Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boka skildrer en universitetsprofessor og hans kaotiske følelsesliv. Boka viser Zweig som en talsmann for toleranse mellom mennesker og nasjoner, og den vakte oppsikt da den for første gang kom ut i 1927 fordi forfatteren berørte et av tidens tabutemaer: homoseksualitet.
Omtale fra forlaget
Boka skildrer en universitetsprofessor og hans kaotiske følelsesliv. Boka viser Zweig som en talsmann for toleranse mellom mennesker og nasjoner, og den vakte oppsikt da den for første gang kom ut i 1927 fordi forfatteren berørte et av tidens tabutemaer: homoseksualitet.
Forlag Solum
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788256012367
EAN 9788256012367
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 103
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I forbindelse med sin 60 årsdag opplever bokas jeg-person at elever og kollegaer har utgitt et festskrift for å hedre ham. Det meste av hans meritter innen filologi er med. Til og med hver minste lille bokanmeldelse som er skrevet om hans utgivelser i løpet av den 30 år lange karrieren hans som lærer, har de funnet frem. Det har blitt en imponerende bok! Så hvorfor er han like fullt betenkt? Svaret får vi nokså tidlig i boka:
“Gjennom et helt liv har jeg beskrevet og karakterisert mennesker, vekket til live skikkelser fra forgagne århundrer og gjort dem tilgjengelige for øyeblikkets følelsesmessige opplevelse. Men han som kom meg nærmere enn noen annen - ham har jeg utelatt, ikke tenkt på. Derfor vil jeg - slik skikken var på Homers tid - la denne elskede skygge få drikke mitt eget blod, slik at han som for lengst er gått bort, igjen kan tale til meg og være hos meg i min alderdom. Det som nå offisielt er blitt skrevet, skal suppleres med det som til nå har vært fortiet. Følelsenes skriftemål skal få sin plass ved siden av det lærde verk og meg selv.”
Og videre:
"Alt som står om meg, er jo sant. Det er bare det at det vesentligste ikke er nevnt. I boken blir det skrevet om meg, men jeg blir ikke beskrevet. Den belyser meg bare - uten at jeg blir gjennomlyst."
Hans historie eller biografi, som er inntatt i festskriftet, er ikke fullstendig. Noe helt vesentlig mangler, og det er denne historien han ønsker å fortelle – slik at det hele skal bli komplett.
Det hele starter på et vis med at Roland motstrebende reiser til Berlin for å studere engelsk filologi, slik hans far forlanger. Men i stedet for å bli en seriøs student, hengir han seg til det glade og utsvevende liv, utelukkende fokusert på nytelse. Da faren etter noen måneder kommer på overraskende visitt, kunne han knapt valgt et mer ubeleilig øyeblikk. Roland har knapt åpnet en bok, og i hans seng befinner en av hans siste erobringer seg. Hans skam er så stor pga. avsløringene som hans far blir vitne til at han uten videre finner seg i å bli forflyttet til en bitte liten universitetsby, hvor det knapt skjer noe som helst.
Møtet med en aldrende professor ved universitetet i den lille byen skal vise seg å få avgjørende betydning for vår unge jeg-person. Han innlosjeres på kvistværelset i samme hus som professoren og hans unge kone bor. Grunnet professorens iver og glød for faget, fanges Roland fullstendig av arbeidet. Hans beundring for professoren er hinsides enhver fornuft, og dette får ham til å strekke seg svært langt blant annet for å hjelpe professoren til å ferdigstille i det minste ett av sine mange ufullførte verk. Men jo mer han knytter seg til sin læremester, jo mindre forstår han av ham. Der han forventer å bli møtt med tilsvarende respekt og varme, støtes han gang på gang ut i kulden. Når deres samarbeid er som best, forsvinner professoren like plutselig hver gang, for så å dukke opp igjen etter noen dager.
Roland kommer også tett inn på professorens kone. Så tett at han stiller spørsmål ved hvilket ekteskap hun og professoren egentlig har. Hva er det med professoren som gjør at det er så vanskelig å forstå ham? Og hvorfor denne kulden der man burde kunne forvente varme?
Bare for å ha sagt det først som sist: Denne lille romanen er intet mindre enn mesterlig! Jeg fikk tidvis nesten åndenød av formuleringene i boka, som er så treffende, så presise og så ordknappe. For eksempel når forfatteren på side 48 skriver:
“Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.”
Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så mye som at professorens dilemma er hans homoseksuelle legning. Dette var et tema som da boka kom ut i 1927 utelukkende vakte avsky og forakt hos de fleste. Like fullt oppnådde Zweig å bli respektert for at han tok opp temaet i denne boka, som ble en bestselger. Som det er sitert I forordet I boka, så maktet Zweig med denne romanen å forstå, "for deretter å gjøre det forståtte forståelig for andre". Dette var en viktig ledetråd i hans forfatterskap. Man må jo føle sympati med professoren til slutt! I Hitler-Tyskland snudde dessverre Zweigs suksess seg til det motsatte, idet et hvert forsøk på å forsvare seksuelle avvikere ble slått hardt ned på. Forfatteren tok sitt eget liv i 1942. Det var ikke plass til slike fritenkere som ham i Hitler-Tyskland.
