Tidlig fransk syn på Spanias borgerkrig.
Overraskende frisk beretning om de første månedene av den spanske borgerkrigen. Den fortelles som en kollektiv roman fra det republikanske perspektivet. Korte filosofiske diskusjoner om krig, lederskap, liv og død, og spesielt de positive og negative sidene ved partiskhet sammenveves med skarpt observerte kampscener. Siden forfatteren selv var krigspilot, er beskrivelsene av luftkrigen spesielt inntrykksfulle. Boka ble oversatt til norsk med tittelen Håpet i 1938.

Arrangerte ektekskap på 1800-tallet.
Hvilken rolle spiller arrangerte ekteskap når kvinnen står juridisk fritt til å velge sin ektefelle? Handlingen finner sted i Storbritannia på 1830-tallet, da kvinner allerede hadde tilkjempet seg denne grunnleggende rettigheten. Trollope får likevel en historie ut av det sosiale trykket som en ung adelskvinne utsettes for å få henne til å gifte seg med en person av samme rang. Dette burde l i utgangspunktet være en spennende historie, men boken preges av juridiske finurligheter og gjentakelser. Hovedpersonen, den sta Lady Anna framstår selvfølgelig som beundringsverdig, mens den virkelig skremmende karakteren er moren hennes, grevinnen selv. (Lest 2013).

Denne vittige romanen retter et sardonisk blikk på dagens verden av kunst og litteratur. Flere virkelige personer dukker opp i boken, inkludert forfatteren selv, som blir brutalt myrdet midtveis. Til tross for finanskrisen kan livet være fantastisk på en materiell måte, men ensomhet og død er uunngåelig. Vel verdt å lese. (Lest 2014).

Tre korte, men subtile skuespill som anklager undertrykkelsen som det kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakia sto for fra 1968 til 1989. Vanek-karakteren konfronterer ikke undertrykkerne sine direkte, men snarere medløperne som gjorde komfortable tilpasninger til regimet (2010).

Kort bok om en lang, krevende tur til fots fra Berlin til Moskva sommeren 2001 gjennom land som fortsatt lider under andre verdenskrigs, nazismens og kommunismens ødeleggelser. Fans av den britiske forfatteren og vandreren Femor vil like denne boken (Lest 2010).

Underholdende historie fra de siste månedene av Cuba som spansk koloni med fargerike karakterer i form av amerikanere fra Louisana, cubanske opprørere og spanske undertrykkere. (lest 2012)

Denne romanen om opprøret i India i 1857 følger temaer som er utforsket i dybden i historien om den siste Mughal-keiseren av William Dalrymple. Forfatteren tar for seg en rollebesetning av britiske kolonister med ganske forskjellige ideer om formålet med det såkalte siviliserende oppdraget som Storbritannia hevder å ha i India. (Lest 2012)

Et kaffeeventyr fra Jemen.
Utgangspunktet er historien om den unge jemensk-amerikaneren Mokhtar som trass til dels umulige odds lykkes som kaffeimportør fra borgerkrigens Jemen. Til å begynne med er det mye om en rotete oppvekst i San Francisco, men etterhvert får Eggers skikkelig driv på beretningen om kaffedrikkens historie og nåtidens satsing på kvalitetskaffe. Et vesentlig poeng er jo at kaffen har sitt utspring nettopp i Jemen (derav «mokka» fra havnebyen Mokha).

Boka blir faktisk svært så spennende og dramatisk når Mokhtar reiser til sitt gamle hjemland for å hente prøver og begynne importen av kvalitetskaffe. Én sak er å få takk i de riktige sortene, en annen er å få kaffen ut av landet i tide. Det kritiske tidspunktet kommer akkurat da Saudi-Arabia med allierte begynner sine bombetokt mot houthistammen som kontrollerer Sana'a og Nord-Jemen. Boka gir dermed også innsyn i de politiske konfliktene som har herjet Jemen det siste tiåret.

Boka inngikk i min amerikanske bokklubb 2023.

