Bokelskere.no

Årets første bok blir muligens årets beste. Koste meg gjennom hele boka. Murstein til tross-sjeldent har jeg lest ut en bok fortere

Akkurat som forrige gang jeg leste roman av Moyes, akket jeg meg gjennom bokas første tredjedel mens jeg irriterte meg over klisjeer, små tørr humor og setninger av typen: "Han hadde blå øyne og brunt hår...". Men så skjer det noe - jeg blir grepet av historien og glemmer alt dette jeg ikke liker. Engasjerende historie og herlig utvikling. Likevel blir det hele litt for "enkelt" for min smak. (Muligens skyldes den manglende begeistringen min at jeg rett før denne boka leste Tore Renbergs to bøker om hillevågsgjengen --noe det skal godt gjøres å leve opp til.)

Som stor J.L Horst -fan, og etter å ha lest alle Wisting -bøkene, var jeg redd for å bli skuffet. Det ble jeg imidlertid ikke. Dette er en av mine favoritter om Wisting! (Jakthundene og Nøkkelvitnet ruver fremdeles på topp.)

Totalt ukjent forfatter for min del. Leste boka da jeg kom tilfeldig over en anbefaling. Kort sakt er dette boka for deg som vil ha noe annerledes, noe du ikke har lest noe liknende til ørten ganger før. Mye sårt, samtidig fortalt med litt humor gjennom fortellerens stemme (iallfall slik jeg tolket det). Boka starter med at vi møter to søsken som mister sin eneste slektning: faren. Hva skal de gjøre uten ham?! Og enda mer haltende: hva gjør man med en avdøde kropp? Kjøper kiste vel... Problemet er bare det at ingen av søsken har forlatt hjemmet sitt før. Noensinne.

Aldri før har eg opplevd å like ein bok så godt når houvedpersonen går meg på nervane. Mykje smart humor, flotte karakterar, engasjerende fortelling og samstundes tenkjer eg at temaet er ganske så i tiden også. Neppe tilfeldig. Dette er ei bok eg framleis hugser godt sjølv etter å ha lese fleire titalls bøker sidan. Ska definitivt lese meir av Flatland

Hovland gjer det igjen: får hjartet til å blø varmt samstundes med at latteren får tunga til å kile. Sårt og trist, og vanvittig humoristisk. har om mogleg fått meg ein ny Hovland-favoritt.

Siri Østlis herlige romaner har enda til gode å skuffe meg. I denne boka treffer vi en knippe sjarmerende (noen mer så enn andre) karakterer og deres (store og mindre store) hverdagsproblemer. Mye humor. Akkurat nok alvor til at boka også er spennende. Elsker Å lese østli romaner etter å ha fullført tyngre lesestoff. En herlig avkobling ::-)

Klassisk Hovland. Altså strålande!
Artig med noko "nytt" blant dei vanlege elementa hans : ein slags parallellhistorie som foregår heilt uavhengig av kvarandre og med vidt forskjellige fortellarstil, den eine ei slags dagbok og den andre som ein meir typisk Hovland - fortellar.

Gler meg til neste Ragnar-bok. (Jau , vi er på fornamn no. Har eg bestemt.)

Mykje morosamt, mykje tåpelig, og alt saman krydra med grusomt språk prega av direkte oversetting, slurvefeil, kommafeil og sikkert enda fleire typer feil enn eg klarer å trekke ut av hatten min akkurat no.

Grua meg. Var livredd for å bli skuffa. Om det var dei låge forventingene som gjorde det eller ei, vet jeg ikke, men boka falt i smak. Veldig i smak. Likte denne bedre enn både Den ene pluss ene og Et helt halvt år.

Dette er den type bok en blir oppriktig lei seg for at tar slutt, og etterpå er det vanskelig å kjipt å finne en ny bok å lese fordi en vet at den ikke kommet til å overgå, eller en gang tilsvare, det er nettopp har lest. Anbefales på det varmeste, med andre ord.

