2011
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
John Richard Norman er forlagsredaktør og på toppen av sin karriere. Problemet er at manuslesing i det siste har fått ham til å kaste opp. Norman søker tilflukt i et hus ved sjøen, og her dukker det en fremmed kvinne opp. Boka gir også tilbakeblikk på Normans oppvekst i Seilduksgata på Grünerløkka på 60-tallet.
Omtale fra forlaget
John Richard Norman vokser opp i Seilduksgata på Grünerløkka, med Freia Sjokoladefabrikk og Christiania Seildugsfabrik, som nærmeste naboer. I spennet mellom søtsaker og oppdagerferder blir John Richard formet. At han til slutt blir en fremragende forlagsredaktør er en gave: Han vet når en bok er seil og når den er sjokolade. Da leseevnen svinner, tar John Richard tilflukt i et hus ytterst i havgapet. Her dukker en kvinne opp, og store litteratur blir stilt i skyggen av stor kjærlighet. Romanen handler om litteraturens makt og muligheter. Men hva skjer med et menneske når fiksjonens kraft blir målt mot kjærlighetens? Er de like sterke? Og er det mulig å forene dem?
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788203350344
EAN 9788203350344
Omtalt tid 1960-1969 2010-2019
Omtalt sted Oslo
Språk Bokmål
Sider 369
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hmm... mitt første møte med Kjærstad og jeg må si jeg blir nysgjerrig på de andre bøkene hans. Språket i boken briljere med spennende språk og ord. Hovedpersonen gjør nummer av å reflektere rundt språket og smaker på ord for å sjekke om de er riktige. Henvisninger til mange andre bøker jeg ikke har lest og jeg går surr i hva som er ekte forfattere og hva som er en del av fiksjonen.
Trenger hjelp til å velge hva min neste Kjærstad bok skal bli.
Jeg hørte boken som lydbok og Anders Ribu gjør en bra jobb som oppleser.
Normans område. Jan Kjærstad. For en oppvisning i internasjonal litterær dekadense. Hadde Kjærstad ikke vært en etablert forfatter kunne man tro dette var en masteroppgave i litterær vitenskap. Men underholdende var det. Ikke en tanke ble tenkt, eller handling utført uten en henvisning til en forfatter, eller et litterært verk, krydret med et lag annen kunst og kultur, samt poshpop mat. Innlesning av Anders Ribu toppet det hele som et glinsende kirsebær. Ikke for alle, det her, men jeg tok den på strak arm. Lurer på om jeg skal lese den en gang til, og lage er referatliste. Må bare sjekke om det er gjort allerede.
Kjærlighet til litteraturen. Fortapelse i litteraturen. Mellommenneskelig kjærlighet og fortapelse. En av Kjærstads beste.
Jeg har lang vei til jobb og er derfor alltid på jakt etter gode lydbøker. Har nå hørt to og en halv cd-er og gleder meg til å kjøre på jobb i morgen!
Dette er en veldig spennende bok som gjengir mange tanker som jeg også har gjort meg om bøkene som utgis for tiden og om forlag-verdenen.
For meg virker dette som en fortelling som skal pirre leselysten og få deg til å ønske deg flere, riktig gode bøker!
Å lese er ikke en flukt inn i noe som ikke finnes, men en vandring inn i noe som ikke fantes, men som etterpå finnes.
Jeg kunne stå mellom hyllene og merke tiltrekningskraften i bøkene rundt meg, nesten på den måten at jeg fikk vann i munnen. Jeg tror jeg må ha kjent samme siklende forventning, eller hvorfor ikke si begjær, i et bibliotek som en gourmet på et rikt matmarked. Romaner rommet ikke bare fortellinger, de var livspåfyll, som fars herlige kjøttpudding.
Da jeg omsider, ennå ikke helt ferdig med boken [dvs. Ernest Hemingways Og solen går sin gang], tvang kroppen opp fra sofaen, hadde jeg en slags åpenbaring. Dette var første gang det slo ned i meg, og med en styrke så det virket som om noe koagulerte, fant sin form: Litteratur er viktigere enn livet. Eller kanskje jeg ikke fanget selve setningen, kanskje det bare nådde meg som et svakt rop eller et skremmende ekko før det gled bort igjen. (Jeg kommer på at jeg senere, i museer, alltid har stoppet andektig foran disse eldre maleriene av ‘Bebudelsen’, siden det på flere av dem kan se ut som om Maria heller vil lese videre i boken hun holder i hånden, enn å bli Guds moder.)
"Jeg leser," sa jeg. Det var bare en halv løgn. "Hva med Dem?" sa jeg. "Hva driver De med?" Jeg tenkte på fotograferingen.
Hun nølte. "Jeg ... lever," sa hun. Kanskje også for å gjengjelde mitt upresise svar.
"Da er vi i samme bransje," sa jeg
"Lese og leve er ikke det samme," sa hun.
Jeg tenkte, uten å si det høyt: Det er det det er.
Etter disse timene, blant annet på Olaf Ryes plass, skjønte jeg at lesing er noe somfortsetter å skape deg, selv om du betrakter deg som ferdig dannet.
Jeg møtte noen av de andre [fra fotballaget] om kvelden, nede ved kiosken. De hadde tapt kampen og var rasende, lurte på hvor i helvete jeg, liksom deres kaptein, hadde blitt av. Visste jeg ikke at de bare hadde pingla Lasse som reserve på min plass? ‘Jeg følte meg ikke helt bra,’ sa jeg og bet meg i leppen for ikke å le. Ingen trodde meg. Men sett at det var sant, tenkte jeg. Kanskje jeg på en eller annen måte var syk. Eller slet med en slags perversitet. Hendelsen ble iallfall en milepæl. Jeg skjønte hvor mye jeg var villig til å forsake. Et øyeblikk fylte det meg også med en viss skrekk. Men bare et øyeblikk. ‘Faen, ikke kødd, John, fortell sannheten,’ kom det bedende fra Viggo. ‘Jeg møtte en jente,’ sa jeg. Helt andre blikk ble rettet mot meg. ‘Hvem da?’ spurte Viggo. ‘En som heter Brett [Ashley],’ sa jeg. ‘Engelsk,’ sa jeg. Det virket som om de slo seg til ro med det, godtok det som en gyldig grunn. Særlig fordi hun var engelsk. ‘Fy faen, John, du er ram,’ sa Viggo. Jeg så at han brant etter å spørre meg om puppene hennes.