Bokelskere.no

«Juleroser 2020» kretser om temaet «kransen». Kransen som årets gang illustreres vakkert på forsiden 🌱🌸🍂❄️av Katrin Berge, og i forordet siteres Sigrid Undset med: «Den ekte lykke finner man bare hvis man tilpasser seg livets årstider, akkurat som man tilpasser seg årets årstider.» Sitatet gir forventninger til tekstene. Og forventningene innfris- det er et spenn i dem både i tematikk, form og i spennet mellom nostalgi og modernitet.

Her er bittersøt realisme i Nina Lykkes «Ingrids jul» der hovedpersonen leter etter veien videre etter at ektemannen svek henne: «Jo rettere i ryggen Jan ble, desto mer krumbøyd ble hun, som om all ny kraft og livslyst hos Jan tappet henne for nøyaktig det samme»...
Aurora Aksneset skildrer «Vinterens gåte» mystisk og stemningsfullt, Helge Torvund inviterer oss med tilbake i tid til «Juleminnehuset» og Sigrid Bonde Tusvik har et humoristisk skråblikk på jula i «Juleillebefinnende».

Vi møter også Sigrid Undset, 100 år etter at hun gav ut «Kransen» og tok oss med til middelalderen og Kristin Lavransdatter. I heftet er det imidlertid boka «Lykkelige dager» som refereres, i tillegg til at Sigrun Slapgard reiser i Undsets fotspor gjennom Gudbrandsdalen.
Det er mange andre nydelige tekster her også. Hilde Brunsvik skildrer møtet mellom et menneske og en hauk i «Gjesten» og i «Slik har det vorte» dveler Jon Fosse ved hvordan andres ord blir med oss etter at de sagt, hvordan vi vrir og vender på ordene og hvordan vi tolker dem i etterkant.
Det er så mye fint her, og hver tekst skulle fått noen ord, men jeg vil avslutte med å nevne portrettet Randi Fuglehaug danner av Bodil Cappelen i «Fornuft og følelser». Hun skildrer en kunstner som selv om hun har passert nitti, har engasjement, sterke meninger og tydelige budskap. I et blikk tilbake på livet sitt oppsummerer hun kort: «Eg hadde gått min egen veg uansett.» Slik er kransen sluttet, og for den som liker små gløtt inn i levd liv, er 2020s «Juleroser» en førjulsskatt 😊

En av mine favoritter som kan leses på nytt og på nytt, er «Ludvigs jul» med stemningsfulle historier fra Flåklypa og Aukrust sine karakteristiske illustrasjoner. En liten perle som kan leses på en kveldsstund - god bok 😊

Lars Mytting har virkelig klart det igjen! Hekneveven hekter tak i deg allerede med tittelen, og boka er full ord, setninger, fortellinger og skjebner som får deg til ville inn å se hva som skjer i dette spennende universet, eller rettere sagt universene. Med utgangspunkt i Hekne-slekta i Butangen i Gudbrandsdalen, vider romanen seg ut både i tid og rom. Vi ser bakover til 1600-tallet og to enestående kvinner, siamesiske tvillinger som i "Hekneveven" har skildret den kjente verdens siste dag- Skråpnatta, og vi dras ut i verden til en godseier i England med teplantasje i Ceylon og til Skottland, Tyskland og Frankrike.

Hovedpersonene er Jehans og hans ukjente tvillingbror, Victor Harrison. Kontrasten i livene de lever satt opp mot den sterke følelse av fellesskap de begge føler når de møtes, er en av mange tråder som veves i denne boka der hovedhandlingen er lagt fra unionsoppløsningen i 1905 til avslutningen av 1. verdenskrig og utbruddet av "spanskesyken".

Romanen har alt- spennende fortellinger, myter og overnaturlige hendelser, hverdagsdramatikk og kjærlighet, samtidig som vi får følge samfunnsutviklinga fra slitet på husmannsplassen til elektrifisering av bygda og oppbygging av moderne ysteri.

Boka har høyt tempo, og alt er definitivt ikke sannsynlig, men den er godt komponert og en glede å lese. God bok!

