Kjent humoristisk tegneserie om ledelse med tilleggstekst som gjør den til en - tvilsom - selvhjelpsbok.

En Shakespeare-tragedie for vår tid.
St Aubyn synes å kombinere kongen i Kong Lear med rikmannen Logan Roy i TV-serien Succession i denne intrigefylte romanen. Vil den gamle mediemagnaten Dunbar gjenvinne kontroll over sin milliardbedrift fra de to intrigemakerne, døtrene Abby and Megan? Som hos Shakespeare er det nok av andre skurker i dette dramaet, men med unntak av Dunbars tredje datter, Florence. Hun er den reddende engelen når faren er i ferd med å omkomme under en strevsom flukt fra en psykiatrisk klinikk i Cumbria.

Alt i alt en spennende og underholdende satire over atferden til de mektige og rike blant oss.

Ujevn, hastverkspreget, men med verdifull informasjon.
Tro det eller ei, men borgerkrigen i Syria er ikke slutt. Hellestveits bok fra 2017 gir fortsatt god og omfattende kunnskap om en konflikt som nå får liten oppmerksomhet i vestlige medier.

Første del består av nokså uavhengige artikler om utviklingen i Syria fra 2011 til 2016, fra de tidlige demonstrasjonene til full borgerkrig og framveksten av Den islamske staten, IS. Vi får et godt bilde av hvordan opprøret endret seg og hvordan president Bashar al-Assad klarte å beholde makten over det meste av landet. Overraskende nok mener forfatteren at avtalen om å fjerne kjemiske våpen fra Syria, bidro til å styrke regimet.

Krigen kostet etterhvert over en halv million mennsker livet og førte til flere millioner flyktninger.

Bokas annen del: «Verden i Syria» virker mer gjennomarbeidet. Her får vi en oversikt over utviklingen i Midt-Østen (utenom Israel) med vekt på USAs skiftende rolle i forhold til Iran, Irak og Saudi-Arabia. Vi får også gode beskrivelser av de ulike retningene innen islam som bidrar til å fyre opp under konfliktene i området.

Boka mangler dessverre register og en fullstendig litteraturliste.

Britisk maleri etter krigen
Absolutt glimrende skrevet om britisk kunst fra 1945 til omkring 1970. Boka har 77 fargeillustrasjoner, men teksten er likevel det viktigste. Gayford lar i stor grad malerne selv snakke om seg og sine kolleger — både om kunsten og livet. Det gjør framstillingen spennende og engasjerende.

Tre kunstnere får spesielt grundige presentasjoner: Francis Bacon, Lucian Freud og David Hockney. Typisk er at de tre malerne er figurative og ikke tilhører de abstrakte ekspresjonistene som ellers preget den tidlige etterkrigstiden. Amerikanske malere som Pollock og Rothko hadde stor påvirkning i England.

Dette er i høy grad en leseverdig kunstbok. Den gir god oversikt samtidig som den er underholdende.

Se også omtalen min av Man with a blue scarf av samme forfatter.

Et følelsesmenneske uten illusjoner.

Her er det ikke langt mellom elendighet og humor. Forfatteren flytter sin helt eller antihelt, Ferdinand Bardamu, raskt fra Frankrike til Afrika og videre til Amerika før han lar ham returnere til Frankrike for godt.

I avsnittene fra første verdenskrig er det tydelig at hovedpersonen ikke deler datidens fedrelandsretorikk. Han forstår slett ikke begeistringen som amerikaneren Lola uttrykker for Frankrike og de alliertes sak. Heller ikke i Afrika (i den franske kolonien Gabon?) har Ferdinand noe til overs for sine landsmenn. Der havner han på en ensom utpost i jungelen på lignende vis som Marlow i Conrads «Mørkets hjerte».

Flukten til Amerika
Ferdinand flykter riktignok etter kort tid via en spansk koloni som roer på et galeiskip (!) til New York. Byen imponerer stort som verdens første «vertikale» by. Både reisen og ankomsten er friskt beskrevet med glidende overganger mellom realisme og pur fantasi.

Selv om hovedpersonen virker både selvmedlidende og rastløs, har romanen også en samfunnskritisk side. Det går tydelig fram i omtalen av levekårene i Amerika. Beskrivelsen av arbeidsforholdene ved Fords bilfabrikk i Detroit framstår som et grotesk eksempel på «scientific management» med en personalsjef som høres ut som en elev av datatidens effektiviseringsguru, Frederick Taylor. Her ligger faktisk Céline noen år foran Charlie Chaplins film «Moderne tider» fra 1936. For mange amerikanere var 1920-årene gode tider, men Céline peker på at innvandrere uten engelskkunnskaper lett havnet på bunnen sosialt og økonomisk.

