Bokelskere.no

Noen er aktive, andre passive. De kan være engstelige eller rolige. For hver person som strever etter å oppnå noe, er det en annen som er likeglad. Disse forskjellene kan være en uforanderlig og integrert del av et individ i større grad enn en optimist kanskje antar eller ønsker. I tillegg kommer sykdom, mental eller fysisk, påvist eller usynlig, som ytterligere begrenser eller former vårt liv.

Det er fascinerende og skremmende å betrakte mennesker som tilbringer utallige timer med å konstruere og utbrodere et perfekt jeg på nettet, knytte seg til sitt eget skaperverk og forveksle det med sitt sanne jeg. Slik blir en familieferie med trafikkorker, småkrangler og anspent taushet en samling vakre panoramabilder, perfekte middager og smilende fjes. 99 % av det vi opplever, blir aldri en del av selvets historie.

Ett mulig botemiddel mot menneskelig dårskap er en dose ydmykhet. Nasjonale, religiøse og kulturelle spenninger blir verre av den svulstige følelsen av at min nasjon, min religion og min kultur er det viktigste i verden, og derfor bør mine interesser komme foran interessene til noen andre, eller til hele menneskeheten. Hvordan kan vi gjøre nasjoner, religioner og kulturer litt mer realistiske og beskjedne med hensyn til deres sanne plass her i verden?

En atombombe er en så åpenlys og umiddelbar trussel at ingen kan ignorere den. Global oppvarming, derimot, er en vagere trussel på lengre sikt. Når langsiktige miljømessige hensyn krever smertelige, kortsiktige ofre, kan følgelig nasjonalister la seg friste til å sette umiddelbare nasjonale interesser først og forsikre seg selv om at de kan tenke på miljøet senere, eller bare overlate det til noen andre. Alternativt kan de ganske enkelt fornekte problemet. Det er ikke tilfeldig at skepsisen til klimaendringene i stor grad har vært rådende for den nasjonalistiske høyresiden. Man ser sjelden sosialister på venstresiden tvitre at "klimakrisen er en kinesisk bløff". Siden det ikke finnes noe nasjonalt svar på problemet med global oppvarming, foretrekker noen nasjonalistiske politikere å tro at problemet ikke eksisterer.

I tidligere tider kunne ikke mennesker koste på seg å være så skjødesløse. De gamle sankerne var alltid årvåkne og oppmerksomme. Når de gikk i skogen og lette etter sopp, fulgte de med på bakken etter tegn til avslørende kuler. De lyttet til den minste bevegelse i gresset i tilfelle en slange lå på lur der. Når de fant en spiselig sopp, spiste de den ytterst oppmerksomt for å skille den fra en giftig slektning. Medlemmer av vår tids overflodssamfunn trenger ikke å være så årvåkne. Vi kan rusle mellom hylleradene på supermarkedet mens vi sender tekstmeldinger, og vi kan kjøpe alle mulige retter som blir nøye overvåket av helsemyndighetene. Men uansett hva vi velger, kan vi ende opp med å spise maten i all hast foran en skjerm mens vi sjekker mail eller ser på TV og knapt legger merke til hvordan maten smaker.

... og jeg gikk og la meg igjen nesten rolig til sinns, det er jo så at det er ingenting som virker mer beroligende midt oppi våre dramaer enn at det finnes andre dramaer som vi er blitt spart for.

To lik drev bedagelig nedover elven: En mann og en kvinne. Kvinnen fløt litt foran mannen. Det så ut som en kjærlighetslek; mannen prøvde hele tiden å gripe etter kvinnen uten at det lyktes ham. Så - litt senere - drev kvinnen litt ut til siden og gliste til mannen. Og mannen gliste tilbake. Så tok han henne igjen; kroppen hans støtte borti kroppen til kvinnen.
Begge likene begynte nå å dreie rundt i sirkel; de klistret seg til hverandre en stund, som om de ville forenes. Så drev de forsonet videre.
Skumringen ble mørkere. Og vinden blåste rundt de to kroppene. Vinden blåste like ømt rundt dem som vannet og bredden og maisåkrene der borte på den rumenske siden.
En meningsløs dag var igjen slutt.