Kristine Koht er et fyrverkeri av et menneske, og i denne bunnløst ærlige boka lar hun oss få historie på historie om alle sider ved seg selv. Boka er bygd opp som en samtale mellom Kristine og forfatter Joachim Førsund. En bok som i utgangspunktet «bare» skulle fortelle om Kristines kamp mot kreften, men som har blitt så mye mer... Hun forteller om diagnosen bipolar lidelse, om kokainmisbruk, om sexmøter med lugubre menn, om familiehemmeligheten om farmor som var nazist, om faren som var alkoholmisbruker og ikke minst om den endeløse kjærligheten kona Pernille Rygg har gitt Kristine gjennom tretti års samliv. Den som ikke må felle en tåre underveis i lesingen av denne boka, er mer hardbarka enn godt er... ❤️
Boka er en skikkelig pageturner, og du føler at du sitter som en taus tredjeperson i samtalen som utspiller seg. Denne anbefales varmt!

En modig bok som passer for store barn, ungdommer og voksne, nemlig "Ikke akkurat Lykke" av Monika Steinholm.

Temaet i boka er kroppshysteri og tabuet overvekt. Hovedpersonen Lykke er alt annet enn lykkelig og har lagt seg til en strategi der hun gjør narr av seg selv før andre rekker å gjøre det som når gymlæreren setter i gang stafett:
- Guttene mot jentene, skreik han.
- Blir ikke det litt urettferdig for jentene? Jeg er jo ikke akkurat Karsten Warholm, sa jeg.
og fra en annen gymscene:
- Kan ikke du prøve å klatre i tauene, Lykke?
Det ble helt stille i noen sekunder. Jeg følte knisinga krype opp gjennom halsen på dem.
- Har dere lyst til å få taket i hodet, eller? forta jeg meg å si, så gikk jeg.

Lykke er i tillegg til å være kjapp i replikken begunstiget med bestevenninna Liv og ei mormor som forstår. Mens mora "blir helt psycho" og maser når Lykke ikke sier noe, kan hun og mormor være stille lenge sammen- og skjønne hverandre.

Underveis i boka trør imidlertid også bestevennina feil, og vi ser virkelig verdien av nære venner. Men Lykke er sterk og våger å stå opp for seg selv. At det er slampoesi og en kul rapper som er hennes nøkkel til selvhevdelse og lykke, skjønner vi etter hvert. Det hjelper også på med en jevnaldrende beundrer, Tidemann.

Jeg liker at hovedpersonen er uredd og tøff og også at den får oss til å tenke gjennom hvordan vi snakker både om oss selv og andre. Det er nok flere enn klassekameratene til Lykke som kan ha godt av å tenke gjennon det!
Denne bokanmeldelsen anbefales:
https://www.barnebokkritikk.no/oppgjor-med…/…

I denne boka tar Sun Heidi Sæbø oss med til Kina - et fascinerende og mangfoldig land som jeg aldri blir lei av å lese om ❤️

Hun jakter på det moderne Kina, en kommende supermakt i sterk vekst, og hun jakter på kunnskap om deres sterke mann, X Jinping.

Her kan vi lese om den enorme økonomiske veksten og kampen mot ekstrem fattigdom, men også om kneblingen av opposisjonelle, partipisken og ensrettingen i kommunistpartiet, miljøskandaler, folkeforflytninger, protestene i 1989 og ikke minst om fredsprisvinner Liu Xiaobos skjebne.

Vi møter en statsleder med klisterhjerne, et maktmenneske som ikke har trådd feil ifht partiboka, som samler stadig mer makt i sine hender og som har store planer for Midtens rike med utbygging av den moderne Silkeveien klar for å erobre stadig nye markeder. Forbausende få ser ut til å være personlig knyttet til Xi - men naturlig nok er det i dette diktaturet vanskelig å få folk i tale til å fortelle både om han, partiet og politikken. Sæbø klarer likevel på glimrende vis å fargelegge et viktig kapittel i Kinas historie. Denne burde alle lese- for å forstå mer av Kinas posisjon i verden i dag 👍

Det er er få tidsvitner igjen som opplevde 2.verdenskrig, men heldigvis fins mange av opplevelsene nedskrevet. Jeg har akkurat stiftet bekjentskap med «Rapport fra Auschwitz» skrevet av Witold Pilecki. Han var en polsk motstandsmann og kavalerioffiser som frivillig lot seg bli tatt til fange til utryddelsesleiren Auschwitz. Her levde han i nesten tre år, og i denne perioden smuglet han ut rapporter om hva som foregikk i leiren, han organiserte en motstandsbevegelse i leiren og han hjalp sine medfanger. Til slutt rømte han- men led dessverre en hard skjebne rett etter krigen.

