Bokelskere.no

"Tante Pose" av Gabriel Scott er jo ypperlig som julelektyre også, - ikke bare på film. Også vil jeg jo anbefale Levi Henriksens noveller, "Hjem til jul", - de er alle veldig rørende, mye "feelgood", men med sterke innslag av tristesse.
Ellers har jeg noen bøker som jeg for egen del forbinder med jul, men som egentlig ikke handler om jul, men de foregår i "gamle dager", med kanefart og ball: "Gösta Berlings saga" av Selma Lagerlöf og ungpikeboken "Paul og Lollik" av Dikken Zwilgmeyer, - med unggutten Paul som hovedperson :-)

I disse førjulstider fant jeg frem Tryggve Andersens "Fortellinger i utvalg", for jeg tenkte at de ville føre meg inn i livet på storgårder i "gamle dager", - og det klarte de med glans. Tryggve Andersen har et fascinerende språk som skildrer omgivelsene i detalj og får meg til å føle at jeg virkelig er til stede ved punsjebollen og bostonspillet. Og det passet jo bra, - bortsett fra at grunntonen i historiene er så trist og alle de jeg leste endte med døden ...
Så nå legger jeg den bort og finner frem Levi Henriksens noveller "Hjem til jul" i stedet, - de har jo også en tristesse over seg, men på en mye mer rørende måte. Jeg er så fornøyd med at jeg kom på at den samlingen står i hyllen min, og at jeg ennå ikke har lest alle :-) Forresten, - Levi Henriksens noveller er så gode at de tåler å leses om igjen!

Jeg vet sant å si ikke helt hva jeg synes om denne boken, - men det at den er mangetydig og vekker forskjellige følelser i meg, er kanskje et tegn på at den er god? La meg ta det klart negative først: jeg synes boken er for lang, at hun gjentar seg selv for mye og at hun noen ganger går for langt med digresjoner. Dessuten opplever jeg den som litt for ustrukturert og springende.

Nå har jo jeg lest boken etter høstens store debatt om virkelighetslitteratur, noe som kanskje har gjort at jeg er mer kritisk til at hun forteller alt det hun gjør om virkelige mennesker, enn jeg ville vært for et år siden. Jeg ser at noen andre har skrevet at de er usikre på hva som er diktning og hva som er virkelighet i boken, - jeg har lest den som en ren virkelighetsskildring, - det vil si, slik Linn Ullmann opplevde og husker barndommen. Mens moren i et intervju har sagt at hun (Linn) har diktet ganske mye, - og dette er vel et typisk eksempel på at forskjellige familiemedlemmer husker og vektlegger minner forskjellig.

Boken fremstår som veldig dobbel for meg, - en slags hevngjerrig kjærlighetserklæring til begge foreldrene. Da jeg leste skildringen av moren, var det så jeg gispet inni meg, - jeg følte det som et rent karakterdrap! Moren innrømmer at hun ble lei seg, mens Linn sier i et intervju at boken var en kjærlighetserklæring, - og det kommer jo forsåvidt frem at hun var veldig bundet til og glad i moren i oppveksten.

Hun var nok på mange måter snillere i beskrivelsen av faren, - som hun bare så en måned hver sommer, og da attpåtil bare til tilmålte tider. Vi får jo en klar skildring av hans forskjellige særheter, men merker også datterens beundring og kjærlighet. Mer problematisk synes jeg det er å lese hennes beskrivelser av faren som olding og de ordrette gjengivelsene av deres siste samtaler hvor han fremstår i all sin ynkelighet. Jeg vil ikke tro at det var slik faren hadde ønsket å fremstå for offentligheten gjennom det prosjektet de to samarbeidet om på slutten! Det var rent vondt å lese hvor utenfor og stakkarslig han var, og jeg opplever offentliggjøringen av dette som en hevn, - en berettiget hevn over hans manglende deltagelse i hennes oppvekst.

Det er veldig forståelig at Linn Ullmann har følt et behov for å skrive denne boken om en oppvekst med to svært spesielle foreldre som har merket henne for livet, og man kan ikke unngå å bli berørt. Selve temaet er jo grunnleggende viktig for oss mennesker, men i dette tilfellet må jeg innrømme at jeg noen ganger tenkte: behøver jeg å vite dette! Jeg vaklet mellom terningkast fire og fem, men falt ned på fem etter at jeg merket hvor dype spor den har satt i meg.

Det var i romhelgen, og husets ungdom og alle julegjestene var på ball.

Tryggve Andersen: Fortellinger

Å se, å huske, å begripe. Alt kommer an på hvor du står. Første gang jeg kom til Hammars, var jeg knapt ett år gammel og visste ingenting om den store og omveltende kjærligheten som hadde brakt meg dit.
Egentlig var det tre kjærligheter.

"De urolige" av Linn Ullmann

Den kjente jeg igjen, - selv om det er over 30 år siden jeg leste den!

Takk skal du ha, - dette var interessant!

Det lar seg vel vanskelig gjøre for Britt Karin Larsen å skrive flere bøker om Folket på Finnskogen, de er jo ført helt frem til vår tid, - men hun kunne kanskje gått bakover i tid, fra den første? Poenget er ihvertfall at jeg syntes det var en fantastisk bokserie!

