2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788202617837
EAN 9788202617837
Genre Biografisk litteratur
Omtalt person Ragnhild Holmås
Språk Bokmål
Sider 236
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Bokbloggerprisen. Sakprosa 2020
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dei siste dagane har eg lese Ragnhild Holmås si bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er ikkje spesielt tjukk, ho har korte kapittel og fleire avsnitt i kvart kapittel, er godt skriven og lettlesen. I tillegg har ho ein solid porsjon humor innbakt, noko som gjer lesinga til ein fryd.
Ragnhild Holmås har i åtte år, sidan ho var 23, hatt ME. I «Men du ser ikke syk ut» skriv ho om erfaringane med eigen sjukdom, både med eigne forventningar til kva kroppen skal tole, sorga over at han ikkje toler det ho skulle ønske, men aller mest omverda og samfunnet sitt syn på hennar og andre sine usynlege sjukdommar. For denne lesaren, som har sjukdommar som gjev fatigue, er det svært gjenkjenneleg å lese boka, og eg har både ledd og grått i gjenkjenning undervegs.
Men i tillegg har boka vore augeopnande, bevisstgjerande. Her er skildringar av korleis ulike sjukdommar har blitt møtt opp gjennom historia. Visste du til dømes at ulcerøs kolitt, som i dag er kjent som ein autoimmun, kronisk tjukktarmsbetennelse, på midten av 1900-talet vart forsøkt læka med elektrosjokk og lobotomi, fordi han vart rekna som ein som ein psykisk sjukdom? Og at mødrene til menn som hadde sjukdommen vart kritiserte for ikkje å ha oppdrege sønene sine som ekte mannfolk? At mange sjukdommar som rammar flest kvinner opp gjennom historia, men også i dag, ikkje gjev status å forske på, og blir bagatellisert av helsevesenet, visste eg frå før av, men her systematiserer Ragnhild Holmås den kunnskapen (med kjelder), og gjer det til overveldande og sjokkerande lesnad.
Dersom du har ein venn, eit familiemedlem, ein kollega eller ein medarbeidar som har ein kronisk, «usynleg» sjukdom, vil du lære mykje, og truleg bli ein betre venn, familiemedlem, kollega eller sjef ved å lese boka. For helsepersonell og dei som arbeider i NAV eller andre instansar som eigentleg er til for å støtte blant andre den kronisk sjuke, burde boka vere obligatorisk lesnad. Dette er god og viktig lesnad, som blant anna vil lære oss at vi må akseptere at det er slik at nokon er sjuke, utan at vi kan «fikse» dei, og utan at det gjer dei til unnasluntrarar, bare til medmenneske.
Store deler av Norges befolkning lever med usynlige sykdommer som gjør at de ikke klarer å jobbe. På grunn av sykdommene sine blir de møtt med hån og fordommer, beskyldninger om latskap, og lav sosial status. I boken Men du ser ikke syk ut viser Ragnhild Holmås hvordan livet som usynlig syk oppleves, i håp om å bli møtt med mer forståelse i fremtiden.
Holmås deler ubeskjedent om hvordan livet som uføretrygdet, usynlig syk er. Vi får et innblikk i utfordringer fullstendig funksjonsfriske mennesker aldri trenger å ta stilling til. Som for eksempel tittelutsagnet «men du ser ikke syk ut». Hun viser oss hvor lite forståelse vi møter de usynlig syke med i samfunnet vårt.
Dette er ei bok som definitivt ikke skremmer deg vekk med lengden sin. På beskjedne 236 sider klarer Holmås å gi oss et unikt innblikk i hverdagen sin, og andre i samme situasjon som henne. Hun veksler mellom å fortelle sin egen historie, andre folk i hennes situasjon sin historie, og hun gjør det på en levende og engasjert måte.
Nettopp lengden på boka er faktisk en av styrkene dens. Hun klarer å gi mye informasjon, samtidig som hun stopper den tidsnok til at det ikke oppleves som kjedelig, sutrete eller for omstendelig. Samtidig som den er kort, føles det ikke som at hun har kutta ut relevant innhold for å holde lengden nede; man sitter igjen med et helhetlig og nyansert inntrykk av hvordan situasjonen oppleves for de som lever liv som hennes.
