«Rebecca» av Daphne Du Maurier er nok en favoritt blant mange innen den gotiske sjangeren og ikke uten grunn heller. Dette er roman med et stort fokus på atmosfære. Forfatteren tar i bruk en fortellerteknikk som gir oss lesere en uhyggelig, ja nærmest stemningsfull atmosfære som gjør boken vanskelig å legge fra seg.

I begynnelsen av romanen befinner vi oss i Monte Carlo, omtrent på 50-tallet. Hovedpersonen vår, som forblir navnløs gjennom hele historien, blir forelsket i Maxim de Winter etter deres korte møte, der begge er på ferie i Monte Carlo. De gifter seg og han tar henne med til herskapshuset sitt i England. Eiendommen ligger på et avsidesliggende område, noe som bidrar til at hovedpersonen vår straks føler seg isolert fra omverden. Hun er ung, mye yngre enn sin ektemann. Ting blir ikke enklere når hun finner ut at han har vært gift før og at hans tidligere vakre kone, Rebecca, er død. Til tross for at Rebecca er død, kaster hun en mørk skygger over ekteskapet til det nygifte paret. Vår naive, unge hovedperson begynner å utvikle paranoide tendenser. Hun begynner rett og slett å tvile på ektemannens følelser for henne. Hennes naivitet blir forsterket av at Maxim behandler henne som om hun var et hysterisk barn. Leserne begynner, i likhet med hovedpersonen, å tvile på dette ekteskapet. Vi ser at dette er to partnere som ikke utfyller hverandre, nettopp på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom dem, men også på grunn av måten Maxim behandler sin kone på, der han snakker til henne slik man ville ha snakket til et barn.

Leserne begynner også å sette spørsmålstegn ved Rebeccas død, spesielt siden Maxim nekter å snakke om henne. Til tross for Maxims manglende interesse for sin tidligere kone, hindrer det ikke hovedpersonen i å bli sjalu. Forfatteren bruker denne følelsen for å skildre det jeg allerede har nevnt, nemlig hovedpersonens paranoide tendenser. Dette høres kanskje ut som en klisjéfylt historie. Jeg hadde selv bange anelser før jeg gikk i gang med å lese den. Nå som jeg har lest den, så kan jeg si at romanen handler om mer enn et mislykket ekteskap. Dette er også en psykologisk skildring av en ung kvinne som aldri har følt seg komfortabel i den rollen hun har blitt tildelt. Om du har stor sans for klassisk litteratur og gotiske mysterier, så anbefales «Rebecca».

Ikke noen vanlig dameroman

Psykologisk thriller for de tålmodige. Først godt over halvveis snører handlingen seg sammen til et dramatisk vendepunkt, som får leseren til å fullføre boka. Inntil da har fortelleren og hovedpersonen brukt mange sider på å utdype sitt mangelfulle selvbilde. I lengden blir det slitsomt med en protagonist som på et utall måter beskriver seg selv som et nek. Først på side 154 møter vi en karakter som faktisk har noe pent å si om vår navnløse antiheltinne.

Tidlig får vi vite at historien ikke er en vanlig dameroman. Med det har du Maurier selv oppgitt et kriterium for vurdering av boka. Nei, noen vanlig dameroman er det ikke.

Lenge har jeg grudd meg til å skrive om denne klassikeren. Har ikke grudd meg til å skrive om en bok siden The Catcher in the Rye som jeg anmeldte i januar. Å skrive om klassikere, og spesielt klassikere som er høyt elsket, er virkelig ikke lett, men jeg skal gjøre et forsøk.

Maxim de Winter er ensom i det store og enestående huset etter at hans kone, Rebecca døde i en ulykke. Staben i hjemmet og alle fra samme strøk savner henne enormt og Rebecca blir omtalt som en enestående kvinne. En kvinne som hadde alt. En dag drar Maxim til Monte Carlo. Der møter han en ungpike som aldri har hatt en mann i sitt liv, er fryktelig sjenert og er en tjenestepike for en gammel dame. Maxim blir interessert og betatt av denne ungpiken, og før noen vet ordet av det, gifter de seg og ungpiken blir med Maxim til hans gigantiske hjem.

Her får jenta blandede mottakelser. Mange sammenligner henne med avdøde Rebecca og mener at hun ikke kan måle seg med henne og at tilværelsen i huset vil aldri bli det samme som før. Men jenta elsker Maxim og bestemmer seg for å prøve å passe inn så godt som mulig i hennes nye tilværelse og ikke bry seg om hva andre mener om henne. Men det er lettere sagt enn gjort, for det er noen i staben som vil henne vondt og som forakter henne. Elsker jenta og Maxim hverandre høyt nok eller vil Rebeccas fortid, Maxims avdøde kone, overskygge alt annet?

I flere år har jeg hatt lyst til å lese denne boka, men det er noe som alltid har holdt meg tilbake. Jeg aner ikke hva. Men tingen er at jeg har også lenge hatt lyst til å se filmen, men så lenge jeg vet at en film er basert på en bok, må jeg bare lese boka først før jeg ser filmen senere. Det er den riktige rekkefølgen, i alle fall for meg. Og siden jeg har hatt bokutgaven stående ulest i en av hyllene mine en god stund og siden jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lese klassikere i år, så tenkte jeg, hvorfor ikke nå? Av en eller annen grunn føltes det nå "rett" å lese boka.

