Mass lever som alenemor, med sin sterkt overvektige sønn Eddie. Han er voksen, men kommer seg aldri ut i verden, og bruker dagene på kryssord, kanelgifler og internett.
Bonnie lever også som alenemor med sin sønn Simon. Hun sliter med å holde hodet over vannet, med anstrengt økonomi og jobben den tunge jobben som hjemmehjelp.
En dag kommer Konrad Sejer til et åsted – en gammel campingvogn med en voksen kvinne og et lite barn – brutalt drept, og sporene leder i mange retninger.

Karin Fossum fortsetter med å beskrive menneskers psyke, og hun gjør det godt. Her er det lite fokus på Konrad Sejer og politiets jobb for å oppklare saken, men desto mer inne i hodene til ofre og gjerningsmenn – og andre i deres omgangskrets. Forfatteren kan å beskrive vanskelige sjeler som ønsker noe annet enn det de har.

Svarene er temmelig opplagte i denne boken, men likevel er veien fram mot oppklaring interessant å lese
Men slutten var såpass åpen, at jeg ble litt skuffet – det manglet noe, synes jeg. Det er vel min krimhjerne som gjerne ønsker noe mer, men jeg syntes det ble litt for kjapt og lettvint til slutt…

Ni år gamle Ingrid Stenshagen blir funnet drept i Nordmarka. Spor på stedet sammenfaller med spor fra tre andre drap, gjennomført for mange år siden. Gjerningsmannen fra den gang, Monstermannen – Reidar Johansen, ble dømt og sitter nå i fengsel. Det siste offeret var Ingrid Stenshagens tante, søsteren til faren hennes.
Politiet drar til Ringerike fengsel for å finne ut hvordan det hele henger sammen. I tillegg bruker de den nylig hjemkomne psykiateren Torgrim Schjelderup, som ekspert på gjerningsmannprofiler i et forsøk på å ta gjerningsmannen.
Samtidig ankommer en navnløs jeg-person Oslo. Vedkommende har fått et oppdrag fra en ukjent oppdragsgiver – denne personen er også ute etter å ta gjerningsmannen, og det finnes bare ett mulig utfall.

Dette var en knakende god debutroman fra den unge forfatteren Ragnar Enger. Historien er kompakt hele veien, uten digresjoner som fjerner oppmerksomheten fra saken. Spenningen drev meg fra side til side, og jeg brukte ikke mer enn ett døgn på å lese den.

Da jeg begynte på boken syntes jeg dette minnet meg om noe jeg har lest tidligere – opptil flere ganger. Og det var en par, tre vendinger i historien jeg var sikker på at oppskriftsmessig skulle komme. Jeg er så lykkelig for å kunne si at det gjorde de ikke! Tvert imot tok historien en vending jeg aldri så for meg – og på grunn av dette klatret boken høyt opp på min liste over veldig, veldig gode krimbøker!

Dette er en bok som definitivt bør inn på påskekrimlisten til alle krimelskere der ute – jeg anbefaler den på det aller sterkeste!

Dette var ei skikkelig bra bok!
Og egentlig trenger jeg ikke å skrive noe mer…

Men jeg må jo det…
Jeg har hørt den som lydbok, og det betyr at den har vært med meg lenge, fordi jeg sjelden finner tid til å høre lydbøker – og det hadde denne boken virkelig fortjent.
Forfatterens måte å beskrive mennesker, hendelser og omgivelser på er så vakker at man er i handlingen hele tiden, og tar det med seg også når man ikke leser. (Jeg har hatt samme følelsen når jeg har lest Steinbeck) … og den følelsen er sjelden i min verden. Dette er i utgangspunktet en thriller/spenningsbok, men dette er også en skikkelig god roman. Publishers Weekley skrev: «Ved elven burde én gang for alle avgjøre spørsmålet om thrillere og spenningsbøker også kan være stor litteratur» – og jeg må si meg fullstendig enig. Det var en fryd å følge historien, og det var ikke noe problem at det tok lang tid å komme fram til hva som egentlig hadde skjedd og hvorfor, fordi veien fram dit var så godt skrevet at det ikke var noe ønske fra min side å bli ferdig med boken.