Rapporten hans er full av skildringer av grusomhetene som foregikk, torturen, tvangsarbeidet og avstraffingen. Om bestialiteten fangevokterne viste ved å knuse testiklene til fangene ved hjelp av en trehammer og en stubbe (s. 36), ved å banke dem opp med kjepper, plassere dem i «den mørke cellen» og å binde dem til påler (s. 40-41) til beskrivelser av hoder som ble knust med spader og fangevoktere som hoppet på brystet til en fange til ribbeina knustes (s. 88)- for å nevne noen av alle grusomhetene han forteller oss om 😢

Han forteller imidlertid også om forskjellene mellom enkeltindividene som var samlet her: «Leiren var et sted hvor man kunne utprøve karakteren sin. Noen gikk ned i en moralsk sump. Noen forstørret karakteren sin som sett i krystall», s. 28.

Rapporten er grusom å lese. En kjenner det fysiske ubehaget i alle detaljene som beskrives. Det er derfor den er så viktig og bør leses av nye generasjoner.

Flotte skildringer, bra grep med kvinnelig etterforsker i hovedrollen og mye spenning- riktignok mest helt mot slutten av boka. Det er imidlertid noe ved bestialiteten til de to seriemorderne her som gjør at jeg faller litt av. Jeg vet jo at «vi ser det ikke før vi tror det» om virkeligheten, men jeg klarer ikke helt å tro på morderens Satantrone og torturkammer.

Denne anbefales på det sterkeste til alle som er interesserte historie generelt og Kina spesielt - svært god og informativ bok 😊

Siden det blir så lite reiser «på ordentlig» for tiden, har jeg lest flere reisebøker det siste året. Dette er en av de beste! Erika Fatland har reist langs grensen til Russland , dette gedigne landet som er fire ganger så stort som EU, som har en seksti tusen kilometer lang grense og som har hele fjorten naboland!

Fatland tar oss med gjennom Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og hjem til Norge. Hun forteller om hvordan mennesker i disse landene gjennom historien har levd med sin enorme storebror. Det er skildringene av alle disse menneskene som virkelig gir boka dybde. Hun skriver både om mektige statsoverhoder og om helt vanlige mennesker, for som hun sier: «Nasjoner har ingen hukommelse, nasjoner har ikke sår som gror, nasjoner har ikke arr. Arrene bæres av enkeltmennesker, en og en og en, millioner av dem.»

Fatland er kunnskapsrik, forteller levende og entusiastisk og en føler virkelig en er med på reisen 😊God bok!

Stian Johansen fra Skien har for første gang skrevet en novellesamling. Mens han tidligere har skrevet lyrikk og romaner, servere han nå noveller som både er humoristiske, lettleste og alvorlige på samme tid. Han tar oss nemlig med til «Skilsmissedalen» og gir oss detaljerte skildringer av dysfunksjonelle forhold og stygge brudd.

I et intervju i Telemarksavisa (https://www.ta.no/stian-skriver-om-steder-du…/s/5-50-1113731) forteller han at han fikk høre om skilsmissedalen på Limi der de skilte damene flytter etter bruddet, for ikke å snakke om «fittekassene» på kapittelberget. Det heftige navnet sier vel sitt … Og slik er boka hans; Med saftig språkbruk og humoristiske benevnelser forteller han om triste skjebner og såre relasjoner. Ett eksempel er en av de første novellene i boka, «Hvitsteinstjenn, my ass», som problematiserer utroskap, løgn og fortielser. En annen som jeg likte godt, var «Bytte på Café Elefanten» som beskriver ungenes følelser i «bytte-situasjonen» når de skifter hjem mellom mor og far.

Et annet grep jeg synes fungerer bra, er at han lar noen av karakterene være med i flere av novellene, slik at en får følge dem i deres utvikling og se hvordan forhold de er i endres underveis.

Boka er lettlest og underholdene fortalt med et nokså muntlig språk. Fortellerperspektivet skifter slik at vi får det å oppleve et samlivsbrudd fortalt med perspektivene til både barn, ungdom, kvinner og menn. Språket er fargerikt, og som nevnt over er han ikke forsiktig i ordvalget. Men tåler du drøyt språk, er boka vel verdt å lese!

