Ingen lesetilstand
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Johan Nilsen Nagel et uforutsigbart menneske. Men med sine bråe og uventede kast avdekker han samtidig de falske plaggene som konvensjonene kler mennesket med. Nagel dukker opp i en norsk kystby og forarger byens borgere med underlige påfunn.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1998
Format Heftet
ISBN13 9788205253674
EAN 9788205253674
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 271
Utgave 5
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Johan Nilsen Nagel ankommer en dag en liten kystby i Norge, ikledd en oppsiktsvekkende gul jakke. Med sin besnærende væremåte omgir han seg med mystikk, godt nøret opp av egne påfunn og spillfekterier for å gjøre seg interessant. Lokalbefolkningen stiller seg naturlig nok spørsmål om hvem denne mannen egentlig er.
Vi følger Nagel i en periode hvor han gjør kur overfor to kvinner. Han skaper også en allianse med den noe tafatte Minutten. Med en væremåte som tidvis er manisk, begynner spekulasjonene å gå på om han er gal. Ikke bare er han fullstendig uforutsigbar, med store sinnsbevegelser og svingende humør, men han bryter også med vedtatte konvensjoner for hvordan en skikkelig herre skal oppføre seg. Vi får innblikk i hans innerste psyke og dras inn i hans galskap.
Nagel føler seg sveket av Minutten, som gjør alt han kan for å være alle til lags. Der andre ser godhet og kanskje naivitet, ser Nagel med mistenksomhet etter skjulte motiver. Til slutt har Nagel drevet spillet sitt så langt at det ikke er noen vei tilbake fra katastrofen.
Dette er en besnærende psykologisk roman som det er et "must" å få med seg. Nils Johnson leser med stor innlevelse, og var ganske enkelt fantastisk!
"Mysterier" er en roman skrevet av Knut Hamsun - 270 sider - utgitt av Gyldendal Norsk Forlag - i 1985 (orig. 1892).
Mysterier er vel noe sånt som Hamsuns fjerde roman, men den er likevel mitt første møte med Hamsuns forfatterskap. Jeg er litt flau for å si det, men vi leste ikke en gang Sult på videregående. Jeg skummet gjennom en del bokomtaler før jeg bestemte meg for at dette skulle bli min første "Hamsun", og ble særlig tiltrukket av disse ordene fra Bokkilden.no:
"Da Mysterier utkom i 1892, skapte boken både forviring og undring. Det er Hamsuns mest eksperimenterende og modernistiske roman når det gjelder formen. Er hovedpersonen - Johan Nilsen Nagel, som i boken karakteriseres som «tilværelsens utlending» - bærer av en grunnleggende eksistensiell problematikk? Er boken å betrakte som et selvbiografisk arbeid? Eller skal den leses som en kriminalroman? De sikre svar er få, bare én ting er sikkert: Mysterier er ikke mindre spennende nå enn i 1892."
I boken møter vi den mystiske og fremmede Nagel, som ankommer en norsk kystby med et dampskip, og som sjekker inn på hotellet i byen. Han hører at det har vært et dødsfall i byen, og starter utspørringen blant innbyggerne før han knapt har rukket å presentere seg. Nagel gir dessuten bare noen avvikende svar på hvor han kommer fra og hva livet hans har bestått av tidligere. Han vinner på kort tid både vennskap og fiendskap, i tillegg til at han gjør kur til to ulike kvinner. I boka møter vi blant annet den lojale Minutten, byens skjønnhet Dagny Kielland, den fattige Martha Gude, doktoren og "fuldmæktigen". Alle er sammensatte og interessante karakterer, og som på ulike måter kommer til å spille viktige roller i Nagels liv.
Mysterier er en psykologisk roman som overrasker og leker med leseren. Hver gang jeg trodde å ha gjennomskuet Nagel, gjorde han noe i stikk motsatt retning av det jeg forventet. Jeg aner heller ikke om halvparten av handlingen var del av en mulig galskap fra hovedkarakterens side eller om det var deler av hans nøye beregnede planer for å påvirke menneskene rundt seg. Etter å ha lest ut Mysterier tok jeg meg selv i å stirre ut i lufta noen sekunder etterpå. Ikke visste jeg hva i all verden det var jeg nettopp hadde lest, men det føltes ut som om jeg hadde svaret på tungespissen uten å kunne sette ord på det. Mysterier har flere ulike utfall og løsninger i mitt hode, men forblir på samme tid helt og fullt uforklarerlig.