Spesielt et aspekt ved denne boka vil kunne være veldig øyeåpnende for mange lesere, nemlig kapittelet om uhvile. Der de som er i jobb gjerne drømmer om å kunne sove ut hver dag, ha all tid i verden til å slappe av og gjøre tingene de liker, klarer Holmås å levende illustrere baksiden av medaljen.
Hun har mye, nærmest ubegrensa tid, fordi hun er hjemme store deler av tiden. Hun kan sitte og se på Netflix i lengre tid, lese aviser og ligge lenge i sengen om morgenen. Hun skriver selv at det var dette hun drømte om da hun skrev masteroppgava si, og jobba med den ti timer daglig. Men som hun skriver; «Ting mister raskt smaken når de blir det eneste på menyen»
.
Hun forklarer at det ikke føles avslappende i det hele tatt, at hun er nødt til å gjøre dette for å komme gjennom hverdagen, selv om hun aller helst skulle kunnet jobbe eller gå ut med venner. Og dette møtes hun med fordommer for både av kjente og ukjente. Det som fra utsida kan se ut som å slappe av, blir nøyaktig det motsatte for Holmås og andre i hennes situasjon.
Holmås har ME, eller myalgisk encefalopati. Kort fortalt blir hun syk av for mye aktivitet. Men denne boka handler ikke bare om folk med ME, den handler om alle som blir møtt med fordommer og skam fordi de har sykdommer andre ikke kan se. Depresjon og angst for eksempel. Denne boka representerer alle som lider av sykdommer den alminnelige befolkningen ikke kan se eller forstå.
Dette er kanskje det viktigste med denne boka. Den gir ikke bare et innblikk i ett menneskes liv, men mange folk som går gjennom en del av de samme tingene. Og dermed er den en unik mulighet for de som ikke lider av usynlige sykdommer til å kanskje forstå litt bedre hvordan det livet er, og hvordan de skal håndtere det når venner eller bekjente er usynlig syke.
Men du ser ikke syk ut vil være en interessant bok for alle som lever med usynlig sykdom. Men om du er en av dem som ikke har opplevd og ikke forstår usynlig sykdom; om du møter usynlig syke med fordommer; om du ikke klarer å akseptere at usynlig sykdom er reell; Denne boka er for deg. Les. Lær.
Liker når alvor blandes med humor. En viktig bok.
Ragnhild var nettopp ferdig med en mastergrad i russisk da hun fikk kyssesyken, 23 år gammel. Tiden gikk, men hun ble ikke bedre. Det viste seg at hun hadde fått sykdommen ME. Hun møter stadig uvitende personer, og har fått mange rare kommentarer i likhet med andre som lever med ulike "usynlige" sykdommer. I boka skriver hun om sin sykdomsdebut samt kommentarer hun og andre har fått. Hun prøver også å tette noen kunnskapshull og tar bl.a. for seg forskjellen mellom kronisk utmattelse og ME, som mange oppfatter som det samme.
Denne boka kunne jeg ønske at hadde vært pensumbok i legestudiene. Ikke bare fordi den handler om ME, men også fordi mye at innholdet tar for seg hvor lite forståelse man kan bli møtt med når man lever med en såkalt usynlig sykdom, både blant helsevesenet og i samfunnet ellers.
For meg var dette en ny «type bok», som jeg på mange måter trengte. Den er skrevet med både humor og alvor om hverandre. Også litt galgenhumor som jeg er veldig glad i. Den adresserer mye viktig! For meg er det dette med stigma fra samfunnet og ikke minst seg selv som stikker seg veldig ut. Som leser blir jeg møtt med en indre monolog som jeg har hatt selv mange ganger, og som er godt (og trist!) å se at flere har. Samtidig som jeg opplever meg som en åpen person merket jeg underveis at jeg ble sittende med noen av fordommene som nettopp boka beskriver. De fordommene man selv frykter. Det var godt å få det klaska i fjeset, å få reflektert rundt egne fordommer og muligheten for utvikling. Holmås tok meg med gjennom en åpen og (brutalt) ærlig historie som ga meg masse å tenke på. Mange gode refleksjoner for ei som lever med endometriose. Passer for alle som lever med, som kjenner noen eller kjenner til noen med kronisk sykdom i en eller annen form (så alle da!).