Lyrikar i utvikling.
Arnljot Eggen (fødd 1923) hadde eit langt liv som lyrikar og forfattar av epigram. Kan hende meir av det siste når ein les denne samlinga av dikt frå dei fyrste åra som diktar. Seinere har Eggen utgitt fleire diktbøker. Denne samlinga tek berre med eit mindre utval eldre dikt. Det kan ha samanhang med at Eggen ofte skreiv om aktuelle hendingar som seinare vart gløymt. Likevel er det fleire dikt her som står seg bra framleis. Til dømes "Berre" frå 1965 som byrjar med "Det er berre draumar."

En moderne skrekkroman.
Handlingen i denne dystre hollandske romanen drives fram av den mørke fantasien til den 12-årige jentungen Jas. Atmosfæren er til tider like lukket og forfrossen som i en sørstatsroman av William Faulkner.

En kort stund så jeg for meg en historisk roman med forankring på landsbygda, men forfatteren insisiterer på at handlingen er lagt til nåtida, det vil si på 2010-tallet. Fjernsynet er riktignok gjemt i et skap for at de kirkeeldste ikke skal se det når de kommer på sine månedlige besøk.

Hovedpersonen og fortelleren Jas tolker i stor grad tragiske hendelser i lys av utenatlærte bibeltekster. Er familien og gården rammet av de sju landeplagene? Ikke rart at hun drømmer om å komme seg vekk.

Boktittelen sier jo egentlig sitt, og ubehaget er svært så nærværende under lesningen. Likevel lar jeg meg imponere av forfatterens rike bildebruk. Den er fri for klisjeer, samtidig som den åpenbart knytter seg til 12-åringens dagligliv på gården, skolen, landsbyen og kirken.

Alt i alt en spesiell leseopplevelse, men ikke en bok jeg vil anbefale noen. (Boka inngikk som felleslesning i Lesesirket 2021).

Amerikansk humor på sitt beste.
Sedaris har bolig i Sussex, men pendler flittig til sitt gamle hjemland, der han har en feriebolig i North Carolina. Han har en form for lun humor som gir farge til hverdagshistoriene fra England og USA. Hans egne nære familiemedlemmer, foreldre og søsken, med partneren Hugh utgjør hovedparten av persongalleriet. Mye er morsom lesning, men Sedaris unngår heller ikke vanskelige temaer som selvmordet til søsteren Tiffany.

Tragedien viser familiens handlingslammelse overfor en person som ikke ønsker å motta hjelp. Samtidig underslås det ikke at forfatterens eget valg av livsstil og væremåte kan ha bidratt til manglende innsikt og forståelse i søsterens situasjon. Det gir selvsagt teksten en tankevekkende bismak. Humor kan også tjene til å distansere oss fra livets vankeligheter. Sedaris viser leseren ærlig nok denne siden av seg samtidig som han bidrar med en rekke frydefulle og lattervekkende observasjoner og historier.

Jeg anbefaler boka som sensommerlesning.

Tragisk men nødvendig om mayafolket.
For en tid tilbake etterlyste Marianne T bøker om Nord-Amerikas indianere som ikke handlet om forholdet til europeere. Da kom jeg i skade for å anbefale denne diktsamlingen hvor tekstene opprinnelig er skrevet på mayaspråket som omfatter dagens Guatemala og sørlige deler av Mexico. Men selv om opprinñelsen er gammel, er den skrevet med latinske bokstaver etter conquistadorenes herjinger på 1500-tallet. På de få sidene får vi ett innblikk i mayafolkets gudelære, men vel så mye om død og lidelse som fulgte den spanske erobringen. På den måten gir boka innsikt i en menneskelig katastrofe satt i en mytologisk ramme.

Risikoatferd i ferieidyll
Noen og enhver kan vel tenke seg å leve seg inn i en annen rolle her på jorden enn den man ellers er havnet i. Karin og Kai tar sjansen på dette når de treffer på sine hyttenaboer Hilma og Per. I vårt tette samfunn innebærer dette risikoatferd på høyt nivå, kanskje særlig når medlemmer av den grå middelklassen prøver seg som medlemmer av finanseliten. Ravatn skriver som vanlig skarpt, vittig og ikke minst underholdende om sine fiktive personer, men også med adresse til det gode hytteliv ved sjøen og andre særnorske fenomener.