Ja, - jeg håper VELDIG at det kommer flere bøker om Ingrid fra Barrøy!

Jeg har nå fullført «Rigels øyne» etter akkurat å ha gjenlest de to foregående bøkene, «De usynlige» og «Hvitt hav», og dette besøket i Jacobsens verden har vært en stor opplevelse! En stund tenkte jeg at denne siste boken ikke var like bra som de foregående, – jeg trodde jeg fikk en slags ungpikebokfølelse av at Ingrid la ut på en så strabasiøs tur for å finne sin store kjærlighet som hun tross alt bare hadde opplevd noen dager – for ikke å si netter – med, og i min uforstand ergret jeg meg også litt over hennes paranoide følelse av at alle løy eller skjulte noe for henne. Men langsomt forstod jeg jo at dette nettopp var noe av hovedpoenget, og at jeg gikk i samme fella som da jeg leste «Hvitt hav», – og som forsåvidt Ingrid selv tidvis gjorde – , jeg overså betydningen av de små detaljene underveis! Men når så forfatteren mot slutten setter sammen disse hverdagslige bitene og viser dem som brokker av Norges krigs- og etterkrigshistorie, går det opp for meg hvor stor litteratur også denne boken er! – Og det skjønte jeg jo tidligere også, for språket og fortellerstilen hans er svimlende fantastisk! Så Rigels øyne fikk også en sekser fra meg!

Nå har jeg lest denne om igjen, som en forberedelse til å lese årets bok, "Rigels øyne", - i utgangspunktet for å friske på hukommelsen når det gjaldt hendelser og personer. Men du verden, for en opplevelse det har vært! Jeg syntes boken var veldig bra ved første gangs lesning og ga den en sekser, men jeg tror annen gangs lesning ga meg enda mer, så nå må det bli 6+!

Så nå har jeg funnet ut at jeg må lese meg bakover i Barrøy-universet og lese "De usynlige" om igjen før jeg går fortsettelsen i møte!

På Orknøyene snublet jeg over denne novellesamlingen uten å vite hva jeg gikk til, utover at jeg ble fascinert av både tittelen og coveret på boken. Tittelen satte meg i den rette stemningen fra den gang man samlet seg ved peisen og fortalte historier, og omslaget viser to av de elementene ved Orknøyene som fascinerte meg mest: vitnesbyrd fra steinalderen og den store himmelen med de skiftende skyene drivende inn fra Atlanterhavet.

Orknøyenes store forfatter, George Mackay Brown (1921-96), skrev både dikt, romaner og noveller, - alle (tror jeg) med utgangspunkt i Orknøyene som han vendte tilbake til etter studier i Edinburgh. Han var innstilt til Booker-prisen og i The Guardian blir han beskrevet som «A precise, poetic and dazzling writer».

Som tittelen indikerer er «Winter Tales» mer en samling av fortellinger enn noveller, - og det er noe ved dem som får meg til å tenke på Karen Blixen. Browns fortellinger har et sterkt preg av tidløshet, han skildrer folk og hendelser på Orknøyene som ikke endret seg så mye gjennom århundrene, - det var ikke alltid så enkelt å vite i hvilket århundre historien utspant seg. Samtidig var han opptatt av tiden ved å følge en historie gjennom et helt år, hvordan tilværelsen hadde en rytme som fulgte årstidene og den rollen været spilte. Jeg ble veldig fascinert av denne doble følelsen av tidløshet og tidens gang som var så presist beskrevet at jeg følte jeg var på Orknøyene gjennom alle tider.

Dessuten var «gjensynet» med Orknøyene morsomt for meg som nå har vært på noen av de stedene han skriver om, og det var jo litt ekstra morsomt å merke bruken av norrøne ord (Yule for jul) og navn som Anders og Sigurd :-)

Denne boken får en sekser av meg og status som «Favorittbok», - og jeg skal nok skaffe meg flere av bøkene til George Mackay Brown!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

Mja, - jeg er ikke helt enig i at hun dikter, men ellers er jo handlingen korrekt gjengitt, så nå behøver du jo ikke lese boken (ha, ha, - og der fikk jeg gitt uttrykk for min ergrelse over blogger og anmeldelser som gjengir handlingen i bøker!).

Diesen er flink til å tyne det hun kan ut av kildene og er helt åpen på at det er få spor, men hun legger ikke til noe særlig. Boken handler jo vel så mye om jakten på de sporene som finnes og om de tanker som fantes i samtiden og som hovedpersonen har kjent, om hennes innvirkning på den fremtidige statsministeren og om hennes fysiske omgivelser, - Diesen følger i hennes fotefar for å se omtrent det hun så. Dette er noe av grunnen til at jeg liker boken så godt, den er kildenær og forfatterinnen vet hva hun gjør, - hun dikter svært lite, men gjetter en del. Samtidig gir boken et veldig godt tidsbilde av perioden ca. 1780-1850, kontrastert med små skildringer fra nåtiden.

Kjærligheten behøves vel i det ekteskapelige liv for å dekke over de mange skrøpligheter som henger ved enhver av oss og som uten den ville stikke for sterkt i øynene.
Hanna Winsnes (1789-1872) under pseudonymet Hugo Schwartz.