Klikk på en bok for å skrive en omtale.

Viser 1 til 20 av 369 bokomtaler

Engasjerende om storpolitikken, men er det en god bok?

Forfatteren er en historiker og opptatt av de store linjer i historien, også når han tar for seg begivenheter i vår nære fortid. Det gir sammenheng og mening til framstillingen hans av russisk politikk i tidsrommet 2010-2016. Som det går fram av tittelen Veien til ufrihet er resultatet av Snyders analyse ganske så dystopisk.

Putins «evighetspolitikk»
Han betegner russisk politikk under Putin som «evighetspolitikk» inspirert av fascistisk tankegods fra mellomkrigstiden. Den for de fleste ukjente tenkeren Ivan Iljin (d. 1954) regnes som ideologen som har påvirket dagens nasjonalistiske og høyreorienterte politikere og skribenter. Noe av dette virker fjernt inntil Snyder påpeker at flere av disse personlighetene har vært aktive i forbindelse med okkupasjonen av Krimhalvøya og krigføringen i Øst-Ukraina.

Snyder mener at «evighetspolitikken» styrker ulikheter og hindrer sosiale og økonomiske framskritt. I stedet vektlegges symbolpolitikk og stadig kamp mot reelle eller innbilte fiender. Den nye russiske grunnloven, som gir Putin anledning til å sitte som president i ennå mange år, er et godt eksempel på denne stillestående politikken som motarbeider maktoverføringer slik vi ser i demokratiske land som Norge.

Tidlige røtter
Men denne politikken er ikke Putins fortjeneste alene. Den begynte med den sovjetiske partilederen Brezjnevs vektlegging av Sovjetunionens seier over nazistene i 1945. Det brøt med kommunistenes vekt på at historien beveger seg uunngåelig framover i henhold til marxistisk teori. Men allerede Stalin framholdt russernes ledende rolle i Sovjet, slik også den nye grunnloven i Russland gjør.

Snyder framholder at «evighetspolitikken» også preger høyresidens politikere i resten av Europa og USA.

Ukraina, Polen og USA
Snyders tilnærming gir skikkelig driv til framstillingen av den politiske krisen i Ukraina 2014 og den etterfølgende angrepskrigen mot to provinser i Sør-Ukraina, Donetsk og Luhansk. Snyder mener at russernes propagandakrig var enda mer effektiv enn bakkekrigen. Mange vestlige journalister og politikere lot seg besnære - i allfall i begynnelsen.

Derimot synes kapittelet om Polen så full av konspirasjoner at det virker som om forfatteren selv har mistet oversikten. I siste kapittel tar Snyder for seg Trump-kampanjens nære kontakter med Russland foran valgkampen i 2016. Også Trump gir etter hans mening uttrykk for «evighetspolitikk» med få reelle løfter om sosiale og økonomiske forbedringer. Den amerikanske kapitalismen fører ikke lenger uungåelig til økonomisk framgang og økt likhet. I stedet har USA fått en «smertepolitikk» som bare lindres gjennom symbolpolitikk og angrep på ytre fiender.

Viktig bok med klare svakheter
For å få knyttet alle disse politiske begivenhetene sammen bruker Snyder en rekke begreper som «evighetspolitikk» som neppe kommer til å gå inn i hverdagsspråket. Selv om han selv står for en demokratisk tankegang med vekt på rettsstaten og gode systemer for maktskifter, virker det som om han mener at dagens vestlige demokratier har lite å stille opp mot de autoritære tendensene vi ser i Øst-Europa og Amerika.

Boka virker skrevet under et veldig tidspress. Det er mange småfeil når det gjelder fakta, som at et ungarsk parti omtales som østerrisk. Selv om Snyders begrepskjema gir driv og plan til framstillingen, gir den også grunnlag for en en forenklet forståelse av kompliserte forhold i russisk, europeisk og amerikansk politikk.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Kort, nesten leksikalsk innføring i gamle språk.

