Kort, men krevende om øyeblikket.

Lispector prøver å fange øyeblikket i ord som kunstnere kan i et maleri eller komponister i et musikkstykke. Resultatet er en tekst på 93 sider uten handling eller retning, men med preg av en bevissthetsstrøm som hos Joyce eller Becket. Likevel gjør Lispector seg tanker - aforismer - om livet fra fødsel til død som det er verdt å ta for seg. Avslutningen nærmer seg en filosofisk diskusjon om hva vi skal forstå med lykksalighet. Er det et rent religiøst begrep eller kan vi også oppleve øyeblikk av lykksalighet uten å knytte det til religion?

Skjemt og alvor.

The New Yorker er i mangt eit humoristisk blad. Likeins innheld denne boka òg mange vitseteikningar. Eg vart difor overraska når forfattaren brukar den innleiande bolken til eit krast oppgjer med den første redaktøren, Harold Ross: udugeleg som redaktør og utriveleg som medmenneske, skriv Gill. Først på side 43 kjem den fyrste gode, lattervekjande historia. Sidan kjem det heldigvis fleire, og vi får ei fengjande, om enn springande framstilling av det berømte bladet sett frå innsida, slik boktittelen lovar. Gill er god til å gi personlege skildringar av dei mange forfattarane og kunstnarane som skreiv og teikna for bladet, ofte for skral betaling, i tida frå 1925 til 1975.

The New Yorker er kjent for skrivekunsten sin. Gill gjer det klårt at det høge nivået kjem av hardt arbeid i redaksjonen. Det kan vere ein pinefull prosess, men som eg skulle ønske at òg norske utgjevarar tok seg meir tid og krefter til.

Boka har ein forunderleg slutt. Gill angrar no på mest alt det stygge han skriv om redaktør Ross i dei fyrste kapitla. No målar han eit forsonande portrett om den same mannen. Siste ordet - over fleire sider - gir han til den neste redaktøren, William Shawn, som har så godt som berre godord om forgjengaren sin. (Omtalen gjeld fyrsteutgåva frå 1975)

En søvnløs natt.
Hovedpersonen M ligger i mørket og snakker med lytteren H. Vi får snart vite at H bare eksisterer i Ms fantasi. Den knappe teksten har preg av prosadikt med tilbakevendende temaer knyttet til øyeblikket avbrutt av minner fra barndommen inntil dagslyset bryter fram gjennom vinduet i øst. Company hører til Becketts siste verker, først utgitt med tittelen «Heard in the Dark», og deretter i bokform 1980. Den minimalistiske stilen har heldigvis en del innslag av humor.

Omtalen bygger på den engelske utgaven på 89 sider utgitt av Picador 1982.

Sjå omtalen min av den nynorske utgåva her.

Jane Austen skriv vittig om den 17 år gamle heltinna si. Men handlinga tek fyrst fart når Catherine ved eit høve går i opposisjon til venene sine. Utfordringa for den unge jenta er jo at tidas førestillingar for høvisk framferd skjuler kva folk eigentleg meiner. Det er glitrande illustrert i tilhøvet til den nye veninna Isabella, som gjerne seier ein ting, men gjer noko anna til stor forvirring for Catherine.

I del to dreg Catherine frå venene sine i Bath til familien Tilney i Northanger. I det tidlegare klosteret får ho rikeleg stimulans til alle slag «gotiske» fantasiar før ho blir brakt ned på jorda att av den nøkterne men likevel så tolmodige Henry. Romansen mellom dei to utgjer framleis den raude tråden, men det er tilhøvet til faren, kalla «generalen,» som skapar dynamikken og dramaet i denne bolken. Her syner Jane Austen seg som ein moderne forfattar ved å vektlegge psykologiske og rasjonelle forklaringar framfor dei eventyrprega.

I løpet av nokre månader er Catherine blitt sterkt forelska, men ikkje meir moden enn at forteljaren synest det er greitt at ekteskapet med kjærasten må vente enno eitt år til ho vert atten.

Omsetjinga til Marie Sørbø flyt bra òg der originalen kan verka krokut. Det er påtakeleg at den engelske Penguin-utgåva har langt fleire ordforklåringar enn i den norske utgåva. Det skuldast nok dei språklege vala som omsetjaren har gjort greie for i etterordet. I teksten fann eg få sjeldsynte ord utanom det uvante «trott» i tydinga «evne til å halde på iherdig og lenge.»

Alt i alt ein god introduksjon til Jane Austen. (Felleslesningsbok i Lesesirkel 2021).