Anbefales på det aller sterkeste, med andre ord.

NRK-kjendisen Allis Hagtorn flykter fra en skandale, og trekker seg fullstendig vekk fra offentligheten. Hun søker ly i en eldre trevilla, som hushjelp og gartner for Sigurd Bagge.
Han befinner seg på arbeidsrommet sitt hele dagen, mens de venter på kona hans. Men hvorfor kommer hun aldri tilbake? Hvorfor er han så hemmelighetsfull.

Denne boken hadde jeg neppe kommet til å lest hvis det ikke hadde vært for at den kom på kortlista over nominerte bøker til Bokbloggerprisen. Dette er ikke den type bok som fenger meg noe særlig, og ved å lese den ble ingen av mine fordommer utfordret. Jeg likte den ikke!

Historien har vi lest før. Kvinne flykter fra fortiden sin, kommer til mann som også har sine hemmeligheter, begge skjønner at den andre har hemmeligheter, men de snakker ikke om det. Kvinnen blir (selvfølgelig) betatt og forelsket i denne mannen, han er litt skummel og viser sider ved seg selv som burde fått varselklokkene til å kime uavbrutt – men hun reiser ikke derifra… i hvert fall ikke for godt. Og så ender det som det alltid gjør!

Jeg blir irritert over denne måten å portrettere kvinner på – en kvinne som definerer hele sin identitet i hvordan hun er i forhold til menn – som higer etter oppmerksomhet, komplimenter og anerkjennelse. Hvor alt hun gjør er for å tilfredsstille det mannlige kjønn.

Slutten minner meg om Fuglane av Tarjei Vesaas, og når også denne boken heter Fugletribunalet og er skrevet på nynorsk blir sammenligningen total. Her er to mennesker på rotur i båt, men fokus flere ganger på årene… lyder kjent?

Så nei, ikke en bok som falt veldig smak hos meg – selv om det nynorske språket gjør leseopplevelsen nydelig og poetisk!

14 år gamle Ben Rifken blir funnet brutalt myrdet i en park i Newton, Massaschusetts. Visestatsadvokat Andy Barber er overbevist om at en lokal barnemishandler er den skyldige – men etterhvert kommer det frem urovekkende opplysninger og avsløringer som gjør at Andys egen sønn, Jacob blir den hovedmistenkte.
Vi følger familien Barber gjennom deres største drama, deres livs mareritt, hvor deres 14 år gamle sønn står tiltalt for drap. Jacob sier han er uskyldig – og Andy tror ham – han må jo stole på sin egen sønn? Men hvor godt kjenner man egentlig sitt eget barn, og hvor langt er man villig til å gå for å redde det?

For en bok! Vi har ikke kommet lenger enn til mars, og jeg er ganske sikker på at jeg har lest årets beste bok! Jeg var rett og slett ikke i stand til å legge den fra meg!

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive for å få fram hvordan jeg hadde det mens jeg leste boken. Den spilte på hele mitt følelsesregister og fikk virkelig i gang tankevirksomheten. Jeg endret stadig mening om alle personene som var involvert – hadde sympati for dem, for så å bli irritert, sint, lei meg osv. Den var så intensiv hele veien, og den peker på noe veldig sårt hos oss foreldre – hvor godt kjenner vi egentlig våre barn? Den gjorde vondt, og den viste ekte familiekjærlighet. Jeg håpet at det var slik, og så håpet jeg at det var på en annen måte. Og slutten slo ned som en fullstendig overraskelse, og etterlot meg i tårer.

En bok som river så i sjela, som vekker så mange forskjellige føleleser og som er så intensiv gjør noe med meg som leser. Det er langt mellom denne typen bøker, og desto mer herlig når de dukker opp.

