Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«En torsdag i slutten av august samles ti menn utenfor rådhuset i Berlin. De har bestemt seg for ikke å spise mer, sies det. Tre dager senere bestemmer de seg for ikke å drikke mer heller. De er svarte i huden. De snakker engelsk, fransk, italiensk. Pluss noen andre språk som ingen her til lands forstår. Hva er det mennene vil? De vil ha arbeid. Og leve av arbeidet. Og så vil de bo i Tyskland. Hvem er dere, spør politiet. Det sier vi ikke, sier mennene. Men dere må si det, sier de andre, ellers vet vi ikke om dere kommer inn under loven og får lov til å bli her. Mennene tier. Vi må undersøke om dere virkelig er i nød, sier de andre. Mennene tier.»
Richard, enkemann og pensjonert professor, blir på en av sine daglige spaserturer i hjembyen Berlin tilfeldig vitne til demonstrasjonen utenfor rådhuset. Mennene på plassen har kommet over havet fra Afrika. De har flyktet fra krig og konflikt, det vet Richard. Men hva mer vet han egentlig om dette veldige kontinentet og landene som mennene kaller hjemme? Richard oppsøker flyktningene, og flyktningene forteller: om livet og om menneskene de har forlatt. Om tap og savn. Om drømmer og håp for fremtiden.
For hvor drar et menneske når det ikke vet hvor det skal dra?
"Går, gikk, har gått" er en inntrengende og finstemt roman om livet som var og livet som kunne ha vært. Samtidig er den en skarp kommentar til en av vår tids største humanitære katastrofer: flyktningkrisen.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2017
Format E-bok
ISBN13 9788249518180
EAN 9788249518180
Språk Bokmål
Sider 325
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Richard har blitt professor emeritus; d.v.s pensjonert. Han har all verdens tid. Kona er død, og de hadde ingen barn. På kveldsnyhetene ser Richard en reportasje om ti afrikanske menn som sultestreiker utenfor rådhuset i Berlin. De har flyktet fra krig og konflikt, og nå vil de bare ha jobb. Livet de lever nå er ikke noe liv. De lever i et vakuum. Richard oppsøker flere av disse mennene. På forhånd har han skrevet ned spørsmål han synes er viktige å få svar på.
Richard vet lite om de afrikanske landene. Hvor på kontinentet ligger de? Hvilket språk snakkes? Hvilken religion utøves?
Mennene gir Richard svar på de fleste spørsmål, og han får innsikt i grusomme hendelser, savn, og drømmer og håp for framtiden.
Interessant bok om den til tider naive professoren fra det tidligere Øst-Tyskland. Den er også et stikk til myndighetene, og deres behandling av flyktningene. Anbefales!
En nydelig bok som skildrer det vakre og omsorgsfulle ved mennesker, samtidig som det ligger en uendelig håpløshet i bunn. Den handler om nestekjærlighet, grunnleggende behov og om hvordan vi takler vonde tap. Den forteller historiene til de involverte flyktningene gjennom hovedpersonen Richard på en finstemt måte i tillegg til å være full av sitatvennlige uttrykk som som gir en leser frysninger (fordi vi vet at dette skjer i virkeligheten); «Hvor drar et menneske når det ikke vet hvor det skal dra?» og dette: «Den dagen, tror jeg, sier Richard, gikk det opp for meg at det jeg holder ut, bare er overflaten av alt jeg ikke holder ut. Akkurat som på havet? spør Khalil. Ja, i grunnen er det akkurat som på havet.»
Boken var belysende med sitt perspektiv og lot meg konseptualisere problem jeg har hatt med å sette enkelte ting på plass, var en engasjerende bok som lot meg drive med karakteren etter at jeg over tid ga slipp på mine forutinntatte overbevisninger, og følte meg desto rikere da jeg la boken ifra meg.
En roman som knytter sammen den aktuelle flykningsituasjonen i Europa med historien om det delte Tyskland og klassisk litteratur. Vi følger en professor i klassiske språk fra det gamle øst-Berlin som må gå av med pensjon og som finner en ny interesse da han begynner å intervjue og omgås en gruppe illegale flyktninger. På sitt beste er romanen interessant og klarer å binde sammen de tre elementene på en fiffig måte. Men forfatteren klarer ikke å gjennomføre gjennom hele romanen. Den faller litt sammen som en politisk roman, men helt grei lesning.
En som som gikk i dybden og som jeg ville lese videre på, uten at den var sentimental! Spennende tema (flyktninger) og slik at jeg underveis googlet ting - og fikk ting å tenke på. DET er til å like!
Veldig glad eg har lese denne boka! Mange kloke tankar.
