Bokelskere.no

Etter at de har fortøyd under kaia ved Bruket, leier Ingrid henne oppover mot Krambua og bygda, der trærne vokser inn i himmelen og husene er malt og står så tett i hverandre at man kan gå fra det ene til det andre uten yttertøy.

Sumpene i Florida hadde vært fulle av aggressive vannmokasiner. Under den siste fasen av Ranger-treningen hadde noen av skadene vært slangebitt. Noen av kameratene hans hadde vært redde for slanger, men de kunne aldri vise denne frykten. En hadde nesten dødd av et dødelig bitt av en korallslange, men han klarte seg. Bare for å dø fire år senere i Afghanistan da en veibombe hadde eksplodert under føttene hans.
Slangebitt var ille. Veibomber var verre.

Etter de første behagelige øyeblikkene med avkobling kom barndommens gamle spørsmål alltid tilbake. Sikkert fordi jeg er barnslig av natur. Hvordan kan gud lytte til alle bønnene i verden samtidig? Hva om de strider imot hverandre? Må han lytte til bønnene fra alle slags drittsekker, demoner og dårlige mennesker? Ber de til gud? Er det noen steder der gud ikke finnes? Finnes han for eksempel på revefarmen? Og hva tenker han om det han ser? Eller i Innvolls slakteri? Går han dit? Jeg vet at det er dumme og naive spørsmål. Teologene ville ledd av meg.

Du skjønner, sa hun, jeg trodde lenge det var seksuelt begjær som gjorde at jeg var sammen med Maruyama. Alle føler det jo, både menn og kvinner, det er derfor folk forelsker seg i hverandre, for å tilfredsstille begjæret. Vi kan pakke det inn og kalle det for kjærlighet og ømhet og jeg veit ikke hva, men når det kommer til stykket, er det begjæret som gjør at folk blir sammen. Det var i hvert fall det jeg trodde.

Det er derfor enklere å si at ingen mislikte ham, det hadde man ingen grunn til, enn å påstå at han var godt likt, noe man heller ikke hadde særlig grunn til.

Møterommet luktet innestengt, og om det ikke hadde vært for regnet som hamret mot mørke vindusruter, samt at det hadde begynt å dukke opp journalister som ville grave i det Haugesunds Avis omtalte som "selvmordsbølgen", så ville Gabriel ha åpnet vinduene for å få inn litt luft. I stedet måtte persiennene senkes for å hindre innsyn. Slik var det tabloide Norge blitt. To jenter var nok til å skape en bølge.

Men dette er ikke deres Gud, tenker hun. Det er min gud. (...) Min er en formløs gud. Ikke en hvitkledd gud med langt skjegg. Min gud har ingen lære, ingen hellige skrifter, ingen bud. Hos denne guden er det ingen belønning, ingen straff. Denne guden gir ikke, men tar heller ikke. Her finnes ikke noe paradis å strebe etter, ikke noe helvete å falle ned i. Min gud er der enten det er varmt eller kaldt.

Løgn var en bestanddel i enhver etterforskning. Alle løy. Det var sjelden snakk om direkte usannheter, men de aller fleste omgikk sannheten på en eller annen måte. De snakket tvetydig, tiet om enkeltheter, overdrev, pyntet på ting for å gjøre seg mer interessant, eller holdt tilbake opplysninger som satte dem selv i et dårlig lys.

Og siden det nå var helt naturlig for meg å ikke kunne formulere mine tanker, begynte en ny og merkelig form for undring å bre seg. Jeg begynte å undre meg over at jeg hadde blitt så forundret over ikke å være forundret over det som skjedde med Walter og meg. Å være forundret var da høyst naturlig. Men min forundring var annerledes enn all annen kjent forundring, for den jeg hadde, den spredte seg, i alle retninger. Jeg klarte ikke å stoppe å undre meg, jeg ble stadig forundret over min måte å undre meg over min egen undring. Denne reisen kunne ta evigheter, fryktet jeg. Men straks jeg kjente denne helt spesifikke frykten over evigheten som reisen nå så ut til å tre inn i, kom liksom den samme evigheten meg i møte, og roet meg ned. Men åssen den klarte det, nei, det ante jeg ikke, heller ikke på hvilken måte jeg tenkte dette igjen, og enda mindre forsto jeg åssen jeg da kunne forklare dette her for meg sjøl, jeg bare skjønte at når jeg i det hele tatt tenkte, så sto tankene overfor to vidt forskjellige måter å strekke seg ut på, hvor begge gikk langt forbi min forstand, enda jeg selv faktisk tenkte dem, for den ene fordypet seg bare inn i sine egne identiske halvdelinger, og den andre strakk seg bare rett framover, som en uendelig og høyst vilkårlig reise inn i det ukjente.