Boka Rebecca vet jeg er høyt elsket av mange over hele verden. Det er en psykologisk thriller med en dæsj grøss og inneholder sterke og spennende karakterer. Jeg skjønner hvorfor boka er høyt elsket nå og hvorfor den var høyt elsket da den kom ut. For noen er den et mesterverk. På en måte er den det også, men personlig så forventet jeg så mye mer. Jeg forventet å bli satt ut, bli overrasket og blåst ned av sofaen, men jeg ble dessverre ikke noen av delene. Jeg forventet den store bomben som aldri kom, for de "overraskelsene" som kom i boka var ingen overraskelser for meg. Jeg hadde forutsett det for lenge siden før de scenene skjedde og dermed ble mange av de "overraskende" scenene dessverre for forutsigbare og da blir jeg skuffet.

Det jeg likte aller best med boka var ikke selve handlingen, men karakterene. Karakterene var så forskjellige, men likevel så sterke på hver sin måte. Jeg ble nysgjerrig på dem alle og det er sjeldent når jeg leser en bok. Det skal mye til for å gjøre meg nysgjerrig på karakterene i en bok. Jeg har lettere for å gi blaffen i dem av en eller annen grunn, men det skjedde ikke i denne boka. Jeg ville vite mer om dem og var alltid spent på reaksjonene deres på enkelte settinger.

Rebecca er en meget velskrevet psykologisk thriller med sterke og forskjellige karakterer, men selv savnet jeg den store overraskelsen som aldri kom. Jeg likte alle undertonene i boka og ikke minst stemningen, men personlig hadde jeg forventet meg så mye mer og ble litt skuffet da jeg satt igjen etter at siste side var lest og tenkte: Var dette "alt"? Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet på forhånd. Jeg hadde vel forventet å bli mer overrasket og sjokkert. Men de gangene boka prøvde å sjokkere meg ble for min del for forutsigbart. Misforstå meg ikke. Jeg er glad for at jeg endelig har lest denne boka, men jeg ble dessverre ingen blodfan som mange andre. Selv om jeg ikke ble noen blodfan skal jeg selvfølgelig få med meg filmatiseringen også.

For en klassiker! Fantastisk stemning gjennom hele boken, samt spenningen, språket og de ulike karakterene gjør denne boken verdt å lese.

En psykologisk thriller vil jeg ikke påstå at dette er, men det er fullt mulig at den var det da den kom ut. Jeg er 99,9 % sikker på at jeg har lest boka før, men ligger den ikke i lista mi her på bokelskere.no, så "har jeg ikke lest den".
Sett med dagens øyne, synes jeg ikke boka er spesiell på noen måte. Den er langdrøy, den er ikke spennende, men den gir et godt innblikk i det jeg vil kalle mennesker høyt på strå på den tiden, og deres liv og gjøremål. Jeg klarer ikke helt å leve meg inn i noe som helst, og jeg ender opp med et terningkast 3. Kanskje jeg burde se både Hitchcocks filmatisering og Netflix-versjonen?

Et fint gjensyn. Mer om min leseopplevelse - se bloggen min. Link til innlegget

Bestemte meg for å gi meg i kast med en skikkelig klassiker, men det var ikke noe vellykket eksperiment. Dette var muligens en "schlæger" i sin tid, men den er ikke i nærheten av f.eks. "Gjensyn med Brideshead" av Evelyn Waugh. Så er det sagt...

Bøker som har cover som får meg iallefall til å lese baksiden av boka i butikken/biblioteket. (Blå og rød nyanser er tydeligvis nøkkelen når det gjelder meg!)

Ingen antihelter i denne listen - altså ingen Dorian Gray, Macbeth, Emma Bovary, Pinkie Brown eller Alex DeLarge - og ikke ting som f.eks. den katolske tro i Joyces Portrait of the Artist [...], haiene i The Old Man and The Sea eller Loven hos Kafka. Kun tydelig artikulerte skurker, skjønt kanskje mitt valg av Moby Dick og Miltons Satan er et unntak her, men isåfall er de unntak som er for gode til å utebli! Det er nemlig også et poeng at antagonisten tar stor plass og er minneverdig. Man kunne selvsagt ha lagt til alt av Shakespeare i en slik liste, men det er vel gunstig å begrense den en smule; la oss derfor også avgrense listen til klassikere. Gjerne skyt inn forslag - jeg har hverken lest alt eller husket alt. Jeg vet det er mye jeg har glemt av f.eks. Walter Scott, Dostojevskij, Dickens, Balzac og Ibsen, og fra Bibelen, der er det vel mye saftig og mørkt å hente.

I det lokale biblioteket i en London-bydel dukker det opp en håndskrevet bokliste med overskriften: «Just in case you need it.» Den får etterhvert en hovedrolle i romanen til Sara Nisha Adams: The Reading List.. Her er det stort sett lagt vekt på de norske utgavene.

Etter tips fra dere og litt snoking i bokhyllene prøver jeg meg på en bokliste til en 17-åring som har forlest seg på Harry Potter. Flere av disse titlene er ukjente for meg. Jeg har ikke engang lest Harry Potter!

Har dere synspunkter på bøkene, eller flere forslag, er jeg takknemlig for det! Gjerne bøker med humor.

(Nesten) alle bøkene som Rory Gilmore i serien "Gilmore Girls" leste eller nevnte!

Siden jeg selv har gjort det utrolig bra på bruktmarkedet de siste dagene, fikk jeg lyst til å følge opp Hedviks liste. Vær tålmodig bokelsker - så får du de beste bøkene til en lav pris.

Følger trenden, og viser til mine topp ti. Dette er bøker som er verdt seige passasjer og tunge ord!

PS! De fleste av bøkene er lest på engelsk!

Med likheter i stil og følelse

Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!

I løpet av 2015 har jeg lest disse bøkene som jeg har plukket ut fra kriterier i en liste jeg fant her på bokelskere.no.
Disse punktene rakk jeg ikke å hake av: En bok på bunnen av leselisten din, en bok som utkom det året du ble født, en bok med dårlige kritikker, en bok fra din barndom, en bok som foregår i din hjemby.