De elleve utvalgte språkene strekker seg geografisk i et sammenhengende belte fra India til England. Dermed får Wikander også fram sammenhengen mellom dem, slik at ord fra sanskrit eller det for meg helt ukjente oskisk meget vel kan leve videre i norsk. For hvert språk får vi ellers vite noe om den historiske konteksten, den grammatiske oppbyggingen og noen korte teksteksempler. Men selv med tilnærmet lydskrift er det vanskelig å forestille seg hvordan disse språkene egentlig lød.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Nydelig, godt fortalt novelle om Rosaleen som etter sølvbryllupet finner seg innestengt på småbruket i Connecticut med den mye eldre Dennis. Hvor ble det av bylivets gleder og mennene på hennes egen alder? Men etter en kort tur til Boston opplever Rosaleen seg både eldre og visere, hun også.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Svak start på en glimrende krimkarrière

Forlaget har én god grunn til stadig å trykke opp igjen denne gamle, seige detektivhistorien fra 1962. Det er her (Originaltittel: Cover Her face) vi for første gang møter inspektør Adam Dalgliesh, kjent fra en rekke TV-serier med Roy Marsden i hovedrollen. Handlingen foregår på en «manor» med tjenerskap og få tegn på moderne tider bortsett et fjernsynsapparat. Men enkelte vittige bemerkninger dukker heldigvis opp underveis. Oversettelsen er heller ikke blitt noe bedre med årene, dessverre. Se Håverstad nedenfor.
De nyeste P.D. James-bøkene med Dalgliesh er mye bedre!

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ny etnisk uro i USA gjør gammel bok aktuell.

Denne klassiske framstillingen av afroamerikanernes situasjon i Sør etter borgerkrigen 1861-65 virker overraskende frisk til tross for at i mange av ideene ble lansert så lenge siden som 1903. Selv om boka ble oppfattet som en radikal den gang, fremstår DuBois nå som en moderat vismann som baserer sine refleksjoner, ideer og forslag på en nøye analyse av fakta. Den amerikanske versjonen av apartheid hadde mange røtter, men svikt i landreformen etter 1865 synes jeg er den mest åpenbare. Som eiendomsløs hadde den frigjorte slaven liten makt til å stoppe gjenreisningen av hvit makt i sørstatene.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Går plikten foran samvittigheten til sjøs?

Grunnfortellingen i denne korte romanen er beinhard og mekanisk som i en historie av Kafka. Sjømannen Billy Budd møter sin tragiske skjebne fordi datidens «system» krever det. Det som gjør denne boka spennende er de psykologisk dyptborende portrettene som Melville tegner av kommandøren Vere på krigsskipet «Bellipotents», underoffiseren Claggart og «Baby» Budd. Claggart tjener som en slu politispion med Budd som det naive, uforstående offeret for renkespillet hans. Vere har rollen som den reflekterte humanist som i en krigslignende situasjon må ta en brutal avgjørelse. Men er egentlig situasjonen så kritisk? Kunne kommandøren tatt andre valg? Melville svarer ikke klart på disse avgjørende, moralske spørsmålene.

Oversetteren har føyd til et litteraturvitenskapelig etterord. Denne versjonen av Billy Budd er litt lengre enn den første oversettelsen til norsk som ble utgitt på Saga forlag i Bergen 1949 med forord av Alf Larsen. Den eldre utgaven har interessant nok undertittelen: «Fortoppsgast på H.M.S. "Indomitable"».

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Velment roman om hjemvendte KZ-fanger.

Temaet er viktig og engasjerende, men likevel var det en utfordring å komme seg gjennom de 189 sidene. De tre første delene av romanen er lagt til en studentbolig for tsjekkisk-jødiske jenter som har overlevd tyske KZ-leirer. Nå har de vendt tilbake til Praha for å få støtte til å gjenoppta sine liv etter forferdelige tap. Men hva slags liv kan det i 1947 være snakk om? Hvordan skal de forholde seg til fortiden? Dette blir det snakket og dvelt ved i lange samtaler med romkamerater, kjærester og de eldre medlemmene av det nå lille jødiske samfunnet i byen.

