2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Ingrid vokser opp på Barrøy. Havet er hennes eventyr. Fisken, stormen, fattigdommen. Hun eier årstidene, fuglene og horisonten. Ingrid må lære alt det ingen lenger kan. En dag må hun lære enda mer. Med De usynlige er Roy Jacobsen tilbake i samme miljø som er skildret i første del av Seierherrene, kystproletariatet. Handlingen utspiller seg på en liten øy helt ytterst i havgapet på Helgelandskysten, i årene fra 1913 til 1928. Som forfatteren selv sier: «Det fantes tusenvis av slike øyer på norskekysten. I dag er det ingen. De fortjener å bli sett». De usynlige er første del av en trilogi.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788202423025
EAN 9788202423025
Serie Barrøy (1)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1900-1945
Språk Bokmål
Sider 244
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I forrige uke var jeg så heldig å få være til stede på et arrangement med Roy Jacobsen og Frank A. Jenssen på Litteraturhuset. Arrangement hadde tittelen "Havet, fisken og folket". Jeg var på dette tidspunktet allerede godt i gang med boka, men altså ikke helt ferdig. Akkurat det er jeg glad for, fordi denne Litteraturhuskvelden tilførte meg noen flere perspektiver som jeg fikk god nytte av i min tilnærming til boka.
At et knippe av de profesjonelle anmelderne har trukket paralleller mellom "De usynlige" og Hamsuns "Markens grøde", overrasker på ingen måte meg. Faktisk tenkte jeg selv i de baner mens jeg leste boka, for nærmere det dypt eksistensielle er det vanskelig å komme, tenker jeg. Da Roy Jacobsen selv fikk spørsmålet om han er inspirert av Hamsun i et intervju i Klassekampen 17. august i år, svarte han følgende:
"Man kommer aldri utenom Hamsun, og jeg har lånt mye fra ham når det gjelder språk og litterære teknikker. Men Hamsun holder dommedag over skikkelsene sine, det gjør ikke jeg. Det er ikke mye stil over å være en person i en av Hamsuns romaner, det er litt kulere å være person i min. Du har litt større sjans, for å si det sånn. Man skulle tro at Hamsun aldri hadde møtt et ordentlig menneske."
Handlingen i "De usynlige" er lagt til øya Barrøy ytterst i havgapet på Helgelandskysten, og finner sted i tidsperioden 1913 til 1928. Det har ikke lyktes meg å finne øya, så jeg antar at den er fiktiv. Det som derimot ikke er fiktivt, er handlingen. Den skal nemlig være basert på forfatterens egen morsslekt.
På Barrøy bor ekteparet Hans og Maria Barrøy, og de har bare ett barn; Ingrid. På øya bor også Barbro, søsteren til Hans, og dessuten deres aldrende far. Ingrid er tre år og skal døpes, og det er henne vi følger gjennom hele boka. En sterk kvinneskikkelse som blir voksen så altfor tidlig, fordi livet - det karrige livet og tilfeldige omstendigheter - tvinger henne til det. Tanten Barbro er nokså vill av seg, ikke helt egnet for det ensformige og ensomme livet der ute i havgapet, hun vil noe mer som omstendighetene ikke kan gi henne - og en dag går det også galt. Broren Hans har da forsøkt å kvitte seg med Barbro, skaffe henne en huspost, men hun kommer til slutt hjem med et farløst barn i magen i stedet. Et barn som blir til Lars, en nevenyttig og praktisk kar de etter hvert ikke skal klare seg foruten.
Etter krigen (første verdenskrig) kommer det noen svensker ut til øya, og dermed blir svenskekaia bygget. Et solid byggverk som skal stå til evig tid fordi det er bygget i stein. Det gjør derimot ikke bryggehuset som blir forsøkt bygget tre ganger før de får det til å stå for vær og vind - en evig kamp mot naturkreftene som er ekstraordinært sterke her ute i havgapet.
