Bokelskere.no

"Hvis man gjør ingenting sammen med venner, gjør man vel ikke ingenting?" sa gutten.
"Nei," sa muldvarpen.

Kjekk kar. Alltid like hyggelig. En sånn som ville taue deg hvis du fikk motorstopp.

Det er nok bøker i verden, tenker jeg. Den som har tenkt å skrive flere må virkelig besinne seg og overveie nøye og tankefullt hvorvidt han (det vil i dette tilfelle si meg) har noe å tilføre det. Svaret er ikke umiddelbart gitt, tvert imot, forekommer det meg. Hadde det ikke vært for det ustadige øyeblikkets uforsvarlige lyst til å utøve en stor bragd, ville svaret for mitt vedkommende ha vært et resignert nei.

Det er Sveriges nasjonaldag! Hvorfor kan dere ikke kle dere ordentlig? Det burde være dødsstraff for stygge treningsdrakter.
Silfverbielke kjørte sakte opp mot Kungsträdgården mens han betraktet folkemassen. Under de vakre, vaiende svenske flaggene vraltet det svensker som begynte å bli like feite som amerikanerne. De proppet seg fulle av chips, is, pølser, rekesalat, hamburgere, søtsaker, brus, pizzabiter og alt mulig annet søppel de kunne komme over. De sølte fett på sine allerede flekkete T-skjorter, og for sikkerhets skyld matet de ungene sine med den samme dritten så de ville rekke å bli om mulig enda feitere enn foreldrene. De gikk omkring med halvåpne munner og tomme blikk.
Han hatet dem alle sammen, mer og mer.

Det var tydelig at han bare ventet på en aldri så liten anmodning fra min side slik at han kunne få fortalt meg hele historien; og jeg lot meg ikke be to ganger, og her er historien, om enn i en noe blassere versjon etter å ha blitt oversatt fra piemontesisk, et overveiende muntlig språk, til marmorglatt italiensk, som jo egner seg best til minnetavler og gravstøtter.

Faktisk kunne jeg jo si at han riktignok var ulykkelig i sin ulykke, men han ville ha vært enda mer ulykkelig om han over natten hadde mistet sin ulykke, om den var blitt tatt fra ham fra det ene øyeblikket til det neste, hvilket igjen ville ha vært et bevis på at han i grunnen slett ikke hadde vært ulykkelig, men lykkelig og hadde vært det i kraft av og med sin ulykke, tenkte jeg. Mange er jo i grunnen lykkelige fordi de sitter fast i ulykken, tenkte jeg og jeg sa til meg selv at Wertheimer sannsynligvis faktisk hadde vært lykkelig fordi han hele tiden hadde vært seg sin ulykke bevisst, kunne glede seg over sin ulykke. Tanken forekom meg plutselig slett ikke absurd, nemlig å tenke at han av en eller annen grunn som jeg ikke kjente, kunne ha mistet ulykken sin og derfor hadde reist til Chur og Zizers og tatt livet av seg.

Han var trist fordi så få ville lytte til "gammeltidas undring", som han kalte det; en stille måte å fundere på hva som lå bakom alt. Alt gammelt husket han, og han passet på å ikke blande sammen sant og usant, selv om det kunne blitt en bedre historie. Astrids far interesserte seg bare for den erfaringen som var til nytte for fjøsrøkt og dyrking. Bestefaren unnskyldte ham med de harde tidene. "I dårlige år blir folk sultne og klarer ikke å tenke romslig. Før hadde oss tid til å grunne over ting. Studere rekkefølger i det som skjer. Slik du og jeg gjør nå, Astrid."

Jeg hører det jo så godt, utestemmen min, når alt ved situasjonen tilsier innestemme. Liksom jeg alltid må streve der andre, heldiggrisene, kan nøye seg med å være. All min tale like forpint, hver anstrengte vittighet bare ledd i en uavbrutt bestrebelse på å unngå å røpe min krøplingaktige nervøsitet, alt jeg sier, artikulert kun i den hensikt å henlede mine tilhøreres oppmerksomhet vekk fra min egentlige noia, ja, alt jeg har sagt og alt jeg har gjort, alt jeg har foretatt meg så langt i livet, i virkeligheten kun delmanøvre av en eneste vedvarende dekkoperasjon! En vegg av artigheter og skryt bak hvilken jeg skjuler et skjelvende barn.

Noen har begynt å blomstre allerede det første året, noen det andre, men de som er seint utvikla, blomstrer ikke før det tredje året. Nordlige sorter spirer naturligvis langsommere enn sørlige, og noen av dem trenger flere år før vi ser deres fulle potensial. Sein utvikling er ingen hemsko. Tvert imot er det ofte de langsomtgroende som tåler kulda best.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i samme jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid hatt vanskelig for å rive opp den stakkarslige. Nå har også erfaringen lært meg at det godt kan være den som bærer underverker.

For Elias Rukla var det det, for det preget hans daglige sinnsstemning, ja, hele hans grunnstemning som samfunnsmenneske, og det i urovekkende grad. At det avisene slo opp, som enestående, sensasjonelt, viktig, bemerkelsesverdig, ikke møtte noen gjenklang hos ham, men tvert imot det stikk motsatte, at han enten fant det totalt likegyldig, totalt fremmed, eller til og med motbydelig dumt, gjorde ham, når dette gjentok seg dag etter dag, måned etter måned, år etter år, rett og slett sørgmodig. Og når det ble komplettert med at det han, Elias Rukla, var interessert i, ikke fantes i avisa i det hele tatt, eller, og det var nesten enda verre, var gjemt bort i en liten notis, fikk det ham til å føle seg utlevd og avfeldig som menneske. Han opplevde det som om han ikke lenger maktet å følge med i sin egen samtid, og intet menneske har noen gang opplevd det uten å kjenne sorg, kanskje også sinne. Han så på bilder av personer som skulle være berømte personer, og som nettopp hadde foretatt seg ett eller annet, men det de var berømte for, sa ham ingenting og imponerte ham ikke det minste, og den aktuelle handling de nettopp hadde foretatt seg, virket på ham nokså likegyldig, og det som betydde noe for ham, det måtte han altså lete seg fram til, som noe bortgjemt, i beste fall. Det var avisenes hierarkiske system som opprørte ham, og som gjorde ham lei seg. Det var at de som nå anga tonen i samfunnet, vurderte og speilte virkeligheten på en måte som kjentes som degradering av alt det han sto for, som daglig satte ham ut av spill, som gjorde at han måtte innrømme at for ham betydde aviser og TV et daglig møte med et personlig nederlag, som aldri tok slutt.