Bokelskere.no

Ha, ha, Jeg ble så ivrig at jeg glemte hele tidsperspektivet :-)

En imponerende liste - og et imponerende arbeid, Harald! Hjertens takk.
Av Selma Lagerlöf vil jeg foreslå Keiseren av Portugalia.
Av Sara Lidman Multelandet.

Ellers ser jeg at de store russerne glimrer ved sitt fravær. Med på listen hører et mitt syn Anna Karenina av Lev Tolstoj og Fedre og sønner av Ivan Turgenjev.

Flere russiske mestere her.

Nok en gang leverer Stranger solid. Ikke et overflødig ord, fengende og sterkt. Fikk frem tårene og rørte meg dypt. Denne glemmer man ikke så lett.
Tar opp krigen i Afghanistan , sett fra en soldats og en afghaners perspektiv. Noe av det beste jeg har lest👍anbefales🥰

Jeg kunne tenke meg å lese en roman som tar for seg det problemet som utvilsomt er det største i vår tid, nemlig klima/miljøspørsmålet. En norsk forfatter som har skrevet mye om dette, er Maja Lunde. De to første bøkene (Bienes historie og Blå) har jeg allerede lest, men den tredje, Przewalskis hest har jeg foreløpig til gode. Nå ser det ut til at dette deler jeg med flere. Derfor foreslår jeg Przewalskis hest av Maja Lunde som neste bok.

Tusen takk for en inspirerende liste!

Jeg lot meg «provosere» av at ingen bokelskere har registrert Polarstjernetrilogien av Väinö Linna og stupte ned i husets bokhyller. Der fant jeg «Högt blant Saarijärvis moar» og «Upp trälar». Så vidt jeg kan forstå, er dette bind 1 og 2 i nevnte trilogi. Tredje bind skal være «Söner av ett folk». Stemmer dette?
Gemalen leste disse for omtrent femti år siden, men husker ingenting av dem.

Mitt kjennskap til Linna begrenser seg til «Ukjent soldat», som vi leste i Kjells lesesirkel i 1914. Den var rystende god, grusom og varm på samme tid. Linna fortjener absolutt en plass på din eksklusive liste, Marit.

Av de 32 titlene på listen, har jeg lest vel halvparten (flere skal leses, takk for tips). Jeg støtter i hovedsak forslagene. Men hva har «Vi de druknede» (Carsten Jensen), «Historien» (Elsa Morante) og «Balansekunst» (Rohinton Mistry) på denne listen å gjøre? Gode bøker - absolutt, men i toppsjiktet??

Når det gjelder portugiseren og nobelprisvinneren José Saramago, hadde jeg nok satt Det året Ricardo Reiss døde eller En flåte av stein på førsteplass. Så mye humor i de ellers alvorstunge teamene. Men for all del, jeg kan også gå for «Klosterkrønike», en nydelig kjærlighetshistorie i en historisk kontekst. Og så begynte jeg å tenke på «Dødens uteblivelse», «Kain» med flere.

Av Remarques bøker er det vanskelig å trekke frem én. «Intet nytt fra Vestfronten», «Tider som fulgte» og «Tre kamerater» er alle ypperlige bøker – som henger sammen i denne rekkefølgen. Jeg holder fortsatt en knapp på «Tider som fulgte».
Men dette er jo dine personlige favoritter.

Det hadde vært morsomt om du, eller andre, ville arrangere avstemningen:

Bokelskeres beste bok de siste 125 år

Nattens brød - på førsteplass hos meg!
(Jeg har tenkt :-))

Dette var fornøyelig lesning synes jeg. Artig å dissekere en bok sammen med Elling og ha hans stemme i hodet.

Så enig, ble helt oppslukt. Noe av det beste jeg har lest på lenge, elsker slike bøker. Ikke et dødpunkt noe sted. Sterk sekser på terningen her👍💕

Denne tråden er rene gefundenes Fressen. Så mange ypperlige bøker; gamle kjenninger og nye fristelser. Å kåre den beste, er, som flere har sagt, både umulig og meningsløst.