Boka er så gnistrende godt skrevet at det var en opplevelse å lese den! Det er virkelig synd og egentlig litt underlig at det i dag er bortimot umulig å få tak i noen av bøkene hans, rent bortsett fra herværende bok som ble utgitt for noen få år siden. Særlig fordi Zweig betegnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Jeg tror jeg må innom biblioteket en av de nærmeste dagene …
Jeg gir toppkarakter til denne boka!
Langnovellen / kortromanen handler om en ung mann som opplever en åndelig / akademisk /personlig sterk opplevelse, og tematiserer også homoseksualitet og alle vanskene det førte med seg i en tid det var forbudt, skittent og uhørt (1927). Synes teksten bar litt preg av tiden, litt alderdommelig og omstendelig fortellermåte, men gripende tema,
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketIngen lever ustraffet uke etter uke under et konstant psykisk press.
Skyldes det bekvemmelighet, feighet eller manglende innsikt når disse diktverk bare forsøker å belyse menneskelivets ytre, dagklare konturer? På dette planet fungerer sinn og sanser ut fra faste lovmessige regler, men nede i kjellerdypet, i sinnets avkroker og kloakker, kryper lidenskapens sanne rovdyr omkring med fosforglinsende øyne, parrer seg, river hverandre i stykker og fremtrer i forvridde, groteske former. Er forfatterne engstelige for å møte gufset fra de fortærende, demoniske drifter, dampen av brennende blod, er de redde for at de fine hendene deres skal komme i berøring med menneskehetens væskende sår?
Intet griper vel et ungt menneske mer enn tungsinn som blir båret med maskulin verdighet: Michelangelos tanker som stirrer ned i sin egen avgrunn, eller Beethovens bitre drag om munnen. Det uferdige sinn blir sterkere grepet av disse tragiske lidelsesmasker enn av Mozarts klokkeklare melodiger og det klingende lys rundt Leonardos skikkelser. Fordi ungdommen selv representerer det vakre, er den ikke så opptatt av skjønnheten. Med et overskudd av livskraft blir de unge trukket mot det tragiske og lar seg - med sin mangel på opplevelse og erfaring - også gjerne fange inn av tungsinnet. Derfor er de unge også alltid parat til å møte farer og til å strekke den lidende en broderlig, hjelpende hånd imøte.
Og meg - et ungt menneske i utvikling - ble det for første gang forunt å få et glimt inn i skapelsesprosessens hemmelighet. Jeg så hvordan tanken - som ennå var fargeløs og bestod av ren, flytende varme, strømmet ut av inspirasjonens smeltedigel, for så etter hvert å bli avkjølt og finne sin form. Og hvordan denne formen så langsomt ble avrundet og avdekket, at ordet til sist kom til syne, og at ordet - slik kolven får klokken til å klinge - lot språket bære frem det som dikteren hadde følt og ment.
Dersom vi ikke snakket om arbeidet, gikk samtalen ofte i stå , slik at vi ble sittende der i en tung, trykkende taushet som ingen våget å bryte og som gjorde meg trist og nedstemt i timevis etterpå.
I det ytre var det intet som tydet på irritasjon eller spenning, men den indre avstand dem imellom var mer og mer tydelig. Når de en sjelden gang snakket sammen, var det som om spørsmål og svar bare berørte hverandre med fingerspissene - aldri møtte hverandre i et hjertelig håndtrykk.
Denne stemmen i mørket, denne stemmen i mørket, den gikk meg til marg og ben! Den hadde en klang jeg aldri har hørt hverken før eller siden - en klang fra en avgrunn som en vanlig menneskeskjebne ikke har anelse om. Slik snakker et menneske til et annet menneske bare én gang i sitt liv, for deretter å forstumme for alltid - slik sagnet går om svanen som først i dødsøyeblikket er i stand til å heve den hese stemmen til én eneste, siste sang. Jeg tok denne inntrengende, varme stemmen opp i meg - skjelvende og smertefylt - åpnet meg og lot den trenge inn, slik en kvinne åpner seg for en mann...
Ergelig bebreidet jeg meg at jeg så lettvint og så godtroende hadde latt meg rive med og skuslet bort mine følelser på en slik person.
Riktignok var det min stemme, men bare den de andre hørte.
Det var et skrikende misforhold mellom mellom denne universitetsbyens akademiske ry og den sparsomme klynge hus som lå rundt universitetsbygningen.
Det går openbart ikkje an å seie at ei bok er skuld i sjølvmord likevel finn ein bøker hos forfattarar som tilsynelatande er så gjennomsyra med dysterhait og melankoli at ein må kunne spyrje om det er noko samanheng med litteraturen og forfatterens død. Vil her berre legge ut nokon bøker av fofatterar som har begått sjølvmord, ellers legg eg meg ikkje så langt inn i relevansen for kopling mellom litteraturen og sjølvmordet..
født 28. november 1881 i Wien,
død 23. februar 1942 i Petrópolis ved Rio de Janeiro
Wikipedia
Fant en uferdig liste fra 2014.