Interessant og velskrevet om en tysk pensjonists møte med flyktninger. Les mer her
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketRichard spør seg om det virkelig er nødvendig med 40 tungt bevæpnede menn for å flytte tolv afrikanske flyktninger fra et asylmottak, for ikke å snakke om de rundt 150 resterende politimennene som venter på klarsignal i de andre bilene. I morgen, det vet han allerede nå, kommer det til å stå i avisen hvor mye innsatsen kostet, og bokholdernasjonen kommer til å laste objektene for kostnaden, slik det har vært vanlig til alle tider når Tyskland har fraktet bort folk.
Hvordan var det egentlig før Luther, hva hadde da befunnet seg på det stedet i sjelen der den dårlige samvittigheten har breiet seg siden? En viss nummenhet har rett og slett vært påkrevd som nødverge etter at Luther slo opp sine teser.
I sitt gamle liv var han på sitt mest tilfredse når kona øvde bratsj mens han selv satt ved skrivebordet på rommet ved siden av og skrev på et foredrag eller en artikkel. Parallelluniversets lykke, pleide han å kalle det overfor kona. Mens hun, særlig de senere årene, pukket på at fullkommen ekteskapelig lykke forutsetter at den ene parten i det minste ser på den andre av og til, og i grunnen også tar på vedkommende. Dessverre ble verken han eller hun noe lykkeligere av disse diskusjonene.
Nå er det én mann som tenker på kvinnen som pleide å kysse ham på øynene.
Én tenker på hvor bra hun passet i armene hans.
Én tenker på hvordan hun strøk hånda gjennom håret hans.
Én tenker på hvor godt det luktet av pusten hennes når hun var helt nær ham.
Én tenker på hvordan hun pleide å stikke tunga i øret hans.
Én tenker på skimmeret i huden hennes når hun la seg hos ham.
Én tenker på hvordan leppene hennes kjentes mot huden.
Én tenker på hvordan hun så ut når hun sov.
Én tenker på hvordan hun noen ganger smilte.
Alle sammen tenker de en stund på kvinner de har elsket og som en gang elsket dem.
Han funderer på om det er for varmt å gå med dressjakke. Trenger han egentlig dressjakke når han går omkring i huset sitt helt alene?
Richard forstår: Med Dublin II har alle europeiske land som ikke har middelhavskyst, kjøpt seg retten til å slippe å høre på flyktningene som kommer over Middelhavet.
Dermed vil også noen som forteller en sann historie i et land der man ikke behøver å høre, enn si reagere på den, være en såkalt falsk asylsøker.
...det fins ingen enklere måte å få historie til å forsvinne på enn å slippe pengene fri, frittgående penger er hissigere enn kamphunder, de glefser lett i seg et helt hus...
I virkeligheten ønsker de å finne seg arbeid og organisere livet sitt selv, akkurat som alle andre med kreftene og vettet i behold. Men de som bor i dette området som bare har hett Tyskland i omtrent 150 år, forsvarer reviret sitt med paragrafer, de hugger løs på de nyankomne med tiden som mirakelvåpen, stikker ut øynene på dem med dager og uker, lar månedene valse over dem, og hvis de fortsatt ikke holder munn, får de, med litt flaks, tre kasseroller i forskjellig størrelse, et sett med sengetøy og et papir som det står "asylsøkerbevis" på.
Men når det ikke er deres egen fortjeneste at de har det så bra, er det jo heller ikke flykningenes skyld at de har det så vondt. Det kunne like gjerne vært omvendt. I et like sekund åpner denne tanken kjeften på vidt gap og viser frem sine stygge tenner.
Sylvia sier: Jeg ser ofte for meg at vi også må flykte en dag, og da kommer ingen til å hjelpe oss heller.
Jo mer utviklet et samfunn er, jo mer overtar de skrevne lovene plassen til common sense. Slik jeg vurderer det, er det nå bare to tredjedeler av alle de tyske lovene som er forankret i folks følelsesliv, om jeg får si det på den måten. En tredjedel er så tekniske, rene lover, så sterilt formulert at det følelsesmessige grunnlaget er blitt overflødig og praktisk talt ikke-eksisterende.
Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!
I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?
Bøker som handler om mennesker som må forlate sitt land og som gir oss et nytt perspektiv og forståelse av innvandring.
Vi møter dette daglig i nyhetene, men uten å ta innover oss det menneskelige aspektet og desperasjonen.
Innspill til flere bøker på listen mottas med takk og innledes fortløpende.
En oversikt over bøker Marianne bak bloggen EBOKHYLLA MI har gitt meg lyst til å lese. Hun er meget belest. Trykk her for å komme til bloggen hennes.