Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Dagen før nyttårsaften 2003 dør Joan Didions mann, forfatteren John Gregory Dunne, av et hjerteinfarkt. Han faller bare om på gulvet i stuen. Og så er han død. Etter førti års ekteskap. En drøy uke tidligere har deres eneste datter, Quintana, blitt alvorlig syk.
De magiske tankers år er Joan Didions beretning om disse to begivenhetene. Om det å leve med en stor sorg, mens man samtidig er nødt til å kjempe for sin datter. Det blir et år for magiske tanker. Hun klarer for eksempel ikke å kaste John sine sko. I tilfelle han skulle komme tilbake. Og ved sengen på sykehuset tar hun seg selv i å si til Quintana - det kommer til å gå bra, jeg er her - for hva annet har man i møte med katastrofen enn sine egne forsikringer?
De magiske tankers år er en bok om sorg, kjærlighet, ekteskap, barn og minner. Og det tynne skallet mellom galskap og forstand. Kritikeren John Leonard skrev: «Jeg kan ikke forestille meg å dø uten den.»
Forlag Tiden
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788210054617
EAN 9788210054617
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 3
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Eit møte med den mest vanskelege tida i livet
Magisk? Nei, heller poetisk og nøkternt, vakkert men òg skremmande om sorg og alvorleg sjukdom i nær familie. Eg kan skjøna at lesarar reagerer ulikt på denne boka. For meg vart ho likevel gripande og opplysande av di Didion ikkje berre fortel tett på om sine eigne - dramatiske - røynsler, men ho set den personlege soga si inn i ein større, ållmenn samanheng. Ho får godt fram den maktesløysa mange opplever i møtet med moderne, teknifisert medisin.
Ho skriv òg godt om kvifor seremoniar betyr mykje for dei som sit att etter dødsfallet. Dei hjelpar oss i det vanskelege arbeidet med å godta at eit menneske som har stått oss nær, no er borte for all tid.
Eg har tidlegare berre lest reportasjeboka Salvador av Joan Didion. Ho er lita bok om ein utskremd journalist i borgarkrigen i El Salvador på 1980-tallet. Òg velskrive, men sørgjeleg lite opplysande om El Salvador. De magiske tankers år er ei mykje betre bok. Ein favoritt.
Etter nesten 40 års ekteskap døde Joan Didions ektemann John svært brått av et massivt hjerteinfarkt. Fra i det ene øyeblikket å ha vært et tett sammenfiltret ektepar, som levde et svært godt liv sammen, sto Joan plutselig helt alene. På samme tidspunkt hadde dessuten Joan og Johns datter ligget i nesten en uke på intensiven i en komatøs tilstand. Tilstanden var svært alvorlig.
Hvordan kan livet bli til å holde ut etter så store påkjenninger? Joan og Johns ekteskap var noe helt spesielt. Fordi de begge var forfattere, levde de sammen 24 timer i døgnet. Gjennom boka skildres det livet de har hatt sammen - et meget rikt liv.
Boka er rost opp i skyene av kritikerne. Om det var derfor jeg ble skuffet, vet jeg ikke helt. Jeg opplevde i alle fall de første 120 sidene av i alt drøyt 180 sider som temmelig kjedelige og lite engasjerende. Det ble for mye oppramsing av detaljer, som kanskje ville vært mer interessant å lese om dersom jeg hadde hatt et forhold til forfatteren fra før av. Først da forfatteren begynte å beskrive sorgen og dens mekanismer, steg mitt engasjement betydelig. Jeg synes boka kom seg veldig på slutten, men savnet altså at dette hadde skjedd noe tidligere.
Fantastisk godt skrevet om sorg, og hva som skjer med oss når vi mister noen vi elsker. Selv om vi alle reagerer forskjellig, er det allikevel en del likhetstrekk, og de beskrives godt i denne boken. Her flettes både fakta og personlige skildringer godt inn i hverandre. Dette er en bok om sorg, men også om å fortsette videre.
På andre forsøk var kjemien der. Du kan lese om min leseopplevelse i dette blogginnlegget
Tiden er skolen vi lærer i.
Tiden er ilden vi brenner i.
En eneste person er borte for deg, og hele verden er tom.
Hittil hadde jeg bare klart å være i sorg, ikke å sørge. Å være i sorg var passivt. Noe som bare hendte. Å sørge, selve handlingen det er å takle sorgen, krevde ens oppmerksomhet.
Sorg viser seg å være et sted ingen av oss kjenner før vi kommer dit. [.....]. Heller ikke kan vi vite noe om (og dette er selve kjernen i forskjellen mellom sorgen slik vi forestiller oss den og sorgen slik den er) det påfølgende fraværet som ingen ende har, tomheten, det stikk motsatte av mening, den uendelige rekken av øyeblikk der vi må erfare selve meningsløsheten. (Side 184-185).
Jeg hadde ikke tall på hvor mange ganger det i løpet av en vanlig dag dukket opp noe jeg måtte fortelle ham. Denne impulsen tok ikke slutt da han døde. Det som tok slutt, var muligheten til å få svar [...] Så mange veier før; så mange blindgater nå.
Jeg er forfatter. Å forestille meg hva noen ville si eller gjøre, faller like naturlig for meg som å puste.
I know why we try to keep the dead alive; we try to keep them alive in order to keep them with us. I also know that if we are to live ourselves there comes a point at which we must relinquish the dead, let them go, keep them dead. Let them become the photograph on the table. Let them become the name on the trust accounts. Let go of them in the water.”
Etter et visst antall kriser brenner den ut, denne mekanismen som fyller situasjonen med adrenalin. Mobiliseringen blir upålitelig, langsom eller fraværende.
Jeg sørget for at det ikke ble tid til å gruble over løfter det var umulig å holde. Du er trygg. Jeg er her.
(Nesten) alle bøkene som Rory Gilmore i serien "Gilmore Girls" leste eller nevnte!