Sentralt i øyboernes liv er Lofotfisket. Selv om de i tillegg har inntekter og mat fra et lite knippe med husdyr, er det ingen tvil om at det er fisket som sikrer de største inntektene. Når mennene drar avgårde på Lofotfiske, er det med livet som innsats. Man vet aldri om alle kommer levende tilbake. Tiden før avreise preges av dette alvoret.
"Så slår alvoret ned i dem.
Ikke en storms alvor, men årets og øyas langsomme og grunnleggende skole i ensomhet. Det er plutselig færre av dem, de går rundt og mangler øyas overhode. De blir lavmælte og tause, hissige og utålmodige. Lofoten er i tillegg et sted man ikke nødvendigvis vender helskinnet hjem fra, det er et lotteri med døden, der over to hundre mann går ned hver vinter, noe de ikke taler for høyt om, det holder med noen halvkvedede viser. Det finnes da heller ingen kirkegårder med flere kors uten lik enn dem Vårherre holder sin hånd over langs denne kysten.
Og slik går dagene, i januar.
Samt i enda tre måneder. Med frost og kovdam og gamleerik." (side 65)
Det er et sterkt folk som beskrives, men alle klarer likevel ikke dette livet. Ikke bare havner mor Maria i en periode på asylet, men hun kommer i det minst hjem til slutt. Den fine fruen hvis barn Ingrid blir sendt til for å passe, kommer aldri derfra etter at mannen hennes har gått konkurs og mest sannsynlig tatt sitt eget liv. Og plutselig blir Ingrid, hvis eget voksenliv egentlig ikke har tatt form enda, fylt med ansvar for to unger som har vokst opp i rikdom, og som nå må avfinne seg med det vesle hun og hennes familie har å tilby ... Det er et karrig liv, et helvetes liv ... Man snakker ikke i utrengsmål, og planer og drømmer holder man helst for seg selv.
Jeg ble fullstendig bergtatt av denne romanen! Roy Jacobsen behersker det litterære språket til fulle, og sjelden har jeg møtt på en samtidsforfatter som så til de grader behersker metaforenes kunst som nettopp ham.
"Presten kommer ilende etter og blir stående og beundre den hvitkalkede kirka som er kommet til syne som et blekt frimerke under de svarte fjellene der noen siste snøflekker ligner tenner i et råttent gap." (side 7)
Jacobsen er sikker i språkføringen, beskrivelsene er knappe og det er mye undertekst som det er overlatt til leserne å gi mening og tolke. Det er kanskje nettopp her han minner meg så veldig om Hamsun, selv om Jacobsen aldri faller for fristelsen til å sette seg til doms over sitt persongalleri. Der Hamsun harsellerer med sitt persongalleri - der behandler Jacobsen sine personer med den dypeste respekt.
Det er en rå og brutal skildring vi serveres, men ikke en eneste gang bruker Jacobsen klisjeer eller billige triks for å apellere til leserens primitive følelsesregister. Man er heller aldri i tvil om at akkurat slik han beskriver det karrige livet - nettopp slik må det ha vært for dem som bodde så langt fra folk, så nær det ytterste havgapet det var mulig å leve. Et landskap som i dag er avfolket, men hvor øyriket innenfor ble reddet av gongongen gjennom en iherdig distriktspolitisk innsats som i det minste sikret broforbindelse mellom de største øyene, og som har gjort at det i dag bor tusenvis av mennesker der ute. Skjønt mange av helårsboligene gradvis og umerkelig gjøres om til fritidshus, selv om dette neppe er i tråd med kommunenes intensjoner ... sånn egentlig ...
Det lukter Nordisk Råds Litteraturpris lang vei av denne romanen! Den har nemlig alle de klassikerpreg jeg kan komme på; en udødelig og tidløs historie, en historie med mange bunner og som kan leses om og om igjen, en språkføring som er av høy litterær kvalitet - i tillegg til at det er herlig at forfatteren løfter frem en viktig del av Norges historie. En historie godt egnet til å skape stolthet for alle dem som faktisk kommer fra denne landsdelen, men som kanskje ikke har snakket høyest om det tidligere i sitt liv ... En historie om et kystproletariat, som har bidratt til å bygge Norge, men som tidligere har vært utelatt fra historiebøkene. Og alt er krydret med autentiske dialektord, godt gjenkjennelig for alle oss med familiære bånd til Helgelandskysten. I det hele tatt en fantastisk roman som fortjener terningkast seks! I likhet med hans roman "Seierherrene" som utkom i 1991, og hvor handlingen er lagt i samme område!