Herlig miks av humor, alvor og nostalgi. Tanker en noe mot villig kjenner seg igjen i. Språkbruken er også upåklagelig og løfter boka mange hakk.
Det er sjeldent jeg leser så lange bøker uten å kjenne et snev av utålmodighet eller iver etter å bli ferdig, rett og slett fordi lange bøker ofte er unødvendig langdryge. Med denne boka koste jeg meg derimot gjennom det hele og var oppriktig lei meg da den tok slutt. Trøster meg med at jeg nå kan se TV-serie basert på boka, som jeg ikke en gang visste om før nylig. Kommer garantert til å lese mer av Johan Harstad

Denne mannen kan skrive, det er det ingen tvil om. Men, det alene er ikke nok, og for min del forsvant handlingen i et overflod av ord. Underholdene, tankevekkende, men litt for lite handling og spennibgskurve til at jeg leste lenge sammenhengende. Derfor en treer, klarte rett og slett ikke å la meg engasjere

Denne boka ble bare bedre og bedre dess mer jeg leste. En litt annerledes bok fra det j eg normalt velger, og det visste seg å være en god type annerledes. Oppfølgeren ligger allerede klar på nattbordet

Likte godt språket her, fargerikt og ikke fullt av "overfladiske" /unødvendige skildringer. Likte også at vi om lesere fikk følge to av karakterene ikke bare en. Å i tillegg lære mer om livet på slutten av 1800-tallet gav meg også veldig mye glede da boka er lærerik uten å være belærende.

Fouten historie, slekt, kjærlighet, og forhold, anser jeg som som et ganske sentralt tema, eller følelse, i denne boka. Skam knytta til familie, penger og selvet

Herleg og annleis bok. Så blotta for klisjer og "typiske ting ein har lest før". Etter mange lange bøker var dette midt i blinken for meg

Mi første bok av John Grisham og definitivt ikkje den siste. Minner meg litt om Conneley og MacDermid sine bøker, sjølv om dette er noko heilt anna og forfatteren har si eiga stemme og historie å fortelle. Altså, om ein er fan av Conneley og Val MacDermid så vil nok også disse bøkene kunne falle i smak. :) er alt i gang med ny bok av Grisham og storkoser meg med den gode gammeldagse anti-helten

Fekk mitt første bitt då eg høyrde Regnmakeren på lydbok. Kort tid etterpå oppdaga eg denne boka i hylla mi her heime, og etter å ha lest den sit eg igjen med nok eitt bitt. Såpass bitt av basillen har eg blitt at eg no har starta på min tredje Grisham-roman.

Eg likte for så vidt denne hakket betre enn regnmakeren, sjølv om den og var ein fryd å høyre på. Ofte ergrer eg meg over språket i "typiske" krim/thrillet-bøker. Endå oftere ergrer eg meg over språket i oversatte bøker. Det gjorde eg ikkje her, og det trekker heile opplevinga veldig opp. I tillegg satte eg stor pris på lekne replikkar, originalitet, og klisjé-mangel.

I denne boka følger vi ein innsatt, fengsla, svart mann og hans veg ut av fengselet på ein litt utradisjonell måte. Veldig kjekt å følge handlinga frå denne sida, og ikke "berre" via advokat og politi

Vi følger to karakterer i denne boka - Molly på 17 og ei gammal dame, Vivian, på 91. Dei treffer kvarandre då Molly får samfunnsstraff og soner timane sine ved å hjelpe Vivian å rydde på loftet. Vi følger Molly i no-tida; hennar konfliktar med fosterforeldrene, skulen og kjærasten. No-tids handlinga brytes opp av tilbakeblikk/innblikk i Vivians oppvekst, og vi oppdager at dei to vidt forskjellige karakterane har ein del til felles likevel.

