Bokelskere.no

Bare "Ellen og Karin", en "Fortelling for småpiker" av Eugenie Winther, 1931 ... ;-)
Jeg kan dessverre ellers ikke huske å ha truffet på noen navnesøster i litteraturens verden.

Jeg kommer ikke på noe eksempel der jeg selv ville reagert voldsomt på at noen ikke likte en bok, men jeg står nok litt undrende tilbake hvis det er noen som virkelig ikke liker Kristin Lavransdatter eller Ferrantebøkene. Jo, - jeg reagerte forresten ganske kraftig en gang en mannlig kollega sa noe nedlatende om sånne som likte Kristin Lavransdatter, - og så viste det seg at han hadde ikke lest den en gang!

Men når det gjelder hva jeg selv ville uttale meg kritisk om, så tror jeg nok jeg ville være forsiktig med å si at jeg ikke liker eller skjønner noe av noe som har fått Nobelprisen el.l., det ville jo være å innrømme at jeg var litt dum og ikke skjønte høyverdig litteratur ... Men til eget forsvar, jeg har innrømmet å ikke like en anerkjent forfatter: jeg vet at jeg har skrevet negativt om Milan Kundera her inne. Litt pinlig er det jo da å innrømme at jeg ikke har samme problemer med å skrive at jeg hverken likte Drømmehjerte eller Et helt halvt år ...

Ja, - det lurer sannelig jeg på av og til også! Jeg elsker det og vet jo at det regnes som "bra", og det synes jeg jo selv også; jeg blir sjokkert over folk som ikke leser, - og noen kan attpåtil nesten være stolte av det! Og jeg merker jo det, at jeg har fått et rikt indre liv på den måten, fått kunnskaper om livet og om andre mennesker og tider og steder, - forhåpentligvis rett og slett blitt klokere. Å lese bøker er for meg den mest ettertraktede måte å bruke tiden min på, når familie og jobb har fått sitt, og litt trening og naturopplevelser er unnagjort. Men jeg tenker jo noen ganger at det hadde vært fint om jeg i stedet hadde kunnet utvikle en praktisk ferdighet (spørs om jeg hadde klart det!) og kunnet etterlate meg noe fint her i verden. Eller enda bedre, brukt tiden min på noe som var verdifullt for andre enn meg selv og mine, - frivillig arbeid f.eks. Hva hjelper det verden at hodet mitt er fullt av bøkene jeg har lest! Men samtidig har det jo noe med personlig legning å gjøre, - jeg er rett og slett en betraktende og introvert person som i høyden forsøker å bringe videre noen tanker på papir.
Og nå om dagen sitter jeg i sofakroken, men vandrer i hodet rundt i (York?)shire for nesten 200 år siden, - og det er en fantastisk opplevelse, i hvert fall når man ikke virkelig gjør det ;-) Jeg leser "Kvinnen på Wildfell Hall" av den tredje søsteren Brontë, Anne. Og den er virkelig god, men hun døde ung og forfatterskapet hennes ble stilt i skyggen av søstrenes. Det er første gang den nå er oversatt til norsk, og det er jeg glad for, den hadde nok vært tung å lese på engelsk. Boken sies å være et av victoriatidens mest fortiede og skandaleomsuste storverk og kanskje den første virkelige feministiske roman i britisk litteratur, intet mindre! Personlig er jeg veldig fascinert av å lese historisk samtidslitteratur og på den måten komme inn under huden på fortidens mennesker og deres liv, og det gjør man her, - anbefales på det varmeste!

Nei dessverre, - men nå ble jeg jo minnet på at det må jeg gjøre! :-)

Verden er full av merkverdige sammentreff! Jeg har akkurat fullført Napolikvartetten av Elena Ferrante, vel vitende at navnet er et pseudonym og uten interesse for å finne ut hvem hun egentlig er. Så kommer jeg plutselig over en filmsnutt på facebook om øya Capri (utenfor Napoli) og San Michelle, Axel Munthes fascinerende hjem der, - jeg var der i fjor. Filmsnutten glir over i en annen som også dreier seg om Munthe, men er på italiensk, men der dukker sannelig navnet Ferrante opp, - det var en italiensk lege, venn av Munthe! Og det føltes jo litt snodig, - kanskje det var der hun hentet navnet sitt? Eller, kanskje Ferrante er som Hansen på italiensk, - hvem vet?

Hvis du følger med i de siste innleggene i tråden, så ser du at vi kanskje kan skimte noen sammenhenger likevel?

Som jeg skrev i mitt første innlegg, var jeg ikke så opptatt av "gåtene", i hvert fall ikke da, men nå er jeg jo blitt det! Og jeg setter veldig stor pris på at du har kommet med Michele Solaras trussel, - den plasserer jo skylden! Jeg husket for så vidt at Pasquale hadde sagt han visste hvem som drepte dem, og tenkte at det kanskje var fordi han hadde gjort det selv, som politisk mord. Men så kom jeg på, - var det ikke sånn at også Pasquale var forelsket i Lila i ungdommen, og at han så drepte dem for hennes skyld, for det de hadde gjort mot henne ved å ta barnet hennes? Plutselig syntes jeg at alt gikk så fint opp, - at alt henger sammen med alt! Og bokverket ble bare enda større!