Dette er ei forteljing om ei lita familie som bur på ei lita øy på Nordlandskysten for omlag 100 år sidan. Hovudpersonen er Ingrid, ein får følge henne gjennom oppveksten frå ho blir døypt som 3-åring, og fram til ho er ei ung dame. Små og store hendingar i familien blir skildra på ein likefram måte, og ein kjem tett inn på hovudpersonane. Dialogen er knapp, det er like viktig kva som ikkje blir sagt som kva som blir sagt. Ein må også nevne at naturskildringane i boka er av god klasse.
Livet på den vesle øya er prega av hardt arbeid frå morgon til kveld. Forfattaren har lagt ned ein stor innsats i å beskrive ulike arbeidsoperasjonar, navngi reiskapar og ellers gi ei detaljert og truverdig utgreiing av levemåten på denne tida. Enkelte passasjer i boka har karakter av oppramsing av hendingar heller enn ei velkomponert historie. Ein får innimellom kjensla av at formålet med boka ikkje først og fremst er å fortelje historia om oppveksten til ei sterk, ung jente, men heller å nytte ei slik forteljing som rammeverk for å kunne formidle kystkultur og tradisjonar frå Helgeland.
Øya er berre såvidt stor nok for å brødfø ei lita familie, og den som rår over øya må vere viss på at ein prioriterer både dyrkajorda, husdyrhaldet og arbeidsinnsatsen på ein optimal måte for å sikre maksimalt matutbytte. Nesten som profittoptimalisering i ei bedrift. Dei greier årvisst å karre saman såpass med ressursar at dei kan oppnå små, stegvise framskritt på øya. Kai, brønn, møblar og etter kvart også maling til våningshuset, det blir ei råd med alt for den som er både arbeidssam og nøysam.
Den kanskje mest gripande delen av boka er korleis menneska på denne ytterste nakne øya, langt borte frå folkeskikken, viser at når det røyner på så er dei langt meir siviliserte enn bygdefolket.
Det er i tillegg mulig at der er eit ekstra lag i forteljinga som eg ikkje har fått med meg. Enkelte hint undervegs, antydningar og stemningar som ser ut for å vere skrive inn med overlegg, men som eg kanskje ikkje greier å tolke. Derfor kjem eg nok til å følge med på eventuelle diskusjonstrådar om boka framover, for å sjå om det var noko eg gjekk glipp av.
Dette var virkelig en vakker liten bok. Den levde i aller høyeste grad opp til den voldsomme positive omtalen den har fått. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg er noen stor fan av Roy Jacobsen (jeg greide aldri å bli ferdig med "Seierherrene"...), men denne falt jeg for. Jeg rakk å bli glad i den fargerike familien ute i havgapet på kort tid.
Min første tanke da jeg la fra meg boka var; men, er det ferdig nå? Var det alt? Og: Det må jo komme en oppfølger?
Jeg hadde en snurt følelse av at forfatteren hadde lurt meg, for karakterene framstod så stiliserte og med liten dybde, - jeg ble liksom ikke kjent med dem, bare med slitet og overlevelsen.
Og DER kjære lesere ligger bokas genistrek! Roy Jacobsen er en luring som bare hadde gjort akkurat det tittelen lover leseren: "De usynlige".
Persongalleriet blir på en måte gjort usynlige i sitt slit og strev, fordi man får høre lite om følelser og tanker.
Derimot beskrives miljø, arbeid og de ytre kulissene inngående, med kraft og kunnskap. Og sånn var det vel å overleve i havgapet, prisgitt elementenes herjinger. Man måtte ha handlekraft for å overleve, så fikk tanker og følelser følge deretter.