Sjølv om historia er god, satt eg med ei kjensle av å ha høyrt det før. Ikkje akkurat denne historia, men noko liknande. Trøblete tenåring treffer ein karakter som tilsynelatende er hennar reine motsetning, for deretter å vise seg å ha ein del til felles likevel. Og den tøffe tenåringen er ikkje egentlig så tøff, men har satt opp ein tøff fasade, og allereie no vil eg skrive "blablablabla...." så dette er brukt opp så til dei grader i andre bøker. Likevel likte eg jo boka...så det er ikkje heilt bom sjølv om det ikkje er nytt og uforutsigbart. Det som trekker litt opp for min del, er at eg fekk lært litt om både Irland og USA, og korleis det faktisk var på denne tida - historie fortalt via fiksjon kan gå begge veger: det kan bli belærande og treigt, eller det kan tilføre boka verdi. Her er det utvilsamt sistnevnte som teller.

Eg høyrte denne på lydbok og ville kanskje hava på ein femmar om eg hadde lese boka sjølv, men det er slett ikkje sikkert. Eg likte boka, eg tok meg sjølv i å gå omveger heim frå jobb for å høyre litt ekstra, så dette er absolutt ei leseverdig bok. Ein sterk firar, altså.

Flott bok. Verdt å lese. Får likevel ikkje høgre terningkast då eg syntest den blei litt for treig, i mangel på betre ord. Alt er interessant, det er ikkje det, men eg trur kanskje det er mangelen på ei spenningskurve som trekker det heile litt ned for min del. Litt for mykje "prat"og tankar, litt for lite som skjer - sjølv om eg mens eg skriv dette ikkje heil skjønner kvifor eg skriv dette då det faktisk skjer ganske mykje. Så eg får heller sei at; til tross for alle småhendingane, blir det litt flatt og treigt.

Det eg liker veldig godt er språket. Originalt språk, ikkje ein einaste klisjé, smarte replikkar og formuleringer. Ikkje overdrivne skildringar.likar også at det fortelles på ei slik måte at ein vert kjend med begge partane i forholdet. Temaet sorg, og også terror då dette refererer til 22. juli, er også eit spennande tema å lese om. Ein får god innsikt i sorgen etter at sjokket er over, korleis sorgen er der heile tida, at den ikkje forsvinn men endrar karakter. Også sorgens effekt på mennesker og relasjonene dei imellom

Vi følger ekteparet Otto og Sofie gjennom sju dagar i august. Sju dager med ein rekke småhendigar som verkar ubetydeleg, men som viser seg å få større betydning for livene deira enn kva ein skulle tru.

Dette må vere definisjonen på "lettlest". På den gode typen lettlest. Etter å ha lese fleire lange, og somme ganske tunge, bøker var dette midt i blinken lesestoff. Eg sit og humrar for meg sjølv mens eg ler, fordi replikkane er herlige og ekte. Samstundes som boka er rein underhaldning, kan ein finne djupare meining i det heile også - dersom ein vil, meiner eg.

Likte godt at så mykje blei fortalt via så få ord - for dette er ei lita bok på mindre enn 100 sider, og det med stor tekst og mykje "luft" på kvar side.

Så kort oppsummert; humor, litt alvor, smart språk, likandes karakterar. Ei lita unik perle av ei bok. (Hadde eg hatt klappe-emojis tilgjengeleg, ville eg brukt dei i overflod no)

Siden jeg ikke har blitt bitt av Jojo Moyes-basillen slik - tilsynelatende - "alle" andre har, ville jeg gi henne ett siste forsøk. Språket har trukket ned opplevelsen av de andre bøkene jeg har lest av henne, og jeg bestemte meg derfor for å lese denne på originalspråket. Ei lita stund trodde jeg at det løste problemet, men så, etter omtrent 60 sider, fant jeg ut at nei, det er rett og slett bare slik at jeg ikke liker skrivemåten hennes. Det blir for mange klisjéer, litt for forutsigbart, litt for lite uventet handling, og litt for enkle fremstillinger av både tanker, følelser, og dybde. I alle bøkene har jeg tenkt at mye tekst med fordel kunne vært kuttet ut da ting ofte over-forklares. Ting som kunne blitt formidlet på 1-2 setninger får ofte et helt avsnitt, og akkurat dette er enda verre i denne boka enn i de andre. Kort sagt burde redigeringen vært betydelig strengere.

