2021
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jed Martin oppdages først som fotograf, men blir etter hvert kjent som en av verdens mest suksessrike malere, både kunstnerisk og kommersielt. Martin tar mengdevis av bilder av skruer, muttere og andre elementære jernvarekomponenter, dernest av Michelin-kart. Det definitive gjennom-bruddet får han med disse kartfotografiene i utstillingen «Kartet er mer interessant enn terrenget». Verden er i stadig større grad fremstilt, det autentiske og naturlige nærmer seg hverandre.
Jed Martins kjæreste, den vakre russiske kvinnen Olga, jobber i Michelin. Sammen reiser de til luksushoteller og slott på den franske landsbygda, typiske steder for et Europa som har mistet sin betydning i produksjonen, men som tilfredsstiller turistenes forventninger om en særegen kulturell og historisk egenart. Etter at Olga får en stilling i Russland, forsvinner hun mer eller mindre ut av livet til Jed Martin, som fra nå av knapt forholder seg til andre mennesker enn sin gallerist Franz, og to andre personer: Den ene er den aldrende og etter hvert døende faren, en arkitekt som valgte å gi slipp på sine utopiske ideer og i stedet ble leder av et entreprenørfirma spesialisert på leilighetskomplekser på badesteder. Den andre er Michel Houellebecq.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2015
Format Heftet
ISBN13 9788202501969
EAN 9788202501969
Språk Bokmål
Sider 331
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
For en pageturner! Dette var mitt første møte med Houllebecq, og nå er jeg sulten på mer.
Houellebecq er en fascinerende forfatter med en fandenivoldsk direktehet, stor kunnskap og gode observasjoner. Så også i denne romanen.
Hovedpersonen er profesjonelt vellykket, men privat stakkarslig trist. Jed er benådet kunstner som nyskaper seg selv som kunstner gang på gang og treffer en kommersiell åre. Det ligger til rette for litt personlig lykke og veltilpassethet også, men han velger det vekk. De få personene Jed har kontakt med er alle sosiale utskudd, med profesjonell suksess. Som blant annet Michel Houllebecq.
Romanen er et kunstnerportrett, en nidportrett av det franske kultur- og forretningslivet og til tider også en politiroman.
Det er rom både for latter og refleksjon.
Denne vittige romanen retter et sardonisk blikk på dagens verden av kunst og litteratur. Flere virkelige personer dukker opp i boken, inkludert forfatteren selv, som blir brutalt myrdet midtveis. Til tross for finanskrisen kan livet være fantastisk på en materiell måte, men ensomhet og død er uunngåelig. Vel verdt å lese. (Lest 2014).
Som tidligere er dette en bok av Michel jeg ikke forstår. For meg ble den intetsigende. Fremdeles er forfatteren depressiv i sitt forfatterskap, men den blir verken spennende eller reflekterende. Nesten som jeg må lese den en gang til for å fatte hva forfatteren egentlig ønsker å formidle.
Et menneskeliv er som oftest ikke rare greiene, det kan oppsummeres i et ganske begrenset antall hendelser [...]
[...] alle teorier om frihet, fra Gide til Sartre, er bare moralforakt uttrykt av ansvarsløse ungkarer.
Dessuten hadde han vondt, han orket ikke mer, smertene var for sterke. "Gir de deg ikke morfin?" spurte Jed overrasket. Å jo, visst ga de ham morfin, så mye han ville, faktisk, de foretrakk at beboerne holdt seg i ro, men var vel det et liv, å være konstant i morfinens vold? Jo, det synes faktisk Jed, egentlig kunne man knapt ønske seg noe bedre liv, uten bekymringer, uten ansvar, uten begjær og også uten frykt, ikke så ulikt plantenes liv, der alt man gjorde, var å nyte solas og brisens moderate kjærtegn.
Seksualiteten er noe veldig skjørt, det er så vanskelig å komme inn i den, og så lett å komme ut.