Språket er dessuten gammelt og veldig fint, og jeg elsker tankestrøm-passasjene hvor Nagels bisarre tankeliv kommer til uttrykk. Jeg har allerede begynt å planlegge hvilken bok som skal få æren av å bli min andre "Hamsun", og tar GJERNE i mot forslag! Terningkast fem (+)!
Jeg fikk noen Dostojevskij-assosiasjoner da jeg leste denne boka. Det er lange dialoger (som i enkelte tilfeller egentlig er monologer). Det er små selskaper hvor de legger ut om store filosofiske og eksistensielle tema, samfunn og politikk. Er mennesket egoistisk? Finnes Gud? Skal man tro på det overnaturlige? Norsk og utenlandsk politikk. Hva er løgn, og hva er sannhet? Hva er et menneske? Er Nagel gal, eller spiller han et bevisst spill?
Der er for øvrig også en annen scene som minner meg veldig om en scene fra «Brødrene Karamasov». I “Mysterier” er det en katt som har spist noe og fått en fiskangel i halsen, og i “Brødrene Karamasov” er det en hund som har spist brød med nåler i, og det viser seg vel kanskje at historiene i begge tilfeller er oppdiktet kun for å gi tilhøreren dårlig samvittighet. Det kan være en tilfeldighet; jeg vet ikke. Jeg kom bare til å tenke på det da jeg leste det.
Jeg liker den eldre Hamsun bedre enn den unge "psykologen" Hamsun. Det hamsundske språket er på plass. Hans spesielle formuleringer og skildringer er ikke til å ta feil av. Men jeg savner humoren og ironien som kommer frem i f.eks. August-trilogien. Men nå er dette en annen type bok, en mørkere bok, så sånn sett forstår jeg det.
Hvilken bok er dette? Er det en kriminalroman? Er det en psykologisk thriller? Er den selvbiografisk? Jeg har ikke peiling!
Boka er sikkert god, men hovedpersonen drev meg nesten til vanvidd; irriterte meg grenseløst.
Særdeles rar og forvirrende med spenning. Hamsun har stappa inn mykje "visvas", lesaren kan av og til bli uvis på kva ditte handlar om. Språket er klart og veldig levande. Ypperleg lesing og veldig Hamsun.
Jeg vil slå opp med verden, jeg sender ringen tilbake
Hans voldsomme sindsbevægelse løper av med ham. Han river med et rykk en håndfuld blade av sin datokalender på væggen og sætter sig en uke for langt frem i tiden. Han indbilder sig at han er glad for noget, henrykt over al måte, han vil nyte denne stund, han vil tænde sig en pipe, sætte sig i stolen og gotte sig. Pipen er ganske i ustand, han leter forgjæves etter en kniv, en kradser, og rykker plutselig den ene viser av klokken i kroken til å renske pipen med. Denne ødelægglese gjør ham godt å se på. Den får ham til å le i sit indre og han speider omkring efter mer som han kunde bringe i uorden. Tiden går.
I fjor midt på sommeren ble en liten norsk kystby skueplass for noen høyst usedvanlige begivenheter. Det dukket opp en fremmed i byen, en viss Nagel, en merkelig og eiendommelig sjarlatan som gjorde en masse påfallende ting og som forsvant igjen like så plutselig som han var kommet. Denne mann fikk endog besøk av en ung og hemmelighetsfull dame som kom i gud hvet hvilket ærend og ikke torde være på stedet i mere enn i et par timer før hun reiste sin vei. Men alt dette er ikke begynnelsen...
Det er farlig å gå med en åpnet pennekniv i en skog. Hvor lett kan man ikke snuble så ubehjelpelig at bladet lukker seg over både ett og to håndledd. Hvorledes gikk det ikke Karlsen.... Det er forresten også farlig å gå med et lite medisinglass i vestlommen. Man kan falle på veien, glasset går i blodet. Det er ingen vei uten fare. Hva så? Men det er en vei uten fall- den som Gladstone går. Jeg ser Gladstone husholdningskloke mine når han gå på vei: hvorledes han unngår å trå feil, hvorledes forsynet og han i forening hjelpes til å skjerme ham. Nu er også hans forkjølelse over. Gladstone vil leve til han sjøldør av godtbefinnende.
Å, hør, gjør mig den tjeneste å ta med Dem det billede der på væggen, vil De det? Så jeg slipper å ha det for mine øine. Det blir så kjedelig å ligge her i sengen og se på det hele tiden. Napoleon den tredje hadde nemlig ikke grønt skjæg. Tak skal De ha.
