A for Agaat, apartheid, allegori

Det startar i 1996. Milla de Wet som er eigar av garden Grootmoedersdrift er fullstendig lamma av ALS. Ho kan berre kommunisere med augene, og den som greier å tolke det ho formidlar er Agaat, ei farga tenestejente som har levd saman med henne i over 40 år.

Milla er forteljaren. Med ulike forteljarstemmer tilpassa ulike livs-situasjonar fortel ho om livet som ligg bak henne. Det blir meir og meir tydeleg at ho er og har vore både ondskapsfull og sjalu.

Milla gifta seg med sjarmerande, pene Jak i 1947. Men - det viser seg at dei ikkje fungerer godt saman, også fordi ho er så ulukkeleg; ho får ikkje barn som ho så sårt ynskjer seg.
Når ho då kjem over ei lita, svakeleg jente i 1953, adopterer ho henne på eit forunderleg vis –ei jente som vart fødd same år som apartheid blir innført i Sør-Afrika i 1948. Ho oppdreg henne med hard hand, ho vil gjere henne til ei dotter ho ikkje skal skjemmast over. Jak på si side er lite begeistra over å ha ei farga jente i heimen.

Så – sju år seinare blir Milla gravid. Agaat må flytte ut, ho vert tenestejente som må arbeide hardt – utan å kny- når vesle Jakkie vert fødd. Det viser seg snart at Jakkie vert svært sterkt knytt til Agaat, noko som er tungt å svelgje for dei dysfunksjonelle foreldra.

På variert vis er boka - etter mi meining - glimrande og originalt fortalt og komponert.
Dei to kvinnene førebur seg på døden – ein død som skjer parallelt med apartheidregimet sitt fall. Også på det personlege planet flyttar makta.

Romanen er tjukk, over 700 sider, og innhaldet er engasjerande, spennande, interessant. Terningkast: 6!

På familiefarmen i Sør-Afrika, ligger Milla de Wet for døden. Den fryktelige sykdommen ALS, har sørget for at hun har mistet all førighet, og tale. Hun kan kun kommunisere via øynene. Pleiersken hennes, Agaat, har vært i tjeneste hos Milla i en mannsalder. De to deler hemmeligheter som går langt ut over forholdet mellom en hvit overklassekvinne, og hennes svarte tjenestepike.

Historien hopper i tid, og leseren får innblikk i Milla og Agaats dramatiske historie.

Utrolig tung start. Holdt på å gi opp, da det var uklart for meg hvem de ulike navngitte personene egentlig var. Skrivestilen i dagbøkene er også helt forskjellig fra nåtidens historie. Det tok tid å få tak i, men heldigvis tok historien seg opp, og jeg angrer ikke på at jeg fullførte. Sterk historie!

En historie om et liv og et land

I prologen til denne boka møter vi Jakkie som bor i Toronto i Canada. Han får telegram fra sin barnepike i Sør-Afrika, Agaat, som forteller at hans mor er døende. Han begynner å tenke på sin barndom og oppvekst i Sør-Afrika, alt han har rømt fra, og en strofe fra en sang dukker opp i minnet:
«Mitt land, du tar din død av ditt folk.»

I hoveddelen av boka er den hvite gårdeieren Milla de Wet fortelleren. Hun er 70 år, har vært lam og sengeliggende med ALS i tre år, og har bare dager igjen å leve. Hun har mistet taleevnen og kan kommunisere bare med Agaat. Dette skjer via øynene etter et eget kodesystem de har.

Agaat er den som pleier henne. Hun er farget, og ble tatt inn i husstanden som en datter da hun var fem år gammel. Da Milla etter flere år selv ble gravid og fikk en sønn, ble Agaats status endret til en slags hushjelp.

Historien fortelles i brokker – noe er Millas tanker og noe er Agaats høytlesning fra Millas dagbøker fra 1960 (like før sønnen Jakkie ble født) og framover. Som Milla tenker: «Tre års dødsleie. Dagbøker for et helt liv.»

Innimellom kommer Agaat og Millas mann, Jak, indirekte til orde gjennom Millas erindringer og tanker slik at vi får noe av historien også fra deres synsvinkel. Sønnen Jakkies versjon får vi i begynnelsen og helt på slutten. Det er ikke alltid lett å vite om Milla innbiller seg ting eller om det faktisk skjer. Enkelte historier fortelles i kursiv og uten punktum eller komma og med dramatiske bilder – som i en slags rus. Hun overhører at legen hennes sier til Agaat: «Dette er en person som ikke kan kommunisere, en som nå og da blir sinnsforvirret, kanskje oftere enn du tror. Du må tenke deg en endeløs tunnel full av biter og strimler av i går og i dag og tidligere tider.» (s. 225) Måten historien fortelles på illustrerer vel akkurat dette.

På overflaten virker Agaat som den perfekte og omsorgsfulle pleier, men vi ser etter hvert at det foregår, og alltid har vært, en mer eller mindre skjult maktkamp og hvor rollene nå på få år er endret. Den dramatiske historien til Milla og Agaat følger en parallell utvikling i Sør-Afrikas historie med apharteidsystemets fall. Milla gjør opp et slags regnskap underveis i boka, men forklaringene hennes varierer når hun stadig sirkler omkring «pakten» og sitt motiv for å ta over omsorgen for Agaat. Hun nærmer seg gradvis mens hun avdekker hjerteskjærende episoder fra Agaats og Jakkies oppvekst.

Gjennom over 700 sider får forfatteren på elegant vis fortalt mye om et forkvaklet system som ødelegger mennesker. Men boka beskriver også gjensidig avhengighet, et skjebnefellesskap og en felles kjærlighet til jorda og gården. Alt i alt en god leseopplevelse som gjør at jeg gjerne anbefaler boka videre!

Leste bøker fra Afrika og/eller med afrikansk forfatter.

Inspirert av Bokprogrammet i P2 sine anbefalinger i mars 2020 av tjukke bøker som egner seg å lese når man har mye innetid, har jeg satt opp min egen liste over gode bøker jeg har lest og som er fra ca. 450 sider og oppover.

Jeg har lagt inn kommentarer på de jeg tidligere har skrevet noe om, og de som jeg har såpass ferskt i minnet at jeg kan gi noen stikkord om min leseopplevelse. Så er det noen bøker som det begynner å bli såpass lenge siden jeg leste at det bare er minnet om en god bok som sitter igjen, og de får stå ukommentert.

Bøker som er ekstra tjukke- over 650 sider…med mykje godt lesestoff!

Har forundret meg hvor mange det egentlig er. Dette er bare et utvalg av alle jeg har snublet over.