Smart psykologisk thriller.
I en fransk småby forårsaker Joseph Lambert en katastrofal trafikkulykke gjennom sin egen uvettige kjøring, men selv unnslipper han uten å bli oppdaget. Men hva foregår egentlig i hodet til et sånt menneske? Hva vil til slutt avsløre ham? Spennende handling og god miljøskildring fra tidlig 1950-tall.

De medskyldige (Les complices) utkom opprinnelig i 1956 og er innspillt som kino- eller TV-film hele tre ganger, seinest i 2013.

Hemingways store bestselger, er den fortsatt verdt å lese?
Trass i at Hemingway er kjent for sitt enkle språk, er ikke denne romanen spesielt lettlest. Det tok tid å leve seg inn i personalgalleriet av geriljasoldater som kjemper bak linjene i borgerkrigens Spania (1936-39).

Krig og romanse
Amerikaneren og sabotøren Robert Jordan krysser frontlinjen for å sprenge en fiendtlig veibro. Jeg skjønte raskt at vi ikke ville høre om det lykkes ham eller ikke før godt inne i boka. I mellomtida får vi et godt innblikk i hovedpersonen selv og hans samarbeidspartnere der de venter på at aksjonen kan gjennomføres. Noen er overbeviste kommunister og tilhengere av den spanske republikken; andre er blitt med ved en tilfelidighet, som den unge, men traumatiserte Maria, som Jordan hodestups forelsker seg i.

Borgerkrig med internasjonale innslag
Sabotasjeaksjonen er selvsagt en liten del av den store borgerkrigen, Hemingway har derfor sørget for innslag der vi blir kjent med konteksten. Utenlandske deltakere finnes på begge sider, men det er bare de på republikansk side som omtales, tildels ganske negativt,

Hemingway legger ikke skjul på at begge sider begikk grusomme overgrep. Den kvinnelige geriljalederen forteller inngående om en massakre av falangister («fascister») i sin egen hjemby. Den er så levende fortalt at journalisten Hemingway minner oss om at framstillingen vekker vår sympati for ofrene. Summariske omtaler av drap og overgrep utført av falangister mot republikanere vekker ikke den samme avskyen hos leseren, Det er jo fortsatt et svært aktuelt poeng når vi leser omtaler av ofre for krig og katastrofer i andre land.

Spesiell skrivestil
Skrivestilen tar det tid til å vennne seg til. Én sak er omskrivingen av alle banneord med «obscenity» eller «unprintable» eller mer ufarlige ord; en annen sak er den konsekvente bruken av det foreldete «thou» i stedet for «you». Det skal angi den uformelle tonen blant republikanerne, men får teksten til å virke stivere.

Hemingway bruker et tøyelig tidsbegrep. Korte pauser brukes gjerne til å fortelle lange historier. Et kjærlighetsøyeblikk krever mange ord. Mot slutten får vi vite at hovedhandlingen har tatt nøyaktig tre døgn. Ikke mer.

Den spanske borgerkrigen fortsetter å fascinere norske forfattere. En relativt nytt bidrag er Jan Jakob Tønseths utmerkede roman Hilmar Iversens ensomhet fra 1994

Konklusjon:For Whom the Bells Toll (Klokkene ringer for deg) er en skikkelig klassiker - vel verdt å lese og fortsatt aktuell. (Lest i Lesesirkel 2021).

Utvilsomt en faglig solid innføring i menneskehetens (homo sapiens) forhistorie utfra moderne forskning. Selv om boka henvender seg til et bredere publikum, synes jeg denne var tung å komme igjennom. En av grunnen er at Renfrew bruker mange sider på utviklingen av tidligarkeologien som vitenskapelig disiplin. Særlig viktig er gjennombruddet for DNA-analyser som har omgjort spekulasjoner til - overveiende - sikker kunnskap.

