Bokelskere.no

Jeg leser for tiden "Revolusjonens datter. Jakten på Elisabeth Sverdrups historie" av Hilde Diesen, - en veldig fin bok som blant annet fører oss tett på inn på kvinnenes liv på 1800-tallet. Den fikk meg til å tenke på boken "Norske mødre" av Ulla Meyer, utgitt i 1945, som sto i hyllen under radioen i mitt barndomshjem; så når jeg satt der og hørte Ønskekonserten mandag kveld, bladde jeg ofte i den. Den inneholder bilder og beskrivelser av mødrene til kjente norske menn(!), én side for hver, i alt 147. Den gang var det utrolig fascinerende å se på alle disse rare ansiktene, avbildet i datidens moter og gjengitt i forskjellige teknikker, - jeg leste ikke så mye i den. Når jeg nå finner den frem (jeg arvet den), stiger historien frem for meg på en helt annen måte. Jeg vet hvem de var mødre til, og jeg leser de korte skildringene av deres egenskaper og liv som utvider min kunnskap om 1800-tallet, - skjønt vel vitende at ca. 99% av disse kvinnene har en bakgrunn i de øvre samfunnslag.

Unnskyld at jeg blander meg inn her, men jeg ser jo at dere leser Barbara som foregår på Færøyene på 1700-tallet, og for dem som liker gode historier fra øyene i vest i gamledager, har jeg en anbefaling å komme med. Jeg har akkurat vært på Orknøyene, og der kjøpte jeg en bok av deres store forfatter, Georg Mackay Brown, "Winter Tales", - en virkelig perle av en novellesamling som kan anbefales på det varmeste. Og det er ikke bare jeg som synes han er god, han får strålende omtale her. Han er vel ikke så kjent i Norge, derfor tillater jeg meg å komme med dette lille tipset.

For en del år siden kjøpte jeg en liten plakat med akkurat det sitatet. Jeg fikk kjøpt den på nettet gjennom museumsbutikken ved Walden Pond, - og jeg tok til og med lenge vare på papirposen den lå i, med tegning av hytta til Thoreau utenpå :-)

Og hvis boken stanger så kan du jo se filmen med Anniken von der Lippe, - veldig bra! Har gitt meg en evig drøm om å dra til Færøyene. Og jeg leste boken etter å ha sett filmen (1997/98) og det gikk bra ;-), - men jeg husker ikke hvem som var oversetter ...

Og jeg er også veldig Lagerlöf-fan! Kommer aldri helt over Gösta Berling som var den aller første jeg leste og siden har lest flere ganger, men kan også anbefale Jerusalem (som August Bille laget en fantastisk filmversjon av!) og den tragiskrørende Keiseren av Portugalien.

Aha, - det forklarer en del! Takk skal du ha!

Jeg har ikke lest noe av henne før, men det skal jeg sannelig gjøre noe med! Jeg har tilgang til De urolige, som jo fikk veldig god mottagelse, så jeg regner med å lese den om ikke så lenge. Men det var jo et nyttig tips å ikke vente seg like mye av hennes første bøker :-)

Dette var en vakker og hjerteskjærende bok! Denne skildringen av tilsynelatende uskyldige barndomssomre mot en bakgrunn av voksnes rot og barns usikkerhet og ondskap, - rett og slett! Perspektivet veksler ujevnt mellom de tre halvsøstrene, også over tid, og det er min eneste innvending: jeg synes midtpartiet med veldig detaljerte skildringer av deres liv i dag blir for langt og tilsynelatende uten sammenheng med hovedfortellingen. Til gjengjeld er det noen utrolig vakre naturskildringer, særlig av storm og vinter og feriestedet utenfor sommersesongen. Og så må man jo nevne skildringen av faren, denne kvinneforførende, brølende og egosentriske personen som sikkert har en del likhetstrekk med Bergman.

Tilføyelse en time etterpå: Jeg er glad jeg skrev «tilsynelatende uten sammenheng», for jeg ser jo nå klart at det er en sammenheng mellom hendelsene den gang og hva de gjør i dag: stiller seg på parti med et mobbeoffer og tar seg av en enslig kvinne med en tynn 14-årig gutt! Jeg er bare litt sein av meg ;-) Og dermed hevet jeg terningkastet fra fem til seks!

Jeg var jo klar over at boken forsåvidt bygget på autentiske fluktruter, men synes det var så aldeles unødvendig å putte inn en ordentlig jernbane i den, - historikeren i meg protesterer! Det usikre, kaotiske og springende ved en flukt ville vel ha kommet frem med en realistisk reisemåte også, - og akkurat den følelsen var forøvrig med å løfte boken og gjøre den deprimerende aktuell. Den siterte dansken "købte fiktionen", - jeg gjorde det dessverre ikke. Jeg er ikke glad i blanding av fiksjon og fakta, ihvertfall ikke når det er et så alvorlig tema, og de tilsynelatende autentiske etterlysningene gjorde det ikke noe bedre når de kom sammen med en falsk jernbane. Men dette er altså min opplevelse av boken, - som jeg fikk akutt behov for å skrive ned og fortelle om ;-)

Det kan vel være at jeg bommet litt med å sammenligne Anne med Pippi, men det var noe med at hun var rødhåret, foreldreløs (Pippi var jo nesten det), spesiell og selvstendig. Men det var rørende tydelig at hun også var ensom og med et stort behov for tilhørighet, og det ser vi vel ikke så mye til hos Pippi!

