Vi elsker bøker. Akkurat som deg. Velkommen hjem.
12:18, 23. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette er den type historie du bør lese i godstolen en mørk kveld, i sparsom belysning mens regnet plasker mot vinduene og vinden uler rundt hjørnene. Da kommer historien snikende innpå deg, bakfra, uhørlig på sokkelesten, og du sanser en uforklarlig uhygge i rommet, nesten som noe fysisk, som en klam hånd som legger seg rundt nakken og en halvråtten ånde hvisker noe i øret akkurat idet du skal bla om til neste side som kanskje skal avsløre hvem som står bak. Er det den du tror? Sannsynligvis ikke …
Bokelskere.no skal være et vennlig og åpent møtested for bokelskere.
Er denne teksten i strid med denne enkle retningslinjen?
11:54, 19. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:På plussiden anføres at når historien først får satt seg og finner retningen blir dette en spennende politikrim. Persongalleriet er stort og mangfoldig. Kapitlene er korte, boka er lettlest. Det er utstrakt bruk av humor som treffer ganske ofte. Språklig fungerer det også godt, og titt og ofte nikker jeg til gode formuleringer.
17:57, 16. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:For å starte med det positive først; Jane Harper skriver godt, både hva gjelder beskrivelsene av den barske australske villmarka, men ikke minst når det gjelder de mellommenneskelige relasjonene. Hun bruker naturen til å forsterke den ugne følelsen av at her ligger det noe tragisk skjult et sted. Noe hun gjøre med korte kapitler om hva som skjer med kvinnegruppen. Ei gruppe som gradvis utvikler seg til en flokk ulvinner som kjemper for sitt. For de som kjenner sin litteraturhistorie kan det temamessig minne om Fluenes herre av William Golding. Men for meg tar det for lang tid før uhyggestemningen blir etablert. Etter å ha lest omtrent en tredel av boka har den fremdeles ikke kommet ordentlig igang.
17:48, 9. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Camilla Grebe har tidligere vist at hun kan snekre sammen plott og lage grøssende spenning, noe hun gjør denne gangen også. Mørke scener, groteske gjerninger, bloddryppende detaljer i tidvis dårlig vær og nok av småekle menn å mistenke. Det er der alt sammen. Men det er ikke kun det krimtekniske som imponerer denne gang. Tidskolorittene er fortreffelige. Og minst like fortreffelige er portrettene av de kvinnelige hovedpersonene som alle er politi eller har tilknytning til politiyrket.
15:56, 6. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Du verden, det er vakkert og sterkt, portrettet av denne lille jenta som piler som en forskremt dyreunge for å gjemme seg fra resten av verden, som går i ett med naturen, blir ekspert på alt hva naturen har å gi, som likevel nølende nærmer seg flokken for så å bli sviktet gang etter gang. Det er så hjerteskjærende godt fortalt at du må ha et hjerte av hardeste granitt for ikke å bli berørt.
19:11, 5. januar 2020
Utdrag fra omtale på bloggen min:Jean-Louis Adorsen bruker tid på å etablere historien, på å forankre fortid i nåtid, slik at det tar en stund før boka får «satt seg». Derfor oppleves første fjerdedel noe omstendelig. Men gradvis strammes spenningsskruen, omdreining for omdreining, og tempo, rytme og intensitet øker inn mot en siste tredjedel som blir god underholdning. Gabriel, bokas hovedperson er troverdig og likandes. En antihelt som ikke gir seg på harde møkka, selv om det blir riktig så helsefarlig etter hvert.
15:17, 19. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Så for alle Mehlum-fans er forsåvidt alt på plass. Bortsett fra spenning. Fortellingen siger avgårde i umiskjennelig stil, men uten særlig tempo. Som om Foyns gamle tresnekke tøffer i dorgefart med vann i dieselen. Kan jo føles ganske behagelig det, men når hjertet ligger i stabil hvilepuls gjennom hele boka blir det for min del rett og slett litt for kjedelig.