Når andre maste om hvor stor glede skogen og fjellet ga dem, tenkte han at det var en betydelig andel posering i det. Motivasjonen deres var ikke en genuin glede over den vakre utsikten, eller å fryse på fingre og føtter, men et ønske om å knytte til seg alle de positive konnotasjonene til utendørslivet, en interesse som aldri syntes å avta i verdi på den sosiale arenaen. Friluftsliv var en interesse som indikerte god helse, mye fritid og en lønn som tillot innkjøp av dyrt og vanntett utstyr, men ikke minst vitnet det om en sjelelig forbindelse til det ekte livet, en påstand om iboende ånd. Dette var kommersielle verdisett som noen tjente penger på, og som ble brukt som valuta på kjønnsmarkedet.

Fundamentalismen har et dårlig rykte, men den er det eneste som kan berge verden fra undergang. I alle andre tilfeller vil enkeltmennesket bare fortsette å sette seg selv først. Ikke fordi vi er onde, men fordi markedskreftene har lært oss at forbruk er den eneste metoden for å uttrykke oss, lokke til oss en partner og dermed overleve. For å berge kloden må vi våge å gi oss hen til blind tro.

En tigger hadde sittet i veikanten i over tredve år. En dag kom en fremmed gående forbi. "Har du noen småpenger?" mumlet tiggeren og rakte frem luen med en mekanisk bevegelse. "Jeg har ingenting å gi deg," sa den fremmede. Så spurte han: "Hva er det du sitter på?" "Ingenting," svarte tiggeren. "Det er bare en gammel kasse. Den har jeg sittet på så lenge jeg kan huske." "Har du noen gang sett inni den?" spurte den fremmede. "Nei," sa tiggeren. "Hva skulle det være godt for? Det er ikke noe der." "Ta en kikk," insisterte den fremmede. Tiggeren fikk møysommelig lirket opp lokket. Med en blanding av overraskelse, mistro og glede oppdaget han at kassen var fylt med gull.

Jeg er den fremmede, som ikke har noe å gi deg, men som ber deg ta en kikk inni. Ikke inni kassen, slik som i lignelsen, men i noe enda nærmere: inn i deg selv.

"Men jeg er ingen tigger," svarer du kanskje.

De som ikke har funnet sin virkelige rikdom, den sterke gleden ved å være til, og den dype, urokkelige freden det bringer med seg, er tiggere, selv om de lever i materiell velstand. De søker i det utvendige etter nytelse og tilfredsstillelse, etter selvbekreftelse, trygghet eller kjærlighet, samtidig som de bærer på en skatt innvendig som ikke bare omfatter alt dette, men som er uendelig mye større enn noe av det verden kan by på.

Jeg drømmer ikke om å eie deg. Hvorfor skulle jeg det? Det ville være å forsimple min drøm. Å eie en kropp er å være banal. Å drømme om å eie en kropp er kanskje verre, om noe verre finnes: det er å drømme om å være banal - den aller ytterste gru.

Det hender iblant, plutselig og uten forvarsel, at det hverdagslige snører seg om halsen min, og jeg blir fysisk kvalm av vår såkalte nestes stemme og fysiogami. Denne konkrete kvalmen, som sitter i magen og i hodet, er et av den våkne følsomhetens toskete undre... Jeg opplever hvert menneske som snakker til meg som en fornærmelse, hvert ansikt hvis øyne stirrer på meg som en svinskhet. En angst for alle ting siver gjennom porene mine, og jeg blir svimmel av å føle slik.

Det som nesten alltid skjer i disse stundene av mavelig ruin, er at en mann eller en kvinne, ja selv et barn, dukker opp foran meg som en levende representant for banaliteten som piner meg. Ikke som en representant for en subjektivt og tenkt følelse, men for en objektiv sannhet, en konkret ytre gestalt som ved en magisk analogi stemmer overens med det jeg føler inne i meg selv, og som eksemplifiserer den loven jeg har tenkt ut.