Hun syntes, hun visste allerede så meget om verden som var vondt og så meget som var grenseløst godt, så hun orket det ikke - der var så meget å grue seg til og så meget å glede seg til så et øieblikk kjente hun sig næsten trett på forhånd.
Og plutselig var det som om hun så alt sammen - menneskene som døde og døde, de hadde holdt på å dø nedigjennem alle årtusenene, og mellem alle de glemte døde hadde der alltid været nogen som deres nærmeste holdt for umistelige og sa om: "Få vorde nu fødte bedre". Og så levde de videre.
SÅ artig, - og jeg kan jo se at det er henne! Men hun var jo halvt dansk, så det rettferdiggjør det jo litt, - sett fra danskenes side ;-))
I sitt hjerte var Ingvild enig - fortellingen var så uhyggelig nær barnas egen virkelighet så det var like godt å slippe sånt.
Jeg leser nå Sigrid Undsets barndomserindringer "Elleve år", og det er jo allment kjent at det er det, selv om hun ikke bruker reelle navn, men f.eks. kaller seg selv Ingvild.
Da hun var omtrent ni år bodde familien i Drøbak en sommer, og da traff hun en jevngammel gutt, Olaf. Han var helt, helt lys og firskåren, og de ble svært gode venner, - litt forelsket vil jeg nok også si. Og så begynte det å ringe noen bjeller i hodet mitt, - Ingvild og Olaf i Drøbak, - det lød da kjent! Det minnet om både personer og sted i hennes middelalderverk "Olav Audunssøn", men det er svært lenge siden jeg har lest den, så nå måtte jeg slå opp. Og her var det mye likt, -
Undset har brukt sitt barndoms svermeri som modell til helten Olav! Barnebruden til Olav het riktignok Ingunn, ikke Ingvild, men beskrivelsen av Olav er nesten helt den samme som av Olaf!
Det er en utrolig fascinerende følelse å få en sånn aha-opplevelse, å oppdage spor og sammenhenger i litteraturen, så jeg ble aldeles nødt til å nevne det her! :-)
Det var jo bra, - men jeg fant den ikke i bokhyllen din. :-)
Hvis du savner Falkbergets persongalleri bør du definitivt gi deg i kast med Nattens brød, - etter å ha lest den også, er det enda flere du kan treffe på Røros ;-)
"Nedenunder og hjem" har en litt spesiell vinkling: nordmenn i Australia gjennom 400 år, - veldig artig og interessant!
Jeg har lest – vært med på – et eventyr! Og den som tror at dette er en «herregårdsroman» i tradisjonell forstand, vil nok bli skuffet, mens den som vil lese et eventyr fra de dype Värmlandske skoger, har noe å glede seg til! Selma Lagerlöfs språk er sånn at jeg nesten tror at jeg sitter og hører henne fortelle; og visst er det et eventyr – på svensk: en saga – hun forteller. Her er det et foreldreløst barn hos omreisende gjøglere, en (nokså) slem stemor, en snill gammel kone i skogen, en sorgtung brukseierfrue i en forfallen herregård, samt en skinndøds oppstandelse, og – ikke minst – en så stor kjærlighet at det unge paret kommuniserer på overnaturlig vis!!! Og dette er det jo fascinerende å lese om, men det historien egentlig dreier seg om, er hvordan angst kan forandre et menneske totalt, og så, hvordan man kan komme over den ved å gå helt til bunnen av problematikken. Det, og hvordan det gikk an å se og elske mennesket bak den nevrotiske tullingen som helten hadde forandret seg til. Storveis, - anbefales!
Jag tror att det inom mig försiggår ett slags utveckling i bakvänd riktning, som driver mig längre och längre bort från människorna och närmare och närmare till Moder Jord och djuren.
Kom ihåg vad jag skrivit på en annan sida i denna bok - vad du behåller för dig själv förlorar du, vad du gir bort blir din behållning. För övrigt har du ingen rätt att samla på dessa pengar för egen del, de är inte dina pengar, pengar tillhör ingen människa här på jorden. Pengarna tillhör djävulen som sitter dag och natt bakom sina guldsäckar och schackrar med människosjälar.
Oj, - det var et vanskelig spørsmål! Man kan jo gi en seks'er til veldig forskjellige bøker ut i fra forskjellige kvaliteter, og jeg tror jeg starter med det som ikke er så viktig for meg: spenningsmomentet. Det skrev jeg, og så kom jeg på at det kanskje ikke var helt sant, en god oppbygging av et spenningsforhold mellom bokens personer kan nok være medvirkende til en sekser! Og at forfatteren klarer å skape en troverdig verden jeg kan gå inn i, og for at den skal være det, MÅ språket være godt! Men så har vi de bøkene jeg gjerne skulle gitt 6+, de som får meg til å skjønne - eller tro at jeg skjønner - litt mer her i verden, får meg til å løfte blikket og se sammenhenger, enten i boken selv eller med verden utenfor, - eller med/i meg selv. Men språket er nok grunnleggende viktig, de beste er jo en nytelse å lese, mens det hjelper ikke noe med en god historie, om språket er dårlig.
Når begynner en hendelse?
Den begynner ikke. Det var alltid noe der på forhånd. Den begynner slik bekken begynner som prøvende sildring, og slik sildringen begynner i det piplende myrvannet. Regnet er det som får vannet i myra til å stige.
[....]
Hvor begynner en fortelling?
Under en granrot, kanskje?