Boka er vakker i all sin enkelhet, og gir en god beskrivelse av livet på ei lita øy på Helgelandskysten de første tiårene av 1900-tallet.
Jeg skal ikke røpe noe om Martin, Hans, Barbro, Ingrid og Maria, - les historien og døm selv.
Anbefaler den, som en god historie, men ikke minst også på grunn av ettertanken som kommer sigende etter at boka er ferdig. Terningen lander på en femmer, Roy Jacobsen, - og oss i mellom: Kom gjerne med en oppfølger fra samme miljø!
Jeg har bare ett ord: Imponerende!
For en bok!
Så annerledes det meste. Så poetisk vakker og samtidig ytterst nøktern.
Hvordan var det her i landet i gamle dager. Men ikke lenger tilbake enn tidlig 1900...
Hva tenkte folk?
Når man reiser rundt i landet og ser: Alle disse tunge murer og byggverk, steingjerdene, de små jordlappene i de mest karrige områder.
Hvordan orket de?
Ja, hvordan ble dette landet bygget egentlig?
Roy Jacobsens svar er rett og slett mektig i all sin enkelhet. Fra øyriket på helgelandskysten får vi en liten, men nokså dramatisk familiesaga som på vakkert vis forteller en bit av vår viktige historie, vår arv rett og slett.
Boka er kort, men på en måte ligger det svært mye mellom linjene.
Hva mer skal en si?
Fantastisk fin bok.
Denne boka bør enhver med interesse for vårt land lese.
Sterkt og velskrevet om det slitsomme hverdagslivet til en familie på Helgelandskysten i 1910 og 1920 åra. Fortellingen er visstnok basert på forfatterens egen familiehistorie (morssiden) Boka er gjennomsyret av gode og detaljerte skildringer, både av de geografiske omgivelsene, personene, det harde arbeidet disse personene utfører, og redskapene de bruker i dette arbeidet. Forfatterens gode formuleringer og grundige beskrivelser gjør det lett for leseren å leve seg inn i det han til enhver tid formidler. En bok jeg vil huske, og trolig kommer til å lese om igjen en gang.
En av årets beste bøker, en liten perle av en bok. En hyllest til kystens "Usynlige"!
En vakker og stillferdig hyllest til kystfolket på øyene som nå er avfolka. Mange vakre naturskildringer, et rent og nøkternt spåk, ordkunst på sitt beste . Her er hele min anmeldelse.
Litt for mange skildringer etter min smak. Boka må leses sakte. Har aldri brukt så lang tid på 240 sider noen gang. Litt skuffende rett og slett!
Horisonten er antagelig det viktigste de har her ute, den vibrerende synsnerven i en drøm, selv om de knapt legger merke til den og heller ikke gjør noe forsøk på å sette ord på den. Det vil heller ingen finne på å gjøre før landet blir så rikt at den er i ferd med å forsvinne.
Maria kom og telte over og regnet seg til hva det kostet, men sa ikke noe, på den måten hun alltid unnlot å si noe.
Og Hans lot som han ikke hørte.
... Maria blir liggende. Hun er filosofen på øya, den med det skjeve blikket, siden hun kommer fra en annen øy og har noe å sammenligne med, det kan kalles erfaring, endog klokskap, men det kan også gi henne et spaltet sinn, det kommer an på hvor forskjellig øyene er.
De vinket, gikk hjem, og tok fatt på ensomheten.
Det har sine sider å ha fremmed på besøk. Når han reiser igjen, står de tilbake med bare seg selv og tenker at det kanskje ikke er nok.
det må være en grunn til at et øye ikke ser lenger enn det gjør, at det kan være en fordel for både øyet og det det ser på
Å angre på en drøm er det mest nedbrytende man kan drive med.
Det var det første huset på Barrøy som fikk maling. Og det forvandlet ikke bare huset, men øya, det forvandlet steinene og sanda og graset og dyra og trærne. Da de var ferdig, kunne de ikke se på det, i hvert fall ikke tro det de så, den gamle, grå stua så ut som den var støpt av nysnø, den så ut som den sto på et annet sted, på fastlandet, i en by, den lignet ufattelig rikdom som kunne skinne bare her hvor den var uten rivaler, den var et sjokk, et fremmedlegeme, den var til å le seg i hjel av.
