For en fortelling!

Jeg bruker som regel ganske lang tid på å lese en bok av en slik lengde. Når det gjelder Ajtmatovs roman tok det bare tre dager å komme til side 339. Det skyldes først og fremst forfatterens skrivekunst, hans miljø- og personskildringer og måten han driver handlingen framover på. Og handlingen(e) er følgende:

Noen mennesker drar avgårde for å begrave en gammel mann, Kazangap. Den døde er landsbyens stasjonsmester og eldste innbygger. Følget drar fra Boranly - et jernbaneknutepunkt ute på den gule kirgisiske steppen - til et sted, Ana-Bejit, der flere er blitt begravet opp gjennom tidene. Ana-Bejit er et viktig,hellig og myteomspunnet sted for Boranly-beboerne.

Begravelsesfølget ledes av den gamle frontsoldaten Jedigej. Han eier den vakre og brunstige kamelen Karanar, som sammen med Jedigej utgjør et spesielt og originalt par som kan oppfattes som hovedrolleinnehavere i boka. I alle fall har disse to svært viktige funksjoner for handlingen og de gir forfatteren mulighet til å beskrive hva som skjer på det fysiske og mentale plan, og i samspill med og mot andre karakterer. Det gjør Ajtmatov med mesterskap.

Og det opptrer mange andre interessante og viktige personer (og dyr) som fortelleren beskriver og analyserer inngående. Leseren får ofte en intens følelse av at han/hun nesten er inne i personene og deltar og føler med dem i deres gleder og sorger. Akkurat denne opplevelsen er det absolutt mest inspirerende, tårefremkallende og spenningsfylte under lesingen.

Romanen har en parallell handling. Her anvender Ajtmatov sci-fi-sjangeren for å få fram spenningen mellom tradisjon (nedarvede verdier), moderne teknologi og storpolitikk. De to plottene beskrives hver for seg underveis, men man har hele tiden en følelse av at de har mye med hverandre å gjøre. Og det har de.

Jeg siterer fra Jahn Otto Johansens etterord:

"Det er en bok som er skrevet i flere litterære genre samtidig - science fiction, fine og vare naturskildringer, legendeberettelser, treffende psykologisk personskildring og avslørende politisk litteratur. Ajtmatov behersker alle former like godt og støper dem sammen til en enhetlig beretning som griper leseren fra første øyeblikk og holder ham eller henne til siste side. Det gir en stor leseopplevelse - både i øyeblikket og lenge, lenge etterpå. "Og dagen varer lenger enn et århundre. . ." er en av de sjeldne bøker som kommer tilbake til deg lenge etterpå."

Godt sagt, JOJ! Kunne ikke vært mer enig.

Les! Gjenles!