Veldig godt sagt. Jeg var så vidt inne på at det kunne vært noen fra Lilas første manns familie som sto bak, siden det var der dukkene forsvant første gang, og at historien så ville gjenta seg ved at Stefano tok hennes barn, - men det tror jeg dessverre ikke! Stefano døde jo, og det er absolutt ingen ting som tyder på at hans sønn Rino skulle gjøre lillesøsteren noe, - selv om han stakk av med Lenus datter ...
Jeg tror heller ikke at Lila er død, men at hennes forsvinning på en måte henger sammen med det postmoderne aspektet, at hun var så fragmentert at hun kunne gå i oppløsning, hun hadde jo sagt at hun ønsket å forsvinne på den måten. Men hun gjorde det jo ikke på ordentlig, hun overlevde på vanlig vis og returnerte dukkene (som hun fant i svigerfamiliens leilighet?), - og viste derved at hun opplevde en sammenheng i livet?
Flott at du fikk med deg det at en av Solarabrødrene truet Lila med at han skulle ta fra henne alt hun hadde, - der har vi naglet gjerningsmennene! Men hvem var det så som hevnet det? Oj, her har vi mye å spekulere på!

Det er frustrerende å ikke ha noen løsning på de hendelsene, men jeg klarer ikke å finne noen! Men jeg har også tenkt tanken at det kunne være fristende å lese dem igjen!

Takk for fine ord, men jeg klarer dessverre ikke å se noen sammenhenger der, - kanskje noen andre gjør det?

Nå er siste bind fullført, og jeg sitter fortumlet tilbake, slått i bakken av et mangefasettert mesterverk og av den verdenen jeg har befundet meg i – til og fra – i nesten ett år.

Det er så meget man kunne si om disse bøkene, for de er utrolig gode og interessante på så mange måter: den detaljerte skildringen av to kvinneliv fra 1950 til 2010, av livet i Napoli og Italia i samme tidsrom med både de små detaljer og de store politiske spørsmål, og ikke minst den minutiøse skildringen og psykologiseringen av mellommenneskelige forhold og særlig det mellom de to hovedpersonene, Lila og Lenu.

Jeg skriver de to hovedpersonene, for det er jo to. Den ene er den «egentlige» hovedpersonen, fortelleren og jeg-personen Lenu, men like sentral er hennes briljante venninne Lila, - det er hun som danner sentrum i fortellingen, er aksen alt dreier seg om. Men det er også her motforestillingene mine setter inn; jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt vanskelig for å forstå Lila! Til tider har jeg rett og slett blitt lei av henne og hatt problemer med å skjønne at hun skulle være så fantastisk og betydningsfull for så mange!

Når jeg nå har fullført alle fire bøkene, føler jeg trang til å prøve å forstå og finne ut av både hva de «egentlig» har dreiet seg om, utover det jeg nevnte innledningsvis – hvis det nå er noe «mer» – og hva som var så viktig med Lila? Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet følte meg på veldig gyngende grunn, det har ikke vært klart for meg underveis i lesingen, men nå i etterkant tror jeg kanskje jeg skimter noe. De store handlingsspørsmålene som: hva skjedde egentlig med Tina og med dukkene, og hvem drepte Solarabrødrene, skal jeg ikke spekulere over, men jeg skal se litt nærmere på forholdet, eller heller forskjellene, mellom Lenu og Lila.

Jeg hadde som nevnt problemer med å forstå denne merkelige personen Lila, som hoppet elegant fra å være velhavende forstadsfrue, til arbeider, til datagründer, og som alltid oppførte seg annerledes enn forventet! Jeg tror noe av løsningen kan ligge i dette sitatet hvor det er forfatterinnen Lenu som innleder, Lila som spør og Lenu som svarer.

"Av yrke må eg lime éi hending til ei anna med ord, og til slutt må alt framstå som
 samanhengande, endå det ikkje er det."
"Men viss samanhengen ikkje finst, kvifor late som?"
"For å skape ein orden."

Det kan virke som Lenu hele tiden prøver å forstå det som skjer, se sammenhenger og jobbe seg målrettet fremover, mens det er ingen sammenheng og orden i Lilas tilværelse, utover tilknytningen til hjemstedet. Livet hennes fremstår som kaotisk, hun blir kastet rundt/kaster seg rundt i totalt forskjellige livssituasjoner; hun lever i dette berømmelige «nået» uten å se seg hverken frem eller tilbake. Samtidig skal hun jo være så vanvittig intelligent, og hun gir ofte inntrykk av å ha en slags oversikt, men jeg er dessverre ikke flink nok til å følge eller skjønne henne, og det tror jeg ikke Lenu alltid gjør heller. Lila virker veldig sammensatt, man vet aldri hvor man har henne. Som liten het det seg at hun var så slem, og hun kan ofte fremstå som kontant og hard, men også veldig snill, hun hjelper diverse venner og stiller opp 100% for Lenu og barna hennes.