Jeg fikk denne boken anbefalt av en som er kronisk syk med sykdom som ikke er synlig sett utenfra - en av de som "driver dank på statens regning". Det er jeg glad for!
Boken gir på en lettfattelig og humoristisk måte større forståelse for livssituasjonen mennesker med kronisk sykdom og "usynlig" sykdom tvinges inn i. Innsikten etter å ha lest boken medfører at jeg i møte med kronisk syke vil fokusere på å lære om den aktuelle sykdommen og begrensningene den medfører. Det sentrale spørsmålet, (jf. tips fra forfatteren), vil være om det er noe jeg kan gjøre/bidra med for å lette situasjonen.
En bok alle bør lese for å få et innblikk i hvordan det er å leve med en usynlig sykdom.
Så viktig bok å lese. Kjenner meg veldig igjen i det forfatteren skriver om. Hun er ærlig og åpen selv på det vanskeligste.
De siste dagene har jeg lest Ragnhild Holmås sin bok «Men du ser ikke syk ut». Boka er lettlest og godt skrevet om det å være kronisk syk.
I tillegg har denne biografien en solid porsjon humor. Dette er en bok om usynlig sykdom, en sykdom som folk rynker på nesen av, som folk tenker man raskt kan skjerpe seg frisk fra. Ragnhild Holmås har ME og deler sine egne erfaringer rundt denne usynlige sykdommen. Hun forteller om bagatellisering og mistenkeliggjøring fordi hun ikke klarer å jobbe og bidra som hun tenker at samfunnet forventer av sine borgere - hun ser jo ikke syk ut.
"Kan du ikke bare ta deg sammen"
En vond, viktig og aktuell bok som mange burde få med seg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMen det er jo smigrende at politikerne tror at jeg, som på tirsdag ikke klarte å røre i min egen havregrøt, kan knuse velferdsstaten med mine egne hender.
Hvis du er en som
mistenkeliggjør syke
Giften du sprer, er fortsatt i luften når du selv blir syk.
En stor amerikansk studie på hvorvidt ekstra østrogen ville hjelpe kvinner i overgangsalderen, ble utført på flere tusen ... menn. Ikke en eneste kvinne var med. Det var vi heller ikke i en studie på brystkreft noen år senere. Også i medisinen er kvinnen det annet kjønn.
Folk har fått med seg at depresjon ikke er det samme som å være litt molefonken. Folk vet at Parkinson ikke er det samme som å skjelve på hånden før et møte. Men takket være MEs skjebnesvangre alias, «kronisk utmattelsessyndrom», forstår ikke folk at forskjellen på å være sliten og å ha ME tilsvarer forskjellen på å være litt fysen på en sjokolade, og å ikke ha spist på en uke.
s. 191: Hvis jeg begår en feil, hvis jeg bryter en av de mange gåtefulle reglene Nav har satt, er det jeg som blir straffet. Hvis Nav begår en feil, er det jeg som blir straffet, da også. Om Nav gir meg feil informasjon, kan det koste meg flere månedslønner, mens det koster Nav ingenting, for det er min feil at jeg ikke dobbeltsjekker at den feile informasjonen er feil. Her skulle det helst stått noen historier som eksempler... Men jeg våger ikke å sende dem i trykken. Jeg er fortsatt avhengig av at Navs dører står åpne. Det sørger Nav for at jeg aldri kan være helt trygg på. Jeg ber om et møte, Nav sier ja selvfølgelig, la oss møtes! Og sender et brev om at hvis jeg ikke kommer, stanses arbeidsavklaringspengene mine. Nav sier at jeg trenger tid til å hvile, selvfølgelig, helsen først! Og sender et brev om at jeg mister all støtte hvis jeg ikke "overholder aktivitetsplikten".