Retur til Frankrike
Når Ferdinand vender tilbake til Paris gir Céline romanen nok en dyster vending. Riktignok har hovedpersonen tilsynelatende på kort tid fullført et avbrutt medisinerstudium. Det burde gi grunnlag for en fast og lønnsom tilværelse, men han velger selv å jobbe i et fattigstrøk utenfor Paris..

Mye er gjenkjennelig fra for eksempel Tove Ditlevsens skildring av Vesterbro i «Bardommens gate,» men her møter vi sett fra legens perspektiv enda flere fordommer, og mer sykdom, alkoholisme, barnemishandling og død. Ikke noe bra i det lange løp for vårt følelsesmenneske. På et tidspunkt stikker han av og finner seg en legestilling på et psykiatrisk sykehjem. Resten av boka handler i vesentlig grad om det vanskelige forholdet til vennen og krigsveteranen Robinson.

I det hele tatt gjenspeiler romanen et misantropisk syn på mennesket. Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med rørende sympati.

Forholdet til andre forfattere
Det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke sine medforfattere. Om Marcel Proust, død noen år tidligere, skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Seinere (s. 230) kommer han med et tilsvarende spark til 1500-talls-essayisten Michel de Montaigne som anklages for den følelsesmessige kulden han mener å finne i et brev Montaigne skriver til kona si etter sønnens død.

Mot slutten av den lange reisen mot dag. OBS - her røpes noe fra handlingen!
Ganske riktig, en ny dag varsles på siste side. Céline gir likevel ikke noen krystallklar konklusjon på romanen sin. Én sak er at Ferdinand håves inn av politiet før han rekker å forsvinne i mørket; viktigere synes det filosofiske poenget at et menneske uten illusjoner fra før heller ikke kan rammes av tapet av dem. Nå som dagen gryr, kanskje den blir lettere å utholde enn de mange døgnene vi har fulgt Ferdinand og de andre karakterene på den strevsomme reisen sin 1914-1934?

Glad for å ha lest boka, selv om den ikke var lett å komme seg gjennom.

Boka inngikk i felleslesningen til Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Velskrevet om hvordan vi unngikk et viktig oppgjør etter Utøya 2011.
Snorre Valen skriver godt om hvordan overlevende fra AUFs sommerleir ble stoppet i forsøk på å ta opp de politiske sidene av attentatet. Historien har jo siden vist at ekstreme politiske holdninger og konspirasjonsteorier fortsatt finnes blant enkeltpersoner, grupper og publikasjoner. De som hevder slike ideer tar ifølge Valen raskt på seg offerrollen når meningene deres blir utfordret eller tilbakevist. En tankevekkende og sørgelig aktuell polemikk.

Vidd og polemikk samt litt vitenskap og filosofi.
Ehrenreich spenner vidt i denne boka. I de innledende kapitlene tar hun nådeløst for seg skjevheter i det amerikanske helsetilbudet. Trass i sykehusenes og andre aktørers store ressursbruk, opplever store befolkningsgrupper svekket helse og lavere forventet levealder.

Deretter er det selvhjelpsguruene som får gjennomgå for sine ideer om at «mindfulness», riktig kosthold, mosjon og positive innstillinger skal forlenge livet ditt. Stort sett mangler disse forfatterne bevis for at oppskriftene deres virker. Med sitt klasseperspektiv leverer hun paradoksalt nok argumenter for arbeidsfolks rett til å rett til å ta seg en røyk. Selv går hun som andre i middelklassen på treningsstudio.

Satiren i første del avløses av en serie kapitler om kroppens biologi. Hva kan det komme av at immunforsvaret også omfatter egenskaper som virker nedbrytende? Her får vi et sammendrag av den faglige utviklingen på et vitenskapelig område som Ehrenreich åpenbart kjenner godt. Overraskende siterer hun også en klassiker: Mikrobejegerne av Paul de Kruif (1926) som jeg husker fra høytlesning i naturfagtimene på min danske skole på 1950-tallet.

Boka avsluttes med noen filosofiske kapitler om forholdet vårt til døden. Dette var såvidt jeg vet hennes siste bok. En fin avslutning på et vitalt og radikalt forfatterskap.

Allsidig roman fra de harde tredveåra i USA.