Særlig i denne boka savner jeg originalitet og nye elementer. Jeg mener - hvor mange ganger før har jeg ikke lest om hvordan hun traff ham: Han - en kunstner. Hun - en vakker kvinner han bare må male. Og vips! LOVE. Nå virker jeg kanskje kald og kynisk, det er ikke meningen. Jeg står likevel på mitt når jeg sier at dette er mer enn oppbrukt. Om en først skal ha med en maler som maler en kvinne og blir forelsket, så kan en iallfall finne på NOE nytt.

Vurderte flere ganger å legge bort boka da jeg har hylla full av bøker jeg vil sluke. Men så får jeg det liksom ikke til, så noe har engasjert meg nok til å fullføre (om enn så vidt). At jeg fullførte har nok også sammenheng med at jeg føler meg forpliktet til å lese ferdig da jeg er vandt til å fullføre før jeg starter på noe nytt - uansett om det er snakk om bok eller andre prosjekter. Dette var min fjerde bok, og meget sannsynlig også den siste, av Jojo Moyes.

Eg er svært begeistra for språket, og for fleire av refleksjonane. Men trass i det blei eg lei. Den lilla boka på knappe 90 sider blei ganske så lang for min del då det er lite handling og mykje prat. Innser at det gjerne er litt av poenget, men for min del blei dette rett og slett for flatt. Sakna spennibgskurve og utvikling av historia. Sakna sant og seie historie i det heile tatt. Dette var meir som ein lang oppramsing av hovedpersonens tankar og kvardag. Heldigvis skrive på flott språk, ol ikkje anna.
Godt mulig det berre er eg som er gretten, men når eg higer etter å bli ferdig med ei bok berre for å kunne finne ei anna, så får eg meg ikkje til å gje høgre terningkast enn tre. Tre pluss, sidan språket trekker veldig opp.

hørte denne på lydbok, lest på engelsk. Helt FANTASTISK!!!! Både innholdsmessig, men også med tanke på opplesning. Forskjellige stemmer, skikkelig innlevelse, og ja.. Nesten som et hørespill. Gledet meg hver gang jeg skulle gå til og fra jobb og gikk ekstra turer i denne perioden, utelukkende for å høre på.

Sær handling, vanvittig originalt, absolutt ingen "det har jeg hørt før" - stunder. Dette er virkelig en "må leses" - bok. (eller, høres... :))

Tror jaggu jeg har fått enda en favoritt. Fantastisk bok, og meget bra lest! Tror faktisk at denne topper Kafka on the Shore, da jeg stadig tenkte på denne boka selv når jeg ikke hørte på den, og fant enda flere anledninger enn før til å høre på lydbok-hver morgen mens jeg trakter kaffe, mens jeg vasker huset, henger opp klær, går omvei til jobb, løper, dupper i badekaret. Der jeg var, var også Norwegian Wood.

Spennende karakterer som jeg følte jeg ble godt kjent med, samtidig klarte de stadig vekk å overraske meg med sine uforutsigbare replikker og handlinger. Elsker originaliteten i Murakamis bøker. En historieforteller uten sidestykke.

• "The Melancholy Death of Oyster Boy & Other Stories" av Tim Burton.
  Dette er sjølvaste definisjonen på svart humor. Gjennomført lita bok med små historier som får ein til å smile. I tillegg til smart humor og originalitet i litervis, er språket smart, lyrisk, og oftest på rim. Lekre og enkle illustrasjoner trekker kvaliteten endå lenger opp. Ein skikkelig godbit!

Etter å ha lest over halve boka legger jeg den nå bort. Den gir meg ingenting annet en voksende utålmodighet hver gang jeg leser. Klarer ikke la meg rive med. Handlingen har svært lite handling i seg, det hele fremstår som en kronologisk oppramsing av minner og tanker. Ting fortelles for detaljert, for flatt, og foruten noen smarte formuleringer her og der finner jeg ikke noe som gir meg lyst til å lese mer. dessverre!!! For denne boka trodde jeg virkelig at skulle falle i smak. Og nettopp drrfor forsøkte jeg så lenge. Det er sjeldent jeg avbryter midt i en bok, men det gjør jeg altså nå.

