Her diskuterer vi boken vi leser sammen i desember 2021:
Leoparden av Giuseppe Tomasi di Lampedusa
Leseperiode:
5. desember til ca. 24.desember (eller ut desember)
Deretter blir det juleferie, og vi velger ny bok januar 2022.
Unngå spoilere:
Når dere skriver innlegg, er det en fordel om dere angir i begynnelsen av innlegget hvor langt dere er kommet i boka.
Lenke til hovedtråden
Viser 21 svar.
Lest hele romanen
Jeg ble ikke revet med av Leoparden, selv om jeg har lest med velvilje og med kart og historie lett tilgjengelig så har det vært dårlig fremdrift.
Rammen for romanen er i og for seg interessant der den beskriver Sicilia, og Italias, historie gjennom en familie. Problemet for meg er at karakterene i liten grad trer frem. Fyrsten, Don Fabrizio, er uomtvistelig hovedpersonen og den vi blir best kjent med. I disse morsomme stikkordsregistene over innholdet i hvert kapittel er han en gjenganger, og første kapittel starter med «Rosenkrans og presentasjon av fyrsten». Men han dør altså i nest siste kapittel. Ellers er det trekantdramaet mellom datteren Concetta, nevøen Tancredi og den vakre oppkomlingen Angelica som er de bærende karakterene. Kona og de øvrige barna (også eldstesønnen) er statister. Pater Pirrone spiller imidlertid en sentral rolle - uten at jeg helt forstår hvordan. Han er viet et helt eget kapittel (Femte kapittel), der han drar hjem til landsbyen og redder niesen Angelina fra skammen ved et uekte barn (og kanskje blodhevn?). Jeg skjønner ikke hvordan kapittelet henger sammen med den øvrige av boken, selv om presten er en bifigur tidligere. Er det for å skildre «vanlige folk»? Er det for å få hans refleksjoner over de politiske hendelsene? Fint om noen har tanker om det. Når jeg går gjennom disse karakterene, så bør kanskje også Angelicas far også nevnes. Borgermesteren som har slått seg opp og blitt rik i de nye tidene. Han er motsetningen til Don Fabrizio som er dannet, men på vei ned.
Aktørene i trekantdramaet blir på en måte arketyper, der Concetta representerer den gamle tiden, med en dannet, tilbaketrukket skjønnhet. Behersket som sin mor. Angelica representere den nye tiden, slående vakker med en mor så vill at hun aldre kan vises frem. Tancredi representerer bindeleddet mellom det gamle og det nye. Han nyter godt av sin families privilegier, men må likevel sikre sin egen fremtid gjennom politisk stillingstagende og et økonomisk gunstig giftermål. Han velger fremtiden eller moderniteten. Concetta forblir ugift gjennom hele livet (i likhet med to andre søstre) og symboliserer hvordan adelskapet dør langsomt ut, ufruktbare som de er.
Ellers skildres Sicilia, både landskap og lynne. Ikke nødvendigvis i veldig smigrende ordelag. «Ikke noe sted har sannheten så kort liv som på Sicilia: en ting har skjedd for fem minutter siden, og den autentiske kjerne er allerede forsvunnet, kamuflert, forskjønnet, forvansket, undertrykt, tilintetgjort av fantasien og forskjellige interesser, som skam, redsel, velvilje, motvilje, oppurtunisme, barmhjertighet. Alle lidenskaper, de gode som de onde, kaster seg over det som har skjedd og sliter det i småstykker; på et øyeblikk er kjernen forsvunnet.» (217) Det burde danne grunnlag for en levende fortellertradisjon.
Jeg hat jo lest at Lampedusa ble beskyldt for å være konservativ og romantisk på det svinnende adelskapets vegne, og det er kanskje riktig. Men som leser hamret aldri mitt hjerte veldig hardt for å bevare adelsfamilien...