Mitt første innlegg var spontant og norsk tenkt. Går vi utover landegrensene dukker flere favoritter opp: portugisiske José Saramago (med Det året Ricardo Reiss døde, En flåte av stein, Kain og Dødens uteblivelse som noen av høydepunktene), finske Tove Jansson (Trollvinter, Farlig midtsommer, Billedhuggerens datter for å nevne noen), tyske Erich Maria Remaque (Der weg zurück, Drei kameraden), amerikanske John Steinbeck (Alle tiders torsdag, Om mus og menn, Vredens druer), islandske William Heinessen, De fortapte spillemenn, Sara Lidman, Pär Lagerkvist - og så videre. Og selvfølgelig Harper Lees gripende «Drep ikke en sangfugl».

Tilbake i Norge ruver Johan Falkberget og Sigrid Undset. Også Britt Karin Larsen er en god kandidat med sine historiske romaner fra Finnskogen.

Veldig morsomt og inspirerende å snuse rundt blant egne og andres gamle favoritter!

To av de allerede nevnte forfatterne på topp hos meg også.
Johan Falkbergets «Nattens brød» med «Christianus Sextus» på en god andreplass.
Sigrid Undset: «Kristin Lavransdatter». En her inne, lurer på om det var deg Ellen, sa en gang at «Olav Audunssønn i Hestviken» var nesten enda bedre. Nå har jeg begynt på den – og må si den lover svært godt.

Vi har forresten hatt en fin felleslesing av Nattens brød.

Storkoste meg med denne. Ikke ett kjedelig øyeblikk.

Dette er en adaptasjon av filmen Tre nøtter til Askepott. Teksten har ingenting å gjøre med Božena Němcovás originale eventyr O Popelce (Om Askepott) som filmen er basert på. Eventyret ligger på nett i fulltekst, så den nysgjerrige kan bare lime det inn i google translate og lese. Det er ikke veldig langt.

Dette var litt av en knute å løse opp. Nå er det ikke særlig originalt med to ulike saker som etter hvert viser seg å smelte mer og mer sammen. Men her er en rekke personer involvert og flere av dem viser seg å være medskyldige i hendelsene som utspiller seg.

Det er to ytterst tragiske saker som politiet her må løse. På nåtidsplanet dreier det seg om et partert kvinnelik som blir funnet i en parkert bil. Det henger sammen med et tyveri mange år tidligere av et spedbarn som lå og sov i vognene sin. Nå er dette langt mer innviklet enn som så. Det parterte kvinneliket skriver seg ikke bare fra én kvinne, men fra to. Og den stjålne babyen var en stund byttet ut med liket av en annen baby. Det hører med til den helt spesielle historien at det bortførte lille barnet hadde bodd og blitt stelt av to fedre, mens barnemoren blir funnet druknet ute i sjøen. Naturligvis var dette ingen ulykke, men et mord. Og moren det gjaldt var noe så lovstridig som surrogatmor. Hun hadde latt seg lokke av penger.

Inne blant alt dette får vi også utfyllende skildringer fra politistasjonen og av etterforskningsteamet, ledet av den temperamentsfulle Erla, som i denne boka er høygravid. Ellers i teamet er politimannen Huldar og psykologen Freyja som er blitt ansatt i politiet for å hjelpe til i møte med krevende sårbare personer.

I tillegg til all denne dramatikken, som i mine øyne virke høyst overdreven og spekulativ, inneholder boka også mange dødpunkter med utfyllende prat.

Boka har et originalt utgangspunkt. En springende kvinne blir påkjørt av en bil. Sjåføren melder fra om ulykken, men forsvinner så. En liten jentunge er sammen med kvinnen. Begge blir kjørt til sykehuset. Kvinnen blir liggende i koma, mens personalet forsøker å få ut av jenta hvem de er og hvor de kommer fra.