Og så, da jeg var kommet så langt, leste jeg en kronikk i Aftenposten om – av alt i verden – postmoderne langrenn, og den skulle faktisk virke klargjørende. Der beskrives postmodernismen som antistrukturell, at alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, og for meg er dette nettopp en beskrivelse av Lilas liv. I et par tilfeller opplever hun også direkte på kroppen den skremmende følelsen av at verden er splintret og går i oppløsning rundt henne. Men samtidig står det at i postmodernismen har ingenting en kjerne, og det opplever jeg at Lila har, - en veldig sterk og bastant kjerne til og med, men det er ikke så lett å se hva den består i, - intelligens, styrke og en slags grunnleggende solidaritet med hennes utgangspunkt, oppvekstmiljøet i Napoli?

Lenu har også en kjerne, en drivkraft til å utvikle seg, lære, komme videre, drive med det hun vil og kan, være dyktig i det og bli anerkjent. Men samtidig blir hun beskyldt for å være vinglete, og det er hun som har fjernet seg fra oppvekstmiljøet og utnyttet det til egen fremgang. Men hun opplever at det er sammenhenger i tilværelsen og jobber hele tiden i sitt forfatterskap med å se og forklare dem.

Med dette tror jeg at jeg omsider har nærmet meg en slags forståelse av hva jeg synes disse bøkene «egentlig» handler om: to grunnleggende forskjellige oppfatninger av/holdninger til livet, - er det sammenhenger der eller bare løsrevne tilfeldigheter? Og hvilken av holdningene «vinner», - og hvilken gir mest lykke? Til lykkespørsmålet vil jeg vel si at der er det ingen vinner, - der er det tilfeldighetene (typisk nok!) som rår! Lilas liv endte jo i en total katastrofe etter Tinas uforklarlige forsvinning, men Lenus mer vellykkede liv gjorde henne jo ikke så veldig lykkelig det heller.

Jeg tenker tanken at Ferrante kan ha skrevet verket slik hun gjør, med den uforståelige Lila, nettopp som et angrep på postmodernismen. Hun lar det i hvert fall være fullt av sammenhenger i bøkene, og særlig påfallende er den orden som skapes gjennom historiene om de to venninnene og dukkene deres (som byttes og forsvinner og en heter Tina) og så døtrene deres (som de også «låner» av hverandre og én, som heter Tina, forsvinner). Og særlig slutten viser jo at det er en slags sammenheng, når de to dukkene fra barndommen returneres til Lenu. Det må jo være Lila som gjør det, og det viser en anerkjennelse av sammenhenger og system fra hennes side! Hun hadde jo forresten også begynt å interessere seg for Napolis historie på sine eldre dager, og der så hun sammenhenger, at det var et system, - byen hadde reist seg, falt og reist seg igjen, mange ganger.

Og Ferrante har helt tydelig klart det Lenu jobbet med som forfatter: å skape sammenheng mellom hendelsene. Og det er jo nettopp sammenhenger vi lesere blir så lykkelige av å lese; jeg ga alle bøkene terningkast 6!

Ja, - jeg har vært ute for noe lignende, og det gir en fantastisk følelse av utvidet opplevelse (og ikke av plagiat, i mitt tilfelle i hvert fall)! Egentlig tror jeg nok at det ofte kan skyldes at det dels kan være tanker og forfattergrep som på en måte ligger i tiden, og dels kan det vel være at man selv liker forfattere som nettopp ville gripe disse, - men fascinerende er det!

Det er hentet fra samlingen Referanser (fjerne og nære), 1979.

Så flott gjort! Hva med Sommerboken av Tove Jansson? Farmor og barnebarnet på hytta i skjærgården, men ikke alltid like idyllisk, - korte kapitler.

«Å skrive er å få ord til å ri på rytmer. Faller de av, går det galt.»

Det var så "godt sagt" at jeg måtte gjenta dem, - og takk skal du ha, både for dem og lenken til foredraget!

Jeg kan bare støtte deg 100% i det, - ingen over og ingen ved siden!

Nei, dessverre, det vet jeg ikke!

Jeg har sjelden tid til å lese så mye før jul, men noen ganger har jeg tatt meg tid til gjenlesing av Tante Pose av Gabriel Scott, - den ble vi introdusert for allerede på folkeskolen da lærerinnen vår leste fra den i "kosetimen" i desember :-)

Ellers har jeg blitt gjort oppmerksom på at islendingen Gunnar Gunnarsson skal ha skrevet en vakker bok som heter Advent, - og den kunne nok passe nå! Skal prøve å få den med meg et annet år, - nå er jeg inne i fjerde bind av Ferrante-kvartetten, og blir nok ikke ferdig med den før jul!