Bokelskere.no

Det er så mye vakkert som du overser, troen som kan flytte fjell, den hvite kilden i din sjel, tenk på den når du sovner, kjærligheten er sterkere enn døden.

Vi har kommet hit for å finne noe eller noen. Finne denne kjærligheten som er sterkere enn døden

"When I was young, I wanted to do like everyone else, I got married. And there's a bloody stupid mistake, an idiotic idea: doing like everyone else. Good manners, pretenses, and received ideas are all killers."

He taught me to use only nature to nurture nature.

I thought she must have finished mourning. Because, most of the time, a person does eventually finish mourning. Time unravels grief. However immense it is. Apart from the grief of a mother or a father who has lost a child.

Livet har revet opp røttene mine. Våren min er død.

Bestefaren min smakte sukkerspinn, glaserte epler, luktet pannekaker og vafler, søte marshmallows, nugat og churros. Pommes frites dyppet i livets salt, med fingrene klissete av enkle gleder. Han vil alltid smile som et barn som triumferende holder opp gullfisken sin i en pose med vann. Med en fiskestang i den ene hånden, en ballong i den andre, mens han sitter skrevs over en trehest. Hans livs største kamp var akkurat det: å la oss skyte på blink, gi oss kosetigere som tok opp all plassen i sengen, vinke til ungene i flyet, i brannbilen eller i racerbilen i karusellen i timevis. Min bestefar var en innertier, den første forelskelsen, det første kysset på kålormtoget, i et spøkelseshus eller en labyrint. Dette kysset i melis som ga oss en evig forsmak på berg-og-dal-banen som framtiden hadde i vente for oss. Min bestefar var også en stemme, musikk, guden over sigøynerkvinner som kan tyde håndens linjer. Han hadde djangojazzen i blodet, og dro for å spille nye akkorder der hvor vi ikke kan høre ham mer. Linjen i hånden hans er brutt. Jeg ber deg ikke hvile i fred, kjære bestefar, for du kan ikke hvile. Jeg sier bare: Ha det moro, og vi ses snart.

I morgen er det begravelse klokken fire. En ny innbygger på gravlunden min. En mann på femtifem år, død av for mange sigaretter. Det er det legene sier, i alle fall. De sier aldri at en mann på femtifem kan dø av for lite kjærlighet, av å ikke bli hørt, av for mange regninger, av for mange forbrukslån, av barn som blir store og drar sin vei, uten noen gang å ta farvel. Et liv fylt av bebreidelser, av sure miner. Ikke rart han likte å ta seg en liten sigarett og en dram for å døyve klumpen i magen.

Det er ingen som sier at man kan dø av å ha blitt møkk lei én gang for mye.

Ofte sier han: "Violette, jeg vet ikke hva du og Gud har snakket om i dag til frokost, men det virker som om du er veldig sint på ham." Og jeg svarer alltid: "Det er fordi han aldri tørker av seg på beina før han kommer inn."

Ja, Violette, fortiden er som gift for nåtiden. Å tenke på noe om og om igjen er å dø litt for hver gang.