Hans viktigste bidrag synes jeg er nettopp hvordan forstanden ("The mind" i tittelen) har utviklet seg gradvis gjennom læring i tidsrommet før mennesket tilegnet seg skrivekunsten.

En overraskende rik samling av japanske samurairustninger utstilles på Historisk museum i Oslo i sommer. Rustningene fra 1800-tallet ser flotte og samtidig litt skremmende ut. Katalogen har svært klare fotografier med en opplysende, grundig tekst.

Bortsett fra Radzetsky-marsjen fra 1932 er Joseph Roths bøker alt for lite kjent i Norge, mens det på engelsk finnes en rekke nyutgaver. Desto gledeligere at Bokvennen forlag har utgitt tre noveller samlet i Legenden om den hellige drankeren. Tre underfundige, tildels svært underholdende historier fra tiden før og etter første verdenskrig, før og etter sammenbruddet av det østerrisk-ungarske dobbeltmonarkiet. Virkningene av dette sammenbruddet kommer tydeligst fram i historien om grev Morstin som oppdager til sin forferdelse at han i 1918 er blitt borger av den polske republikk helt øst i landet. Han reiser spørsmålet om hva som menes med hjemstavn, når mye av det som han holder kjært er blitt borte, som det gamle flagget, politi- og militæruniformene. Roth var alt bevisst på at denne utviklingen av nasjonalitet til bestialitet (som han sier det) var i full gang alt da han døde i 1939 uten å få oppleve de videre konsekvensene på 1940-tallet. I dag ligger Øst-Galicia i Ukraina. Oversettelsen til Stein Dahl Mathisen flyter bra. Geir Pollen har skrevet en nyttig innledning for dem som ikke kjenner Joseph Roth fra før.

Denne odysseen strekker seg i likhet med Homers versjon over flere år. Vi får spesielt en levende beskrivelse av den første strekningen fra Sodankylä i Finland til Neiden i Norge. Deretter synker tempoet med flere lange opphold i Neiden og Bugøynes (Pykeijä). Som Odyssevs møter hovedpersonen Brita Caisa mange karakterer blant Finnmarks allsidige befolkning. Mange av dem blir bare navn i forbifarten, mens enkelte står fram som fullverdige, markante personligheter.

Reisen og oppholdene innebærer også en del skjellsettende vendepunkter for hovedpersonen. Selv om disse hendelsene er sentrale nok som kjærlighetshistorien mellom Brita og Mikko, så synes jeg romanen etterhvert mister mye av drivet som begeistret meg i begynnelsen.

Folkemedisin og varme hender
Alt før en har kommet midtveis i boka, opplever vi at hovedpersonen møter stor tiltro som medisinsk omsorgsperson og fødselshjelper. Arvola får fint fram den glidende overgangen mellom praktisk innsikt hentet fra folkemedisinen, overtro og religiøs overbevisning. Hun setter ikke opp noe motsetningsforhold mellom dem.

Men seinere i romanen virker det som den praktiske innsikten svinner hen og blir erstattet av egen tro på den positive virkningen av varme hender, en egenskap Brita Caisa mener hun har arvet fra sine forfedre. (Boka inngikk i Lesesirkel 2021s felleslesning).

Denne praktboka tek for seg illustrasjonskunsten i bladet over eit tidsrom på sytti år. Forfattaren var sjølv i fleire år ansvarleg for valet av teikningar som er med på å gi The New Yorker eit gjennomgåande humoristisk serpreg, men som òg med tida naudsynleg har endra seg i samsvar med nye smaksretningar og skiftande hovudredaktører.

Eit hovudinntrykk eg sit igjen med etter lesinga, er den store vekten på den redaksjonelle innsatsen i utvalet og bearbeiding av idear og utkast til alle illustrasjonane. Lorenz gir godt greie for kor krevjande det var å leie dette arbeidet. Sjølve bladet er ei forunderleg blanding av lokalavis for New York og tidskrift med eit globalt perspektiv.