2015
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd.
Mmmamma'n min.
Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid."
Dette er fortellingen om Mia. En glad dame som brått og uforklarlig ble psykisk syk da hun var midt i livet. Hun begikk selvmord da Trude var 15 år. Nå er Trude voksen, og hun er mamma selv. Hun forsto ikke hva som skjedde med moren sin den gangen. Kan hun forstå mer nå?
"Mysteriet mamma" er en datters kjærlighetserklæring til en mor som ikke klarte å leve. Det er en historie om avmakt og håp, sorg og overlevelse. Og om frykten for å våkne en morgen og være en annen enn da man sovnet kvelden før.
NOMINERT TIL BRAGEPRISEN 2013
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249513024
EAN 9788249513024
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Mia Lorentzen
Språk Bokmål
Sider 281
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.
Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ...
Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress.
Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden.
"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)
Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?
Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ...
"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ...
"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt.
Ingen kan være trygge.
Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)
Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av.
Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren!
Denne har gitt meg mye å tenke på. Lorentzens høyst personlige beretning om sin egen mors selvmord er til tider vond og lese, men forfatterens følsomme behandling av materialet i vakre, ofte nærmest lyriske passasjer går rett i hjertet. En sterk historie som sikkert vil bli en favoritt hos mange lesere. Det er en veldig personlig bok, og dette har fått enkelte anmeldere til å stille spørsmål ved dens offentlige relevans. Dette er ikke skarp samfunnskritikk, selv om det underveis i lesningen dukker opp spørsmål omkring psykiatriens evne til hjelpe de aller sykeste. Jeg vil si at det er nettopp på det mest personlige og emosjonelle at denne boken når sine lesere. Vi kan alle spørre oss selv: Hvor godt kjenner jeg mine nærmeste? Hvor godt kjenner jeg mitt eget liv? Psykisk sykdom kan ramme alle, også de tilsynelatende oppegående og sunne, og den kan ramme brått og voldsomt. Kanskje, dersom vi våger å se forbi tabuene og skammen, vil flere som sliter oppleve å bli sett og forstått. En viktig bok, mener jeg!
Denne boken brukte jeg lang tid på. Rett og slett fordi den var for vanskelig å lese, for tung å ta innpå seg. For jeg selv har sett hvordan noen plutselig kan forsvinne i et mørke, uten at all verdens hvitfrakker, resepter og kjærlighet kan hente dem tilbake.
Dette var en ufattelig ærlig bok, og jeg gråt mye av den. For 15 år gamle Trude, som i ett år levde i ufattelig frykt for at mammaen skulle dø og for Mia som en dag ikke så lyst, men bare mørkt på hele livet.
Denne må leses, men jeg anbefaler at den ikke tas med på offentlige steder, med mindre man vil gråte for alle som kommer forbi.
Denne boka leste jeg i mens rørleggeren var på besøk. Men jeg måtte bare slutte, for jeg gråt og gråt! I motsetning til Kerns bok klarer denne balansegangen mellom det private og det for private. Den har godt språk og oppbygging. Lorentzen er grundig, enkel og alvorlig men ikke deprimerende. Jeg mener at dette er en bok om stor kjærlighet i tillegg til stor sorg. Veldig følelsesmessig engasjerende, og uten tvil den fagboka som berørte meg mest i 2013.
Dette er den sanne historien om Trudes mor Mia, om Mias uventede psykiske sykdom som ser ut til å bli utløst av et ustemt piano, og om sykehistoriene og flere selvmordsforsøk før hun tok sitt eget liv i 1989 da Trude var 15 år.
Trude var lenge usikker på om hun ville klare å gå igjennom alt som hendte for mer enn 20 år siden da hun begynte å skrive boka, og hun var også usikker på om hun ville klare å samle nok bakgrunnsstoff fra morens barndom og ungdomstid før hun møtte Trudes far. Trudes far har bidratt til historien, og han kan bekrefte at det som Trude selv håpet at var overdramatiserte minner om morens sykdom dessverre var virkeligheten dette drøye året Mia var syk.
Handlingen som går så langt tilbake som til morens fødsel er innimellom avbrutt av faktastoff fra noen av årene. Dette var en interessant vri, og dette er både hendelser jeg aldri før har hørt om, og andre som er store historiske begivenheter, som drapet på Kennedy og Berlinmurens fall.
Trude håper at ved å gå grundig igjennom hele morens liv skal bidra til å gi henne en forklaring på hvorfor moren ble syk, og om sykdommen kan ha blitt utløst av noe hun har opplevd.