Netflixserien er en annen enn den som gikk på NRK for litt lenge siden, og jeg synes denne er veldig godt laget, både tidsbildet og særlig persontegningene og spillet, også av det eldre søskenparet hun havnet hos. Det eneste jeg ikke likte var introen, - men den går det an å hoppe over ;-)

Jeg har som sagt ikke lest bøkene, og det er meget mulig jeg heller ikke hadde likt og forstått meg på henne da jeg var åtte år! Men nå er jeg voksen og kan synes det er interessant å se hvor forskjellige mennesker kan være, og kanskje bli litt klokere av å prøve å sette meg inn i og forstå dem som er annerledes enn meg ;-) Hun kan minne litt om Pippi Langstrømpe noen ganger, og det er jo veldig populært å kjenne seg igjen i Pippi, mens jeg tror nok jeg var litt mer Anniken (eller hva hun het) ;-)

Hun er definitivt ikke noen rosa fjolle!!! Hun er et ensomt og spesielt barn, litt hyper og med mye fantasi! (Dette bare basert på Netflixserien, - jeg har ikke lest bøkene).

Vel, vel, - det er ikke så mange dansende skjeletter i "Anne with an E", hvis det er det du foretrekker ... ;-) Uansett, - kos deg og god natt! :-)

Og siden "Anne fra Bjørkely" er nevnt, er jeg nødt til å anbefale Netflixserien over bøkene, nå kalt "Anne with an E". Den er veldig sjarmerende og godt laget og spilt, - foreløpig bare en sesong. Men når det gjelder bøkene, må nok også jeg innrømme at jeg ikke har lest dem. Jeg har faktisk trodd at jeg har gjort det. for de er jo så kjente, men da jeg nå så serien, skjønte jeg jo at dette hadde jeg ikke lest!

Godt observert og godt sagt! Og jeg skal sannelig være på utkikk etter den blomsterboken, - jeg ferierer ikke så veldig langt fra Kristins barndomstrakter :-)

Artig å høre at Tordis Ørjasæter også merket seg den setningen! Jeg leste boken hennes da den kom, og satte veldig stor pris på den, - skjønner ikke helt kritikken jeg ser her, men det er jo lenge siden jeg leste den. Jeg har også lest Sigrun Slapgards biografi og var veldig begeistret for den og. Det var vel hun som så likheten mellom Svarstad og Erlend, - veldig interessant, noe jeg virkelig ikke hadde tenkt på! Og hun har vel også kommet med en slags doku-roman om Svarstad som jeg gjerne skulle lest, - han har jo kommet veldig i skyggen av Sigrid Undset!

Og jeg er enig i at livet-går-videre-tolkningen må være mest i Sigrid Undsets ånd. "Elleve år" avsluttes med at faren dør og at hun erkjenner at livet inneholder både så mye vondt og så mye godt (det andre sitatet jeg gjenga). Men så, bare noen linjer senere, kommer den helt siste setningen i boken: " - hun var så glad for altsammen, så hun kunne knapt holde ut å være så glad -." Og det var nok en holdning som kom godt med, når man tenker på de ti siste årene hennes, - de må ha vært veldig tøffe!

Tordis og Jo Ørjasæter har også skrevet en biografi om Nini Roll Anker som jeg satte veldig stor pris på, - anbefales! Og så er du jo veldig heldig som har fått tak i "Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter", - den har jeg ikke hørt om, men den må være veldig fin, - de bøkene er jo så fulle av blomster!

Det som vekket disse tankene i Sigrid Undset da faren hennes, den kjente arkeologen Ingvald Undset, døde, var en krans til kisten hans fra en kollega i Danmark med en runeinnskrift på båndet, oversatt til dansk med "Få vorde nu fødte bedre".

Og så kan man undre seg litt over dobbeltheten i den siste setningen, - eller det vil si, den er kanskje klar nok, men jeg misforsto den nok litt først. Da tolket jeg den nemlig dit hen, at når man skrev slike minneord, bidro man til at den avdøde ville bli husket og på den måten leve videre i folks bevissthet. Senere så jeg at hun antageligvis tenkte på de etterlatte som fortsatte å leve videre etter å ha gjennomgått et slikt tap, - at livet går videre.

Det har vært fascinerende å lese Sigrid Undsets barndomsminner. Hun var utstyrt med en fabelaktig hukommelse og sugde opp i seg og bevarte alle barndommens sanseinntrykk og opplevelser. Og disse har hun klart å formidle videre, ikke bare i denne boken, men jeg kjenner også igjen elementer i de skjønnlitterære verkene, - det er ingen som kan skildre et norsk sommerlandskap gjennom et barns øyne slik som Sigrid Undset!

Men boken har ikke verdi bare som en skildring av hendelsene i Undsets barndom og hennes opplevelse av dem, den gir oss også så mye verdifull kulturhistorisk kunnskap, - og den slags er jeg veldig svak for! Her får man skildret forskjellige strøk i det gamle Kristiania (Oslo), både hvordan disse så ut den gang og det mer sosiologiske bildet av hvem som bodde hvor, hvordan det så ut i hjemmene, kvinnenes stilling og barnas lek. Det siste ikke minst, og det er morsomt å oppdage at disse pene og pyntelige småpikene lekte ganske fritt, skitnet til de upraktiske kjolene sine, var ulydige og ikke alltid like snille!