Heidi Smith-Solevåg
Kristin Lavransdatter
korset
av Sigrid Undset (forfatter).
De norske bokklubbene 1983 Innbundet
Kjøp boken hos
Heidi Smith-Solevågs eksemplar av Kristin Lavransdatter - korset
Lesetilstand
Har lest denneHylle
KlassikereLesedato
Ingen lesedato
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Korset er tredje og siste bok i serien om Kristin Lavransdatter. Gammel og utslitt blir Kristin tatt opp som leksøster i et kloster. Endelig finner hun fred, og kan legge bak seg den livslange striden mellom seg selv og sin Gud.
Bokdetaljer
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1983
Format Innbundet
ISBN13 9788252500301
EAN 9788252500301
Serie Kristin Lavransdatter (3)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1300-tallet
Språk Bokmål
Sider 356
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
60 50 17 7 2 0Bokomtaler
«Hva skjer når vi skriver?
Hva er disse kreftene som gjør at ord kan skape verdener, hvordan kan det ha seg at noe kan bevege seg fra å være en vag ide, en fornemmelse et sted i magen eller hjertet hos skriver, til å bli et dikt som puster alene, og forundrer selv den som har skrevet det? Eller en fagartikkel som bringer en ny og klar tanke inn i verden? Eller en roman som mange år etter forfatterens død får en leser til å briste i gråt fordi hun nettopp har møtte noe levende?»
Romanen Korset av Sigrid Undset fikk meg til å tenke på sitatet over som er fra innledningen i Skriveboka til Merete Morken Andersen. Historien om Kristin Lavransdatter er bare fantastisk. Punktum.
Forlaget beskriver romanen slik:
«Korset er tredje bind i trilogien om Kristin Lavransdatter, et verk Sigrid Undset fikk Nobelprisen i litteratur for i 1928. Handlingen i trilogien er lagt til første halvdel av 1300-tallet, og Korset avslutter historien om Kristin og Erlend og deres konfliktfylte kjærlighetssamliv. Som gammel ser Kristin endelig sammenhengene mellom sitt jordiske liv og forholdet til Gud. Hun vandrer pilegrimsveien til Nidaros, der hun avslutter sin livsgjerning som nonne i et kloster.»
Syv sønner har Kristin og Erlend når romanen starter der den yngste, Munan, er fire år og den eldste sønnen Nåkkve (Nikualus) er 16 år. Hun har mange bekymringer for sønnene, de samme bekymringen har ikke den lettsindige Erlend:
«— Hun skjønte nok at Erlend var såre vanskelig stillet. Fra han satt på sin fostermors kne hadde han aldri visst annet enn at han var båret til å byde og råde over alt og alle omkring sig. Og hadde han latt sig råde med og byde over av andre, så hadde iallfall mannen aldri skjønt det selv.
Han kunde umulig være slik som han lot. Han måtte vel vantrives her. Hun selv —. Farsgården på bunnen av den stille, stengte dal, de flate jorder efter elvens blanke slyng gjennem olderskogen, gårdene på de dyrkede bøer lavt nede ved fjellfoten og stupsteile bergsider over, med grå skar mot himmelen høit oppe, ras av lys ur nedover og granskog og løvskog krabbende opover gjennem liene fra dalen av — nei, dette tyktes ikke mere henne selv den vakreste og tryggeste heim i verden. Her var stengt. Erlend måtte vel synes her var stygt og stengt og utrivelig.
Men ingen kunde merke annet på ham enn at han trivdes vel —«
Som omtalen viser til, er forholdet mellom ektefellene konfliktfylt og når det ser ut som om de kan finne sammen igjen blir Erlend drept:
«AIle ilder brenner ut omsider.
«Der kom en tid da disse ordene til Simon Darre klang igjen i Kristins hjerte.
Det var om sommeren det fjerde året efter Erlend Nikulaussøns død, og av sønneflokken var bare Gaute og Lavrans tilbake hos moren på Jørundgård. To år i forveien var den gamle smien brent, og Gaute bygde op en ny nord for gården opover mot storveien. Gamlesmien hadde ligget syd for husene ned mot elven i et lavt sveip på jordet mellem Jørundshaugen og nogen veldige røiser som skulde være ryddet av jordene i forn tid. Næsten hvert år under flomtiden gikk vannet innover helt frem til smien.»