Jeg var rett og slett lei meg da den var slutt, fordi den hadde blitt en del av meg og jeg ville ikke forlate denne boblen som jeg hadde vært i mens jeg leste.
Rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest noensinne!

En tenåringsjente blir i 2005 vitne til et brutalt i en park i Stockholm. Hun ser både offer og gjerningsmann, men er så påvirket av narkotika at hun ikke klarer å skille mellom fantasi og virkelighet – hun er ikke et pålitelig vitne.
I 2010 møter vi igjen Siri Bergmann, psykologen har endelig kommet i gang med livet sitt igjen. Hun tror hun har kommet over selvmordet til mannen sin, og har fått barn med sin nye mann. Men idet hun kommer over noen gamle papirer etter sin avdøde Stefan, blir finner hun er kobling til mordet i parken fem år tidligere og klarer ikke å la være å undersøke saken på egenhånd.

Dette er den tredje boken om Siri Bergman, og selvfølgelig havner hun også denne gang midt i begivenhetenes sentrum. De to forrige bøkene har vært gode de, greie spenningsromaner – men denne gangen synes jeg det blir litt mye broderinger rundt selve saken. Jeg vet at mange liker det veldig godt, og det gjør ikke automatisk en bok dårlig. Men jeg liker det ikke fullt så godt. Et stykke ut i boken ble det historien fra 1988 som ble den spennende og drivende delen, mens nåtidens historie bare ble fyllmasse som jeg ikke helt klarte å engasjere meg i.

Men den har en god historie, med en sammenheng som langsomt settes sammen til et bilde som overrasker både Siri og leseren. Så alt i alt en passe spennende bok, selv om noen sider bare ble skumlest.

Noen bøker vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere på allerede før jeg leser dem. Dette er en slik bok - en bok som jeg leser av den enkle grunn at jeg vil også vil mene noe om den, og da må jeg i rettferdighetens navn lese den først.
Den oppfylte alle mine forventninger: uvesentlig, pjatt, dårlig fyllmasse, forfatterens forsøk på å skrive seg selv inn i historien... nei, nei, nei - terningkast 1 fra meg er like uvanlig som terningkast 6 - men gratulerer til Marit Christensen, terningkast 1 her altså!

Det har allerede blitt skrevet en del bøker om 22. juli, og det kommer til å bli skrevet enda flere. Dette er en bok som utmerker seg i så måte. Den er utrolig godt skrevet, på bakgrunn av et rikt kildemateriale og samtaler med mennesker som på en eller annen måte har vært involvert i ABBs tidlige liv, 22. juli eller rettssaken etterpå.
Forfatteren har brukt materiale som ikke er offentlig tilgjengelig, men rettferdiggjør dette med at hun anser terrorsaken som så viktig å belyse.

Deler av boken var kanskje litt i overkant brutal og detaljert. Jeg tenker da på beskrivelsene av skuddene og skadene disse påførte ofrene. Kanskje er det likevel nødvendig for at vi virkelig skal skjønne hva dette faktisk dreide seg om – at de døde ikke bare blir et tall og et symbol på terroren, men de faktiske menneskelige lidelsene.

Åsne Seierstad skriver i tillegg på en nydelig måte, hun setter alt i sammenheng med det store verdensbildet og hva som kan være grunnen til at ting gikk som det gikk. Vi blir bedre kjent med noen av ofrene og deres familier, og vi hører kritikken deres i forhold til AUF i etterkant av terrorsaken.

Boka er et veldig godt verk for å belyse saken, tiden før og etter og Åsne Seierstad har gjort et veldig, veldig godt arbeid i forhold til å skrive denne boken.