For det finnes jo ikke problemer, bare utfordringer. Og utfordringer løser man med positiv innstilling. Smil til verden, og verden smiler til deg! Nå har jeg smilt til verden så lenge at kjeven har låst seg, og jeg kan melde følgende: Det finnes problemer. Det finnes ting som ikke kan løses, som ikke går bra, som man ikke kan kaste smilefjes og hjerter på.
Når kronisk syke måles på hva vi får skvist ut av krefter i et kort tidsrom, uten hensyn til om vi faktisk har råd til det, går det skeis. I mange syke kropper er aktiviteten ofte ikke over før flere dager, kanskje uker og måneder, etterpå.
Hvis jeg må gi med selv full karantene i to dager før et møte på jobb, og får store smerter og kognitive problemer i tre dager etterpå, har jeg klart å gå på jobb?
Hvis jeg løper etter bussen i tretten sekunder og knapt kan gå dagen etter, slik at Erlend må komme hjem til meg i lunsjen sin og lage mat til meg, har jeg klart å løpe?
Hvis jeg går på middag hos noen venner og besvimer når jeg kommer hjem, har jeg klart å gå på middag?
Hvile er en belønning kun når man er frisk nok til å nyte den.
Er det overhode mulig, i en kultur som dyrker produktivitet og ser på alt annet som en brysom utgift, å bare være heller enn å gjøre.
Jeg sa jeg hadde chillet, eller tatt det med ro, men det var langt fra sannheten. Det er ingenting chill med tvang, ingenting deilig med ufrivillig hvile. Uhvile. Uhvile kan være vrient å forstå for en som aldri har opplevd det.
Vil du lese bøkene som nomineres til bokbloggerprisen
«En slags bokklubb» er en lavterskelbokklubb på FB som administreres av Siri Vilberg
Leseliste for 2024:
📗 Januar: Frankenstein av Mary Shelley
📗 Februar: Søstrene av Jonas Hassem Khemiri
📗 Mars: Penger på lomma av Asta Olivia Nordenhof
📗 Juli: Diskomus på venteværelset av Kamilla Danielsen
📗 August: Twilight (deltar ikke)
Leseliste for 2023: ikke deltatt
Leseliste for 2022:
📗 Januar: Tingenes Tilstand av Sandra Lillebø
📗 Mai/juni: Paradis av Abdulrazak Gurnah
Leselista for 2021:
📗 Januar: Fugletribunalet av Agnes Ravatn
📗 Februar: Rasismens poetikk av Guro Sibeko
📗 Mars: Menn vi høstet av Jesmyn Ward
📗 April: (Homo sapienne av Niviaq Korneliussen): Avbrøt
📗 Mai: Min historie av Michelle Obama
📗 Juni: Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås
📗 Juli: Hendelser ved vann av Kerstin Ekman
📗 August: "Jeg vil våkne til verden" - Karoline Brændjord (DIKT)
📗 September: Om skjønnhet av Zadie Smith
📗 Oktober: ("Trollbundet" av Margit Sandemo): Ønsker ikke delta
📗 November: Våke over dem som sover av Sigbjørn Skåden
📗 Desember: Lesefri
Leselista for 2020:
📗 Januar: Agnes Ravatn: Dei sju dørene
📗 Februar: Mariana Enriquez: Ting vi mistet i brannen
📗 Mars: Ocean Vuong: På jorda er vi glimtvis vakre
📗 April: Marit Eikemo: Hardanger
📗 Mai: Valeria Luiselli: Arkiv over bortkomne barn
📗 Juni: Nina Lykke: Full spredning
📗 Juli: Allmenn teori om glemsel av José Eduardo Agualusa)
📗 August: Min søster er seriemorder av Oyinkan Braithwaite)
📗 September: Powwow av Tommy Orange
📗 Oktober: Tvillingenes dagbok av Agota Kristof
📗 November: (Girl, Woman, Other av Bernardine Evaristo) Avbrøt
📗 Lesefri