Det er en sterk historie Trude forteller oss, vi får innblikk i tankene hun gjorde seg i tiden mens moren var syk og tankene hun har nå så mange år etterpå. Boka gjorde sterkt inntrykk på meg, og den kommer nok ikke til å slippe taket helt med det første.
Jeg gir boka terningkast 5, både fordi den er godt skrevet, og fordi åpenhet rundt psykiske lidelser er så viktig.
Det er gått 20 år siden moren avsluttet livet sitt til Trude bestemmer seg for å finne ut av «mysteriet mamma». I et intervju i A-magasinet i 2013 sa Trude Lorentzen at boken ‘Meg eier ingen’ skrevet av Åsa Linderborg fikk henne til å våge å gå opp på loftet til faren for å åpne gamle pappesker. Til å skrive boken om moren. Link til et blogginnlegg jeg skrev etter å ha lest boken
En flott bok som gjorde stort inntrykk på meg! Godt skrevet, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg måtte stadig klappe sammen boka og granske bildet på framsiden, se denne moren som plutselig forandret seg sammen med sin datter. Boken anbefales!
Synes alltid det er vanskelig å skulle vurdere bøker som dette, da det blir som å vurdere andres dagbok. Denne boken var sterk. Det var interessant og ikke minst viktig å få muligheten til å ta del i noens virkelighet under slike omstendigheter. Likte den godt.
En nydelig bok om Trudes mor som pluteslig blir psykisk syk og ett år senere tar sitt eget liv da Trude bare er 15 år gammel. Den forteller om psykisk sykdom, familieforhold, hendelser på 80-tallet, mammarollen og forholdet mellom mor og barn. Jeg likte boka veldig godt.
Denne boken var velskrevet med et kunskapsrikt språk. En 5'Er.
Mamma hadde dessuten et ritual.
Hver kveld avsluttet hun med å spørre: "Hva har vi gjort i dag da, Trude?" Så snakket vi begge to, om alt vi husket, detaljert, vi liksom ryddet opp i dagen, alle inntrykkene og tankene, sånn at hodet kunne få ligge på puta og ha fred.
Før hun listet seg ut av rommet mitt, stappet hun hver minste lille flik av dyna innunder meg, så jeg lå innkapslet i en kokong.
Alt jeg kan håpe er å framstå som ærlig. Jeg tror det psykiske immunforsvaret mitt blir sterkere for hver gang jeg tør fortelle om mamma. Ikke forhaste meg. Men stå i det, stå for henne, overfor andre. For hver gang jeg klarer det, kjenner jeg meg ørlite grann mer robust.
Nå, som mor selv, kan jeg i blant bli overmannet av ansvaret. Jeg vil være robust, en klippe, men jeg er redd for at jeg ikke skal klare det. Å stå oppreist. Alltid.
"Det største problemet er forventningen til livet", sa han. "At det skal være friksjonsløst lykkelig. Vi vil helst tro at psykisk lidelse er noe som tilhører unntakene."
Hvis noen uttrykker inderlighet, at de er berørt, føler jeg at jeg skuffer dem når jeg åpner munnen for å svare, for ordene jeg finner i farta er ikke fine nok.
Hvorfor har du forvillet deg inn i en verden jeg ikke slipper inn i, tenkte jeg. Jeg svevde jo en gang inne i magen din som en astronaut.
Over tjue år seinere er jeg selv en av disse usynlige bevegerne. De som ikke blir sett, ikke forstått, men som spiller en avgjørende rolle for små mennesker som skal ta form. Alle mammaene og pappaene. Bakkemannskapet. Sjauerne. Statistene. Vi som gjør den viktigse jobben når vi ikke merkes. Når ting bare ordner seg. Er trygt og fint. Som de pleier. Eller vi merkes, iblant til irritasjon, for hva er egentlig vitsen med ull.
Jeg tror jeg har tenkt denne scenen i filler gjennom alle årene som har gått. Jeg har spilt den av i hodet om og om igjen. Helt til VHS-båndet floket seg og DVD-en ble full av hakk og riper.
Når Helena danser rundt på stuegulvet mens hun synger "Mamma Mia, hirviggo agen, mama, hokkendary sisters", skulle mormor ha jublet og fått henne til å føle seg som en superstjerne.
Hun fordypet seg i ubehageligheter. Begynte å snakke i korte setninger og tenke i lange.
Her er fagbøker jeg hadde glede av i 2013. Noen av titlene har omtaler.
Høres spennende/interessant ut.
Fjerner bøker etterhvert som de blir lest.
Men lista blir bare lenger og lenger. Hm, merkelig.