"Show, don't tell" - akkurat det tror jeg at jeg savnet i denne boka. Mer bilder, mer plass til leseren å boltre seg med tanke på å få innblikk i følelser og livet til karakteren. Her ble alt fortalt og ikke "vist"

(leste den forresten på engelsk.)

Har i år lest følgende av Murakami :
-Kafka on the Shore
-Norwegian Wood
-sputnik sweetheart
-The Windup Bird Chronicle

Har elsket alle sammen, men denne er nok den som har vekt minst begeistring. Elsket den lenge, men mot slutten datt eg litt av. Muligens min egen feil då eg las i ein periode med dårlig søvn og liten konsentrasjon slik at eg nok gjekk glipp av ein del og dermed gjekk meg litt vil. Frem til eg ramla av likte eg boka enormt godt. Kommer nok til å gå tilbake å lese denne ein gong til. Likte den nemlig såpass

Mykje mystikk, mykje humor, også ein del dybde. Originalt plott, som alltid med Murakami. Og særdeles sære og samstundes elskverdige karakterar. Til tider litt langdryg då ymse karakterer forteller sine livshistorier

Årets 51. bok (=lydbok: storytel ) er "Kjærlighetens galskap" av Matthew Quick.
Denne blei valgt utelukkende fordi eg har lyst å se filmen, men ikkje får meg til å gjere det utan å ha lese boka først. Det er ein av dei få uskrevne reglane eg har og regler skal jo faktisk følgjast. Særlig når det er sine eigne.
Trur eg hadde likt denne boka betre om eg las ho sjølv heller enn å høyre lydbok-versjonen. Rett og slett fordi stemmen gjer meg inntrykk av at hovedpersonen er sinna og gretten, nesten litt skummel, og også litt treig i pappen. Den ydmyke sida hans som skildrast i teksten blir dermed veldig merkelig for meg. Dei gjentatte brøla og heiaropa vert også rett og slett plagsomme og eit skikkeleg irritasjonsmoment

En svak firer. Det som trekker ned for meg er at alle karakterene rundt Hulda (hovedpersonen) blir litt for grunne, jeg skjønner ikke hvem de er, de har ingen personlighet jeg blir kjent med, de blir som pappfigurer og kulisser. Heller ikke Hulda føler jeg at jeg fikk helt grep på som person - hvem hun er, hva hun mener om ting, hvordan hun ville være dersom jeg traff henne i person. Mulig jeg leste boka dprlig, men dette trakk iallfall ned en del for min del.

Ellers likte jeg jo boka veldig godt, og koste meg med flere smarte setninger og formuleringer, mye humor tross i såre temaer, smarte tanker, gode refleksjoner. Mye grubling uten svar -noe som i denne sammenhengen definitivt er riktig. Jeg liker også dybden i boka, og hvordan det vises at "barn med god oppvekst" - de som tilsynelatende har hatt det ganske greit - likevel kan ha sitt p bære på. I denne sammenhengen handler det om en mor som er såpass ufin og så uforutsigbar insin opptreden mot datteren at det i min mening bør kategoriseres som psykisk omsorgssvikt. Likevel føler jeg at NOE mangler uten at jeg helt kan sette fingeren på det, og dermed blir det ikke mer enn disse fire prikkene stjernene.

Kom litt over halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde lenge, han sånn ca med men merket at jeg stadig vekk ble distrahert og utålmodig. Klarte rett og slett ikke å la meg fange. Har lest mye krim, og er blitt litt kresen tror jeg. Vil ikke slakte boken, men for meg var det liksom ikke noe nytt, verken plott, karakterer, eller handling var originalt eller nytt. Følte dette var noe jeg har lest liknende av flere ganger før. Har lest alt av Nesbø, Horst, Jan Erik Fjell, lindell og Fossum, samt mye av forfattere som John hart, ValMacDermid, grisham, Michael Conneley og en rekke flere og syntes ikke emne boka når opp til denne standarden

Dette er for så vidt 3. gang jeg avbryter en bok i år... Og jeg har aldri pleid å gjøre det før (får dårlig samvittighet overfor forfatteren..