I desember 1981 forsvinner Alice Nord fra hjemmet sitt utenfor Tønsberg. Den lille sønnen hennes blir funnet etter flere dager alene hjemme, men det er ingen spor etter moren – hun kommer aldri tilbake.
Tretti år senere forsvinner to nye kvinner fra samme distrikt – en blir funnet død og ille tilredt i skjærgården. Hvilke motiver kan ligge bak? Politiet famler i blinde.
Ida Gabler er journalist og begynner å se på sakene. Men når en av hennes nærmeste forsvinner, blir hun grepet av panikk. Ny spor fører tilbake til krigens dager, og til hennes families fortid og hun ser snart konturene av en skremmende sammenheng… men den er for ond til å være sann…

Ann-Christin Gjersøe er forfatteren bak romanserien Livsarven og har en leserskare på nærmere 100 000. Når forsøker hun seg som krimforfatter, og jeg må si at det er et meget vellykket forsøk – jeg håper virkelig ikke det bare er ett forsøk, men at hun har tenkt å fortsette å skrive krimbøker, for dette kunne hun.

Boken starter med forsvinningen av en ung kvinne for tretti år siden, og vi følger hennes lille barn som blir overlatt til seg selv hjemme. Så hopper historien tretti år fram i tid, og kvinner begynner å forsvinne på nytt. Sakene nøstes sammen på elegant vis, og sporene peker enda lenger tilbake i tid – til krigens dager og nazistenes hårreisende behandling av jødene under andre verdenskrig.

Boka er spennende fra begynnelse til slutt, jeg klarte knapt å legge den fra meg. Sporene blir forsiktig lagt ut for oss, uten at vi helt klarer å se sammenhengen før det er meningen at vi skal gjøre det.

En meget vellykket krimdebut fra denne unge forfatteren – og jeg ser virkelig fram til flere bøker fra hennes penn!

Dette var mitt første møte med Tom Kristensen som forfatter, og spørsmålet er jo hvorfor i all verden jeg har ventet så lenge med å åpne hans bøker. Men det er jo ingen annen grunn enn at det er så mange bøker, og ENDELIG ble det hans tur!

Denne boken var utrolig spennende hele veien, Vi havner rett inn i en scene i Khartoum hvor den lokale militsen voldtar og dreper landsbybeboere. Der er handlingen satt, og vi skjønner at dette handler om mye mer enn en norsk mann på flukt fra uvenner i Norge.
Her er offentlige tjenestemenn og kanskje til og med det offentlige Norge involvert i hemmeligheter de for all del ikke ønsker skal ut i offentligheten, og da tas alle midler i bruk for å hindre dette.

Jeg kommer definitivt til å lese meg gjennom bøkene til Tom Kristensen, for dette ga virkelig mersmak!

15 år gamle Idunn Olsen blir funnet død i nærheten av den store obelisken ved steinbruddet i Lier. Alt tyder på drap. Verner Jacobsen, som dagen etter skal begrave sin egen sønn, er på åstedet. Og mens han er der, får han melding om at bårebilen med sønnens kiste er stjålet og på vidvanke.
Den drepte jenta var på vei hjem fra en ungdomsfest dit politiet var blitt innkalt. Ingen av ungdommene som var der, er interessert i å si noe om hva som skjedde på denne festen.
Samme natt brenner et hus i nærheten ned. Når ruinene kjølner, finner man en eldre dame omkommet.

Dette er Marit Reiersgård andre kriminalroman. Stolpesnø kom i 2012, og denne gangen møter vi igjen etterforskerne Verner Jacobsen og Bitte Røed. Denne gangen blir det veldig personlig da både Bitte og hennes journalistkjæreste Kristian, selv har døtre i det aktuelle ungdomsmiljøet.

Temaet i boken er viktig, og jeg skulle virkelig ønske at Reiersgård hadde gått dypere ned i materien omkring dette med jentemobbing. Det blir bare overfladisk behandlet. Vi skjønner at noe har skjedd men det blir aldri helt klart hva dette er – utover de vanlige jentetingene som forekommer i ethvert miljø. Her hadde jeg sett et enormt potensiale til å fokusere på et viktig og utbredt problem innen jentemiljøene i disse tider hvor sosiale medier er så utbredt.