15:57, 18. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Først og fremst må det sies at Lahlum har levert en biografi hvor han har full kontroll. Det er enorme mengder fakta han destillerer ned til en fengende historie inneholdende triumf og tragedie. Nesten litt shakespearsk i formen, dog uten ekte drap slik som hos den gamle mester. Men karakterdrapene er både tallrike og til tider bestialske. Med maktkamp og renkespill i både full offentlighet og på de mørkeste bakrom. At Haakon Lies berømte ord «Ap er faen ingen søndagsskole» stemmer, hersker det ingen tvil om etter å ha lest denne biografien.
12:42, 6. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Etter «Den grenseløse» som for meg var en lidelse å komme gjennom viste forfatteren stigning i «Selfies» og er med denne boka definitivt tilbake med en drivende god thriller. En tidsaktuell sådan – båtflyktningproblematikk og terror. Med en mørk historie i bunn. Assads historie. Hjerteskjærende grusom og rå. Og derfor dempes mye av den humoren som har preget de tidligere bøkene, selv om det er enkelte innslag denne gangen også.
13:39, 1. november 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Umiskjennelig Lemaitre, dette. Spenningen er der fra første stund. Umiskjennelig Lemaitre også når boka tar en 180-graders u-sving et sted litt over midten som setter mye av det du har trodd på hodet. Og spenningen skal bli enda mer intens. Litt synd da, at frampekene ble litt for tydelige denne gang, slik at jeg tidlig hadde en klar fornemmelse av hva som kom til å skje hvor, noe som viste seg å stemme.
16:03, 29. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:I en tidligere omtale karakteriserte jeg Øystein Wiik som overdrivelsens mester. Etter å ha lest denne boka mener jeg bestemt å ha mine ord i behold. For maken til overflødighetshorn av absurde, bisarre, burleske, eksentriske, groteske og spinnville påfunn må man lete lenge etter. Muligens litt vel mye enkelte steder. Men det gjør ingen ting. Fordi det er skrudd sammen i et lekent, elegant driv med forskrudd humor, slagferdige ordkløverier og språklige innfall og utfall som tar pusten fra meg. Så gjennomført over the top at det er bare å bøye seg i både støv og hatt.
15:18, 25. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Som alltid med Lier Horst – dette er politikrim på sitt mest realistiske. Hvordan hvert eneste lille spor fører framover, hvordan hvert eneste lille blindspor fører til frustrasjon og forsinkelse. Her er forfatteren virkelig på hjemmebane. Om det er like realistisk at far og datter kommer hverandre så nær i sak etter sak – det får være en annen skål. Spennende er det uansett. Hele veien. Fortalt i en effektiv, fortettet stil. Ingen utenomsnakk. Rett på. Uten språklige krumspring.
16:44, 21. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Dette er Chris Hammers debut som krimforfatter, og for en debut han leverer! Riversend beskrives slik at man fornemmer håpløsheten til en småby som er i ferd med å kveles. Av tørke og hete. Men også fordi noe gikk alvorlig i stykker for et år siden. Resignerte mennesker som halter videre i en tilværelse uten framtid. En broket blanding av bygdeoriginaler og grå hverdagsmennesker. Med sine skjulte hemmeligheter, som Martin avdekker, lag for lag. For så å stange hodet i nye hindre i sin jakt på sannheten. Med begge beina solid plantet i et mediesirkuset som framstilles nådeløst, hvordan moral og integritet skyves til side i et evig kappløp om å være først, om å få de feteste overskriftene, om å få flest seere.
13:12, 18. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Igjen en grandios historie fra Peter May, hvor han i velkjent stil briljerer i vekslingen mellom mennesker og naturen som omgir dem. Goldt, blåsete, kaldt, fuktig. Men også vakkert og innbydende. Og igjen denne vekslingen mellom nåtid og hendelser langt tilbake i tid, og hvordan disse hendelsene langsomt griper fatt i hverandre.