«Ødemark» er spennende og annerledes med gode skildringer av mennesker som på hver sin måte strever med livet i ødemarka.

Hovedpersonen Liv bor sammen med sønnen Simon og med den søkkrike faren sin, Vidar. Han er dessverre like gjerrig som han er rik, og unner verken seg selv eller familien noen goder. Liv lengter vekk, det har hun gjort siden tenåra. Likevel blir hun år etter år i ødemarka i en dysfunksjonell familie. Boka dveler ved dette; Hvorfor blir mange værende i noe de vil ut av? Boka gir innsyn i mange triste skjebner og hva som har formet disse menneskene til det de har blitt.

Jeg liker mye med denne boka. Den holder på spenningen, viser mange av livets skyggesider og er original og annerledes.

Riktignok hadde den et usannsynlig dårlig planlagt ran i forkant av et uplanlagt drap..., starten var snublende og slutten for brå. Til tross for dette, er den absolutt å anbefale. Den er så mye mer enn en krim og en føler en har kommet på innsida av livet til menneskene en møter her 😊

Om du liker å lese romaner som strekker seg ut i tid, som lar deg bli godt kjent med karakterene og som favner vidt i tematikk, da er Nino Haratischwili sin roman Det åttende livet (Til Brilka) en roman du vil elske. Den er svær! Både rent konkret, siden den er på nesten 1200 sider, men også fordi den klarer å holde en rød tråd gjennom alle disse sidene.

Romanen tar oss med gjennom det som i Georgia er kjent som «Det røde århundret». Forfatteren er selv født i Georgia, men bor i Tyskland og skriver både på georgisk og tysk. Hun forteller historien til fødelandet sitt- og det gjør hun på utmerket vis.

Romanen starter i begynnelsen av det tjuende århundre i en georgisk familie som har noe som særegent som en hemmelig oppskrift på varm sjokolade med magiske egenskaper. Datteren Stasia er den utvalgte til å arve oppskriften- og hun får streng beskjed om kun å bruke oppskriften i helt spesielle anledninger og til å holde innen familien. Hvorfor faren var så streng i formaningene, skjønner vi utover i fortellingen. Faren ønsker å starte sitt eget «Chocolaterie» og at hjembyen Tblisi skal bli en Georgias Paris. Han er inspirert av Vest-Europa og ønsker at Georgia skal bli et demokrati. I 1918 erklærer også Georgia seg som uavhengig, demokratisk republikk, men gleden er kortvarig, bare fire år etter er landet blitt en del av «Den transkaukasiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk». Romanen går helt fram til i dag- og forteller både Georgias og sjokoladefabrikantens historie.

Vi følger familien gjennom generasjonene fra Stasia og hennes halvsøster Kristine, Stasias barn Kostja og Kitty, barnebarnet Elene, oldebarna Daria og Nitsa og til slutt Brilka som fortellingen er stilet til. I beretningen om disse fiktive personenes liv, er det historiske omrisset med og vi møter også historiske personer underveis, blant annet Stalin som i romanen går under benevnelsen «Generalissimus». Vi alle disse menneskene får vi et unikt innblikk i Georgias historie i en roman der det er kvinnene som har hovedrollene.

Det er så mye som er bra med denne romanen; Det feministiske perspektivet, de helstøpte karakterene, miksen mellom historiekunnskap og det å se hver enkelt menneskes skjebne. I tillegg flyter språket lett og elegant hele veien. Forfatteren tar seg tid til å se ulike hendelser fra hver av romankarakterens perspektiv og vever livene deres sammen til et vakkert teppe, slik omslagsmotivet viser.

Er det noe jeg skal si trekker ned med romanen, må det være at den er svært omfangsrik. Den kunne kanskje vært slanket noe i antall sider, men kommer du deg først godt inn i teksten, er det også godt å være der lenge!

Hege Duckert har definitivt en god penn! I "Norsk kvinnehistorie på 200 sider", beviser hun det nok en gang. Det går lekende lett å lese seg fra 1870 fram til i dag i en historiefortelling om både kvinnesakspionerer, kjente kvinner fra kunst, politikk, samfunns- og næringsliv og om ukjente kvinner. Hun følger to hovedspor i sin beretning; det første handler om kropp: sex, helse, ekteskap og fødsler, det andre om makt: rettigheter, utdannelse, arbeid og utfoldelse.