Jenta som heter Hannah, kaller mora Lena og sier noe om en hytte i skogen der broren Jonathan er blitt igjen for å vaske blod fra teppet. Politiet blir tilkalt. Nå viser det seg at en kvinne ved navn Lena forsvant sporløst mange år tidligere. Kan det være henne som nå er blitt funnet igjen?

Lenas gamle foreldre kontaktes. Faren kommer inn på sykerommet, men ser at den bevisstløse kvinnen er en annen enn hans forsvunne datter. Ute i sykehuskorridoren skjer derimot noe merkelig. Lille Hannah kommer gående mot moras rom. Hun ser akkurat ut som barnet Lena en gang var. Kan Hannah være Lenas datter? Men hva med kvinnen som nå ligger på sykehuset?

Kvinnen våkner og forteller at hun er Jasmin og har i lang tid levd innesperret i en hytte sammen med mann og to barn. Barna kalte henne for Lena og behandlet henne som om hun var moren deres. Mye tyder på at en kvinne ved navn Lena har bodd sammen med dem før. Politiet finner fram til hytta, Der er gutten Jonathan sammen med en død mann.

Begge barna blir plassert på en psykiatrisk barneklinikk. Men det er ytterst vanskelig å komme mer inn på dem, i sær Jonathan forholder seg helt taus.

Men så kommer en ny merkelig oppdagelse for dagen. Den døde mannen fra hytta er slett ikke faren deres, men derimot en helt ukjent mann. Den riktige faren (han som holdt dem innesperret) er på frifot, og nå er han kommet for å hente Hannah.

Boka handler først og fremst om to søsken, Aksel og Elinor. De er oppvokst med to tause, nærmest følelseskalde foreldre som var langt mer opptatt med å holde fram en plettfri fasade enn ¨gi omsorg og varme til de to barna sine. Til gjengjeld holdt bror og søster godt sammen. Særlig Elinor var fiendtlig innstilt overfor sine foresatte, og da særlig moren. Den litt eldre Aksel var mer fredelig av seg, men motsa aldri lillesøsteren.

Nå er de to søsknene blitt voksne. En prosess som Elinor har kommet dårlig ut av. Hun er arbeidsløs, pillemisbruker og alkoholiker. Store deler av døgnet tilbringer hun i senga. Hun har kuttet ut all kontakt med moren. Aksel er journalist i lokalavisa. I likhet med søsteren er han enslig og har relativt lite kontakt med folk rundt seg. Til stadighet blir han kontaktet av moren som nå er blitt enke. Hun kommanderer ham til å gjøre det ene og det andre for seg. Ofte er han også på besøk hos Elinor og da gjør de som de alltid har gjort, snakker nedsettende om moren. Men for Aksel er vel dette temaet mest en lek fra barndommen som fremdeles utspiller seg.

Så en dag blir moren funnet død ved bunnen av trappa i huset. Er det en ulykke, eller....? Skap i huset som er åpnet og endevendt, tyder på at det har vært innbrudd her. Også et annet hus i nærheten har tidligere vært hjemsøkt av innbruddstyver. Aksel slår seg først til ro med denne forklaringen, men så finner han hjemme hos Elinor gjenstander som stammer fra det oppbrutte skapet i barndomshjemmet, og sannheten om hva søsteren virkelig har stelt i stand, treffer ham.

Det er en slags dobbelthet i boka. Vi lesere klarer ikke helt å slutte oss til det elendige barndomsminnet som Elinor til stadighet utmaler. Selv om det manglet glede og hygge i hjemmet, lik Aksel husker det når han tenker tilbake på kameratenes mødre, led de selv ingen overlast. På meg virker Elinors innstilling altfor overdrevet. Hun har et sykt sinn og broren har alltid jattet med.

Ved første møte kan boka gi et ganske ustrukturert inntrykk, mange gjentakelser, store tankesprang og fullt opp av språklige bilder. Det er kanskje slik språket brukes inne i oss eler i samtale mellom personer som kjenner hverandre godt.