Tidspunktet er 1932. Fire barn rømmer i kano fra en internatskole i Minnesota. Før vi følger deres elveferd, har vi fått en grundig innføring i hvilket helvete denne skolen er for indianerbarna (og noen få hvite) som lever der. Jeg fant tidlig ut at Krueger må ha lært atskillig av Dickens (Nicholas Nickleby), Mark Twain (Huckleberry Finn) og Homer (Odysseen). Hovedpersonen heter da også Odie, for Odysevs. Dette blir det da heller ikke lagt skjul på i forfatterens etterord. Sannelig er det òg enkelte øyeblikk av magisk realisme.

Romanen gir et velskrevet, realistisk bilde av depresjonens verste år samtidig som vi følger barna på deres eventyrlige flukt sørover i retning av St. Louis. Som Huck Finn treffer de på et rikt persongalleri av småbrukere, indianere, predikanter og fattigfolk som dem selv. Spennende vendepunkter driver handlingen framover til en overraskende slutt. Om ikke alt virker like troverdig, er det iallfall godt fortalt.

This Tender Land er høstens bok (2023) i min amerikanske bokklubb.

Varsling som risikosport.

När man måste säga ifrån handler om dem som bruker retten til å varsle, hva som skjer med sakene de tar opp og ikke minst hvordan det går med varslerne selv. Boka bygger på et forskningsarbeid utført av akademikere knyttet til sosionomutdanningene ved Gøteborgs universitet og Malmø høgskole.

Hedin, Månsson og Tikkanen tar utgangspunkt i at omsorgsinstitusjoner gjerne støtter opp om en taushetskultur som bidrar til at ansatte nødig går ut offentlig med kritikk om forholdene. De som likevel velger å gjøre det, kan derfor være personer som føler et moralsk ansvar for virksomheten og brukernes velferd. Dette stemmer godt overens med den journalistiske tilnærmingen til varslerberetninger, men forfatterne oppgir at varsling dessuten er knyttet til yrkesroller som internrevisorer, verneombud og faglige tillitsvalgte. Som forskere ser de dessuten varsling i sammenheng med andre arbeidsplassproblemer som sykefravær, mobbing, konflikter og begrensninger i ytringsfriheten.

Organisasjonsendringer gir opphav til varsling
Boka tar ikke for seg de enkelte sakene i detalj, men forfatterne hevder at de fleste av dem har sammenheng med reformer og omorganiseringer i velferdssystemet som følge av den alvorlige økonomiske krisen Sverige gjennomgikk på 1980- og 1990-tallet. Enkelte varslere kritiserte økonomiske nedskjæringer som gikk ut over brukerne.

Den svenske undersøkelsen bryter med bildet av den ensomme varsler. Som oftest kommer varslet fra en hel gruppe eller enkeltpersoner som har støtte fra medlemmer i sin egen arbeidsgruppe. Dessverre hjelper denne solidariteten lite mot sanksjoner fra ledere som føler seg truffet av kritikken eller som mener at saken skader virksomheten.

Kvinnelige varslere er de mest utsatte
Kvinner risikerer hyppigere og sterkere sanksjoner enn menn, ikke minst i saker som gjelder kjønnsdiskriminerende og patriarkalske ledelsesformer.

Selv om varslerne møter sterkere motreaksjoner enn de hadde forberedt seg på, mener alle som ble intervjuet at de handlet riktig. I valget mellom taus luthersk lojalitet og Voltaire-inspirert ytringsfrihet, har de valgt ytringen.

(Utdrag av bokmelding i tidsskriftet Fontene forskning 10.06.2009).

Hundre års latvisk historie.

Fem latviske historikere gir en framstilling på over 500 sider av Latvias skjebne politisk, økonomisk og kulturelt i de hundre årene som strekker seg fra tsartiden før 1917 til uavhengighetsperioden etter 1991. Fra før foreligger utgaver på latvisk og russisk.

Det er verdt å merke seg at det dreier seg om en beretning om Latvia og ikke om latvierne alene. Dermed gir boka også en solid innføring i de andre folkegruppenes dels atskilte og dels sammenvevde bidrag til landets turbulente historie: tyskere, russere og jøder. Forfatterne tar særlig for seg tysk-balterne som preget mye av dagens Latvia i over sju hundre år til de ble «kalt hjem» av Adolf Hitler i 1939.