Jeg vet ikke om de interesserer dem videre for trær? Det er besynderlig, men jeg føler mig i et hemmelighetsfuldt slægtskap med hvert træ i skogen. Det er som jeg har tilhørt skogen engang; når jeg står her og ser mig om farer liksom en erindring gjennem mit hele menneske.
Morningen efter befant Nagel seg i en fin og glad stemning. Den var kommet over ham mens han lå i sengen, det var som taket i hans værelse plutselig steg og steg oppover, steg i det uendelige oppover og ble til en fjern, klar himmelhvelving. Og han følte med én gang en mild, søt vind over seg som om han lå ute i grønt gress. Fluene summet også omkring i værelset; det var en varm sommerdag.
Først når man er blitt seig og vanntett av alderdom og mett og forherdet av nytelse går man til ungdommen og sier: Forsak! Og det unge menneske smatter på det og tenker over det og erkjennner at det er riktig efter skriften. Og det unge menneske forsaker allikevel ikke, men synder keiserlig i førti år. Så er naturens gang! Men når førti år er omme og den unge mann selv er blitt en olding, da sadler også han sin hvite, hvite merr og rir avsted med korsfanen høyt i sin benete hånd og trompetstøter til verdens andakt ynglingens forsakelse.
De virker, om jeg så må si, i stumhet, Det er et gjennemført prinsip hos Dem at De aldrig påkalder noget hos nogen. De oppnår allikevel alt hvad De vil oppnå, men De har ikke selv åpnet munden. De er absolut uangripelig.
Hvor altsammen er forunderlig! Jeg er stanset allevegne og jeg er dog den samme i kraft, i liv! De samme muligheter er mig åpne som før, jeg kunde gjøre de samme gjærninger; hvorfor er jeg da stanset og hvorfor er med en gang alle muligheter blit mig umulige? Er jeg selv skyld i det? Jeg vet ikke hvorved. Jeg har alle mine sanser, jeg har ingen skadelige vaner, jeg ligger ikke under for en eneste last, jeg styrter mig heller ikke blindt ind i fare. Jeg tænker som før, føler som før, er herre over mine bevægelser som før, ja og jeg værdsetter mennesker som før.
Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.
Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"
Kom over denne lista fra 2007 på Dagbladet. En fagjury har valgt 25 norske bøker de mener vi må lese, gamle og nye.
Noen av diktsamlingene på lista mangler, og da har jeg lagt inn en annen bok og skrevet navnet på den opprinnelige ved siden av den.
Opp gjennom årene har flere norske litterære kanoner blitt utarbeidet. En av nyere dato ble presentert på Norsk Litteraturfestival i 2007. Bøkene vil bi satt opp i synkende rekkefølge.
Lista kan for øvrig òg finnes her.
Juryen besto av:
Liv Bliksrud (professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo), Inger Bråtveit (forfattar), Ane Farsethås (bokmeldar i Dagens Næringsliv), Ragnar Hovland (forfattar), Jan Kjærstad (forfattar), Janike Kampevold Larsen (juryleiar, litteraturvitar), Audun Lindholm (redaktør i Gasspedal og Vagant), Marta Norheim (bokmeldar i NRK), Eirik Vassenden (kritikar, post.dok.stipendiat ved Universitetet i Bergen), Henning Howlid Wærp (professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).
Omtale fra ABC Nyheter-artikkelen:
Det som overraska mest med verka som juryen hadde vald ut, var diktsamlinga Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, som kom ut i 2004. Andre uventa verk var Fridtjof Nansens reiseskildring «På ski over Grønland».
Ei liste på 25 verk som blei presentert i dag under litteraturfestivalen på Lillehammer. Juryen hadde sitt første møte 18. desember 2006.
Omtale fra Wikipedia:
Norsk Litteraturfestival presenterte i 2007 en liste på 25 verk, utarbeidet av en jury med ti personer, ledet av Janike Kampevold Larsen. Av de 25 verkene er det – i forhold til andre lister – mange diktsamlinger, seks eller åtte, alt etter hvordan man regner.
I tillegg til bøkene nedenfor fant jeg novellesamlinger av Pusjkin, Gogol og Tsjekhov samt en diktsamling av Pär Lagerkvist. Betalte 20 kr per bok. Er det noen andre som har funnet fine bøker på loppis i helgen?
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.