Jeg er også ferdig med boka. Du har mange gode betraktninger rundt boka og innholdet, jeg er enig i det aller meste. Men jeg har nok et mer positivt syn på boka enn det du har. Jeg koste meg med denne underholdningsromanen, og lesinga gikk raskt unna. Jeg har sansen for denne typen bøker, som uten å være "tunge" og eller "vanskelige" likevel gir meg et innblikk i et annet samfunn og ei anna tid.
Hvordan går det med lesingen, medlesere?
Det tok litt tid for meg å komme i gang pga retting og karaktersetting, men nå er juleferien begynt for min del, og jeg er kommet i gang med å bli kjent med fyrsten «Don Fabrizio» og det sicilianske fyrstehuset Salina som regjerte på Sicilia på 1800-tallet. Jeg mener å ha lest at
fortellingen om Salina er et forsøk på gjenskape La Casa Lampedusa (forfatterens egen tilhørighet)
Vi skjønner at der er politiske omveltninger på gang. Når vi møter fyrsten i begynnelsen av boken er han en mektig mann på Sicilia. Leoparden som han også kalles, skildres som en hustyrann, som ikke har noe til overs for sin utvalgte, altså fyrstinnen. Hun er religiøst oppdratt, så når Leoparden og hustruen går i seng med hverandre skjer ikke det uten en rekke bønner fra hennes side. Men fyrsten har ikke bare sin fru å ty til, han avlegger en rekke besøk i byens lumske strøk. Han legger på ingen måte skjul på dette og tar gjerne med seg presten til byen så han kan besøke sine kollegaer imens. Neste dag kommer skriftemålet. Ikke helt uten humor så langt til tross for et tragiske tema.
Da er det bare å lese videre da :)
Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.
……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.
N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957
Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe
(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.
- Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007
Nå som jeg er ferdig med Leoparden skjønner jeg hvorfor den blir beskrevet som en ufullført roman. I delene I til IV har handlingen vært sammenhengende. Vi har fulgt adelsfamilien Salina gjennom revolusjonsåret 1860. Fra del V blir boka fragmentarisk. Hvert kapittel framstår som frittstående fortellinger selv om persongalleriet stort sett er det samme.
I kapitlet om pater Pirrones besøk i landsbyen S. Cono får vi en innføring i fattigbøndenes levevilkår under det nye regimet. I tillegg får vi et bilde av paterens, det vil si kirkens, makt til å ordne opp i sosiale forhold; en uvillig barnefar tvinges til å gifte seg med mora.
Så følger en Proust-inspirert beskrivelse av fyrstens opplevelse av Palermos selskapsliv. Selv om han befinner seg blant likemenn føler han seg som en fremmed. Også her hjelper han riktgnok sin kommende svigersønn inn i denne ellers lukkede kretsen. Et høydepunkt er bordsamtalen med den ufyselige, skrytende oberst Pallavicino.
I kapitlet om don Fabrizios død, lager Lampedusa en ramme som vel skal signalisere fyrstehusets gradvise fall. Dødsleiet er lagt til et nedslitt hotell framfor et av fyrstens palasser. Her er han riktignok omgitt av hele familien, inkludert et barnebarn som vi ellers hører lite om.
I sluttkapitlet er turen kommet til at også fyrstens tre døtre skal fratas sine illusjoner med hensyn til religionsutøvelse og (manglende) kjærlighetsliv.
Jeg sitter igjen med noen spørsmål:
1. Hvor blir det av don Fabrizios sønner? OK, én av dem blir forretningsmann i England, tydeligvis uten planer om å reise hjem. Men hva skjer med hans eldste sønn, Paolo, hertug av Querceta? (Han blir mobbet av faren tidlig i boka).
2. Hvor mye tøyer Lampedusa historiske fakta? I første del av boka får vi inntrykk av at oppløpet til 1860-revolusjonen kommer etter en lang periode preget av ro og orden. Det historisk viktige 1848-opprøret som strakk seg over store deler av Europa, også Sicilia, blir nærmest avfeid.
3. I romanen får vi inntrykk av at sosialt press førte til at 100 prosent stemte for sammenslåingen med Italia. En leksikonartikkel hevder at det offisielle tallet er 75 prosent (Everyman's Encyclopedia).
