Vakker og annerledes bok der en aldri helt klarer å forutse hva som skjer rundt neste sving... Violette hadde selv en vanskelig start på livet, og etter en stormfull ungdomsforelskelse ender hun opp i et destruktivt samliv med en skjørtejeger som helst befinner seg utenfor hjemmet- på motorsykkelen sin, eller med en av sine utallige elskerinner. Datteren de får blir Violettes lykke, men lykken varer dessverre ikke.

Når vi møter henne først i boka lever hun et stille liv som gravlundsvokter i en landsby i Bourgogne. I utallige tilbakeblikk rulles hennes historie opp, og som leser blir en revet med av et stilsikkert og poetisk språk, nydelige skildringer og originaliteten der vi får høre hva som skjedde med ektemannen og datteren... Denne anbefales varmt <3

En nydelig, sart, bittersøt roman om kjærligheten, sorgen, livet og døden, og hvordan de henger uløselig sammen.

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg likte boka ganske godt, men den får nok ikke noe terningkast 6 og 7 av meg. Jeg nøyer meg med 4+. Jeg synes kapitlene i boka er alt for korte og jeg vil plassere romanen i kategori damelitteratur, en sjanger jeg ikke er spesielt begeistret for, så det kan hende min vurdering ikke yter boka helt rettferdighet. Boka har en del humor, jeg lo flere steder. Dette var et pluss. Dette er et feel-good roman, som innehar et mørke.

Ja, jeg liker jo boka. Jeg liker den originale historiefortellingen, og jeg liker portrettet av et stillferdig liv som åpner seg lag for lag. Og jeg liker glimtene fra andre liv underveis, bestefaren vi møter gjennom en begravelsestale, de korte møtene på kjøkkenet til Violette, glimt av lykke, ulykke, sorg, glede, levde liv. Men det er likevel som om historien forsøker å favne over akkurat litt for mye, at det er litt for mange vi får bli kjent med litt for godt. Og kapitteloverskriftene irriterer meg bare - og med så hyppige kapitler, trekker jo det raskt litt ned. Men totalen er på plussiden, altså.

Flere har sagt at dette er den vakreste boka de har lest, og den er en bestselger i Italia og Frankrike. Og visst er den vakker - nesten som å lese en film. Men jeg synes den hadde en treg start, og var litt for lang. Jeg trenger nok ikke så mye vakkert på en gang ...
Men etter en treg start, tok boka seg opp, jeg måtte lese videre og få svar på flere mysterier.

Nå er jeg passe lei av å lese om inskripsjoner på gravstøtter og begravelser. Den delen av boka som er fra nåtiden er temmelig middelmådig... samme med historien om Irene og Gabriel... det blir for mye av den... Historien om Violette fra fortiden likte jeg derimot, det er den delen av boka som er bra. Det er noe med den franske stemningen som også griper meg en smule, men totalt sett en litt over middels god bok

Det skjer ofte med oppskrytte bøker, innholdet klarer ikke å leve opp til forventnigene. Når jeg loves «Verdens vakreste bok» er det klart jeg stiller beredt.
Dette er en stillferdig og fin beretning om hvor udramatisk og lite prangende det er mulig å leve og fortsatt ha det bra. Jeg likte boka, men den er ikke verdens vakreste.

Ja, da har jeg også endelig fått lest Å vanne blomstrer om kvelden av Valélie Perrin. Det ble engelsk lydbok, for det er fremdeles 236 på venteliste på Sølvberget. Det blir en litt annerledes omtale denne gangen. Jeg har litt blandede følelser om denne boka. For meg var den litt lang. Veldig mange årstall og navn på folk som er gravlagt på kirkegården der Violette jobber. Kanskje lydbok-formatet gjorde det litt vanskelig å henge med i svingene her. Mange samtaler med enker som prater med Violette. Og jeg klarer ikke helt å tro på arbeidet på kirkegården. At hun bor der, dyrker blomster og grønnsaker, klapper kattene, snakker med etterlatte og svever rundt og tenker over livet. Men det er en veldig spennende fortelling som sakte nøstes opp. Den delen likte jeg. Selv om jeg ikke kan begripe hva Violette gjorde med en så kald og lukket mann halve livet. Altså, jeg har lyst å la meg begeistre og leve meg inn, men jeg klarte det ikke. Men lesverdig var den.

Jeg har sansen for gravstøttesitatene til hvert kapittel, og jeg kunne
gjerne tenkt meg å drikke te sammen med hovedpersonen og hennes
hjertevenn. Innimellom kjente jeg også en svak trang til å bli
blomstervanner på en avsidesliggende kirkegård. Jeg ble imidlertid ikke grepet av boka. Den var for stillestående og utfordret meg ikke. Jeg kan godt nyte en enkel bok, men da må det være en "page turner", det var ikke denne boken.

Bøker lest

Bøker lest i 2022.

Bøker jeg ønsker å lese før 2026 det året jeg blir 40