Norwegian Wood er en vakker historie om overgangsperioden fra ungdom til voksen. Boka handler om kjærlighet, om å bli forlatt og fratatt uskylden. Samt om minner, hva vi husker og hva vi velger å glemme.

Toru Watanabe er en ung student i Japan i slutten av 60 - årene. Det er tida for studentopprør og samfunnsendringer. Toru er ikke interessert. Han studerer litteraturvitenskap, jobber noen kvelder i uka i en platebutikk og tilbringer resten av fritiden alene. Toru er en slags japansk Holden Caulfield, en ung mann som ikke finner tilhørighet noe sted og som velger å holde seg for seg selv.

Toru sørger over tapet av sin beste venn, Kizuki som døde noen år tidligere. De to og Kizukis kjæreste, Naoko var uadskillelige. En kveld treffer han tilfeldig Naoko og i en periode møtes de hver søndag. Savnet etter Kizuki fører dem sammen og i seng.
Naoko blir innlagt og trekker seg tilbake fra Toru og fra livet. Toru treffer den livlige medstudenten Midori. Et dobbelt trekantdrama oppstår. Mellom Toru, Naoko og kjærligheten til Kizuki og mellom Toru og de to jentene.

Boka er en vemodig og var oppvekstskildring. Historien tar opp alvorlige og viktige temaer som selvmord, psykisk sykdom og traumene det påfører de pårørende. Det handler om vanskelighetene med å finne sin plass i verden og i vennskap og i kjærlighetsforhold. Kjærligheten er alltid komplisert i en Murakamiroman.

Norwegian Wood har et godt språk. Den underliggende melankolien er bra formidlet. Boka mangler den sære og surrealistiske fantasien Murakami er kjent for. Historien kan være litt seig i noen scener, men jeg har lest boka tre ganger tidligere og finner stadig noe nytt, nye lag, nye ting å reflektere over og jeg nyter hver lesestund med denne boka.

Litteratur og musikk har stor plass i alle Murakamis bøker.
Viktigheten av litteratur, lesing som både for å finne sin identitet og som ren underholdning. Capote, Chandler og Fitzgerald er noen av forfatterne som er nevnt.
Musikk blir brukt som stemningsskaper og som minneverktøy

Jeg er ingen Beatlesfan, men jeg har lyttet på noen av deres låter hver gang jeg har lest denne boka. Beatlesåtene understreker tidsperioden og de handler ofte om ensomhet og kjærlighet.

Det tok sin tid, men nå fikk jeg endelig lest også denne boken av Murakami. Har hatt den lenge, men den har alltid blitt stående på vent.... Men så dukket filmen Norwegian Wood opp på en TVKanal for en ukes tid siden. Det var en utrolig vakker og stemningsfull film, og en fasinerende historie. Den ga meg lyst til å lese historien med Murakamis egne ord, - det er jo alltid en " smalere" versjon på film enn i en bok. Og det er jeg veldig glad jeg gjorde. Noen mener sikkert at dette er bok man bør få med seg i ungdommen... men for min del tror at den ga meg mye mer nå enn den ville gjort da. Hadde nok ikke hatt den innsikten i menneskesinnet eller hatt evnen til å forstå mye av den symbolske i handlingen på samme måten den gangen. Vil ikke sammenligne denne med Kafka på Stranden - som er en av mine absolutte favoritter, men utvilsomt en bok jeg vil huske lenge. Og så var det jo bare et pluss å få med seg den nydelige filmen i tillegg :)

Toru Watanabe minnes. Han var student i Tokyo på slutten av 60-tallet. Det var opprørets tiår, men hverken Watanabe eller vennene hans var aktivister.
Watanabes beste venn tok livet sitt og Watanabe forelsket seg i kjæresten hans, Naoko, som kjempet mot nok en depresjon.
Så kom tøffe Midori inn fra sidelinjen og kaoset var komplett.

En tragikomisk skildring av studentlivets mange lag.

Er nå ferdig med Murakamis Norwegian Wood og tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood

Som vanlig er jeg virkelig begeistret etter å ha lest, en for meg ny, bok av Murakami. Og som vanlig er det som romanen lever sitt liv i hodet mitt og jeg kommer på flere ting jeg må tenke over. Murakami føles ikke lett tilgjengelig. Eller det er ikke helt sant. En kan lese Murakamis romaner som en fin historie. Men en av grunnene til at jeg liker Murakami så godt er at bøkene har flere lag. du kan grave deg stadig lengre ned og oppdage dypere sannheter. For meg handlet denne romanen først og fremst om døden og livet. Om hvor vanskelig det kan være å leve videre når noen dør. Og hvor sårbar man er i slutten av tyveårene. Men jeg har også ande tanker rundt historien som jeg kan jobbe med en stund.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Favorittboka til min bestefar, og den innfridde!

Forfattere jeg vet jeg burde ha lest noe av, men som jeg ikke har fått meg til å plukke opp noen bøker fra ennå.

• Haruki Murakami
• Leo Tolstoy
• Sigrid Undset
• Dag Solstad
• Trude Marstein
• Albert Camus

Hvilke forfattere burde du lest noe av? Hvilke synes du det er flaut å ikke ha lest?

Bøker jeg har lest gjennom nærmere 50 år som har satt sitt preg på meg og gitt meg sterke leseropplevelser. kommentarene reflekterer min subjektive opplevelse av den enkelte boka.

​

Har aldri likt beskrivelsen av bøker som "klassikere", så på rein trass lager jeg min egen klassiker-liste over bøker som på en eller annen måte har berørt meg såpass at de forblir levende i meg lenge etter at de er lukket, bøker jeg kan lese igjen og igjen, bøker som får meg til å endre syn på ting, bøker som får meg til å føle. Dette er bøkene jeg definerer som klassikere. (PS: lista kommer kok til å være i stadig endring)

*Oppdateres stadig

Bøker som jeg syns har vært lærerike, nyttige eller trøstende å lese i en periode i livet mitt hvor alt kan virke forvirrende og frustrerende.