Dør ikke Paolo, den eldste sønnen, ung?
I kapittel 7, Fyrstens død, reflekterer fyrst Fabrizio:
"Hvorfor ville aldri Gud la noen få lov til å dø med sitt eget ansikt? For slik går det med alle, en dør med en maske for ansiktet; også de unge; også den soldaten med det tilsølte ansiktet; også Paolo, da han ble løftet opp fra fortauet med et fortrukket og krenket ansikt, mens folk løp gjennom støvet etter hesten som hadde kastet ham av." (Side 196, Den norske bokklubbens utgave)
Ja, du har sannelig rett: Midt i avsnittet gjør fortelleren det av med Paolo, som jeg nok har forvekslet med den yngre broren Francesco Paolo, som nevnes som høyst levende i samme avsnitt. Hvem er så faren til barnebarnet Fabrizetto som også er til stede ved dødsleiet?
Jeg er enig i at det er rart at den eldste sønnen i så liten grad er del av handlingen, man skulle tro at arvingen sto sentralt i familens fall. Men det er altså de tre ugifte døtrene som gjennom en arveprosess fortelleren ikke vil gå inn på (står det vel eksplisitt i siste kapittel) som sitter igjen med familens slott.
Kjære medlesere!
Behov for utvidet leseperiode pga julefeiring?
Kom med dine betraktninger når du er ferdig med boka, uansett dato :)
Vi utfodrer ikke til nye bokforslag før ut i januar
Ha en fortsatt GOD JUL!
For meg virker Leoparden - i all fall i begynnelsen - elegisk eller tilbakeskuende. Det er tydelig at Sicilia i 1860 står overfor en omveltning der noe vil gå tapt sett fra hovedpersonens synspunkt. Fyrsten av Salina, don Fabrizio, er en ruvende personlighet rent fysisk og ser tydeligvis på seg selv som den beste ivaretakeren av det bestående føydalsamfunnet. Samtidig er han klar over at det gamle regimet ledet av bourbonerne går mot slutten. Når hans pengelense ynglingsnevø, Tancredi, velger å slutte seg til Garibaldi, får han praktisk hjelp av onkelen. Når Tancredi seinere vil gifte seg med den vakre datteren av en oppkomling, Calegero, går don Fabrizio også med på det. Det siste skjer trass i at hans egen datter, Concetta, også har lagt sin elsk på fetteren.
Don Fabrizio er både høflig og kultivert. Det hindrer ham i å ta skikkelig grep når det røyner på. Familiearven blir gradvis skuslet bort. Sommerslottet i Donnafugata står halvtomt. Han er belest og leser høyt for familien om kvelden. Lampedusa bemerker riktignok tørt at don Fabrizio er ukjent med det meste av samtidslitteraturen, som Dickens, mens Balzac er for sterk kost for døtrene. Også andre ganger minner forfatteren oss om at han skriver med nåtidas, det vil si 1950-tallets, blikk på fortida.
Hva synes du om Leoparden da?
Boka eller hovedpersonen? Så langt liker jeg romanen godt. Lampedusa er en god forteller. Som protagonist er «Leoparden» tydeligvis en person som er i ferd med å bli fratatt sine illusjoner om enn ikke sine posisjoner. (Jeg har ikke gjort meg ferdig med boka ennå).
Er et godt stykke ut i boken, men må innrømme at den ikke fenger helt. Får ikke helt tak på karakterene. Historisk er boken interessant - klær, møbler, etikette og politikk.
Det er en fordel å kjenne litt til Italias historie for å fullt utbytte av boken, fra Italia besto av en rekke små kongedømmer til det ble samlet til dagens republikk. Det var altså Giuseppe Garibaldi (rødskjortene) som sto i spissen for samlingen, og bokens handling er lagt til tiden da Garibaldi inntok Sicilia (1860).
