rose giftet seg med Ivo Janko og ble da en del av en reisende sigøynerfamilie, og ryktene vil ha det til at hun stakk av det sønnen hennes ble rammet av den genetiske sykdommen som går i Janko-familien.

Denne boka likte jeg godt. Her har vi en krimgåte som skal løses av en privatdetektiv og en historie vi kan lære noe av. Vi får et innblikk i sigøynerfolkets levesett og hvilke fordommer de møter. Og hvordan de behandler hverandre hvis man finner ut at man ikke vil leve på veien lenger, eller finner seg en partner som ikke er sigøyner.

Løsningen rulles sakte, men sikkert opp – men er aldri slik det kan synes på overflaten, og slutten kom temmelig overraskende på meg – og det liker jeg veldig godt!

Aleksander innfrir ikke helt forventningene fra omgivelsene rundt seg. Verken i barnehagen eller på skolen. Når han er ti år gammel får han diagnosen ADHD og legene gir ham Ritalin. Dette er bare begynnelsen. For hvert nye symptom, om det så er symptomer som skyldes abstinenser fordi han slutter med Ritalin, får han en ny diagnose som behandles med nye medisiner – sterke og avhengighetsskapende medisiner.

Det er moren til Aleksander som skriver denne boken, som skildrer hvordan hun sakte, men sikkert ser gutten sin gå til grunne, og hvordan hun på ingen måte har noe som helst å si i møte med et hjelpeapparat som forvandler Aleksander til en pillenarkoman.

Som før klarer jeg ikke helt å anmelde slike «historier fra virkeligheten» på vanlig måte. De litterære kvalitetene kommer i bakgrunnen for de sterke historiene. For dette er en sterk historie, dog ikke overraskende hvis man har fulgt litt med i media. Det er mange som får samme behandling som Aleksander. Som forventes å passe inn i vår A4-samfunn, og som får diagnoser nærmest kastet etter seg hvis man avviker fra normen, og dette blir man medisinert for. Når vi helt klart ser at med bare litt tilrettelegging og terapi, så vil disse menneskene fungere veldig godt i samfunnet…
(Så var det dette med å ikke starte en debatt om temaet da…)

Alt i alt en bra bok om temaet, og det er vondt å lese om denne morens kamp mot det såkalte hjelpeapparatet.

Jeg lurer litt på om dette er en spøk jeg, av typen: Vi blander sammen alt som har vært i tidligere populære kriminalbøker i én historie og ser om den også blir populær. En bok full av klisjeer, ting vi har lest før (som jeg faktisk kan knytte opp mot spesifikke bøker og/eller personer), forutsigbar og gjennomsiktig... Ikke imponert.
Les hele min anmeldelse på ritaleser.com

Handlingsmessig var ikke denne boka helt i min gate, men språket og måten boken maner til refleksjoner, gjorde at jeg ble drevet gjennom boka og endte opp med å være temmelig fornøyd med den. Les hele min omtale på ritaleser.com

Når solen går ned over Kigali, kan man ikke annet enn glede seg over verdens skjønnhet. Store fugleflokker lager yndige utsmykninger på himmelen. Vinden er mild og frisk. Gatene forvandles til lange bånd av livlige farger som glir dovent av sted, dannet av ti tusen maur som drar fra sentrum av byen og klatrer langsomt opp på åsen sin. Overalt stiger det røyk opp fra ildfatene. Hver røykspiral som avtegner seg på himmelen, forteller om et lite hus. Tusenvis av leende barn løper på de jordete veiene, sparker til sprukne baller og ruller på gamle bildekk. Når solen går ned over Kigali, når man sitter på en av åsene som omgir byen og har en flik av sjel igjen, kan man ikke gjøre annet enn å tie og betrakte.

Denne vakre skildringen forteller om Kigali i Rwanda. Men det er ikke denne skildringen vi først tenker på når vi hører navnet. Kigali vekker assosiasjoner om de verste grusomheter mennesker kan begå mot hverandre.

Gil Courtemanche har skrevet en vond og samtidig veldig vakker bok om hvordan det var å leve i Kigali under de verste grusomhetene vi har hørt om – idet hutuer og tutsier går mot hverandre og slakter og lemlester hverandre fordi man tilhører feil rase.

En tynn vannstråle rant fremdeles i dusjen og tegnet røde stier som slynget seg lik tålmodige slanger. På veggene og på gulvet var minner, påminnelser om det som hadde vært armer, et ansikt, bryster. I dette lille rommet hadde granaten som var blitt sluppet inn gjennom vinduet pulverisert kroppen i hundre små kjøttbiter. Valcourt begynte å kaste opp. Han ville gråte. Men han greide bare å sitte krumbøyd og hikste i den epileptiske rytmen til magen som tømte seg.

Dette er også beskrivelsen av Kigali og den er det stikk motsatte av den vakre skildringen vi leste i første sitat. Og det er dette Courtemanche forsøker å skildre i denne boken. Hvordan grusomhetene oppleves av de som var der mens dette pågikk – både innfødte og de utenlandske arbeiderne i landet.