Jeg fikk mange "Er det mulig?-opplevelser" i løpet av boka. Og svaret hver gang var naturlig nok "jammen var det mulig …" Noen eksempler er:
- Helt fram til 1888 sørget norsk lov for at norske kvinner ikke var myndige, uansett hvor gamle de var og uansett hva de kunne. I folketellingene fra denne tida står sågar ugifte kvinner med yrkesbetegnelsen «gjør ingenting».
- Kvinnelige lesehester kunne få alt fra hodepine, nervøse lidelser og skader på forplantningsevnen, mente blant andre professor Ernst Ferdinand Lochmann (Han ble for øvrig selv modell for Ibsens Stockmann fra En folkefiende)
- Nevnte Lochmann mente at kun sju yrker kunne defineres som passende for anstendige kvinner: lærerinne, bokhandlerske, bibliotekar, handelskontordame, bankdame, postsortereeske og telegrafistinne. Jeg strever med å se at ikke lesing var en smule nødvendig for å utføre disse yrkene godt.

Boka er underholdende, tankevekkende, interessant og lettlest-😊

Dette var en veldig interessant bok! Den analyser ulike typer tekster som på en eller annen måte omhandler 22. juli, blant annet daværende statsminister Jens Stoltenbergs første tale etter hendelsen, Karl Ove Knausgårds muntlige framføring i Sommer i P2 og Gro Dahles diktsamling "Støvet, skyggen, hunden og jeg". Boka inspirerer til merlesing både av tekstene som analyseres og til å lese mer både om Utøya og ekstremisme. Anbefales!

Bare hyggelig!

De forklarer det du spør om på den samme siden hvor man kan legge til bøker:

" Utgaven du legger til vil ikke dukke opp i søk etter bøker, men vil være synlige andre steder. Andre vil kunne legge boka til i sin boksamling. Hvis vi på et senere tidspunkt får autorative bokdata om utgivelsen du legger til, vil vi av praktiske årsaker skrive over dine bokdata. "

Det siste tolker jeg dithen at de får sine data fra et eller annet sted, og ikke fra info som brukere av bokelskere legger til.

Morsomt å lese, spesielt om tiden før og etter 2 verdenskrig. Spesielt Marshall avtalen hadde jeg lite kunnskap om. Karakterene er der for å "fortelle historien", de er ikke "virkelige" mennesker.

https://bokelskere.no/bok/ny/

fordi jeg liker å se hvordan menneskeheten takler at verden slik man kjenner den, «går under».

Helt enig! For meg er dette selve essensen i en fortelling som bruker sjangeren post-apokalypse som et rammeverk.

Menneskene vil klare å bygge opp et samfunn igjen. Et hint om at det går bra. Eller tenker dere noe annet?

Ut av asken reiser det seg som regel noe nytt, men hva er ikke alltid godt å si. Ta europas historie for eksempel: Da Romerriket mer eller mindre imploderte under sin egen vekt gikk vi inn i en mildt sagt turbulent periode - som i grunn har vart helt frem til nå (litt avhengig av hvor pirkete man ønsker å være) - men så har det også vært en eksplosiv utvikling når det gjelder helse og levestandard det siste hundreåret. OG akkurat dette er en av grunnene til at det er givende å lese den eldste Sci-Fi-litteraturen som finnes, fordi historiene ofte befinner i den fremtiden som er "vår tid".

Og leser man til eksempel Gombrichs "En liten verdenshistorie" og Schwanitz' "Dannelse" (historiedelen), så blir man fort slått av hvor store konsekvenser små tilfeldigheter har hatt på Europas historie (og da tenker jeg ikke først og fremst på verdenskrigene)

Det tror jeg helt garantert. Og det er jo ikke bare teater som trekkes frem: musikk, tegneserie, tv-serier (tittelen er jo fra en episode av Star Trek), museum, sladderblader, historiefortelling, religiøse tekster og andre bøker (Overgangen av Justin Cronin får et lite indirekte nikk) er andre kulturelle uttrykk som også er viktige for rammefortellingen, og som slutter opp om tittelen på boka.

Jeg skal lese den skjulte kommentaren din.