En slagmark for andres kriger
Sett med norske øyne er Latvias historie preget av en serie tragedier. For ofte har landet vært slagmark for andres kriger. En av de mest tapsbringende var 1. verdenskrig, som på den annen side åpnet for Latvias første selvstendighetsperiode. I den kaotiske perioden som fulgte sammenbruddet på østfronten i 1917-18, grep latviske nasjonalister anledningen til å etablere den første republikken. Boka gir en grundig framstilling av borgerkrigstiden som fulgte, men vel så viktig om grunnlovsarbeidet, som tydeliggjorde de politiske skillelinjene i det selvstendige Latvia fram til statskuppet i 1934. Krlis Ulmanis etablerte da sitt autoritære styresett som varte til Sovjetunionens innmarsj i 1940.

Vi får en solid analyse av dannelsen av det demokratiske Latvia 1922-34, men også om forholdene som gjorde det mulig å styrte demokratiet. Forfatterne antyder at Ulmanis-regimet bidro til å svekke den mentale beredskapen mot de politiske alternativene som Sovjetunionen og Hitler-Tyskland sto for. I likhet med krigen 1914-18 ble 2. verdenskrig tragisk for Latvia, men denne gangen uten mulighet til å gjenvinne selvstendigheten. I perioden etter 1945 tar historikerne særlig for seg de mislykte forsøkene på å føre en mer latvisk-nasjonal linje innen kommunistregimet. Resultatet var et russisk-dominert partiapparat som fulgte Moskva i ett og alt.

Omstridte hendelser
En styrke ved verket er at det går spesielt grundig inn på de mest omstridte punktene i Latvias historie: Selvstendighetskampen 1918-22, Ulmanis’ diktatur 1934-40, latviernes holdninger til sovjetiske og tyske okkupanter 1940-45, nazistenes drap på jødene, kollektiviseringen og deportasjonene i 1949.

Framstillingen av den politiske historien er så dramatisk og spenningsfylt at behandlingen av den økonomiske og kulturelle utviklingen virker nøktern i sammenligning. Den gir likevel nødvendig bakgrunn for å forstå hvordan Latvia overlevde som nasjon og var i stand til å gjenvinne selvstendigheten etter femti års fremmedvelde.

(Tidligere publisert i Latviabulletinen 2006).

Livlig og informativt om våre nye naboer.
Purs skriver for menigmann som er nysgjerrig nok til å lese mer om de tre landenes historie enn det man finner i en turistbrosjyre. Forfatteren er dessuten ikke redd for å reise spørsmål ved hva leseren må anta å være «vedtatte sannheter». Alt i tittelen antyder han at Baltikum er en fasade som i virkeligheten skjuler tre høyst ulike samfunn. I teksten bruker han derfor gjennomgående alle de tre landsnavnene, Estland, Latvia og Litauen, selv når han omtaler dem under ett.

Purs gir likevel en samlet framstilling som på en effektiv måter belyser både sammenfallende og ulike trekk ved den politiske, økonomiske og kulturelle utviklingen siden historiens begynnelse (Ikke bare fra 1945 som undertittelen oppgir). Et hovedtema er rimelig nok framveksten av nasjonale strømninger på 1800-tallet som kulminerte med kortvarig selvstendighet for hvert av de tre landene etter første verdenskrig. Men selv i okkupasjonsårene 1940-1991 var det til tider et begrenset lokalt handlingsrom.

I et eget kapittel drøfter han betydningen av nasjonal identitet utover språk for staten og den enkelte, det vil si på områder som musikk, kunst, litteratur. Egentlig ikke, synes å være den kontroversielle konklusjonen. Viktige kulturbærere historisk sett har dessuten vært polakker, hviterussere, jøder og tyskere. Purs anklager dessuten sitt eget hjemland, Latvia, for å utestenge russere fra full samfunnspolitisk deltakelse. På den annen side er han helt enig i beslutningen de tre landenes tok om å bryte den økonomiske avhengigheten av Russland etter 1991, selv om mange vestlige økonomer mente det motsatte.

Se omtalen min av den danske utgaven her.

Sterk oppvekstskildring fra København på 1930-tallet.
I omslaget på min danske utgave skriver forfatteren: «Igen hentede jeg stof fra min korte, men uudtømmelige barndom» og legger til at det er mye av henne i hovedpersonen Ester.
Tove Ditlevsen skildrer trekk ved barndommen som jeg ikke kan huske å ha lest hos andre. I første del kan tolv-trettenåringen Ester i det ene øyeblikket være sky og taus overfor voksne, men andre ganger så framfusende at hun ikke har vett til å stoppe selv når hun får klar beskjed om at nok er nok. Tove Ditlevsen skildrer disse episodene med innlevelse og humor. Denne oppvekstskildringen gir samtidig et tydelig bilde av det karrige livet i København-bydelen Vesterbro på 1930-tallet.