Det er feil å si at jeg likte boken godt, til det er den for grusom i sin fortelling om folkemordet i Rwanda. Men jeg gjorde det. Courtemanche har et vakkert språk, som ut fra det jeg kan bedømme er veldig godt oversatt av Bente Christensen – det blir en poetisk, vakker fortelling om noe av det styggeste og mest grusomme verden noen gang har sett.

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Igjen briljerer Hans Olav Lahlum med sine "gammeldagse" klassiske mordgåter. Her er det lite blod og gørr, men desto mer kløktig detektivarbeid og en samling av tråder og vitneutsagn som til slutt, og med god hjelp fra Patricia, gjør at man konkluderer med hvem som er morderen.

Jeg har tidligere aldri klart å gjennomskue morderen, men i De fire vinglassene gjorde jeg nettopp det - temmelig tidlig faktisk... Det ødela likevel ikke min opplevelse av historien, da det ble desto mer interessant å lese videre for å finne ut om min teori var riktig. Det er da også litt av poenget med slike mysterier (etter min mening), at det skal være mulig for leseren å pusle sammen ledetrådene og forsøke å konkludere selv.

Hans Olav Lahlum var nettopp på mitt hjemsted, Dokka - og presenterte der blant annet sin nyeste bok, Kameleonmenneskene og den gleder jeg meg til - både ut fra tidligere erfaringer med forfatteren bøker, og spesielt fordi han leste utdrag fra boken som satte igang nysgjerrigheten.
Jeg liker måten Lahlum skriver på, og blir umiddelbart hensatt til tiden historiene foregår på - og det er utrolig deilig å lese disse gammeldagse (huff, det høres nesten negativ ut, men det ER virkelig ikke det altså) mordmysteriene som ligner så mye på de gamle klassikerne! Herlig lesning, rett og slett.

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Dette er altså oppfølgeren til Lobotomisten, som kom ut i 2012. Som dere kan se av anmeldelsen min av denne boken, syntes jeg historien ble dratt vel langt ut på slutten. Og dessverre fortsetter Heksedoktoren på samme måte. Bortsett fra en forholdsvis spennende start, dabbet boken av til å dreie seg om gjøren og laden i favelaen, der vi blir veldig godt kjent med livet og troen slik det arter seg i Rios slum.

Så tar det seg veldig opp igjen på slutten, når Tom ankommer Rio (dette står allerede bak på boken, så det er ingen hemmelighet at det ender slik). Jeg skulle ønske at disse to bøkene hadde vært slått sammen til én – for meg ble slutten på Lobotomisten og starten (og godt halvveis) av Heksedoktoren bare et veldig langt mellomspill mellom handlingene som virkelig henger sammen, og som i mitt hode er de bærende elementer. Da hadde vi sannsynligvis sett en bok med alle ingredienser av spenning, action, makabre elementer og søken etter hevn, og mindre at dette som jeg føler er et mellomspill…

Les flere anmeldelser på ritaleser.com

Noen dreper norske krimforfattere! Og putter buser i nesa deres…. Busemannen har bare såvidt begynt når de finner krimforfatteren Nelly Lundin død på hytta, drept med en Fjordlandmiddag.
Og selv om Willy Wakum er alkoholiker, kranglete og en konstant fra for seg selv om andre… og dessuten død… er han den beste politiet har og den eneste som kan løse seriemord i Norge!

Dette er selvfølgelig en parodi over Jo Nesbøs bøker om Harry Hole – som i kjent stil har disse forfatterne truffet spikeren på hodet både når det gjelder dette, samt andre forhold innen bokbransjen i Norge. Det var mange lett gjenkjennelige momenter her. Og ikke minst er den veldig morsom…

Likevel syntes jeg den ble litt for lang, den har lengden til en normal kriminalroman (ca 350 sider) – og det kan faktisk bli LITT mye, litt for detaljert parodisk og satirisk. Det virker som om forfattere ville ta med hver minste ting i alle HH-bøkene, og det har jo ikke blitt lite med årene…

Men totalt sett likte jeg boka godt, jeg lo og humret og noterte meg navn som speilet virkelige personer (bl.a. Dan Elgemont, Hall Olav Hamsun, Bjørn Asker Fritz, Staale Gunnarsen, for ikke å snakke om forlaget Brandthomt).
Dessuten hadde denne boka den løsningen jeg lenge trodde kanskje (eller muligens håpet) at de originale Harry Hole-bøkene skulle ha :-)
Så en underholdende, morsom og leseverdig krimparodi, men som sagt… bittelitt for lang.

Boken er en frittstående oppfølger de to første bøkene, og til tross for at det er en godt sammendrag av de tidligere hendelsene, er det en fordel å å ha lest de to første. Det har jeg gjort, og liker de alle veldig godt.

Handlingen i denne er actionfylt og spennende stort sett hele veien, språket er fengende og lett – og med handlingen som driver leseren framover, gjorde at jeg leste boka temmelig raskt. Slutten er et fyrverkeri, der man ikke helt vet hvem som er på hvilken side – og alt faller på plass til slutt. Likevel er det en åpning der som gir hint om at det kan komme flere bøker om Vectis-biblioteket… Og det synes jeg ikke gjør noe :-)

Les alle mine anmeldelser på ritaleser.com

Spennende, interessant og aktuell. Les hele min omtale på ritaleser.com