Dita Saxova (eller Sax) er den vakre jenta som er bokas midtpunkt, men som samtidig virker som karakteren med de mest uklare forventningene til framtida. Hun får riktignok oppfylt ønsket sitt om et opphold i Sveits, men møtet med sveitserne i bokas fjerde og siste del opplever Dita som et kultursjokk og en nedtur.

Selv hadde jeg gleden av treffe Arnošt Lustig da jeg studerte i Washington, DC, på 1980-tallet. Han delte gjerne en øl med studentene. Flere av bøkene hans er oversatt til norsk.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Klare dikt om terror og død, men også om liv og håp

Primo Leve skriver konsise, lett tilgjengelige vers om terror og død, men også om liv og håp. Titteldiktet viser til Primo Levis tid som fange i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Diktene i denne lille boka spenner ellers over et tidsrom på 40 år, 1945-1985. (Boka er nr. 48 i minibokserien «Penguin Modern» til 15-20 kr. per bok).

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Springende beretning om norsk motstand.

Denne boka kom ut først 32 år etter at krigen var slutt, men gir inntrykk av å være skrevet like etterpå. Hos meg har boka stått ulest siden den kom ut for 43 år siden. Men siden vi feirer 75 år siden frigjøringen, synes jeg det passet å ta den fram. Det angrer jeg litt på nå.

Boka gir en grundig gjennomgang av hvordan den organiserte motstanden kom på plass etter okkupasjonen i 1940. Vi får også innblikk i aksjonene hjemmefronten forberedte og deltok i fram til 13. mai 1945. Gjelsvik gjør det klart at ingen enkeltperson hadde full oversikt over motstandsarbeidet så lenge krigen pågikk; han har påtatt å skaffe oss den ved å gå gjennom alt som kan tenkes av nyttig arkivmateriale fra denne tiden. Som leser blir en fort begravd i detaljer og spissfindigheter som det i 2020 er vanskelig å forstå betydningen av.

Noen begivenheter skiller seg likevel ut ved å være godt beskrevet og forklart. Det gjelder særlig aksjonene mot Arbeidstjenesten i 1944. Da var Hjemmefronten med god grunn redd for at nazistene ville tvangsutskrive unge nordmenn til krigstjeneste på østfronten. Men ellers savner jeg mer refleksjon og ettertanke om det som skjedde i Hjemmefrontens regi.

På den annen side minner forfatteren om at motstanden hele tiden sto under et veldig press fra okkupantene og deres norske medløpere. Gjelsvik sparer ikke på spennende fortellinger om hvordan han selv og andre slipper unna arrestasjoner i siste liten.

Boka har også preg av å være en minnebok. Her nevnes en mengde navn, og flere får hederlig omtale; flest menn og noen kvinner. På tre sider avbildes 26 menn og bare én kvinne. Etter krigen skulle flere av frihetskjemperne få viktige posisjoner, men det nevner Gjelsvik kledelig nok ingenting om. For dagens lesere hadde det nok vært nyttig.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ambisiøst og til tider mistrøstig om kunsten og livet.

Denne lange, ambisiøse romanen stiller krav til tålmodighet og utholdenhet hos leseren. Romanen faller i tre forskjellige deler. Første del omhandler hovedpersonen Leo Herzbergs forhold til sin egen familie, men spesielt hans vennskap med kunstneren Bill Wechsler. Andre del forteller om tapet av Leos sønn Matt, og den tredje om det urolige forholdet til Bills sønn Mark. Romanen følger en sosialrealistisk mal som underbygges med referanser til litteraturen om psykologiske lidelser blant barn og unge. Alt i alt er dette en fortelling om tap og sorg.

Imidlertid ønsker Siri Hustvedt også at vi skal sette pris på forholdet mellom liv og billedkunst. Leo underviser i kunstforståelse, mens vennen Bill utvikler seg fra tradisjonelt maleri til konseptuell kunst og fotografering. Lange strekninger av boka er viet til Leos tolkning av Bills kunstprosjekter, som blir mer og mer sammensatte, men også kommersielt vellykte.