I Paris er luften liksom stinn av informasjon enten man vil eller ikke, man ser overskriftene i aviskioskene og hører hva folk snakker om i køene på supermarkedene. Da han dro til farmorens begravelse i Creuse, hadde han merket at informasjonstettheten i atmosfæren minket merkbart jo lenger vekk han kom fra hovedstaden, og for øvrig at stort sett alt menneskelig mistet sin betydning; litt etter litt forsvant alt, bortsett fra plantene.
Olga var deilig. Hun var deilig og hengiven. Olga elsket ham, gjentok han for seg selv og ble tristere og tristere, han innså nå at det aldri kom til å bli noe mer mellom dem, noen ganger får man en sjanse av livet, tenkte han, men når man er for feig eller for ubesluttsom til å gripe den, tar livet kortene sine tilbake, det finnes en tid for å handle og tre inn i en mulig lykke, denne tiden varer noen dager, av og til noen uker og kanskje til og med noen måneder, den kommer bare én gang, én eneste, og hvis man vil gå tilbake senere, er det ganske enkelt umulig, det finnes ikke lenger noen plass til begeistringen, overbevisningen, troen, alt som gjenstår er en mild resignasjon, en gjensidig forstemt medlidenhet, den riktige, men helt ubrukelige følelsen at det kunne ha skjedd noe, men at man rett og slett ikke viste seg verdig den gaven man fikk.
"Klokka er ikke seks engang," sa Jed overrasket.
"Nei, det stemmer, jeg tror ikke det åpner før halv sju. Man spiser tidlig middag i dette landet, vet du, men det blir aldri tidlig nok for meg. Nå liker jeg meg best i slutten av desember, når det blir tidlig mørkt. Så kan jeg ta på meg pysjamas, ta sovemedisinen min og gå og legge meg med en flaske vin og en bok klokka fire om ettermiddagen. Det er sånn jeg har levd de siste årene. Sola står opp klokka ni; og så, når jeg har dusjet og drukket kaffe, er den nesten blitt tolv, så jeg må klare fire timer til med lys, dét får jeg stort sett til, uten altfor mange mén. (...)"
[...] han hadde tross alt bevart en liten rest av sosialt liv, men dette minnet ikke lenger det minste om et nettverk eller et organisk vev eller om noe som helst levende, her hadde man å gjøre med en helt elementær, minimal graf, uten frogreininger, kun med korte, selvstendige utløpere.
Man kan alltids ta notater, prøve å sette sammen noen setninger, hadde Houellebecq sagt da han snakket om sin karriere som romanforfatter, men for virkelig å begynne å skrive en roman, må man vente til alt sammen blir kompakt, uomgjengelig, man må vente til det dukker opp en autentisk kjerne av nødvendighet. Man kan aldri selv bestemme seg for å skrive en bok, hadde han tilføyd; en bok var ifølge ham som en betongblokk som bestemmer seg for å stivne, og forfatterens handlingsmuligheter begrenset seg til ganske enkelt å være der, og vente, i angstfremkallende uvirksomhet, på at prosessen skulle begynne av seg selv.
[..] det hadde antakelig vært en tabbe å blande kreolsk punsj og absint.
Her er det litt av hvert! Bøkene kommer litt hulter til bulter, og er ikke rangert. Det er vanskelig å gjenkalle i detalj hva som er årsaken til at jeg husker akkurat disse titlene som leseopplevelser utenom det vanlige. Det hadde absolutt vært plass til flere bøker på lista, og mange av titlene kunne utvilsomt vært bytta ut med andre, jeg ser blant annet at det er altfor få Dag Solstad-titler her. Dette er ikke et forsøk på å lage ei liste over tidenes beste bøker. Hadde jeg prøvd å lage ei slik liste, ville den sett annerledes ut.
Min liste over de ti viktigste romaner i Frankrikes litteratur
Som ansatt på bibliotek skriver jeg som regel en omtale av bøkene jeg leser. Her er titlene fra 2014.
Gode innganger til fransk litteratur, ifølge Sølvbergets Yngve B. Anda og NRKs Jostein Gjertsen. (Podcast fra Sølvberget)