Persongalleriet består i det vesentlige av tre par. Vi har to mødre, hver av dem har én sønn (disse må sies å være bokas hovedpersoner). Dessuten er to unge kvinner framtredende i handlinga. Helt i forgrunnen står Gusten Greppe, en ung gutt som vi følger noen år framover i tida. Gustens mor er operasangerinne. Hun er stadig på reise rundt om i verden, og Gusten tilbringer mye tid hjemme hos vennen Nathan. Han tilhører en av de mest bemidlede familiene på stedet.. Nathans mor er en framgangsrik jurist og innehar et viktig internasjonalt verv. Disse to mødrene har vært venninner fra barnsben av.

Hovedplottet i boka dreier seg p\om en massevoldtekt som finner sted hjemme hos Nathan i Kråkeskipet. Fire unge gutter er med på ugjerningen. Offeret er en ungjente fra lavere sosiale lag, Sacha. Etter voldtekten blir jenta låst inne. Først lenge etter blir hun tilfeldigvis oppdaget av Gusten som kommer på besøk. Til tross for at også Gusten var med på voldtekten, tar han seg av Sacha. Han bringer henne til sykehus og oppfordrer henne til å anmelde det inntrufne til politiet. Men Sacha kvier seg. Så dukker Nathans far opp med stor seddelbunke. Han overtaler jenta til ikke å gå videre med saken. Men noen utenfra har sett det som skjedde. En gutt utenfor gjengen løper til stadighet rundt med kamera. Noen år senere starter han et filmselskap. Nå vil han lage en film om gruppevoldtekten. På nytt griper Nathans far inn. Han kjøper opp hele filmselskapet og vil heretter bestemme hvilke filmer som skal produseres.

Likevel, det inntrufne får konsekvenser. Nathan blir i årene senere bare gående å drive. Han klarer ikke å komme i gang med et studium. Moren hans oppfører seg ved noen anledninger rart og mister sine internasjonale verv. Sacha går senere til grunne i narkotikamisbruk. Gusten selv går frivillig med på å legge seg inn til behandling på en psykiatrisk klinikk. Da han kommer ut, utdanner han seg til eiendomsmegler. Ellers får han ikke skikk på kjærlighetslivet sitt, stående som han er mellom to kvinner.

Dette er en bok uten særlig mye handling. Mye dreier seg om en gammel forbrytelse. Tretti år tidligere skjedde det et drap i den lille østfoldbygda Aremark. En 17 år gammel jente ble drept. En mann ble erklært skyldig og dømt. Sjefsetterforskeren den gang var Harald Uteng. Med seg hadde han politiaspiranten Anton Brekke. Nå er Brekke den ledende etterforskeren. Uteng selv er pensjonist. Han tilbringer sin nye tilværelse på en husbåt. Så en dag blir Uteng funnet druknet i sjøen. Har han falt fra båten, eller ....?
Det påfallende er at den ellers så medieskye Uteng har deltatt i en podkast som nettopp omhandler dett gamle drapet. To episoder er sendt, og den gamle politimannen hadde erklært at i tredje og siste episode skal han avsløre sannheten om det so egentlig skjedde. Men før det kommer så langt, er han altså død.
En stor del av boka omhandler miljøet rundt bygdas dagligvarebutikk. Her jobber to litt fordekte typer samt ungjenta Emily. Hun går rundt med en rar følelse av å bli overvåket.
Helhetsinntrykket er at boka er noe stillestående og til tider rett og slett kjedelig.

Dette er en krass skildring av livet til kvinner i Kurdistan. Vi er tilbake i årene 1986-1991. Frmesk er navnet til en jente som blir født i starten av boka. Den unge moren gjennomgår store lidelser under fødselen. I huset (barndomshjemmet til den fødende moren) samler det seg etter tradisjonen en hel rekke kvinner som er kommet for å føle med på fødselen, deriblant den fødendes arrogante svigermor som gir uttrykk for at hennes sønn egentlig er altfor god for dette. Utenfor huset herjer samtidig en infernalsk storm, noe som understreker den opprørte stemningen blant menneskene innendørs. Barnets far dukker omsider også opp, full av raseri fordi det denne gangen bare ble en jente. Denne holdningen fra faren vedvarer. Han mener at han har sin fulle rett til å gjøre ha han måtte ønske overfor pikebarnet. Moren selv er på sin side for svak til å sette seg opp mot mannen og hans familie.