ORDTAK FRA HELVETE

Forvent gift fra stillestående vann. (...)

Den som er svak i sitt mot, er sterk i sin sluhet. (...)

Den takknemlige mottaker får en rik innhøsting. (...)

Forbedring skaper rette veier, men de krokete veiene uten forbedring er geniets veier.

Den etappen er noe av det mest utfordrende jeg har opplevd, om vi kun holder oss til kulde. Tjuetre dagers marsj fra Arviat til Churchill, det er bare å google ruta, i mørkeste januar. På nitten av dagene var det over seksti effektive minusgrader. Vinden traff åpen hud som kniver. Da kan du ikke la negative tanker få utløp. Da dør du. Du må hente fram alt du har, også krefter du ikke visste om. Ja, jeg holdt jo på å fryse i hjel. Jeg har kroppslige minner fra hendelsen, men i hukommelsen fremstår den som en grøt av tanker.

Noen av de andre jentene i behandling hadde traumer som strakte seg tilbake til fra før de ble unnfanget. Ikke jeg. Bere å stå foran speilet på jenterommet og vite at om man aldri kan bli best, så kan man i alle fall bli tynnest.

En av de hverdagslige gjerningene som gir meg mest spenning og glede, er den vesle turen til postkassen ved halv ett-tiden. Normalt sett skal da posten være ankommet. Hvilket i ni av ti tilfeller vil si avisen.

No skal vi bli heilt frie frå dette skrekkelege middelklassesnobberiet!

Ho lener seg mot veggen ute og drar røyken ned i lungene. Ho ser på kassene med urter som står der, no er dei halvt rotna. Eitt av mange mislykka prosjekt. Ho fekk det plutselig føre seg ein gong at ho skulle dyrke urter. Ho hadde kjøpt inn kassar på Plantasjen og funne diverse ting til å plante i, som ei gammal rusten tønne, som skulle gi det heile ein urban kjøkkenhage-look. Ho studerte hageblad og nettsider om korleis ein kunne dyrke sine eigne urter og grønsaker i byen. Då dei første spirene kom, la ho det straks ut på Facebook og fekk masse likes, men det gjekk ikkje lang tid før ho mista interessa. Ho orkar verken gjennomføre det ho begynner på, eller fjerne spora etter forsøket.

Jeg samlet meg og sa at jeg hadde tenkt, at jeg kanskje ville søke Kunst- og håndverksskolen til høsten, som et spørsmål, hørte jeg. Mor svarte ikke, men stillheten som fulgte sa alt og likevel ble det verre da hun åpnet munnen. Kunst- og håndverksskolen, gjentok hun som det var det latterligste som fantes. Vil du dreie kopper resten av livet, klumpete krus som ikke er til å drikke av som de som selges i bodene i Risør om sommeren som ingen kjøper og ingen kan leve av å lage? Jeg svarte ikke. Johanna, sa hun med et sukk som om jeg var fem år (...).

Vitenskap var noe annet den gangen, og på mange måter det stikk motsatte av hva den er blitt nå, siden den var underkastet religion og dogmatikk. Dersom datidens vitenskap for eksempel skulle forklare pesten, ville ingen hevde at den skyldtes bakteriesmitte i en blind natur. Noe slikt ville ikke engang en professor i medisin påstå. Himmelen spilte en sentral rolle i ethvert anliggende. Pesten var et svar fra Gud på hvordan menneskene oppførte seg på jorden - naturkatastrofer og andre dystre hendelser var en beskjed fra skaperen.

Et godt eksempel på den rådende oppfatning av at Herren hadde en finger med i alt, er en advarsel universitetets fremste professorer sendte til studentene ved et pestutbrudd i 1626. De advarte dem mot "usømmelig klædedrakt", for det kunne vekke guds vrede. Pest, brann og andre himmelske og jordiske tegn varsler ondt, het det, og studentene ble derfor oppfordret til ydmykhet i måten de kledde seg på, og til å slutte med hårpynt, broderte korder og belter og spisse sko med bjeller.

Det er riktig at de vise stort sett har sagt det samme til alle tider, og at de uforstandige, det vil si det ufattelige flertallet av oss gjennom alle tider, stort sett alltid har gjort det samme, det vil si det motsatte av hva de vise sier, og slik vil det fortsette. Voltaire sa det på denne måten: Vi etterlater oss denne verden like dum og like ond som vi fant den da vi ankom.
(Schopenhauer: Aforismer om visdommen i livet)