Hver gang jeg har lest historien om Kristin Lavransdatter, og det har jeg gjort noen ganger, har jeg funnet noe nytt som jeg lar meg berøre av. Denne gangen var det Kristins livs i Korset som traff meg mest. Tror Kristin ville, som meg, nikket gjenkjennende til det Kari Bremnes synger om i sangen Det er mykje som er trist fra albumenet Og så kom resten av livet
«Det e mykje som e trist
når du får leita litt
og det e ikkje bestandig
du ska leite lenge heller
når du kommer dæ i stemning
står tragedian i kø
du kan bære bynn å blø»
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Sitater fra dette verket
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 243)
10:30, 23. april 2011 1 har det som favoritt.
'Du snakker som du har vett til,' svarte Erlend; han lo en liten skjør, hostende latter, 'og gjør ikke mor deres den sorg at dere slekter på mig - hun har hatt nok å drages med siden hun fikk mig -'
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 177)
19:42, 16. april 2011 1 har det som favoritt.
'Ingen mann lever lenger enn han er laget til,' svarte Simon som før. 'Jeg vilde nu hjem -. Der er ett og annet å tale om - hvordan det skal ordnes efter mig.'
Han lo litt:
'Alle ilder brenner ut omsider.'
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 321)
22:30, 26. april 2011 Ingen har det som favoritt.
Så leste hun det siste Pater noster. Hun husket sin avskjed med faren her på dette sted for alle de årene siden, sin avskjed med Gaute for to dager siden. Av barnslig tankeløshet hadde hennes sønner krenket henne - like meget, hun visste at om de hadde krenket henne slik som hun hadde krenket sin far, med syndig vilje - det hadde aldri kunnet forandre hennes hjertelag mot dem. Det var lett å tilgi sine børn -.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 368)
20:18, 18. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
Så lo [Ulv Haldorsøn] litt: ‘Og nu angrer jeg næsten, prest, at jeg har været så from mann – mot henne!’
‘Unyttig å spille sin tid med så fåfengt anger,’ svarte presten.
‘Hvad mener du -?’
‘Jeg mener det er bare syndene sine som det nytter noget at en mann angrer,’ sa presten.
‘Hvi så?’
‘For ingen er god uten Gud. Og intet godt kan vi gjøre uten av ham. Så det er nytteløst å angre en god gjerning, Ulv, for det gode som du har gjort, kan ikke rygges; om så alle berg ramler sammen, så står det –‘
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 334)
20:31, 28. april 2011 Ingen har det som favoritt.
Hun knelte under høimessen, da erkebiskopen selv forrettet tjenesten foran hovedalteret. Virakskyene bølget gjennem den tonende kirke, hvor nu broget solksinn og vokslysglans blandet sitt skinn; den friske, krydrede røkelsesduft sivet utover og døvet lukten av armod og sygdom. Med hjertet bristende fullt av samkjensel med flokken av arme og såre, som Gud hadde stillet henne inn i, bad hun i en rus av søsterlig ømhet for alle som var fattige med henne og led som hun selv hadde lidd -.
'Jeg vil stå op og gå hjem til min far -:'
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 105)
17:16, 20. mars 2011 1 har det som favoritt.
Ramborg drog sine hender til sig.
'Jeg mente ikke slik heller, Simon. Men aldri har du holdt av mig slik som du holdt av henne. Enda leker hun i hugen din alltid - mig tenker du lite på når du ikke ser mig.'
'Det volder ikke jeg, Ramborg, at en manns hjerte er skapt slik, så det som blir skrevet på det mens det er ungt og friskt, står karvet dypere enn alle runer som ristes siden -'
'Har du aldri hørt det ordet som sier, at mannens hjerte er det første som kvikner i morslivet og det som døt sist i ham,' sa Ramborg sakte.
'Nei -. Er det et ord som sier slik -. Ja det kan vel være sant og.' Han strøk flyktig over hennes hvite kinn. 'Men skal vi iseng denne natten, så far vi nu legge oss,' sa han trett.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 317)
15:11, 24. april 2011 1 har det som favoritt.
Hun stod og så efter [Gaute] til han blev borte under brekken. Så vakker som han så ut på den store, blå hesten.
Det blev så rart for henne - alt utenom sig sanset hun så urimelig skarpt, den solmettede luft, furuskogens hete duft, gnidderet av småtiting i grest. Samstundes så hun inn i sig selv, i billeder, slik som en under sterk feber kan tro og se lignelser ini sig selv - inni henne var et tomt hus, aldeles lydløst, dunkelt og en lukt av øde. Synet skiftet - en fjærestrand, som sjøen har trukket sig langt unda, lyse, slitte sten, hauger av mørk, livløs tang, allslags rekster -.
Så skjøv hun posen bedre tilrette, tok om staven og gav sig på gang nedover mot dalen. - Var hun ikke laget til å komme hit mere, så var det Guds vilje, nytteløst å være redd. Men det var vel snarest det at hun blev gammel. -. Hun tegnet sig med korset og gikk sterkere på - lengtet likevel efter å nå ned i lien, hvor veien lå gårdimellem.