Ellers synes jeg historien fløt litt ut til tider. Den kunne ha strammet seg inn til tider, for jeg mistet litt fokus og engasjement i historien. Men den tok seg inn igjen… Men når morder og motiv for meg ble klart allerede rundt side 100 – lå spenningen mer i om jeg hadde rett eller ikke.

Konklusjon: Boken er en helt grei krimbok, med et potensiale til historie som skulle ha vært tatt mye mer tak i. Det hadde vært mer interessant å lese om jenteintrigene, enn politiets fokus på å løse saken.

Et usedvanlig brutalt ran mot en tellesentral i Bergen ender med drap. Edvard Matre og hans kolleger i Kripos blir satt på saken. En stund etter skjer et lignende ran i Oslo, og Edvard innser at de står overfor en ransgjeng av et kaliber de ikke trodde fantes i Norge lenger.
Men når Kripos begynner å sirkle inn gjerningsmennene, blir de effektivt stoppet av PST – de får ikke lenger lov til å etterforske saken, da alt inngår i en større og viktigere sammenheng. Enkeltliv betyr ikke noe når rikets sikkerhet står på spill.
Samtidig må Edvard slite med en gryende mistanke om at en av hans egne folk kan ha liv på samvittigheten.

Dette er den andre boken om Kripos-etterforsker Edvard Matre – og om jeg hadde noen kritiske kommentarer til Av jord er du kommet, så har disse forsvunnet denne gangen. Litt av handlingen fra forrige bok trekkes inn i denne, en sak som forble irriterende hengende i luften forrige gang, men som i denne boken får samlet trådene sine til en løsning.

Men denne boken kan fint leses enkeltstående – historien er sterk og god nok til å stå helt alene! Denne boka er faktisk veldig, veldig bra. Spenningen er på topp hele veien, og jeg drives stadig videre. En bok som har gitt meg senere kvelder enn jeg strengt tatt har godt av.

Mickey Bolitar bor sammen med sin onken, Myron etter at moren ble lagt inn til avrusing etter at hun forsøkte å mestre tapet av ektemannen med å ruse seg vekk fra sorgen og virkeligheten.
En dag på vei til skolen står Bat Lady utenfor huset sitt og sier til Mickey at faren hans likevel ikke er død… han er høyst levende.
Men Bat Lady er bare en historie man skremmer barna med for at de skal holde seg unna det falleferdige huset hennes, er det ikke?
Når Mickeys kjæreste forsvinner, bestemmer han seg for å finne ut hva som har skjedd. Og mens han driver med dette kommer han samtidig nærmere svar på hva som har skjedd med faren hans. Hadde Bat Lady rett?

Jeg var litt skeptisk når jeg startet med denne boken. Det ser ut til å ha blitt en trend at vel etablerte kriminalforfattere også skal skrive ungdomsbøker. Og Harlan Coben er en av mine absolutt favorittforfattere, så fallhøyden var absolutt veldig stor!
Men etter å ha lest denne boken konkluderer jeg med at Coben fremdeles befinner seg på toppen! Han klarte dette også han – så godt klarte han det at jeg sjelden tenkte over at det faktisk var en ungdomsbok jeg satt å leste, rent bortsett fra at den har ungdom i hovedrollene. Myron kjenner vi jo fra Cobens tidligere krimbøker, og denne gangen er det nevøen hans vi følger.

Spenningen er på topp fra start til mål, og hele tiden presenteres vi for små hint og halvkvedede viser slik at man bare drives videre for å finne ut av sammenhengene. Og det samler seg ikke til noen lettvint løsning dette her, Man sitter ikke igjen med følelsen av å være snytt av en eller annen hastverksløsning som man ikke helt tror på - dette er kriminallitteratur på høyt, høyt nivå!