Forførende spenningsroman om kulturforskjeller og politikk.
Hovedpersonen og fortelleren Changez (ikke fransk, men urdisk for Djengis) blir ikke bare integrert, men også tilsynelatende assimilert etter studier og arbeid i USA. Om ikke amerikaner, så er den opprinnelige pakistaneren etter noen år blitt en ekte newyorker. Så inntreffer angrepet på World Trade Center 11. september 2001 og alt endres også på det personlige plan,

En ettermiddag og kveld på restaurant i Lahore går med til å fortelle denne historien. Tilsynelatende er det en dialog, men i praksis en enetale som ikke blir monoton, men holder på spenningen til siste side.

På kjøret med Dr. Munk.

Midlivskriseroman eller ein norsk versjon av Jack Kerouacs On the road? Det er vel opp til lesaren å velje i ein roman der tre vestlendingar bryt opp frå heimen for å gi seg ut på turné med eit musikkutval henta frå Sex Pistols og andre kultband. Det kryr av meir eller mindre obskure referansar til musikk, film og litteratur på 1990-talet og tidlegare. Men smarttelefonen (som ikke var oppfunne i 1996) har no svar på alt du måtte lure på i denne romanen.

Dette er den moderne historien om en gruppe finlandske samer som gjennom to verdenskriger ble fordrevet fra sine tradisjonelle områder i Petsamo i dagens Russland. Hirstis engasjerende fortellerstil preges av hans bakgrunn som journalist. Han får fram innholdet og styrken i skoltesamenes livsform ved å konsentrere seg om historien til én hovedperson, den stammeeldste Jaako Sverloff.

Selv om samene fra Suenjel fikk seg nye, faste bosettingsområder på 1940-tallet, er Hirsti pessimistisk på deres vegne. Integrering og modernisering truer grunnlaget for den lille minoritetsgruppen. Som han selv påpeker i siste kapittel, gjelder dette også andre samiske lokalsamfunn i Norden. Her har utviklingen siden 1974 - da boka kom ut - vist seg å gå i en annen retning enn Hirsti forutså.

Fine fotografier, men av og til uklart når og hvor de er tatt. Se også omtalen min av Herrene sendte oss hit av Elin Anna Labba (2021).

Med dagens øyne forteller denne boka en opprivende historie om tvangsflytting av reindriftssamer fra historiske sommerbeiter i Norge til Sverige. I alt dreide det seg om bortvisning av 300 personer, voksne og barn, fra 1919 og til utpå tjuetallet. I Sverige opplevde mange samer at lappefogdene flyttet dem videre opptil flere ganger på 1930-tallet og seinere.

Styrken i framstillingen er vekten på de berørtes og etterkommernes egne ord. Labba får fram maktesløsheten og sorgen som de fleste følte ved tapet av tilknytningen til Senja og andre områder i Norge. Men vekten på å få med flest mulig enkelthistorier fører til oppstykking og gjentakelser som gjør teksten tung å komme seg gjennom. Til gjengjeld føyer de mange gode fotografiene seg perfekt til teksten.

En viktig bok om en lite kjent side av norsk-svensk samepolitikk. Se også omtalen min av Suenjel-folket, ved veis ende.

Den kvinnelige hovedpersonen ankommer det britiske mandatområdet Palestina like før proklamasjonen av staten Israel 1948. Det er en engasjerende fortelling om å lære seg å orientere og tilpasse seg i en ny og forvirrende situasjon. Boka fikk Orange Prize for beste nye roman av britisk kvinnelig forfatter i 2000. (Lest 2001).

Landstrykere er lagt til ei lita bygd i Nordland (Hamarøy?) på 1870-tallet. I utgangspunktet fattig og isolert, men tilgang til Lofotfisket bringer penger og utferdstrang til den unge hovedpersonen Edevart, som finner en alliert, men også et motstykke i den jevnaldrende August. Men der Edevart etterhvert virker vankelmodig og til tider tiltaksløs, er August full av påfunn og virketrang. Han tjener som en deus ex machina som driver handlingen framover der romanen ellers ville ha stoppet opp.

Om boka ellers? Det store persongalleriet overrasker med bredden av markante kvinner. Romanen preges dessuten av et rikt språk med ord og uttrykk hentet fra nordlandsk og andre dialekter.

Boka inngikk som felleslesning i Boksirkelen 2021.

Fascinerende lagkake av en roman.
Tilsynelatende skrevet over et langt tidsrom får vi historien til noen personer tilhørende finanseliten i mellomkrigstidens New York. Men hvor troverdige er fortellingene om ekteparet som er så introverte og hemmelighetsfulle at de knapt kan forholde seg til hverandre?