Bare på et eneste kort stykke kunde en fra allmannveien se husene på Haugen øverst i fjellbåndet. Hennes hjerte tok til å hamre ved tanken.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 322)
18:26, 27. april 2011 Ingen har det som favoritt.
Gloria patri et filio et spirtui sancto, leste hun og kysset korset som hun hadde fått av sin far engang, ydmyg og takknemmelig for å kjenne, trass i alt, trass i hennes villsinn hadde dog hennes urolige hjerte fått fange et blekt glimt av den kjærlighet som hun hadde speilet i sin fars sjel,klart og stilt som den lyse himmel nu skimret tilbake fra det store tjernet ute i vidden.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 365)
21:47, 12. mai 2011 Ingen har det som favoritt.
Hun eide ikke annet som hun rådet over nu, enn dette korset som hun hadde fått av sin far – og så sin brudering. Den bar hun på hånden enda.
Hun drog den av og så på den. Tung lå den i hånden, av skjært gull, satt med store, røde stener. Erlend – tenkte hun, og det bares for henne, nu skulle hun heller gi bort denne – hun visste ikke hvorfor, men hun syntes at hun skulde. Hun lukket øinene i pine og rakte den til Ulv:
“Hvem esler du den,” spurte han sakte, og da hun ikke svarte: “Mener du jeg skal gi den til Skule -?”
Kristin virret med hodet, holdt øinene hårdt lukket.
“Steiunn – jeg lovet – messer for henne –“
Hun åpnet øinene, så efter ringen som lå i smedens mørke neve. Og hennes tårer brast i en stri strøm, for det var som hun aldri før hadde skjønt det fuldelig, hvad den tydet. Det liv som den ringen hadde viet henne til, som hun hadde klaget sig for, knurret under, raset og trasset i – likevel hadde hun elsket det slik, frydet sig i det med de vonde og det gode, slik at der var ikke en dag uten det tyktes henne tungt å gi den tilbake til Gud, ikke en smerte som hun kunde ofret uten savn -.
Ulv og nonnen vekslet nogen ord, som hun ikke hørte, og han gikk ut av stuen. Kristin vilde løfte sin hånd og tørke sine øine, men orket ikke – hånden blev liggende på hennes bryst. Det gjorde så vondt inni der, hånden kjentes så tung, og så var det som ringen skulde sitte på fingeren enda. Hun begynte å bli uklar i hodet igjen – hun måtte se om det var at den var borte, at hun ikke bare hadde drømt hun gav den bort – nu begynte hun også å bli usikker, alt det der inatt, barnet i graven, det svarte havet med de rappe små bølgeglimtene, liket som hun hadde båret – hun visste ikke om hun hadde drømt det eller været våken. Og hun orket ikke få op øinene.
“Søster,” sa nonnen, “du må ikke sove nu – Ulv gikk for å hente prest til deg,”
Kristin våknet helt op igjen med et rykk, festet sine øine på hånden sin. Gullringen var borte, det var visst nok – men der var et blankslitt merke der den hadde sittet på langfingeren. I det brune og skrubne hold stod det aldeles klart – som et arr av tynn, hvit hud – hun syntes at hun kunde skjelne både to runde pletter efter rubinerne på hver side og som et lite riss, et M, efter midtplaten med Jomfru Marias hellige navnetegn gjennembrutt i gullet.
Og den siste klare tanke som formet sig i hennes hjerne var, at hun skulde dø før dette merket fikk tid til å svinne, og hun var glad. Det tyktes henne være et mysterium som hun ikke fattet, men hun visste sikkert likevel, Gud hadde holdt henne fast i en pakt som var blitt satt for henne, uten hun skjønte det, av en kjærlighet som var blitt øst over henne – og trass i hennes egenvilje, trass i hennes tunge, muldbundne sinn, var noget av den kjærlighet blitt i henne, hadde virket i henne som sol i mulden, hadde drevet frem en grøde som ikke elskovens stormende vredesmot helt hadde kunnet legge øde. En Guds tjenestekone hadde hun været – en vrang, motvillig terne, tiest en øientjener i sine bønner og utro i sitt hjerte, lat og forsømmelig, uten tålemod under refselser, lite stadig i sin gjerning – likevel hadde han holdt henne fast i sin tjeneste, og under den glitrende gullring var der lønnlig blitt satt et merke på henne, at hun var hans tjenestekvinne, eid av den herre og konge som nu kom, båret på prestens viede hender, for å gi henne frihet og frelse –.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 82)
11:53, 16. april 2011 1 har det som favoritt.