Ja, under en granrot. Der lå det en liten grå en. Han lå sammenkrøllet med hodet under halen. En hund.
Det hørtes veldig interessant ut med en bok om viljestyrke, - det kunne jeg nok trenge!
Selv leser jeg egentlig Axel Munthes bok "Boken om San Michele" for tiden, etter at jeg for et år siden besøkte hans villa på Capri. Jeg leser den på svensk og det er en fascinerende selvbiografisk roman som så langt handler mer om hans legevirksomhet i Paris og Napoli enn om San Michele, - men for en mann! ;-)
I helgene har jeg i det siste hatt Tove Janssons "Sommerboken" som morgenlesing. Jeg har lest den før, men det er en utrolig fin liten bok som med fordel kan leses mange ganger! Den poetisk-realistiske skildringen av det underfundige samspillet mellom en klok og litt sliten farmor og det fantasifulle og viljesterke barnebarnet på familiens gamle sommersted ytterst i skjærgården er herlig lesning! Jeg fullførte den i går morges, så i dag var jeg i gang med "Hunden" av Kerstin Ekman. Den har jeg også lest før, og jeg leser den med stor glede en gang til! En vakker liten historie om en hundevalp som overlever på egen hånd i skogene i Nord-Sverige :-)
Spørs om ikke Den allvarsame leken av Hjalmar Söderberg utspant seg i Stockkholm rundt 1905, - jeg tror det. Og den er veldig fin, - en klassiker! :-) Så er det også skrevet en slags ny versjon av den (på 70-tallet), hvor historien er sett fra kvinnens side, Før Lydia, - også den veldig bra! Den har også vært filmet tre ganger, tror jeg. En gang for veldig lenge siden, en gang av Anja Breien på 70-tallet og en gang nå nylig, og da tror jeg det var Pernille August som laget den. Breiens film var veldig fin, men jeg fikk dessverre ikke med meg siste versjon!
"Besettelse" av A.S. Byatt, - veldig fin! Handler dels rundt 1850 og dels i dag, - og nå kom jeg på "Den franske løytnants kvinne" av John Fowles, den gjør vel også det, - og er også veldig fin! :-)
For en som er glad i å lese autentiske historiske romaner, var dette en stor opplevelse! Det er noe helt eget ved å få alt, fra dagliglivets gjøremål og naturskildringer til sosiale relasjoner og psykologiske reaksjoner, skildret med samtidens stemme. Og den yngste søsteren Brontë hadde en innsikt og et språk som gjør dette til et meget lesverdig verk. Boken kom ut i 1848 og er kanskje den første virkelig feministiske romanen i britisk litteratur, - men den er først nå kommet i norsk oversettelse!
Her får vi en skildring av en klok, sterk, selvstendig og (i overkant) god kvinne og hennes ekteskap med en antakelig nokså typisk drittsekk som representant for mennene i overklassen i victoriatidens England, - boken ble da også slaktet av datidens mannlige kritikere, mens salget gikk strålende. I tillegg var boken rett og slett ganske spennende, jeg var slett ikke sikker på hvordan det ville gå, - for den rommer jo også en historie om ekte kjærlighet mellom likeverdige parter, - av sinn, men ikke av klasse!
Personlig syntes jeg nok en stund at historien ble trukket litt i langdrag, bl.a. med religiøse spekulasjoner rundt synd og død og hva som skal til for at man havner hvor etterpå, men samtidig blir jeg jo desto mer klar over at for datidens mennesker (og kanskje noen i dag, hva vet jeg?) var dette høyst reelle og fryktskapende problemstillinger. Det var derfor en periode hvor jeg begynte å vurdere om jeg kanskje skulle gi den en firer istedenfor den planlagt femmer, - men nå i etterkant, når jeg betrakter hele verket, blir jeg nesten fristet til å gi en sekser, - men jeg havnet nå på den planlagte femmeren. Det er en roman med stor psykologisk innsikt som viser kvinnens maktesløse stilling i datidens samfunn, men samtidig skildrer stor kjærlighet!
Wow, - ja, den hørtes jo artig ut! ;-) Takk skal du ha! :-)
Bare "Ellen og Karin", en "Fortelling for småpiker" av Eugenie Winther, 1931 ... ;-)
Jeg kan dessverre ellers ikke huske å ha truffet på noen navnesøster i litteraturens verden.
Jeg kommer ikke på noe eksempel der jeg selv ville reagert voldsomt på at noen ikke likte en bok, men jeg står nok litt undrende tilbake hvis det er noen som virkelig ikke liker Kristin Lavransdatter eller Ferrantebøkene. Jo, - jeg reagerte forresten ganske kraftig en gang en mannlig kollega sa noe nedlatende om sånne som likte Kristin Lavransdatter, - og så viste det seg at han hadde ikke lest den en gang!
Men når det gjelder hva jeg selv ville uttale meg kritisk om, så tror jeg nok jeg ville være forsiktig med å si at jeg ikke liker eller skjønner noe av noe som har fått Nobelprisen el.l., det ville jo være å innrømme at jeg var litt dum og ikke skjønte høyverdig litteratur ... Men til eget forsvar, jeg har innrømmet å ikke like en anerkjent forfatter: jeg vet at jeg har skrevet negativt om Milan Kundera her inne. Litt pinlig er det jo da å innrømme at jeg ikke har samme problemer med å skrive at jeg hverken likte Drømmehjerte eller Et helt halvt år ...