Årets 59. bok er langt mindre erotisk enn kva tittelen kanskje antyder. Tvert om er denne lille boka enormt dyp, med eit originalt plott, eit fantastisk språk og ja... Rett og slett ei lita perle! Trur aldri eg har lese ei så lita bok med ein så stor fortelling inni. Anbefales!!!!

Klarer ikke helt bestemme meg for om denne skal få tre eller fire øyne. Skulle helst gjerne gitt 3,8 ... hehe! Så konklusjonen blir: fire minus minus(og her er ikke to negative en pluss)

Boka består av hovedpersonens stiler og norsklærerens kommentarer. Gjennom stilene får vi et innblikk i hovedpersonens liv, tanker, og holdninger - dog noe begrenset ettersom det er stiler som skal leses av en lærer og ikke en privat dagbok.

Likte den godt, koste meg med de til tider sære stilene, og frydet meg over den originale ideen bak hele boka. Det som hindrer meg i å gi mer "ros" er kanskje nettopp dette: Det er selve idéen bak boka jeg liker aller best, og ikke selve boka/gjennomføringen av boka. Kanskje er jeg bare gretten fordi jeg selv ikke evner å komme på så gode idéer ...

En ting som trekker litt ned hos meg, er lærer-karakteren. Til tider virker han lite troverdig, jeg klarer bare ikke se for meg at en lærer responderer på denne måten på en elevs stil. Etter flere år i læreryrket er en vel hardhuda nok til ikke å ta på vei over skrøner og ett og annet banneord. Å kalle inn foreldrene til stadige foreldremøter over rene bagateller virker også lite troverdig. Morsomt, uten tvil, men jeg ville foretrukket litt mindre "morsomt" og litt mer "realistisk". Den andre tingen som trekker ned er at jeg savner en rød tråd og en spenningskurve. Innser at det ikke er poenget med boka, men jeg tror likevel at det kunne gått an å få til noe mer "utvikling" av spenning her.

Nå virker jeg plutselig svært negativ, hvilket ikke var poenget. For; dette er uansett en høyst leserverdig bok. Særlig når en er ute etter noe annerledes, noe lettlest, noe som kan leses litt her og der. For min del er dette en perfekt "mellombok" - altså en bok som passer meg fint etter å ha avsluttet en lang eller krevende roman, før jeg går i gang med en ny "større" roman.

Arthur er en "typisk" brite, og det er han vi treffer først i denne fortellingen. Han ligger ute foran "bulldozer"-en (norsk?!) som skal rive ned huset hans. Så kommer en bekjent forbi og lokker Arthur med på pub, fordi han har noe viktig å fortelle - noe om at jordas eksistens snart er over. Og vips er handlingen i gang.

Dette er nok en bok man enten elsker eller hater. Heldigvis for meg er jeg blant førstnevnte som opplevde vill begeistring over denne sære greia! Nå gleder jeg meg til å se filmen også - ikke fordi jeg forventer mye av filmatiseringen, men fordi jeg er svært spent på hvordan de har valgt å sette opp historien.

På en måte er hele boka renspikka tull. Samtidig får det meste av dette knagger å henge på, og selv om ingenting egentlig gir mening blir det god underholdning og en rød tråd av det hele likevel. Anbefales på det sterkeste til dem som vil lese noe nytt og originalt, til dem som vil trekke på smilebåndet og kose seg med noe uhøytidelig.

Kan for så vidt anbefale lydboka også - Steven Fry gjør en fantastisk jobb som oppleser!