Om en stund gikk [Simon Andressøn] ut på svalen, stod lenet til den utskårne stolpe og så ut. Fra fjøset lød de evige, sultne rautene. Kunde dette været holde sig en stund, så blev kanskje ikke vårknipen så lang iår.
Det var Kristin som kom. Han trengte ikke snu sig - kjente hennes lette skritt. Hun trådte frem og stod ved hans side i aftensolen.
Så fager og fin at hun aldri tyktes ham jevnfager. Og med ett kjente han det som han blev løftet op på et vis og svam selv i dette lyset - han åndet labgt ut: Plutselig syntes han - det var bare godt å leve. En rik og gylden sælighet overskyllet ham aldeles. -
Hans egen søte venn var hun - og alle tunge og bitre tanker som han hadde tenkt, var bare halvglemte tåpeligheter. Arme vennen hans - kunde jeg bare gjøredig godt. Bare du blev glad igjen - jeg skulde gjerne legge ned mitt liv, kunde det hjelpe dig -.
Åja, for han så nok, hennes yndige åsyn var eldet og slitt. Hun hadde fått fullt av fine små rynker under øinene, huden hennes hadde mistet sin skjære fagring; den var blitt meget grovere og solbrent, og hun var blek innunder brunheten. Men for ham kom hun nok til å være like vakker alltid, for de store grå øinene og den fine, stille munnen hennes og den lille runde haken og så hennes rolige, dempede lag var det vakreste han visste på jorden.
Og så var det godt - en gang igjen å se henne klædd som det høvet en høibåren frue. Den lille tynne silkeduk dekket bare halvt de gulbrune hårmasser - flettene var festet op så de tittet frem foran hennes ører - der var grå striper i håret nu, men det gjorde ingenting. Og så hadde hun på sig en praktfull blå overkjortel av fløiel, kantet med røskattskinn - den var så dypt utringet i barmen, og ermgapene så side, så over bryst og skuldrer lignet det bare brystremmene på et seletøi - det så vakkert ut. Innunder smøg noget sandgult, en underkjortel, glatt om hennes legem, op til halsmotet og ut til håndleddene. Den var knappet med mange små forgyldte knapper, og de rørte ham så inderlig - Gud tilgi ham, alle disse små gyldne knappene gledet ham som synet av en engleskare.
Han stod og følte sitt eget hjertes sterke, rolige slag. Der var noget glidd av ham - ja, som lenker. Vonde, forhatte drømmer - det var bare nattens blendverk, og nu så han sin kjærlighet til henne ved lysen dag, i full sol.
*Du ser så rart på mig, Simon - hvorfor smiler du slik -'
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Bloggernes og bokelskernes kvinnekanon
- listen over bøker av og om kvinner alle menn burde lese.
Huskeliste over bøker eg godt kan sjå etter når eg skulle vere så uheldig å ramle innom ein bruktbutikk eller loppemarknad. Men som tittelen seier, det hastar ikkje, eg har plenty av uleste bøker i bokhylla.
Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.
Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.
Det er så flott når venner, bekjende og ukjende legg ut ein heil haug av bøker på Facebook og blogger, og skriv at dei skal seljast. Alle bøkene på denne lista kosta mellom 5-35 kroner. Eg fekk karra til meg fire bøker som eg har tenkt at eg skal skaffe meg. Alt saman for 80 kroner :)
Bøkene er ikke rangert etter hva jeg likte mest og minst, men de er alle blant favorittene:
- Markens grøde (Hamsun)
- August-trilogien (Hamsun)
- Kristin Lavrandsdatter-trilogien (Undset)
- Krig og fred (Tolstoj)
- Vanity fair (Thackaray)
- Folket på Innhaug, serie (Elstad)
- Edvards Hoems serie, 1.bok: Slåttekar i himmelen
Send meg GJERNE tips om historiske romaner😊
Her er skjønnlitterære bøker frå 2011, litt hulter til bulter pga.teknisk feil. Det var eit godt leseår.
nye gleder.
Skjønnlitteratur satt i historiske omgivelser. Fra romaner satt til eldre historiske omgivelser (f.eks. Jan Guillous trilogi om Arn Magnusson satt til Middelalderen), til nyere historiske omgivelser (f.eks. Anne Karin Elstads slektskrønike "Folket på Innhaug" satt til 1800-tallet, og Erling Pedersens slektskrønike om Anna og Johan satt til 1900-tallet).
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
Samlede romaner og fortellinger. Bd. 9
Kristin Lavransdatter : korset
av Sigrid Undset
Aschehoug 1996 Innbundet
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
-
9.
-
10.
- 11.
- 12.
- 13.