Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dei seks romanane i den veldige ættesoga om juvikingane har med rette vore kalla for ei indre Noregshistorie gjennom 2-300 år. Duun vil, som hovudpersonen Odin Setran, syne fram folke som kjem stomlande hit gjenom gammaltida og mørkre og har berre svartmakter rundan i kring seg, og han vil syne korleis menneske veks og mognast frå primitiv sjølvhevding og egoisme, for gjennom vilje til samliv og samfunn å nå fram til aktiv humanisme og omsut for andre - slik at Odin i siste bandet av Juvikfolke reddar godbiten i seg ved å ofre livet for sin argaste fiende.
Omtale fra forlaget
Dei seks romanane i den veldige ættesoga om juvikingane har med rette vore kalla for ei indre Noregshistorie gjennom 2-300 år. Duun vil, som hovudpersonen Odin Setran, syne fram folke som kjem stomlande hit gjenom gammaltida og mørkre og har berre svartmakter rundan i kring seg, og han vil syne korleis menneske veks og mognast frå primitiv sjølvhevding og egoisme, for gjennom vilje til samliv og samfunn å nå fram til aktiv humanisme og omsut for andre - slik at Odin i siste bandet av Juvikfolke reddar godbiten i seg ved å ofre livet for sin argaste fiende.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788203194054
EAN 9788203194054
Serie Juvikfolket (1-6)
Genre Klassisk litteratur
Omtalt sted Trøndelag
Språk Nynorsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ei vakker ættesoge om livet på kysten i Nord-Trøndelag. Vi følger Juvikætta igjennom mange generasjoner. I Juvikslekta er navnet Per og Anders i annenhver generasjon, som etter hvert blir Per-Anders, slik det var på bygda den, og innimellom en Jens, som er familiens sorte får. Åsel er de sterke kvinnene i ætta. Man blir så glad i disse personene, og deres liv og strev. I fjerde bok møter vi den farløse gutten Odin, som vi følger i de tre siste bøkene.
Ei utfordring å lese, selv som trønder, da bøkene er skrevet på Namdalsdialekt, men de siste 3 bøkene hørte jeg på lydbok, veldig fint opplest av Hildegunn Eggen, det er faktisk mye enklere å høre enn å lese en del dialektuttrykk. Synes de første 3 bøkene var best, i tillegg til den siste.
Nei, han Anders, han går den vegen nasen pekar han, og det er skeivt.
Jens måtte gifte seg med tausa i garden fordi han ha feska i vasstampen
Truhjarta, ville ein helst seie om han. Ein som kjente folk bedre, sa heller at han var av dem som ein ikkje bli stø på. Det han sa, var mest berre skøy og gap, men det låg eitkvart under som glødde og smått brente.
Han elska henne liksom ho skulle vore ei stormannsdotter, var det ei kjerring som sa.
Min liste over kanoniserte norske romaner, begrenset oppad til de ti viktigste titlene.