Bokelskere.no

Coyle peker på etterkrigstiden frem mot midten av 1970-ârene. Den «ser nå ut som en gyllen æra av produksjonstilvekst», sier Coyle, men dette var til en viss grad hjernespinn. Et viktig aspekt ved det som faktisk foregikk, var at kvinnene gikk ut i arbeid, og det de tidligere hadde gjort hjemme- som ikke ble telt med - ble nå erstattet av markedsvarer og-tjenester. «For eksempel à kjøpe ferdigmat i matbutikken i stedet for à lage den fra bunnen hjemme. Kjøpe klær i stedet for à lage dem hjemme.» Produktiviteten hadde egentlig ikke gått opp. Den hadde bare skiftet, fra den usynlige kvinnelige privatsfæren til den sfæren som betyr noe: den mannsdominerte offentlige sfæren.

Staels arv innenfor dem politiske filosofien består blant annet i hennes republikanisme og hennes stedige forsvar for verdier som toleranse, moderasjon og liberalitet. Hun gjorde seg også til talskvinne for internasjonalt samarbeid og forståelse.

I det øyeblikket skyene gjemmer månen, lyser de plutselig hvite og kalde. Når mørke skyer blander seg, skapes det vakre, subtile og enkle mønster. Bak disse mønstrene i grått og lyseblått skjules månen, rund eller halv, til og med tynn og slørete

Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.

Jeg overlevde på grunn av den sterke, norske sherpaen som bærer og bærer og bærer, velferdsstaten som har skaffet meg legene og medisinen og pleierne og sykesenga og tiden til å bli frisk eller friskere.

Tenk på hvor kort livet er, og på hvor lenge vi skal være døde. Det er bare å BJUDA PÅ!

Mesteparten av menneskets nedskrevne historie er preget av en eneste stor datamangel. Allerede fra jegersamfunnets tid har fortidens historieskrivere tillagt kvinnen liten betydning i menneskets utvikling, så vel kulturelt som biologisk. Man har i stedet sett på mennenes liv som representativt for menneskeheten som sådan. Når det gjelder livet til den andre halvparten av arten, finnes det ofte ikke annet enn stillhet.

Det trengst so lita minning

Det trengst so lita minning; berre skuggen
av einkvan verdlaus slumpehøves ting,
ein tuvetopp som lyfter grasstraa-luggen,
eit fly som svirrar tankelaust ikring
ber løyndarbod igjenom kvardagsgruggen,
skyv sanseportann upp med runering,
og sjæla vaknar brureglad or blunder
i morgonsol og daam av skapings-under.

Og elva lyfter stillt si store lunge
og sullar dalen inn i draumeland.
Men full av livsens raude makt, den unge,
bryt slaatten natta med sitt bragleband;
i djupe hjartekvelvar rullar tunge
og varme sælesjøar yver strand.
Ei draume-æve gjenom dalen andar
og gudedrykk i livsens bikar blandar.

No reiser kvelden seg i vesterbrun,
han trør paa lette føter gjennom tun
og skuggevegen fjell imillom hengjer.
Det gjeng ei kviskring gjennom kjørr og lyng,
og talatrasten skifter ljod og syng
med avdagsskjelven under sine strenger.

eg og farfar
heiter nesten akkurat det same
brynjulf tjønn
brynjult jung tjønn
men den vesle forskjellen
er mellomnamnet
fire små bokstavar
som skapar ei heil verd
mellom oss

kven spring i mørkret?
tre barn spring i mørkret
er det arve beheim karlsen?
er det benjamin hermansen?
er det johanne ihle-hansen?
tre norsk barn
med tre norske namn
karlsen
hermansen
ihle-hansen
tre barn spring i mørkret
eg spring ikkje i mørkret
eg sit i mørkret
og les om
arve
benjamin
johanne
eg skriv dei fram
på det lyse papiret
det kvite papiret

då eg fekk kjærast
spurte eit syskenbarn
om kjærasten var slik som meg
eller om ho var norsk

i eit bryllaup kjem brura sin far
bort til meg og spør
where are you from?
eg svarar
at eg er norsk
at eg er adoptert frå sør-korea
men har vakse opp nesten heile livet
på en gard på vestlandet
han spør meg
om eg trivst
med å bu
i norge

Det etnosentriske navnet Midtøsten ble først lansert av en britisk diplomat i 1850. Sett fra India kunne regionen like gjerne ha blitt kalt Midtvesten,

Konkretisering og levandegjering er over lag typisk for Nygards framstellingsmåte. Dei språklege uttrykka går i tallause avbrigde frå samansetjingar til reine personifiseringar. Diktaren sym i eit skoddehav, men han sym også i lykke, han er sett i lidingslunden, tida spinn gløymslegarn kring minna hans, han sveiper sine ord i silkeklutar og byggjer galge til sin eigen tanke. Dette er ikkje tillærde «figurar», denne uttrykksmåten må svara til ein serskild opplevingsmåte, Nygard opplever i bilete.

Han hadde ein hug full av motsetningar og konfliktar, med bråe omskiftingar. Det gjekk grunnbrot i han. Han stridde for livet i båredalane og stirde inn i trugande trollkjeftar, men han reid også på glitrande bølgjetoppar og kjende seg boren mot eterhimlar. «Flodkjenslene» kunne toppe seg opp til ekstase og visjon, men han ville forgå av vanmod når han ikkje greidde å kle synene i «ljodham», som han kalla det med eit råkande ord. Hans eigenlegaste strid som diktar måtte bli ein strid med og for ordet.