"Us" av David Nicholls. Årets 65. bok skuffer ikke!
Samliv og potensielt samlivsbrudd står sentralt i denne boka. Nettopp derfor var jeg litt skeptisk og klar for klissete følelsesladet sutring.
Frykta klisjéfull kjærlighetshistorie. Fant svart humor, spissformuleringer, følelser pakka inn i unngåelse og benektelse, situasjoner en føler seg igjen i, smarte observasjoner og formuleringer, alt sammen fortalt fra Douglas Petersens synspunkt.
Rett før han skal reise på ferie med kona og sønnen, kunngjør kona at hun kanskje vil skilles. Det kommer fullstendig uventet på ham. Ferien er allerede betalt og bestilt og det er siste sommeren med sønnen før han (sannsynligvis) flyttet hjemmefra. Så skilsmisse eller ei, på ferie skal de. Alle tre. Sammen. Sånn ca sammen, iallfall.
Vi følger Douglas gjennom denne tiden, samtidig so vi får innblikk i han og konas fortid sammen, hvordan de møttes og utviklet et forhold. Et forhold som virker bunnsolid. Trass i det alvorlige og noe dystre temaet, er dette likevel en "feel good" bok. Mye humor, britisk humor. Til tider kan det kanskje til og med beskrive som satirisk også. Lettlest og med korte kapitler. Akkurat slik jeg liker det! Anbefales2

Klassisk oppvekstroman frå tidlig 1900-talets Brooklyn, New York.
Her er det mykje smerte, meg også mykje varme. Vi følger houvedpersonen gjennom hennar oppvekst prega av mangel på pengar, mat og husvarme. Ho elskar bøker, les mykje, er generelt intelligent, og må sloss hardt for å få lov til å gå på skule. Vi får eit godt innblikk i korleis det var å leve på denne tida, kor mykje kvart øre betydde. Samstundes blir ein engasjert i karakterane og blir såpass glade i dei at det som skjer i boka blir meiningsfylt.

Eg vipper mellom 4 og 5 - rett og slett fordi boka, i min meining, ville vore endå betre med færre ord. Tenker dog at dette heng saman med tida boka er skriven; i starten av 1900-talet. Ser ikkje føre meg at kunsten å redigere ei bok den gong er like lett som no mtp det reint praktiske med tekstbehandling osv. Og så var kanskje den prefererte skrivestilen annleis den gong enn no. Men i min meining trekker unødvendige lange episoder ned - eg får mellom anna lite glede av å lese opptill TRE sider om ein sylteagurk; korlesi den ser ut, korleis den smakar, kva ho kosta, turen til butikken, turen heimatt osv... Og slike episoder fins det mange av i denne boka.

Dei første 50+-sidene var eg IKKJE begeistra. Eg syntes språket var altfor "mykje" (Igjen dette med for mange ord, ting som blir forklart med langt flerie ord enn strengt tatt nødvendig.) Eg tenkte og at dette var enno ei slik bok som "alle" elskar - alle utenom meg. (Som f.eks er tillfellet ved Lucinda Riley og Jojo Moyes sine bøker). Men så skjedde det noko (eg trur eg blei glad i karakterene, og genuint interessert i livene deirar) som fekk meg til å gløyme alt dette om "for mange ord" og alt anna som irriterte meg, og eg tok meg i å virkelig like denne boka.

Kort sagt: Boka veks på deg etter kvart som du leser. Dette er ei bok ein skal ta seg tid til å nyte, ikkje ein bok ein kan lese seg fort ferdig med. Dette er ei slik bok eg kan finne på å ta frem igjen om nokre år og lese endå ein gong - og slike bøker finst det ikkje så altfor mange av.

Status 29. 12 - 120sider ut i boka, og jeg kvier meg for å si det, men jeg kjeder meg! Det er fryktelig mange gjentakelser her. Ting skrive for tydelig, som om leseren ikke forstår den første formuleringen og forfatteren dermed finner det nødvendig å si det samme enda en gang, men formulert noe annerledes. Dessuten syntes jeg det hele er svært så rotete satt sammen, særlig mtp tidsperspektiv for det er jaggu ikke lett å få med seg sprangene. Plutselig er hovedpersonen student med en ung og mann, så er hun femti+ igjen, og så er hun student, men nå med tre barn...

Så langt deler jeg altså ikke den begeistringen som "alle andre" virker til å føle for denne boka.

Erfaringen min med Vigdis Hjort sine bøker er for så vidt litt slik at de mest omtalte bøkene har falt mindre i smak enn se mindre profilerte bøkene (som feks "Et norsk hus" og "Hjulskift" som jeg likte veldig godt).