Slutten er et mareritt! Fordi dette dreier seg om en planlagt trilogi – og jeg rett og slett hater at jeg ikke har neste bok liggende klar. Den foreligger ikke før i begynnelsen av september, sier forlaget! Det er veldig, veldig lenge til…

Wasim Zahid har jobbet som fastlege, legevaktslege og sykehuslege – og i denne boken forteller han om hvordan det egentlig føles å jobbe som lege. Og jeg mener – hvordan det faktisk føles! En ting er hva leger egentlig gjør, hva slags situasjoner de kan komme opp i, og hvordan de håndterer disse – men Wasim går litt videre og forteller om hvordan han føler det, når han må fortelle en ung kvinne og barna hennes at mannen og faren har gått bort, og hvorfor man gjør som man gjør når en gammel mann kommer inn på legekontoret og trygler om å bli innlagt på sykehus i påsken så han slipper å være alene.

"Iblant er vi heldige å får sjansen til å helbrede, andre ganger kan vi ikke gjøre annet enn å lindre. Men å trøste er alltid en sentral del av jobben vår."

Han viser at legen ikke er en allvitende guru, som kan alt og vet alt – at legen også er menneskelig og tenker og føler rundt alle de avgjørelsen han tar. Han setter søkelyset på etiske dilemmaer rundt når et liv skal avsluttes, og ikke minst i forhold til hvordan helsepersonell må jobbe under stadig strengere kostnadseffektivisering.

Selvfølgelig får vi også lese om suksesshistoriene – gleden når en liten gutt gjennomgår en vellykket kreftoperasjon og tilfredsstillelsen legen opplever når han stiller korrekt diagnose og lykkes med behandlingen.

Jeg likte boka veldig, veldig godt – jeg lærte Wasim å kjenne som en veldig sympatisk, reflekterende og «down to earth»-lege som kan å kjenne på sin egen utilstrekkelighet, og ikke opphøyer seg selv til en slags mester over liv og død. Han innrømmer at han er menneskelig, og tross alt (som alle andre) bare gjør så godt han kan. Jeg vil ha denne mannen som fastlege!!

"En god lege er ikke en som aldri gjør feil, men en som tar lærdom av sine feil, og som hele tiden har et kritisk blikk på sin praksis, for å forbedre sine evner, ferdigheter og kunnskap."

Kule Kidz gråter ikke er nok en kreftbok for barn. Og det er viktig å skrive litteratur om dette på en måte som barn kan skjønne. Denne boken fokuserer mest på klassen til Akkie, i motsetning til andre bøker jeg har lest som har fokusert på pasienten og dennes pårørende.

Når du er 12 år og mesteparten av livet ditt sirkulerer rundt skolehverdagen, så har det enormt stor innvirkning på deg hvis en klassekamerat blir alvorlig syk. Barna har mange spørsmål, noen blir redde, andre nysgjerrige og atter andre igjen vil ordne opp. Og alle vender seg til læreren fordi hun alltid har svarene på ting de lurer på. Men denne gangen klarer ikke engang lærer Ina å komme på noen svar.

Boka var lettlest og enkelt skrevet, akkurat på et nivå jeg ser for meg at passer ca 12-åringer. Jeg tror denne boken kan være mer aktuell for barn enn bøker som fokuserer på pasienten, fordi denne som sagt fokuserer mest på klassen – og det er det som interesserer de som ikke er syke. Ikke nødvendigvis hva som skjer på sykehuset med pasienten og behandlinger osv.

Historien er sann, forfatteren har selv vært lærer og hadde en jente i klasse sin som fikk leukemi. Han forsøkte lenge å skrive en bok om henne, men klarte det ikke. Først når han endret navnet på jenta og omgjorde den mannlige læreren til en kvinnelig – klarte han å få såpass avstand til historien at han klarte å skrive den.
Den er nå også filmatisert – både på nederlandsk og norsk.

