Bokelskere.no

Du må naturligvis få ytre deg om hva du måtte ønske. Men hvorfor det absolutt skal ytres her på Bokelskere, må man vel ha lov til å undre seg over.

Slutter meg helt til hjertesukket ditt! Men det ville være trist om du forsvant fra dette forumet. De gode diskusjonene om bøker finnes jo fortsatt her ...?

Den beste boka jeg har lest hittil i år!

Helt enig med deg. Språket og fortellerstilen buttet imot gjennom hele boka. Bare en treer fra meg, selv om historien er en viktig påminnelse om kvinneliv i patriarkalske miljøer.

Men en bygderoman kan man vel neppe kalle den.

Jeg er delvis enig med deg når det gjelder "leksikon"-inndelingen, som tidvis virker som en slags tvangstrøye. Koblingen mellom Rinnan og Komissar-familien blir heller ikke helt vellykket i mine øyne. Men boka var spennende, selv om vi hele tida vet "hvordan det går". Og viktig - fordi forfatteren greier å formidle den jødiske historien, som en advarsel mot alle former for "vi/de"-tenking.

Jeg må arrestere deg på ett punkt: Simon Strangers kone bodde ikke i Rinnan-huset. Det var svigermora hans som tilbrakte en del av barndommen der. Men det er tilgitt - sjøl gikk jeg meg litt vill i Komissar-generasjonene rett som det var.

Jeg leste også artikkelen av Johan Borgen og prøvde forgjeves å finne ut hvorfor den kom på trykk flere tiår etter at Borgen var død.

Etter endt lesing hadde jeg ingen andre tanker i hodet enn en assosiasjon til Moby Dick, uten at jeg begriper hvorfor. Det eneste disse to bøkene har til felles så vidt jeg kan huske, er strabasiøse og utmattende kamper på urolig hav.

Siden har jeg grubla litt på disse løvene, som dukker fram fra Santiagos underbevissthet. Her ser jeg trolig bare toppen av isfjellet. Er det noen av dere andre som har gjort dere tanker om løver?

Etter feilskjæret "Macbeth" er Jo Nesbø og Harry Hole tilbake med et brak. Her er Nesbøs penn umiskjennelig, og hans detaljerte kunnskap om de merkeligste ting (litt vel mye etter min smak) - lurer på om han har tatt seg tid til å lese "Jane Eyre"? Spenningen river meg med, det samme gjør gråten.

Ut av bokhylla har jeg nå henta min utgave fra Bokklubben, og ble litt overrasket over at den var utgitt allerede i 1964, sammen med Broen San Luis Rey av Thornton Wilder, som jeg absolutt ikke kan huske å ha lest. Hemingway er oversatt av Leo Strøm og Wilder av Ronald Fangen, begge til et litt gammelmodig riksmål, har jeg rukket å konstatere.

Så snart jeg har gjort unna Frode Granhus' aller siste "Lofot-krim" skal jeg for alvor ta fatt på repetisjonen av Den gamle mannen. Det er sannsynligvis over femti år siden sist. Spennende å se om vi greier å oppdage isfjellteknikken!

Tips for "Skumring ...": Skroll ned til "Andre utgaver" - den nyeste utgivelsen har forlagsomtale.
Jeg søkte også opp boka og ble skuffa over manglende omtale - men så kom jeg på å sjekke i bunnen av sida. (Av og til glimter det til der oppe!)

Takk for påminnelsen! Jeg har vakla mellom flere muligheter, men siden det bare er mannlige forfattere som er foreslått hittil (gode forslag!), lander jeg på Den gode jord av Pearl S. Buck. Nobelprisvinner fra USA, men best kjent (og mest anerkjent) for skildringene fra Kina, som hun hadde svært god kjennskap til.

Hun vakte nok en del oppstyr med virksomheten sin, ja - både fra privatliv, talerstol og skriving.

Vredens barn er bok nummer 2 i det som kalles "Jernbaneeposet", som etter hvert kom til å omfatte sju romaner. Det handler igjen om Västerbotten-miljøet, men starter før forrige århundreskifte. Krøniken består av Din tjener hører (1978), Vredens barn (1980 - Nordisk Råds litteraturpris), Nabots sten (1982), Den vidunderlige mannen (1983), Jernkronen (1987), Livsens rot (1997) og Uskyldens øyeblikk (2001).

Vredens barn kan trygt anbefales, men jeg tror du vil ha mer glede av den hvis du først har lest Din tjener hører.

Jeg slutter meg helt og fullt til alt du skriver om formuleringsevne og innsikt i menneskesinnet og i naturens liv og sykluser. Jeg vil gjerne føye til enda en kvalitet, som kommer fram både i denne og de andre romanene jeg har lest av Sara Lidman, nemlig et "brennende hjerte, som aldri ga tapt for tvil", for å vri litt på Rudolf Nilsen. Og gjennom hele livet sto hun på barrikadene i kamp for det hun brant for.

Jeg har lest en god del av skjønnlitteraturen hennes, men burde kanskje ta for meg noe av alt det andre hun skrev?

Javisst!