Imidlertid, i romanens tredje del om problemene til den unge Mark Wechsler, går Hustvedt inn i en diskusjon om de mulige perverse aspektene ved noen kunstverk laget av en venn av Mark.

Hovedpersonene i What I Loved blir presentert som sekulære jøder med utgangspunkt i en bakgrunnshistorie om jødeforfølgelse i Tyskland i 1930-årene. En kvinnelig karakter, Violet Blom, har samme bakgrunn som forfatteren selv: Norsk-amerikaner fra Minnesota. Merkelig nok har Leo Herzberg et ganske vanlig tysk-skandinavisk navn, og generelt synes jeg at alle karakterene har mye til felles med andre personligheter i amerikansk litteratur med skandinavisk bakgrunn. De betraktes gjerne som lutheranere med et ganske så seriøst forhold til livet.

Siri Hustvedt skriver godt, men jeg synes de nyere bøker hennes er morsommere enn denne til tider deprimerende historien.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Eventyr og allegori.

Boka blander et eventyr for barn sammen med en allegori om litterær kreativitet beregnet på voksne lesere. Historien har med andre ord liten relasjon til sosialrealisme, men til slutt klarer forfatteren å trekke trådene i boka sammen til en tilfredsstillende konklusjon.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sorgarbeid og cricket blant innvandrere i New York.

I likhet med DeLillos Underworld og Hustvedts Sorrows of an American, spiller New York City en stor rolle i denne sammensatte romanen om en utvandrer av nederlandsk opprinnelse som opplever ekteskapelige problemer i kjølvannet av 11. september. For å trøste seg søker han selskap med for det meste karibiske innvandrere som deler hans lidenskap for cricket, en gruppe som blant annet omfatter en con-mann fra Trinidad. Mens Hustvedt og DeLillo tar for seg livet i NYC som en kontrast til andre deler av USA, setter O'Neill, som selv er irsk, byen i internasjonalt perspektiv og sammenligner den med London og Haag.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Sterk oppvekstroman fra de harde trettiåra.

Selv om romanene til John Fante har fått preg av kultklassikere, synes jeg Vent til våren, Bandini er vel verdt å lese. Forfatteren bruker sterke språklige virkemidler for å dramatisere de harde vintermånedene som ungdommen Arturo og hans italiensk-amerikanske innvandrerfamilie utsettes for et sted i Colorado. Arturo selv er full av motsetninger. Likevel virker historien troverdig, og tittelen gir oss et lite håp om at det nok skal gå bedre. (Tre bind følger!).

Arneberg forlag har tatt med seg Sigurds Hoels instruktive forord fra Gyldendals 1940-utgave. Forlaget har også brukt Johan Borgens gode oversettelse fra den gang. Her og der virker teksten likevel noe modernisert. En artig feil går igjen et par ganger. Borgen har nok ikke vært helt fortrolig med katolske bønner: «Hail Mary full of grace» som vanligvis oversettes med «Maria full av nåde» er i denne boka blitt til «Maria full av ynde»! Det er ikke helt det samme.

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Farvel til hvitt og grått.

For dem som synes det er på tide med flere farger i heimen, men er usikker på hvilke farger en bør velge. Hvert av de 35 kortene i denne boka gjengir fire farger med navn og nummer som den anonyme forfatteren/redaktøren mener hører bra sammen. Her er det både duse overganger og skarpe kontraster. Tekstene inneholder nyttige forslag til bruksområder. Men boka er også fin bare å se på -- som en liten kunstbok.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Ein fryd å lesa.