Jeg leser nå boken for annen gang og synes jeg får et enda bedre utbytte når jeg nå har bedre oversikt over den historiske perioden vi er i. Jeg får en dypere forståelse for personenes reaksjoner og følelser, som jeg oppfatter at er det du etterlyser.
Håper dette kan være til nytte :-)
Er du med i lesesirkelen og har ennå ikke fått tak i Leoparden og dessuten bor i Oslo-området? Da kan du forsøke bokutsalget på Nordre Åsen, Hans Nielsen Hauges gate 44. Åpningstiden er hver torsdag ettermiddag og første lørdag i måneden. Tore som står for utsalget forsikret meg om at han hadde flere eksemplarer på lager. Prisene er rimelige, og inntektene går til Støttelaget som driver kaféen.
Etter tips i valgtråden bestilte jeg på Bokbua, og i går kom ei Bokklubbutgave i hus. Så da er jeg snart i gang!
Eg har endeleg fått boka i hus- biblioteket har skaffa meg ei eldre utgåve frå nasjonalbiblioteket. Håper eg får energi til å lese romanen som skal vere ein verdssuksess (kan eg lese bake på omslaget)…Eg har heldigvis god tid på meg, og boka er ikkje så lang..
Jeg leste «Leoparden» i sommer, etter at den hadde støvet ned i en hylle på hytta i årevis. Jeg har en Bokklubb-utgave fra 1975, oversatt av Anna Margrethe Norum, delikat illustrert av Nils Aas. Boken ble, som Randi også nevner, utgitt posthumt i 1958. Da hadde den blitt refusert av to av Italias ledende forlag. (Forlagenes veier er uransakelige.) Det var synd Lampedusa ikke fikk oppleve suksessen; en god bok som er oversatt til en rekke språk og filmatisert.
Nå gleder jeg meg til å følge diskusjonen her i lesesirkelen!
I påvente av å få tilsendt boken, har jeg forberedet meg litt ved å gå til Gyldendals Verdens litteraturhistorie der Leoparden er presentert under kapittelet «Sicilia som metafor».
Først litt om forfatteren: «Guiseppe Thomasi di Lampedusa (1896-1957), hertug av Palma, fyrste av Lampedusa, kom fra Sicilas høyadel i Palermo og fikk en klassisk utdannelse med fem språk. Han var offiser i begge verdenskrigene (og flyktet i 1918 hjem fra fangenskap i Ponzan - til fots!), men som liberal konservativ foraktet han Mussolini, unngikk offentlig fremtreden (bortsett fra få artikler i 1920-årene) og bodde helst utenlands. Da familiepalasset ble ødelagt ved de alliertes landgang på Sicilia 1943, bodde han hos sin fetter, dikteren Lucio Piccolo, sammen med forfatterne Giorgo Bassani og Eugenio Montale, og det inspirerte ham til selv å skrive.
Etter års forberedelser skrev han på kort tid 1955-56 sitt mesterverk Leoparden - oppkalt etter familiens våpenskjold - om Sicilia og adelens decline & fall 1860-1910. Med sin aristrokratiske tematikk og form lignet romanen ikke på tidens noerealisme. Den ble refusert av mange forlag før Feltrinelli våget skinnet, og da den utkom posthumt, ble den angrepet for å være reaksjonær nostalgi. Men den fikk Strega-prisen og ble Italias mest leste roman, også i utlandet. Etter hans død utkom også hans essay om forbildet Stendahl og novellesamlingen Sirenen (1961)»
Om romanen heter det: «Den er skrevet med en aristokrats forakt for de liberale ideer og deres naive tro på at menneskets lodd kan forberedes, og Lampedusas episke talent og kritisk-ironiske nostalgi gir livskilden en særlig aura. Den eminente forteller- og portrettkunsten har gjort den til en klassiker.»
Romanen er filmatisert.
En fun-fact: Jeg så nylig filmatiseringen av Mi brilliante venninne, og der la jeg merke til at når hovedpersonen hadde en avgjørende muntlig eksaminasjon, så var det nettopp Leoparden som var tema.
Sist sett
