Bokelskere.no

En betagende fortelling om den aldrende pedagogen som brått forlater jobb, hjem og daglige rutiner for å gjøre seg kjent med livet til en helt ukjent portugisisk forfatter. Gjennom litteratur, nye bekjentskaper, og ikke minst gjennom å ferdes i Lisboa og omegn, avdekkes stadig flere sider av forfatterens liv, og samtidig får hovedpersonen større innsikt i seg selv og sitt eget liv.

Boka er visst også fra 1969 ...

Den ble filmet lenge før det - en gang på 60-tallet vil jeg tippe, med selveste John Wayne i hovedrollen. Husker jeg ikke feil, fikk han Oscar for rollen.

Min sommerbok framfor noen! Utgivelsesåret er jeg ikke sikker på, men den norske utgaven jeg har på hytta, er gammel og snart lest i filler.

Jeg har ikke lest så mange av disse, men husker at jeg lo hysterisk av en scene i Amatøren der hovedpersonen utfører en tryllekunst for dama si og hennes foreldre. Ubetalelig!

Arsenikktårnet og En kald dag i helvete er lesverdige. Resten har jeg donert til Fretex.

Et reint mirakel at mannen fra Finsland har greid å fange så mange med historien sin. Skrive kan han jo ikke ...

Hver bok var en verden for seg, og i den søkte jeg tilflukt. Enda jeg visste at jeg selv ikke var i stand til å dikte opp slike fortellinger som mine favorittforfattere skrev, følte jeg at mine oppfatninger ofte falt sammen med deres, og (for å bruke Montaignes ord) "jeg begynte å lunte langt baketter og mumle: Bravo! Bravo!"

Alberto Manguel, fra En historie om lesning

Hvem har sagt at vi leser dem bare en gang?

Jeg har en gang lest en av Akunins bøker, husker ikke hvilken, men det fristet ikke til ytterligere bekjentskap. Jeg oppfattet den som en dårlig Sherlock Holmes-kopi, der intelligensen manglet. For ikke å nevne Dr. Watson ...

Grufull historie, det har du rett i. Samtidig fascinerte den meg nettopp på grunn av språket, naturskildringene og det totale fravær av bakgrunnsinformasjon om hovedpersonene. Her må man gjette seg til alt personlig unntatt at "guttungen" har en alkoholisert far og ei søster, som vi ikke får vite mer om. Alle karakterene blir hengende i "løse lufta" og hører kun hjemme i landskapet der vi følger dem på deres blodige "oppdrag".

Gutten står etter hvert fram som motpol til dommer Holden, som er kunnskapsrik, belest, maktsyk og totalt amoralsk - til og med "kaptein" Glanton viser menneskelige trekk iblant, mens dommeren aldri lar seg påvirke av følelser. Å utfordre ham er farlig, skal det siden vise seg.

Det ugjestmilde landskapet disse "soldatene" beveger seg gjennom, beskrives så levende og detaljert at man formelig kjenner fikenkaktusen stikke og føler enorm lettelse når banden nærmer seg en vannkilde.

Samtidig er det jo umulig å la være å reflektere over hvorvidt disse massakrene virkelig foregikk i "myndighetenes" regi. Notoriske voldsmenn tok seg visselig til rette, men de hadde faktisk en oppdragsgiver. Uttrykket "vill vest" har fått en litt annen klang i mine ører etter denne boka!

Det er vel broder'n som har designet omslagene til Min kamp også?

Men "oppfølgeren" er ikke skrevet av Margaret Mitchell -

Enig med deg, Mia Maria. Scarletts personlighet er det som gjør boka lesverdig, synes jeg. En hovedperson som er et såpass komplekst menneske at hun irriterer deg i ett kapittel, for så å imponere et par kapitler senere.

Rhett Butler's People av Donald McCaig. Margaret Mitchell skrev bare en roman i sitt liv.

En desidert klassiker!

Du ska førræsten akte dæ før fræmmenoran, du Karlot. Dæm e kje å spøke me. No sa du nyst nættopp de at du stijlte dæg sjematisk tel forslage. Løkka du va iblajnnt oplyste folk så førsto at du meinte sjepisk.

Den lesende yngre garde nordpå stiller seg nok verken sjepisk eller sjematisk.

Jeg får assosiasjoner til historien om dama (!) som ble spurt om hva slags bil hun hadde, og svarte: "Hvit."

Her i heimen er det bøker i alle rom unntatt kjellerbodene. I stua står musikkrelaterte bøker i ei hylle over pianoet, resten av stueveggene er fulle av skjønnlitteratur sortert alfabetisk etter forfatter/"biografi-objekt". Unntak: Krim står i reposet til kjellernedgangen, og lyrikk står i TV-rommet (av en eller annen grunn). Bøker om mat og drikke står i "kjøkkenavdelingen" sammen med reisebøker, hagebøker, kattebøker og diverse uspesifisert. Mine gamle barnebøker og en del andre kuriosa står på gjesterommet, fagbøker og oppslagsbøker holder til på arbeidsrommet. På soverommet ligger den boka jeg til enhver tid bruker som sengelektyre.

Jeg bor i et romslig hus og grøsser ved tanken på en eventuell flytting til noe mindre og mer pensjonistvennlig!

Det ser ut som du liker romaner fra "gamle dager" - prøv deg på Ditte menneskebarn av Nexø. Andre forfattere som er verd et bekjentskap er for eksempel Tove Ditlevsen og Dea Trier Mørch. Karen Blixen kjenner du kanskje fra før?

Jo, for all del: Kos deg! Personene er levende, de elsker og hater og knytter seg til både dyr og andre mennesker i et storslagent landskap. Jeg leser nå Blodmeridianen av samme forfatter og fra de samme traktene - og foreløpig er ikke den stort å kose seg med. Selv de glitrende naturskildringene er frastøtende, og menneskene bare isolerte brikker i et sjakkspill, iallfall så langt.

Å lese en roman om enkeltmennesker og deres skjebner er for meg ikke det samme som "å lese om krigen" eller "å lese for å huske ugjerninger", selv om bakteppet er en krigssituasjon.