Eg trivst med Hovlands lune, vittige skrivestil. Serleg som når han i denne boka tek for seg bøker, ikkje minst barnelitteratur, som eg sjølv ein gong hadde stor glede av. Dei 19 korte essaya vart til i åra 2011 til 2015, slik at lesaren kan vere sikker på å sleppe unna døgnflugar. Berre «Kunsten å krenke» har ein klar datoreferanse: Angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Short novel, only 102 pages, about growing up as an ambitious, but poor son of an Italian immigrant in America of the 1930s.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Rapport fra gråsonen.

Forfatteren hørte til de internerte - fanget, men likevel en priviligert gruppe nordmenn i Tyskland 1942-45. Hun brukte sin relativt frie stilling og språkferdigheter til å sette i gang et arbeid for å hjelpe og oppspore landsmenn i fangeleirer og fengsler. Alt dette er levende og spennende fortalt 40 år etter (Boka ble først utgitt 1984). For leseren skaper det noen problemer. Hva er dokumenterbare fakta, og hva er nødvendigvis rekonstruert eller diktet opp i ettertid? Wanda Heger har heldigvis notater, brev og andre beretninger fra 2. verdenskrig å støtte seg til slik at grunnleggende fakta om den fantastiske redningsopperasjonen kan dokumenteres.

Boka fargelegges ellers med fortellinger fra familielivet på en herregård i landsbyen Gross Kreutz utenfor Berlin. Og om hennes første møter med Bjørn Heger -- som hun seinere giftet seg med -- i et fengsel i et utbombet Berlin.

Fordi boka er skrevet på 1980-tallet, kan hun også tillate seg et mer nyansert syn på de alliertes bombing av sivile mål i Tyskland. Det førte til tap av mange menneskeliv også blant krigsfanger mot slutten av krigen. (Se også W.G. Sebald: Luftkrig og litteratur, Oslo 2007) Men naziregimets overgrep mot fangene i konsentrasjonsleirene gjør likevel større inntrykk, også i Hver fredag foran porten.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Frykt og avsky på Manhattan.

Boktittelen er treffende og samtidig en grei advarsel. Dette er ingen feel-good roman. Tvert om blir vi tidlig budt på en 20-siders uavbrutt reise gjennom hovedpersonen Patricks eget rushelvete, 1980-tallets versjon av Dantes Inferno.

Alt skjer på en tredagers tur fra London til New York der Patrick skal hente asken etter sin far og plageånd David Melrose. Trass i de «dårlige nyhetene» er dette en velskrevet, vittig roman. Blant de komiske høydepunktene er Patricks besøk på begravelsesbyrået og en pseudobritisk herreklubb på Manhattan. St Aubin er er sylskarp i sin avkledning av tomprat mellom menn. Men Patricks taleferdigheter har ikke den tilsiktede effekten på kvinnene han møter.

Trass i at Patrick Melrose er døden nær flere ganger, vet vi at han dukker opp igjen som hovedperson i (minst?) tre seinere bøker av St Aubyn.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Push og pull på Østlandet etter krigen

På 1950- og 60-tallet fikk fraflyttingen fra bygdene mye blest gjennom skuespill som Trost i taklampa og pendlerviser på radioen. Denne boka gir et fascinerende bilde av hva som fikk ungdom fra fylkene som idag utgjør Viken og Innlandet til å flytte til Oslo i årene rett etter krigen. Forfatteren går grundig til verks i å ta for seg årsakene til at både kvinner og menn dro fra oppvekststedene sine. Én sak var fattigdommen blant småbønder og skogsarbeidere på Østlandet både før og under krigen, men kanskje viktigst var traktorene og melkemaskinene som erobret landsbygda da krigen først var over. Da forsvant også de dårligst betalte og mest slitsomme jobbene. En mengde gode fotografier viser hvor enkelt jordbruket ble drevet før maskinene kom.

Oslo hadde til gjengjeld jobber å tilby innflytterne. De krevde ikke mye utdanning, men ga lønnsinntekt, frihet og mulilghet for karriere og familieliv. Botilbudet var til gjengjeld elendig før drabantbyer som Lambertseter ble reist på 1950-tallet.