En liten gutt blir funnet død på en fjelltopp. En vekter blir skutt under et ran. Liket av en kvinne driver i land på en øy. Alt dette skjer i løpet av kort tid i idylliske Fjellberghavn.
For politibetjent Cecilie Hopen blir etterforskningen et mareritt. Cecilies samboer blir mistenkt og arrestert. Hennes sjef Ole Vik er sykmeldt og hun blir ikke hørt når stadig mer alarmerende spor dukker opp. Spor som peker mot en norsk toppolitiker og som leder til en skjult trussel, rettet mot hele nasjonen.

Jørgen Jæger bringer oss raskt i stemning – som vanlig. Han har skapt et idyllisk og koselig univers i Fjellberghavn, et sted man har lyst til å reise på sommerferie – men på sedvanlig Jægervis kryper uhyggen inn og bryter den idylliske, koselige stemningen.

Dette er bok nummer sju om lensmann Ole Vik og hans kolleger i Fjellberghavn. Jeg imponeres over at det er mulig å holde kvaliteten, spenningen, uhyggen og driven på topp gjennom sju (7) bøker – for det er enda ikke en bok fra Jægers hånd jeg ikke har plassert på min topp-liste av beste leste bøker.

Denne boken er heller ikke noe unntak – snarere tvert imot. Den starter med en snikende uhygge som aldri helt slipper taket. Det ligger hele tiden noe stort og viktig i bakgrunnen som gjør at man tvinges videre i boken for å forsøke å få svar på spørsmålene. De lokale tragediene brettes ut til å få et stadig større omfang – og det hele ender med å true hele vår nasjon.

Jeg elsket boka fra ende til annen – Jæger har sin egen særegne måte å skrive på som gjør at leseren drives fra side til side – og i denne boken likte jeg spesielt godt disse små avsnittene som avsluttet flere av kapitlene, som små glimt av ting som er i ferd med å skje, men som bare pirrer nysgjerrigheten og ikke gir noen svar uten at man blir nødt til å lese videre.

Nok en fantastisk prestasjon fra Jørgen Jæger – jeg ser fram til enda mer kvalitetskrim fra Bergen!

Tia har et forhold til en gift mann. Når hun blir gravid med hans barn, ber han om at hun skal ta abort før han forlater henne. Uten å vite hvordan det går går med barnet - som hu

Juliette oppdager at mannen hennes er utro. Hun velger å tilgi og fortsette ekteskapet, ikke minst for deres to sønners skyld. Fem år senere får hun vite at mannen har en datter til.

Caroline har aldri ønsket seg barn, hun er opptatt av sin legekarriere og blir på mange måter letter da hun oppdager at hun ikke er i stand til å få barn. Likevel velger hun å adoptere en datter fordi mannen hennes ønsker det så sterkt. Men hun klarer ikke å føle noe annet enn plikt overfor barnet og gjør alt hun kan for å begrave seg i arbeidet sitt.

Disse tre kvinneskjebnene flettes sammen i løpet av boken.

Her møter vi noen klisjéfylte amerikanske kvinner (slik jeg ser dem for meg). Tia er kvinnen som ikke klarer å glemme sin store kjærlighet (han som gikk tilbake til sin kone) og hele livet hennes sirkulerer rundt tanken på ham og hvordan de kunne ha fått det hvis han ikke hadde forlatt henne da hun ble gravid. Juliette klarer ikke å komme over mannen utroskap, og har kompensert ved å forsøke å leve det perfekte liv for å glatte over. Når hun så får vite om barnet blir hun tilnærmet sykelig opptatt av at dette barnet...

Selv om jeg til tider sliter litt med å tro på hovedkarakterene og noen av deres valg gjennom boken, er den likevel en fin og spennende bok i forhold til hvordan vi følger disse tre familiens kamp for å få det som de helst ønsker. I samtidig som (spesielt kvinnene) finner ut av ting, er de nødt til å ta en dypere blikk på seg selv og sine ønsker for kanskje er det ikke slik likevel at det er seg selv man skal sette i fokus til enhver tid.

Alt i alt en koselig bok med et forsøk på et dypt budskap - som riktignok drukner litt i amerikanske klisjeer, men som jeg hovedsakelig koste meg med gjennom en helg.