Dette fører til at Frmesk i tidlig alder blir satt bort til besteforeldrene sine på morssiden. Her vokser hun opp i troen på at besteforeldrene er de rette foreldrene hennes, og når moren kommer på besøk, tror hun at det er søsteren hennes. Hos besteforeldrene får jenta en god oppvekst. De er på hver sin måte gode og kloke mennesker. Bestefaren er kritisk til koranens tekster, mens bestemoren er sterkt troende. Det er hun som er dødevaskeren (bærer av bokas tittel). Hun vasker og steller døde kropper, ofte lemlestede kvinner.

Boka gjør et langt hopp framover i tiden. Når vi møter Frmesk igjen, er hun en voksen kvinne. Hun befinner seg i Danmark, som pasient på et hospital. Her blir hun stelt av Darya, en ung legestudent. Hun kommer fra Kurdistan og har samme kulturelle bakgrunn som Frmesk. Daryas familie prøver å tvinge datteren inn i ekteskap med en fetter. Nå viser det seg at Darya har fortalt faren sin om Frmesk, og plutselig dukker Frmesk sin far opp på hospitalet i Danmark. Han har gjort den lange reisen for å hente datteren sin hjem, noe han mener han har all rett til. Det lykkes Frmesk å gjemme seg for ham. Men vil hun klare det i all framtid?

Dør ikke Paolo, den eldste sønnen, ung?

I kapittel 7, Fyrstens død, reflekterer fyrst Fabrizio:
"Hvorfor ville aldri Gud la noen få lov til å dø med sitt eget ansikt? For slik går det med alle, en dør med en maske for ansiktet; også de unge; også den soldaten med det tilsølte ansiktet; også Paolo, da han ble løftet opp fra fortauet med et fortrukket og krenket ansikt, mens folk løp gjennom støvet etter hesten som hadde kastet ham av." (Side 196, Den norske bokklubbens utgave)

Dette er femte bok i serien og bygd over samme lest som de foregående. To ulike historier vever seg inn i hverandre. Den ene gjelder statsadvokat Jana Berzelius og hennes forbindelse med massemorderen Danilo Pena. Han er den eneste som har kjenskap til hennes gruvekkende fortid, en informasjon som for all del ikke må komme ut. Den eneste utveien må være å ta livet av Danilo. Men det er umulig siden han siden han sitter i forvaring på en strengt bevoktet psykiatrisk institusjon.

Men Jana er også aktiv på andre fronter. Politiet etterforsker drap på flere kvinner som blir funnet druknet i en elv. Alle har de fått sydd sammen beina og underlivet slik at de skal likne på havfruer. Etterforskningen leder dem til et hus, eid av en mann ved navn Simon. Han sitter på samme institusjon som Danilo. Simon er dømt for å ha tatt livet av begge foreldrene sine samt av lillebroren sin, Jacob. Alt tyder på at Simon nå har kontakt med en person på utsiden som har brukt bilen hans. Men Simon er en einstøing. Den eneste kontakten han sies å ha er med den sterkt demensrammede morfaren sin. Det må eksistere en annen kontakt. Kan Danilo få lokket det ut av ham og på den måten hjelpe politiet? For Danilo og Jana har jo samme mål: å få slutt på Danilos opphold på den psykiatriske institusjonen.

Mens politiet (representert ved den familiekjære Henrik og den single og festglade Mia) er Jana ofte med dem. (Litt merkelig. For slik etterforskning hører vel ikke med til en statsadvokats oppgaver). Før boka tar slutt, har den ene heseblesende episoden avløst den andre, og til slutt strekker den grufulle spenningen seg helt inn i Henriks egen familie.

Kanskje har forfatteren vært litt for slepphendt med å gi hint flere steder i boka. I hvert fall det var ikke vanskelig å avsløre hvem som var morderen denne gangen.