Fossen supplerer sin nøkterne fakta med korte referater av intervjuer han har gjennomført med 25 innflyttere født på 1920- og 30-tallet. Disse muntlige fortellingene gir et levende inntrykk av oppveksten, flukten til byen og livet etterpå. Så godt som alle er fornøyde med valgene de tok og samfunnsutviklingen fram til egen pensjonsalder. Mange støttet Arbeiderpartiet som unge og var aktive i innflytterlag. Når det gjelder framtida derimot er flere skeptiske og beveger seg på 1990-tallet i konservativ retning.

Asbjørn Fossen var innflytter og utdannet jurist. Flukten fra landsbygda - 50 år etter gir et godt bilde av en forholdsvis kort periode i Oslos historie på 1940- og 50-tallet. På et eller annet punkt i boka får Fossen nevnt at oslobefolkningen ikke økte i denne tida. Innflyttingen ble veid opp av de mange som samtidig dro fra byen. Gjennom en rekke bilder utlånt fra Oslo kommune og OBOS får Fossen samtidig vist hvordan byen ble totalforandret.

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Penger og kjærlighet på 1700-tallet.

Hovedpersonen, som vi etterhvert blir kjent med som Roxana, blir forlatt av sin første mann og havner med sine fem barn i desperat fattigdom. Hun kommer ut av den og blir rik ved å innlede en serie forhold til framstående og velstående menn. Kriminaliteten består ikke bare i utroskap, men at hun hele tiden med løgn og bedrag må holde fortiden skjult for sine beilere. For å få til dette har hun god støtte i hushjelpen Amy, som etterhvert avanserer til en betrodd medhjelper og forretningsfører.

Hennes egen dårlige samvittighet sammen med at fortiden tilslutt tar henne igjen, fører til Roxanas dramatiske fall. Den utløsende årsaken er hennes forhold til barna sine, enten de er født i eller utenfor ekteskap. De har hun i stor grad neglisjert, men når hun på et visst tidspunkt føler seg trygg, bruker hun Amy til å støtte dem økonomisk, men unngår å treffe dem selv. Men én av døtrene skremmer Roxana til fortvilelse ved å forsøke å oppsøke henne etter at hun har inngått et respektabelt giftermål. Dette setter det nye ekteskapet i fare.

«Kriminaliteten» i denne tidlige romanen bygger på at hovedpersonen bryter normene og lovene som gjelder mellom mann og kvinne på begynnelsen av 1700-tallet. Men overraskende, midt i boka framstår et likestillingsmanifest. Roxana argumenterer for at hun også i ekteskapet bør ha de samme økonomiske rettighetene som mannen. Da frieren går med på dette, sier hun at en privat avtale dem imellom likevel gjøres umulig på grunn av lovene som gjelder.

Den eventyrlige historien om den «heldige elskerinnen» er omfattende og tung å komme gjennom. Romanen er mer et kulturhistorisk fenomen enn en stor leseopplevelse. Men Defoe la tydeligvis vekt på å skrive på et lett forståelig engelsk. Roxana er aldri gravid eller «pregnant», men «with-Child» eller «a-breeding». Og hva skal man kalle en mannlig jordmor? Det er selvfølgelig en «Man-Midwife».

Min utgave har flotte illustrasjoner og en nyttig innledning. Utgitt av Heritage Press 1994. Originalen ble utgitt 1724.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

EnneaVoidkeeperElinBeBjørg  FrøysaaMarie MLailaRasa ZiburkuteAnn ChristinThomas KlakeggHarald KNils PharoSverreStjernekastAtmanAud- HelenGrete AmundsenAndreas SortlandClarityVibekeAnita NessGrete AastorpBjørg L.Bookiacandreas h. o.Andreas BokleserKristin F. JørgensenDagfinn JakobsenLilleviTheaIngunn SHilde Merete GjessingBjørn SturødTine SundalMayBeathe SolbergReadninggirl20Inger-LiseTonesen81Synnøve H HoelSimen "Boktimmy" IngemundsenLinn