Og jeg har vært på en lang litterær reise denne helgen: fra de Ytre Hebridene, grisgrendt og værbitt skildret av Peter May i den glimrende kriminalromanen "Svarthuset", til Napoli i Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", hvor italiensk temperament koker i varme gater, - fascinerende!
Med det same det blei varmt i vêret, skjedde det ofte at gamle menneske gjorde underlege ting.
Jeg må også takke for disse innleggene som gjorde meg oppmerksom på Peter May og hans krimbøker fra Ytre Hebridene! Nå har jeg akkurat fullført Svarthuset og skal løpe og kjøpe Lewismannen! Flott skildring av et miljø og landskap som tydeligvis har en egen dragning på flere enn meg, fikst bygget opp og med fine personskildringer.
Jeg svarte sist, tror jeg, hvis jeg ikke ga opp, - men jeg syntes som de andre her at det var vanskelig å få tak på spørsmålene, at de ikke passet for meg. Kanskje fordi jeg oppfattet utgangspunktet ditt som uaktuelt, - jeg søker ikke etter nytt lesestoff på nettet, jeg har bunker med bøker som venter som jeg har merket meg gjennom anmeldelser i aviser, her eller i samtaler. Jeg vet ikke hva annet jeg skulle søke på når det gjelder skjønnlitteratur, enn forfatternavn, og så muligens land og tidsepoke ...
"Men det tror jeg ikke på ... ", - må synges til kjent svensk poplåt fra 60-tallet ;-)
Til kvinnelige epoke/oppvekstromaner må man vel kunne regne Bjørg Vik og Tove Nilsen som vel begge er nevnt i tidligere innlegg. Fra en tidligere epoke vil jeg også nevne Cora Sandels Alberte-bøker, som etterhvert også kan kategoriseres som kvinnelig-kunstner-roman. I den kategorien kan man også plassere Doris Lessings Den gyldne notatbok, en dyptpløyende og selvransakende roman om å være "fri kvinne", radikal og intellektuell forfatter på 1950-tallet, - omtalt som feministisk bibel ;-)
Da synes jeg jo du må kaste deg over Napolikvartetten til Ferrante!
De tingene som er av betydning i livet, sniker seg ubemerket innpå en, en venter dem ikke, en har ikke gitt dem form i bevisstheten. En bare erkjenner dem når de dukker opp.
Her er historien om og bilder tatt av en norsk kvinne som var tilstede og dokumenterte folkemordet.
Imponerende at du husker at jeg anbefalte Barbara for lenge siden! :-) Ellers vil jeg nok ikke få kjøpt akkurat "Vest i havet" på Færøyene, for den inneholder vel Eskelands utvalgte Heinesenfortellinger, men jeg skal i hvert fall kjøpe med meg én av novellesamlingene hans.
Forøvrig har jeg akkurat kjøpt en bok til med akkurat samme tittel, - også det etter omtale her inne. Den er skrevet av Jon Leirfall og er vel mer enn gjennomgang av historien til de forskjellige øygruppene i vesterhavet, - hvis jeg har forstått det rett, jeg har ikke lest den ennå, men er veldig interessert i temaet. Jeg var forresten på Orknøyene i sommer, og da kjøpte jeg med meg en novellesamling av deres store forfatter, George Mackay Brown, som kan anbefales på det sterkeste!
Takk skal du ha! Og jeg har nok lest dem begge, - har til og med Barbara på dvd og har hatt et gjensyn med den for å forberede meg :-) Ellers tenkte jeg at jeg sikkert kan kjøpte Heinesen på originalspråket (dansk) der borte, - jeg vil sikkert ha vel så stor glede av det som av denne oversettelsen ;-)
Takk skal du ha for dette tipset! Jeg skal til Færøyene i sommer og er i gang med den, men jeg må nok innrømme at jeg tidvis sliter med å forstå den arkaiske nynorsken, - den blir et hinder for leseopplevelsen.
Det var godt å lese dette her, - at jeg ikke er alene om å ha problemer med Eskelands oversettelse! Jeg merker at jeg rett og slett blir provosert (og det vil sikkert provosere noen nynorskbrukere), men kan det være nødvendig å bruke så mange kompliserte og ukjente ord at de står i veien for oppfattelsen og opplevelsen! Vanligvis leser jeg nynorsk med stor glede, men dette!!! Litt ironisk at jeg tenker at jeg kanskje heller burde lese ham på originalspråket, dansk, at jeg da ville forstått mer.
Fra tid til annen kom et emosjonelt lynglimt, og så - fortsatte vi å danse.
Jeg tror ikke jeg virkelig så folk da, annet enn underordnet mine egne behov. Det er først nå, i tilbakeblikk, at jeg forstår det, men den gangen levde jeg i en skinnende dis som flyttet seg og blafret i overensstemmelse med mine ønsker. Det er naturligvis bare en beskrivelse av å være ung.
Og vitsene våre, utenfor de formelle møtene, sto i motsetning til det vi sa og mente vi trodde på. Det er fra den perioden av mitt liv at jeg vet hvordan jeg skal legge merke til vitsene folk slår. En litt ondskapsfull tone, en kynisk klang i en stemme, kan i løpet av ti år ha utviklet seg til en kreft som har ødelagt en hel personlighet. Jeg har sett det ofte, og mange andre steder enn i politiske eller kommunistiske organisasjoner.
... Thomas Mann, den siste av forfatterne i gammel forstand, som brukte romanen for å komme med filosofiske betraktninger om livet. Poenget er at romanens funksjon later til å være i ferd med å bli en annen; den er blitt en utpost for journalismen; vi leser romaner for å få informasjon om livsområder vi ikke kjenner [som .....]. Vi leser for å finne ut hva som skjer i verden. Én roman av fem hundre eller tusen har den egenskapen en roman skulle ha for å være en roman (nemlig det å være filosofisk).
Apropos Shakespeare, så kan jeg veldig anbefale Inger Merete Hobbelstads essaysamling "Å leve med Shakespeare", der hun presenterer en kortversjon av ti av hans stykker og samtidig kobler dem til diverse senere kulturuttrykk og egne opplevelser, - en personlig, klok og morsom bok, som det står på baksiden.
I år er det 100 år siden denne vakre lille boken ble gitt ut første gang, og Gabriel Scott-Selskabet har satt i gang en kronerulling for å få utgitt en illustrert utgave i år. De som er interessert i å lese mer om dette, eventuelt bidra, kan lese mere her.
Og det ser ut som om det var en "gullbok", - mimre, mimre, selv om jeg ikke har lest akkurat den :-)