Bokelskere.no

Det vet jeg ikke. Den danske originaltittelen er Politikens bog om stueplanter. Kanskje den er oversatt til engelsk, men min er på norsk.

Som du ser, er svaret mitt litt redigert - jeg har selv Stueplanteleksikon av Dorte Nissen, utgitt i samarbeid med Det norske hageselskap - en utmerket oppslagsbok.

Det lureste du kan gjøre, er å finne et nettforum for hageelskere, og så søke deg fram til informasjon. "De hagegale", for eksempel (www.hagegal.info).

Eller gå i en bokhandel og spørre etter et stueplanteleksikon, hvis du MÅ ha informasjon i bokform.

Glitrende! Kom igjen med stjernene deres, bokelskere!

Det var da en gruoppvekkende advarsel! Har du negative opplevelser i forbindelse med bokutlån, så bruk den! Sjøl låner jeg ut bøker en sjelden gang, men bare til venner jeg vet vil levere tilbake med tid og stunder!

Eksorsisten.

Jeg synes to av aspektene i innlegget du viser til, blir problematiske:

1. Det som er vakkert, er kunst. Tvilsom påstand. Kunst kan være vakker, ja - men den kan også være grusom, grotesk, skremmende og deprimerende, for bare å nevne noen alternativer. Dermed blir det litt merkelig å kalle fotball kunst på grunn av en og annen vakker prestasjon på banen.

2. Litteratur, musikk og maling er kunst. Nei og nei. Ikke alle som skriver, musiserer eller maler er kunstnere. Noen av dem er det. Noen kokker er kunstnere, men matlaging blir ikke kunst av den grunn. Fotball kan ikke opphøyes til kunst selv om noen fotballspillere kanskje er en slags kunstnere.

Utenomsaklig hjertesukk: Jeg gremmes over all sendetid og spalteplass fotballen legger beslag på i mediene!

En veritabel pageturner for mitt vedkommende. Men slutten ble en liten nedtur: Hvorfor ble det plutselig sånt hastverk med å få en ende på historien? Jeg savnet dessuten en forklaring på "sammentreffet" mellom Winnie, Erik og diktet av Grimaux, og koblingen til hans barnebarn i New York.

God komposisjon og godt språk, med enkelte iøynefallende unntak: Det heter for eksempel ikke "vel og merke".

Dette kan jeg ikke motstå. Boka er bestilt!

Det mest positive ved denne boka synes jeg var at man fikk utvidet kunnskap om en del av verden som ikke akkurat har stått i sentrum av historiepensum her hjemme. Visst vet vi at India var en del av det britiske imperiet, men at også Burma etter hvert ble en del av dette, har jeg vel aldri tenkt særlig mye over. Hva det innebar av fremmedgjøring for indere og burmesere (og andre koloniserte i Østen) får vi et godt bilde av, særlig i de delene av romanen som handler om Arjun og hans militære karriere.

Jeg synes ikke Ghosh lykkes så godt med personskildringene; selv hovedpersonene, som "kommer og går" gjennom hele romanen, forblir litt fjerne for meg, kanskje med unntak av Arjun, som modnes og utvikles som menneske i løpet av historien.

Enig med deg, Merethe, det ble litt mange personer og historier å holde rede på, men det var vel nødvendig for at denne komposisjonen skulle fungere.

Animert = livlig, glad, opprømt. (Kan også bety "lettere beruset"). Bare fortsett å la deg animere av lesingen din, du, Enna!

Landstrykere eller Markens grøde. Hamsun er ikke tunglest, men les sakte likevel, ellers går du glipp av alle de små språklige finurlighetene!

Når det gjaldt akkurat den boka, var det mye annet som heller ikke var helt på plass. Forfatteren har tatt seg god tid på denne mursteinen, men forlaget har tydeligvis hatt såpass hastverk med å få den ut at de har droppet alt som ligner på korrektur. Når radarparet Risvik presterer et så elendig norsk, må de ha hatt en streng tidsfrist, tenker jeg.

For øvrig må jeg tilstå at jeg etter hvert leste boka litt diagonalt. Innholdet var jo omtrent bare drøvtygging av alle de tidligere bøkene i serien, så denne avslutningen var egentlig helt unødvendig. Nedtur så det suste!

Vakkert! Resten av diktet er også vel verd å ta med i denne sammenhengen:

Men engang kommer den mørkeste natt
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval du har hatt
til hundrede violiner.

Jeg trodde faktisk "De hundrede violiner" var tittelen på både diktet og samlingen.

Hvor ble det egentlig av Hans? Kan det ha hatt noe med fluer å gjøre?

Etter å ha lest Himmelarkivet og Før jeg brenner ned var jeg nysgjerrig på Heivoll: Er alle romanene hans skrevet med utgangspunkt i virkelige hendelser? Vel, Omars siste dager involverer iallfall ikke Heivoll som person, men bygda Finsland er et sentralt element, likeså forholdet far/sønn.

Dette ble litt for ullent for meg. Teksten er sammensatt av til dels drømmeaktige sekvenser som beskriver barndomsminner, manglende kommunikasjon mellom far og sønn, - og tittelen var svært så kryptisk, synes jeg: Det handler lite om Omar. Og hva skjedde egentlig med ham?

Nå tar jeg pause fra Heivoll for ei stund.

Der er vi helt samstemte. Historien om Kaspersen sitter spikret i minnet, til tross for at det må være 35 år siden jeg leste den! (Bare tenk på da hun skulle lære den å fly!)

Femmer fra meg denne gangen. Historien var svært spennende; jeg høyner alltid karakteren dersom jeg synes det er vanskelig å legge fra meg ei bok.

Jeg synes for øvrig forfatteren behandler problematikken omkring kulturkollisjonen på en fin måte: Hun forteller om mange små tegn på forståelse fra begge parter, men "naboene" mangler et felles språk for å kunne utvikle sameksistensen videre - og fredelig konfliktløsning var nok ikke noe alternativ i dette miljøet.

Det som er så skremmende ved denne boka, er jo nettopp fraværet av galskap. Det handler om helt normale barn og hvordan de reagerer i en situasjon der de ikke lenger beskyttes og holdes i sjakk av samfunnets normer.

En betagende fortelling om den aldrende pedagogen som brått forlater jobb, hjem og daglige rutiner for å gjøre seg kjent med livet til en helt ukjent portugisisk forfatter. Gjennom litteratur, nye bekjentskaper, og ikke minst gjennom å ferdes i Lisboa og omegn, avdekkes stadig flere sider av forfatterens liv, og samtidig får hovedpersonen større innsikt i seg selv og sitt eget liv.