Ingen hylle
2022
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp - kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. Jeg vet ikke om det er mulig.»
Paris, en vinternatt i 1983. Hun er seksten år og har gått seg vill i de ukjente gatene. På en lapp har hun adressen til den tretti år eldre fotografen A.
Nesten fire tiår senere, mens både hennes eget liv og verden utenfor krakelerer, prøver den voksne kvinnen å forstå den unge jenta hun en gang var.
«Jente, 1983» utspiller seg i Oslo, New York og Paris, og er en sjangeroverskridende og besettende reise gjennom lag av minner og glemsel. Linn Ullmann fortsetter å utforske hukommelsens dikteriske kraft i forsøket på å fortelle om det aller hemmeligste. Hun trekker linjer frem og tilbake i livsløpet, linjer som også går tvers gjennom den stedville seksten år gamle jenta. Dette er en rå, naken og til tider brutal fortelling om makt og avmakt, lyst og skam, skjønnhet og glemsel.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2021
Format Innbundet
ISBN13 9788249519798
EAN 9788249519798
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1980-1989 2020-2029
Språk Bokmål
Sider 260
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Linn Ullmanns nye bok, Jente, 1983, er en selvbiografisk roman der handlingen foregår både i fortid og nåtid. Det er en rå og sår historie. Hovedpersonen heter Karin, som er Linn Ullmanns døpenavn. Handlingen til den unge Karin foregår i New York og Paris, mens handlingen om den voksne Karin stort sett foregår i Torshovparken og Torshovdalen.
Som ung 16 åring møter Karin en modellverden der unge jenter må finne seg i å bli tafset på og fremstilt som sexobjekter. Karin bor i New York sammen med sin mor, men hun ønsker nå å reise fra New York til Paris for å prøve lykken som modell, men moren nekter henne. Karin reiser likevel og har lovet moren at hun skal være på hotellrommet sitt kl.22.00 hver kveld og at de skal ringes.
Den voksne Karin sliter med angst. Hun går turer i Torshovparken og Torshovdalen med med den gamle hunden sin. Angsten går ved siden av henne. Den unge jenta fra 1983 har hjemsøkt henne i mange år og hun har flere ganger forsøkt å skrive om henne uten at hun har fått det til. Samtidig som hun forsøker å huske ting riktig, er hun også opptatt av å få tak i det glemte. Det virker som den voksne Karin sliter med å tilgi den unge jenta hun var og for hendelsene i Paris vinteren 1983.
Som vanlig skriver Linn Ullmann utrolig godt. Selv om dette er en roman, så er den veldig selvutleverende, noe som er utrolig modig. 👏👏
En bok om hendelser tidlig i livet, hvordan de opptar og preger livet videre. Boka er fremstilt noe uryddig og det er vanskelig å se hvilken vei forfatteren vil.
Ok bok, men ikke hva jeg forventet.
Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.
Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.
Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.
Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?
Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.
Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.
Fra min blogg: I Bokhylla
Godt skrevet om alvorlig tema. En av etthvert mange Me-too-bøker. Minner veldig om Annie Ernaux sin bok «Sommeren 58», men Ernaux er mye dypere, mer kompleks, bedre.
«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»
I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.
Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.
Linn forteller om tiden hun bodde i Paris. Hun var 16. Året var 1983. Hun fikk egentlig ikke lov av moren til å dra.
Stedssansen til 16-åringen var lite å skryte av. Hukommelsen likeså. Hun husket ikke navnet eller adressen til hotellet, så hun havnet hos den middelaldrende fotografen, A.
Førti år senere, nøster forfatteren opp i sin egen historie, og prøver å begripe hvem hun var den gangen.
Nøkkelord er skam, avmakt, lyst, glemsel, makt.
Boka er lett springende, og noe gjentakende, men ganske lettlest. Hadde muligens likt den bedre hvis jeg ikke allerede hadde lest «Samtykket» av Vanessa Springora, som har samme tema.
For en forferdelig trist og uggen historie. Den her mener jeg nesten at det er vanskelig å si noe om. Historien i seg selv opplever jeg som lett "overfladisk" (farer raskt over, noe monotont, savner mer i dybden), men riper borti ganske viktige historier. Jeg synes Ullmann klarer å formidle en følelse av uro, ensomhet, umodenhet av ei litt "forlatt" ungjente. Jeg liker måten hun skriver på, hvordan hun hopper i tid og måten hun bruker språk og skildringer. Samtidig opplever jeg en ambivalens mellom "forenkling" og alvor når det beskrives overgrep. Det er på sett og vis kanskje meningen, men jeg synes det ble ordentlig uggent. Synes også det er interessant at min mening spriker så langt fra mange anmeldere av denne boka. Jeg leste den ferdig fordi jeg er trassig. Språket gjør likevel at jeg kan vurdere å lese noe annet av det hun har skrevet, såpas nysgjerrig er jeg.
Et tidsriktig bilde og mye å kjenne seg igjen i. Historien er fortalt med et godt språk og jeg blir hele tiden drevet videre i historien.
På vei, i dag, gående med hunden, skjønner jeg ikke hva som gjorde så vondt i går.
Glemselen er større enn minnene.
Lenge - kanskje helt til hun dro til Paris for å bli fotografert av A - var moren det nærmeste hun kom et sted. Hun ville være der moren var. Hun lengtet etter latteren hennes. Stemmen. Parfymen.
Men du elsker (barna dine, barnebarnet ditt, mannen din, storebroren din, søstrene dine, moren din, vennene dine, og et utall verk som har reddet livet ditt… skrevet, komponert, malt, vevd, fotografert, koreografert, spilt, danset… du elsker parken utenfor vinduet ditt med sine løvtrær som du teller, teller; du elsker et titall spøkelser, kanskje flere; du elsker hunden din… og mange av disse sjelene… verkene… trærne… kan vitne om lidelser du ennå ikke er i nærheten av å forstå) og likevel klarer du ikke å ta deg sammen.
Svimmelhet er ikke redselen for å falle, men et ønske.
Man kan ikke synge seg selv i søvn.
Bli med! Les og lytt deg opp nå – og møt forfatterne på Norsk litteraturfestival
Leseliste 2021:
18 mars: Asta Olivia Nordenhof (DK)– Penger på lomma (overs.: Trude Marstein)
1 april: Lena Andersson (SE) – Datteren (overs.: Gøril Eldøen)
15 april: Iben Mondrup (GL) – Tabita (overs.: Trude Martein)
29 april: Kjell Westö (FI) – Tritonus (overs.: Erik Krogstad)
13 mai: Vidar Sundstøl – Jeg sank
Spilles inn live under festivalen, 27. mai: Jón Kalman Stefánsson (IS) – Ditt fravær er mørke
Leseliste 2022:
mars: Ali Smith (UK) – Høst (overs.: Merete Alfsen)
april: Linn Ullmann – Jente 1983
april: Niviaq Korneliussen (GL) – Blomsterdalen (overs.: Kyrre Andreassen)
mai: Natasha Brown (UK) – The Assembly
mai: Douglas Stuart (UK) – Young Mungo
Live under festivalen 31. mai: Abdulrazak Gurnah – Etterliv (overs.: Tone Formo)
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?