Tillit eller på engelsk Trust har likhetspunkter med Carl Frode Tillers Innsirkling ved at Diaz bruker flere fortellerstemmer, men han velger også svært ulike fortellerstiler. Etter en sensasjonspreget «nøkkelroman» følger en ufullstendig selvbiografi. Deretter får vi en tidligere sekretærs memoarer før boka avsluttes med noen dagboksnotater fra 1930-tallet. Tilsynelatende har vi til slutt også fått svar på mysteriene som har dukket opp underveis.

Boka inneholder mye om grunnlaget for aksjespekulasjonene før børskrakket 1929. Det er likevel de uavklarte, skjulte sidene ved hovedkarakterene som holdt meg fanget.

Boka er vinterens utvalgte bok i min amerikanske lesesirkel. Se listen her.

Flott kunstbok med bilder og tekst fra Maravillas utstilling på Henie Onstad kunstsenter 2022. Siden kunstneren fra El Salvador/USA bruker visuelle, lydmessige og meditative elementer gir boka godt grunnlag for å forstå sammenhengen mellom dem. Kunstverkene knytter på en tankevekkende måte an til kunstnerens traumatiske opplevelser som flyktning og kreftpasient.

Tekstene på engelsk skrevet av forskjellige forfattere virker dårlig koordinert, og det blir dermed mange gjentakelser av de samme biografiske opplysningene.

Leseverdig beretning om et dystert kapittel i dansk-norsk historie.

På slutten av denne boka blir Thorkild Hansen ganske så poetisk i sin beskrivelse av kolonitidens slutt. Men Slavernes kyst inneholder mye gruoppvekkende om menneskelig fornedredelse, gjerne hentet direkte fra tidsvitner til slavehandelen som var grunnlaget for koloniens økonomi. Samtidig passer forfatteren på å gi leseren pusterom fra sine egne besøk til dagens Ghana for å studere restene etter kolonien som eksisterte i årene 1659-1850. Ironisk nok blir den gamle guvernørfestningen nå brukt som residens for landets president. Det hjelper jo også at det blant kolonistene fantes enkeltpersoner som arbeidet energisk for å få slutt på både slavehandelen og slaveriet.

Hva så med språket? Forfatteren veksler mellom å kalle lokalbefolkningen for negre, afrikanere og svarte. Greit nok i en bok først utgitt på dansk i 1967. På den annen side synes jeg - med dagens briller - at de mange sammensetningene som negerlandsby og negerdans virker ganske overflødige. Noen hvite landsbyer fantes det jo ikke. Men ellers skriver Thorkild Hansen engasjerende om menneskene - enten de er svarte eller hvite - og forholdene ellers i dette spesielle hjørnet av Danmark-Norge. (Omtale basert på den danske utgaven).

Leseverdig beretning om et dystert kapittel i dansk-norsk historie.

På slutten av denne boka blir Thorkild Hansen ganske så poetisk i sin beskrivelse av kolonitidens slutt. Men Slavernes kyst inneholder mye gruoppvekkende om menneskelig fornedredelse, gjerne hentet direkte fra tidsvitner til slavehandelien som var grunnlaget for koloniens økonomi. Samtidig passer forfatteren på å gi leseren pusterom fra sine egne besøk til dagens Ghana for å studere restene etter kolonien som eksisterte i årene 1659-1850. Ironisk nok blir den gamle guvernørfestningen i dag brukt som residens for landets president. Det hjelper jo også at det blant kolonistene fantes enkeltpersoner som arbeidet energisk for å få slutt på både slavehandelen og slaveriet.

Hva så med språket? Forfatteren veksler mellom å kalle lokalbefolkningen for negre, afrikanere og svarte. Greit nok i en bok først utgitt på dansk i 1967. På den annen side synes jeg - med dagens briller - at de mange sammensetningene som negerlandsby og negerdans virker ganske overflødige. Noen hvite landsbyer fantes det jo ikke. Men ellers skriver Thorkild Hansen engasjerende om menneskene - enten de er svarte eller hvite - og forholdene ellers i dette spesielle hjørnet av Danmark-Norge.

Fra naiv lykke til stille desperasjon.

Åpningen er så romantisk som man kan ønske seg: Jeanne på 17 år slipper ut fra et langvarig klosteropphold. Nå er det bare å glede seg over friheten på familiegodset og vente på en kjekk ung mann å forelske seg i.

I denne naturalistiske roman skal situasjonen raskt endre seg. Jeanne virker fullstendig uforberedt på hva som venter henne i livet, ikke minst fra ektemannen. Hun er naiv og kunnskapsløs. I tillegg er hun svært følsom og reagerer med en tåreflom når noe går henne imot.