Det hender de får besøk fra de andre øyene. Da får gjestene mat og kaffe og snakker i ett sett og i munnen på hverandre, for ordene hoper seg opp i øyværinger, og en gang må de ut. Når de er tomme, drar de hjem igjen og samler opp nye setninger.
Og Ingrid kjente denne kraften som bare en fugl kan forstå der den sitter på et høydedrag med utslåtte vinger og kan la vinden gjøre resten.
En kollega ba meg lage en liste over bøker jeg kunne anbefale akkurat henne og det resulterte i en liste som kanskje flere kan få glede av. Listen er en salig blanding av gammel og ny litteratur, lettlest og mindre lettlest, krim, spenning og skjønnlitteratur. Der bøkene tilhører en serie, så har jeg kun tatt med første bind.
Vært dårlig med lesing de siste årene.. Så har satt meg mål på 52 bøker i år. Om noen har bokanbefalinger så er det bare å legge igjen en kommentar :)
--En bok på mer enn 500 sider
--En romantisk klassikker
En bok som det har blitt laget film av
En bok som ble publisert i år
--En bok med et nummer i tittelen
--En bok skrevet av noen under 30
En bok med ikke-menneskelige karakterer
--En morsom bok
--En bok skrevet av en kvinnelig forfatter
--Et mysterium eller en thriller
--En bok hvor tittelen kun er ett ord
--En novellesamling
--En bok hvor handlingen foregår i et annet land
--En bok som ikke er fiksjon
En populær forfatters første bok
--En bok fra en forfatter du elsker som du enda ikke har lest
--En bok en venn har anbefalt deg
--En bok som har vunnet en Pulitzer Prize
--En bok basert på en sann historie
--En bok fra bunnen av leselista di
--En bok moren din elsker
--En bok som skremmer deg
--En bok som er over 100 år gammel
En bok du velger å lese kun ut i fra coveret
En bok du egentlig skulle ha lest i løpet av skolegangen, men aldri fikk lest
En biografi
--En bok som du fullfører på en dag
--En bok med antonymer i tittelen
--En bok hvor handlingen foregår et sted du alltid har ønsket å dra til
En bok som ble utgitt året du ble født
En bok som har fått dårlig omtale
--En trilogi
En bok fra barndommen din
En bok med et trekantdrama
En bok satt til fremtiden
--En bok hvor handlingen foregår på en videregående skole
En bok med en farge i tittelen
--En bok som fikk deg til å gråte
En bok med magi
En tegnet roman
--En bok av en forfatter du aldri har lest noe av
--En bok du eier, men aldri har lest
--En bok hvor handlingen foregår i hjembyen
--En bok med et annet originalspråk
En bok satt til juletider
En bok skrevet av en forfatter med samme initialer som deg
Et skuespill
En bannlyst bok
En bok som er basert på, eller har blitt til en TV-serie
En bok som ble påbegynt, men som du aldri leste ferdig
Fleirbindsverk eg har starta på, men ikkje fullført enno.
Tel ikkje med krim-seriar o.l.
Lista er meint som ei hugseliste for eigen del.
Sortert etter kor truleg det er at eg kjem til å lese fleire bøker i verket.
Kvart punkt i lista er den første boka eg las av det aktuelle verket.
Verk som er sjekka ut av lista:
- Napoli-kvartetten av Elena Ferrante
- Slåttekar i himmelen og dei tre påfølgande bøkene i Edvard Hoem sin slektskrønike.
- Nattens brød av Johan Falkberget
Det har vært og vil bli en del nordiske forfattere i år fordi jeg skal studere nordisk litteraturvitenskap til høsten. Jeg koser meg!
I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.
Her er en liste fra en e-postliste for bibliotekarer med litteraturtips for menn over 60 år. Primært historiske romaner.