I del 2 kastes Ester ut i et voksenliv som hun ikke er moden for. Noen skolegang utover folkeskolen får hun ikke. Arbeidslivet er uinspirerende, men kontorarbeid er likevel å foretrekke framfor jobb som hushjelp eller serveringspersonale.

I del 3 følger vi Esters kompliserte forhold til menn, men som Ditlevsen skriver i sin egen omtale: «Jeg gav hende min mørkeangst, min frygt for hårde og grove ord, og især min avsky for den brutale måde, man i gaden afdækker kønnets mysterium på.» Etter en serie skuffelser ser det likevel ut til at Ester har fattet mot til å gå videre med livet sitt.

Felleslesning i Lesesirkel 2021 høsten 2023.

Bildebok om norske middelalderbygg i stein
I en kort innledning får vi historien om hvordan kunstneren J.C. Dahl vekket interessen for å bevare og restaurere den norske bygningsarven fra middelalderen. Resten av boka gjengir før og nå-bilder av de viktigste eksemplene på bevarte byggverk i stein fra denne tiden. Flest kirker og klostre, men også slott som Bergenhus og Akershus.

Selv med den knappe teksten gir boka godt innblikk i skiftende syn på hvordan gamle bygg best kan bevares - i all fall fram til 1960.

Engelske riddermyter.

Legendene om kong Artur og hans tid er så mange at Richard Barber har funnet det nødvendig å gjøre et strengt utvalg. Likevel gjengir han forskjellige, også motstridende versjoner av den engelske kongens mytepregete liv — om han i det hele tatt har levd.

Første del er viet krigerkonģen som vil stanse saksernes erobring av England og Romerrikets forsøk på å gjenvinne politisk kontroll. Andre del dreier seg om forlystelsene og intrigene ved Det runde bord med vekt på ridder Lancelots affære med dronning Guinevere. Framstillingen mangler Snorres djervhet, men innimellom er det øyeblikk som skildres med enten en naivitet eller en barsk humor som må ha inspirert Monty Pythons og andres harselas med riddertiden.

Omtalen gjelder de to første delene av dette verket på tilsammen seks deler.

Spennende psykologisk-orientert bok om viljestyrke - om hvordan vi kan styrke den, men også hva som kan skje når den plutselig svekkes, som når politikere begår alvorlige tabber på det personlige planet. (Lest 2015).

Merkverdig bok av forfatteren av «The Basque History of the World». Den inneholder flere spørsmål enn svar, det vil si at det knapt finnes andre svar enn de som allerede ligger inne i spørsmålene. Til tross for de få sidene, bør boka ikke leses i én omgang. Spørsmålene fungerer som et provoserende korrektiv til konvensjonelle skrivemåter. (Lest 2016).

Tidlig fransk syn på Spanias borgerkrig.
Overraskende frisk beretning om de første månedene av den spanske borgerkrigen. Den fortelles som en kollektiv roman fra det republikanske perspektivet. Korte filosofiske diskusjoner om krig, lederskap, liv og død, og spesielt de positive og negative sidene ved partiskhet sammenveves med skarpt observerte kampscener. Siden forfatteren selv var krigspilot, er beskrivelsene av luftkrigen spesielt inntrykksfulle. Boka ble oversatt til norsk med tittelen Håpet i 1938.

Arrangerte ektekskap på 1800-tallet.
Hvilken rolle spiller arrangerte ekteskap når kvinnen står juridisk fritt til å velge sin ektefelle? Handlingen finner sted i Storbritannia på 1830-tallet, da kvinner allerede hadde tilkjempet seg denne grunnleggende rettigheten. Trollope får likevel en historie ut av det sosiale trykket som en ung adelskvinne utsettes for å få henne til å gifte seg med en person av samme rang. Dette burde l i utgangspunktet være en spennende historie, men boken preges av juridiske finurligheter og gjentakelser. Hovedpersonen, den sta Lady Anna framstår selvfølgelig som beundringsverdig, mens den virkelig skremmende karakteren er moren hennes, grevinnen selv. (Lest 2013).

Denne vittige romanen retter et sardonisk blikk på dagens verden av kunst og litteratur. Flere virkelige personer dukker opp i boken, inkludert forfatteren selv, som blir brutalt myrdet midtveis. Til tross for finanskrisen kan livet være fantastisk på en materiell måte, men ensomhet og død er uunngåelig. Vel verdt å lese. (Lest 2014).