16:58, 15. oktober 2019 Ingen har det som favoritt.
Da Jim var liten, straffet man barn ved å tvinge dem til å gå til rommet, nå for tiden tvinger man barn til å komme ut derfra. En generasjon fikk kjeft fordi de ikke kunne sitte stille, og neste får kjeft fordi de aldri beveger seg.
16:17, 15. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Et ellevilt utgangspunkt for en komedie. For komedie blir det, i velkjent Backman-stil. Ganske masete første tredjedel med en humor jeg synes blir litt repeterende, ikke spesielt original, men med enkelte gullkorn innimellom. Men kjenner man Backmans univers vet man at det ligger noe bakenfor og lurer. Så også denne gang. Fordi samtlige karakterer bærer på en eller annen hemmelighet, en eller annen særhet, som gjør at historien gjør stadige brå kast underveis. Disse hemmelighetene og særhetene fører til at demninger brister, følelser kommer fram, sannheter avsløres slik at de ikke lenger blir sannheter. Og menneskeskjebner skal gripe inn i hverandre på finurlig vis. Alt med forfatterens nærmest naivistiske syn på menneskets godhet. Søtladent vil noen kanskje si. Men med en sjarmerende, rørende humor, med en menneskelighet som kan smelte gråstein. Eller et hjerte.
16:47, 11. oktober 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Historien har et herlig driv, og Anne Holt skriver med et ektefølt engasjement, med en intensitet og fandenivoldskhet som gjør boka til en ren lesefest. Selma Falck er en person jeg virkelig har sansen for, selv om hun har en del karaktertrekk som gjør at jeg er glad for at hun ikke er i min nærmeste familie. Og så denne Einar Falsen da, Selmas eneste venn, eks-politi og uteligger. En mer far-out-personlighet skal man lete lenge etter! Spennende er det også.
12:57, 26. september 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Ut av dette har Trude Teige konstruert en krim som fyker avgårde i stort tempo med en solid dose spenning hele veien fra start til mål. Effektivt fortalt i korte kapitler. Så effektivt at boka er lest i løpet av noen få ettermiddagstimer. Språket er rett på sak, lettlest og uten nevneverdige fiksfakserier. Både Kajsa og Karsten er solide karakterer, og vi får fine innblikk i familielivet deres, uten at det brettes for mye ut. Karsten har forøvrig fått en ny og spennende kollega, Beth Ross, som jeg både håper og tror vi skal få lese mer om siden.
13:42, 24. september 2019
Utdrag fra omtale på bloggen min:Torkil Damhaug skriver som alltid godt. Mer korthugd i stilen, ikke like dvelende og søkende inn i personenes indre slik vi er vant med fra de siste bøkene. Med en intensitet og innlevelse i de to barnas skjebne, med en dirrende harme over ondskapens kynisme.
17:15, 20. september 2019 Kommentarer: 1
Utdrag fra omtale på bloggen min:Vemodig å skrive det, men nå er jeg ferdig med trilogien. Vemodig i vite at jeg ikke skal møte Ewald, Maj, Jesper, Jostein eller Stine igjen. Vemodig å vite at jeg ikke skal lese flere møtereferat fra Røde Kors-møtene til Maj. Vemodig å ikke få vandre gatelangs i Oslo sammen med hovedpersonene. Men man kan jo aldri vite, kan man? For hvem skulle trodd at jeg skulle møte igjen Kim, Ola, Seb og Gunnar fra «Beatles» i åpningsscenene i boka, eller flere av personene fra «Halvbroren» mange sider senere? Og selv om media spekulerer i om dette er siste romanen til Saabye Christensen, så er det vel et håp? Hadde han ikke et ørlite smil på lur bak fippskjegget når spørsmålet om akkurat det kom opp hos Brenner på NRK her om kvelden? Det er jo lov å håpe!
Om bokelskere.no