Men forfatteren vil mer. Det er kvinneundertrykking over en bred skala som holder Jeanne nede. Den virker så ødeleggende på karakteren hennes at jeg på et tidspunkt hadde mistet alt håp for henne. Tiden er den reaksjonære perioden etter Napoleons fall (såvidt nevnt). Det går egentlig mest utover aristokrater som ikke behøver å leve av eget arbeid, men er bundet av konvensjoner. Likevel gir avslutningen et glimt av håp for Jeanne. Livet er når det kommer til stykket ikke det verste man har.

Maupassant skriver overraskende direkte og jordnært også om seksuelle forhold. Hans negative syn på adelen og det katolske presteskapet vises tydelig. Sant å si er det bare blant vanlige folk at han finner dugelige og rause karakterer.

Romanen fra 1883 ble nylig oversatt til norsk. Anbefales!

Om å gjøre slutt på forutinntatte oppfatninger om våre medmennesker.
Det er det optismistiske utgangspunktet for denne velskrevne boka. Forfatteren mener riktignok at mange stereotype oppfatninger vi får med oss under oppveksten er så godt som umulige å bli kvitt. Det krever systematisk og dyptgående arbeid både på individ- og samfunnsnivå å motarbeide diskriminering og urimelig forskjellsbehandling.

Allsidige løsninger på komplekse problemer
Bokas styrke ligger i at den behandler flere former for forutinntatthet med særlig vekt på kjønn og etnisitet. Forfatteren tar for seg hvordan dette fører til uakseptabel og risikopreget diskriminering i politi og helsevesen før hun går gjennom tiltakene for å motvirke dem. Hun har stor tro på opplæring i mindfullness og meditasjon for å redusere aggresivitet blant politifolk. Hun tar for seg sjekklister som et hjelpemiddel blant sykehuspersonell for å sikre likeverdig behandling av pasienter med samme diagnose — uavhengig av kjønn, alder og etnisitet. En rekke tiltak er aktuelle for å fremme likestilling ved ansettelser og opprykk.

Hovedkapitlene legger vekt på amerikanske forhold, men på slutten av boka tar Jardell for seg eksempler på motarbeiding av forskjellsbehandling i andre land som ved et advokatfirma i Frankrike, etniske konflikter i Kosovo og Rwanda, og en barnehage i Sverige.

Det faglige grunnlaget for boka virker overbevisende solid, samtidig som forfatteren har en journalistisk fortellerstil preget av høyt personlig engasjement. Med andre ord: En høyst leseverdig bok om et brennende aktuelt tema.

❗️ I denne tragikomedien verkar dei sers ulike karakterane like fasttømra i sinnelag og atferd som i eit skodespel av Molière eller Holberg. Men hovudpersonane syner likevel så mykje sjølvinnsikt at eg må få sympati med dei, til og med den «late» Lea som har gitt frå seg omsorgen for Benjamin, den autistiske sonen sin. Rakel derimot er den prektige systra som meistrar alt, også Benjamin. I mellomtida produserer resten av familien rikeleg med gode råd, men er like fullt tilskodarar til den dagen då dei i ein blink får ansvaret for Benjamin sjølv.

Om boka er ein komedie, har ho òg ein alvorleg undertekst om krevjande omsorgsarbeid og maktløyse.

Et skjellsettende år for 19-åring i New York.

På slutten av denne fine romanen gir hovedpersonen Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om tidsrommet romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver fra dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun nedvurderer oppveksten i hjemlandet for å bekjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandsstudent». Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Felleslesning i Lesesirkel 2021.

Satire med alvorlige konsekvenser.

Denne korte romanen kostet den russiske forfatteren Andrej Sinjavskij flere års fengsel og eksil. Min utgave ble utgitt 1960 og framstår som et vittig oppgjør med stalinismen på 1950-tallet. Stalin omtales riktignok ikke direkte, bare som Mesteren. (Det gjøres mange bibelske analogier her i den tilsynelatende gudløse staten). Mens de eldre opposisjonelle vet å holde kjeft, drives handlingen fram av statsanklager Globovs naive sønn Serjosja. Han stiller spørsmål ved alt og ønsker seg et fritt Russland med rendyrket, ekte kommunisme. Det må selvsagt gå galt.

Dette er jo stort sett et historisk dokument, men i blant finnes uhyggelige påminninger om dagens retorikk fra Moskva, der mindre uoverensstemmelser blåses opp til globale verdikamper.