Begrepet «den vanskelige andreboka» gjelder ikke for Monika Nordland Yndestad. Hun brakdebuterte i 2012 med den første boka om BA-journalisten Alice Bratt med Jentene fra balletten. For denne boken fikk hun «Nytt blod – Mauritz Hansen-prisen» for beste krimdebut i 2012, og det forstår jeg godt.
Så forventningene var høye fra min side når Gapestokk kom. Og ofte er det skummelt med så høye forventninger. Men Monika skuffer ikke – tvert imot så har hun nå skrevet en enda bedre bok om Alice Bratt!!

Det ligger en skygge i bakgrunnen helt fra vi leser om bussulykken i 1986. En skygge som smyger seg gjennom hele boken, og som ikke gir oss noen klare tegn på hvem og hvorfor. Dette gir en krypende ekkel stemning, et driv og en nysgjerrighet som gjør at jeg blar og blar og blar meg videre i et forsøk på å finne svar. Og jeg trodde jeg hadde svar – ja, klart jeg hadde gjennomskuet gjerningspersonen! Men den gang ei. For å si det slik: Jeg hadde absolutt IKKE gjennomskuet gjerningspersonen før vedkommende selv viser sin identitet – til stor overraskelse.

Les alle mine bokanmeldelser på ritaleser.com

Forskeren Linus Lindehage blir funnet drept på balkongen sin i Oslo. Han skulle ha holdt en forelesning på The Royal Society i London. Han har nemlig klart å dekode en gammel tekst skrevet på et pergament, som i århundrer ikke har latt seg tyde.
Alle spor peker mot at det er Lindehages kone, Livia, som står bak drapet. Hun er og arkeolog, spesialisert i keltiske offerriter. Og da en mann blir funnet skutt i London, også han var savnet fra det tidligere nevnte foredraget, peker bevisene mot Livia. Men etterhvert blir det er tydelig at her det er sterkere krefter i sving, som ikke ønsker at pergamentets innhold skal gjøres kjent!
Midt i påskehøytiden, hvor politiet i Oslo er lavt bemannet, blir det Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen som ufrivillig blir beordret til å lede etterforskningen.

Dette var mitt første møte med Skarphedin, og Nygårdshaug – og jeg må innrømme at det ble et meget vellykket møte! Jeg har hatt Pergamentet stående i hylla her en stund, og på grunn av den nå tross alt godt kjente oppskriften med «gammelt mysterium møter kriminalitet i nåtid og må nøstes sammen for å finne svaret» har den blitt stående lenger enn det den faktisk fortjente.
Jeg ble dratt inn i historien fra første stund. Jeg synes Nygårdshaug skriver veldig godt, handlingen drives framover av stadig spenning og Skarphedin er jo en temmelig pussig skrue som det er festlig å følge. Svarene ligger heller ikke klart i dagen, og Pergamentet beholder sitt gåtefulle innhold i det aller, aller lengste – det liker jeg.

Voynich-manuskriptet, som pergamentet heter, finnes i virkeligheten, men i motsetning til romanen, har man ikke klart å tyde det ekte pergamentet enda. Men Nygårdshaug har laget sin teori om hva et slikt dokument KAN inneholde, og det er, om ikke en sannsynlig hypotese, så er det i hvert fall en spennende en.

n humorbok med sitater fra svangerskap, fødsel og barseltid. Joda, den har humrefaktor, tre (hvis jeg ikke husker feil) virkelig lattevekkende sitater – men ellers bare helt OK. Det er sitater her som enten er så vanlige at vi alle kjenner noen som har sagt akkurat det samme, eller er det vandrerhistorier som vi alle tror hører hjemme under prosessen.

Kanskje man ikke skal lese en slik bok fra perm til perm – men heller lese et sitat eller to nå og da? Jeg leste fra perm til perm på litt over en halvtime og koste meg litt – men leste meg kjapt gjennom det meste.