Politidrap: ikkje berre eit, men fleire. Eit mønster viser seg – politifolka som blir drepne blir gjort det på ein måte som har klare fellestrekk med mordsakar dei har mislykkast i å løyse. Politimester Bellman kjem ingen vei med saka på eigahand og må til sist svelgje ein kamel (eller fem) og gå til Hole for å få assistanse.

Dette er ein berg og dalbane av ei bok. Spenning, spenning, spenning! Ein av dei betre i serien. Ein verkeleg ”side-vender” på godt norsk, ei av dei beste i Hole -serien

Handlinga bygger vidare på bok nr ti i serien om Harry Hole, så for akkurat denne boka er det heilt klarte ein fordel å ha lese ”Politi” først.

Tinder, dating, romanse … slik opnar boka. Via tinder-appen blir dater arrangert. Ein av dei mange herrene som brukar appen har imidlertid andre hensikter enn romanse. Damer i tjue og trettiårsalderen blir funnen drepte på usedvanleg vis – med bitemerker, som av ein vampyr. Felles for offera er at dei nyleg har vore på date og at daten blei arrangert via Tinder

Harry, som har slutta i politiet, slått seg til ro med eit A4-liv – som foreleser ved polithøgskulen og gift med Rakel – blir trukket inn i saken; noko han først seier nei til, men så er det jo dette med han som slapp unna i forrige bok då … Sakte men sikkert gjer han etter og let seg trekke inn i saken – sjølv om han helst ville vore foruten for å varne om dette nye livet som han gjerne vil ”ha i fred” og uforstyrre. Men så … altså… vampyrisme, drap, brutalitet, ein etterforsking som tryglar han om hjelp, og eit personleg motiv i form av hevnlyst gjer at han altså går med på å bistå politiet – noko som: 1) setter fart i etterforskinga og jakta på gjerningsmann, og 2) rokker ved Harrys ”nye” livsstil og harmoni.

Dette er den (foreløpige) siste boka om Harry Hole. Meiner å ha lese at det kjem ein ny bok no i starten av 2019 – noko som var mykje av grunnen til at eg i år las heile Hole-serien på ny.
Nesbø leverer – både mtp plott (som aldri er ”oppbrukt”), karakterar (som er truverdige og likandes!) og språk (artige formuleringar, ”ekte” dialogar, billedlige scener, god flyt!).

Den siste tida har eg kome over ein masse middelmåtig krimbøker og har lenge sakna den type krim som gjer meg hekta. Der kor både krimsaka og karakteranes personlege drama engasjerer. Det skjedde endeleg her. Likar karakterane og likte plottet. Kanskje litt for utruleg til å vere truverdig vil nokon seie men samstundes er det jo faktisk slik at mykje av det som faktisk foregår ER villare enn kva den mest kreative kriminalforfattar kan klare å dikte opp.

Etter å ha avhøyrt eit vitne og på veg mot bilen sin får Lacey Flinn auge på ei knivstukken dame, som blir det første av mange brutale drap. Drapa har litt for mange ting til felles med Jack the Ripper - saka frå 1888-1891-isj tida til at det kan oversjåast. Lacey blir involvert i saka, både som etterforskar, vitne og også reint personleg. Det var nemleg ikkje tilfeldig at det var nettop ho som traff på det første offeret. Vi følgjer etterforskinga på jakt etter gjerningsmann og motiv. Og vi får etterkvart også vite meir om Lacey flint som person

Boka bygger seg fint opp, er aldri for langdryg, har eit flott karaktergalleri og ja, syntes dette var eit friskt pust inn i den elles litt innestengde krim-atmosfæren. Gjekk rett laus på bok nr to i serien... Og så langt fenger den faktisk endå meir

Endelig ei krimbok utan utallige, meiningslause "twister *, og ei bok kor ting ikkje vert overforklara og gjentatt i det uendelege. Tomme opp!

Og som lydbok var denne fantastisk fint lesen av Kristine Rui Slettemarken

KORT OM HANDLINGA (utan ”spoilers!”)
Ei mor vaknar klokka fire natt til sundag med ei kjensle av at noko er feil, og magekjensla har rett; Cressida – den yngste av dei to døtrene har ikkje kome heim. Senga er tom, mobilen svarar ho ikkje på, og innan lunsjtider dagen etter er leiteaksjonen i gong. Vitnar har observert henne saman med store-systeras eks-forlovede; som kort tid etter blir funnet i bilen sin, dehydrert og blodig. I bilen finner dei spor etter Cressida. Søket i området finner henne likevel ikkje. Ingen kropp. Ingen lik. Ingen andre spor. Det går lang tid før ein tilståing kjem, og den er det ymse meiningar om ettersom ein del detaljar skurrar, og ikkje minst fordi han er ein traumatisert og skada krigsveteran (etter eit opphald i Afghanistan). Kva skjedde med Cressida?

Slik starar boka, i 2005 – og vi får skildra denne tida frå ulike hald; systera, den mistenkte, mora og faren. Så hopper vi frem i tid til 2012; og også her får vi sjå korleis dei har det, sju år seinare. Og – så skjer det også ein rekke andre ting som ikkje kan skrivast ned utan å røpe og øydelegge for potensielle lesarar…

KVIFOR EG LIKTE DENNE:
+ eg opplevde boka som ein god miks av sjangrar: drama, thriller, krim i eitt – noko som, for meg, blei ein oppfriskande lett bris inn i leselivet kor eg sjeldan opplever same type spenning samstundes med at eg er knyta til karakterens indre liv. Ofte føler eg at ”typiske” spenningsbøker har hovudfokus på ytre omstende, at spenninga kjem av handlingar og ”ytre plott”. Her skjer det i grunn ikkje så enormt mykje, sett bort i frå sjølve forsvinninga. Men det indre livet i karakterane skaper også ein spenning. Klarar ikkje heilt forklare det betre enn dette – at det er spenning gjennom heile boka knyta både til situasjonen og også til kvar enkelt karakter.
+ Altså ein fin kombo av spenning, nyfikenheit og kjensler.
+ likte godt korleis fleire karakterar fekk ”skine litt”; det handla ikkje berre om hovudpersonen og ”saken”. Mor, far, syster, Cressida, Brett (den mistenkte) – alle får plass.
+ Handlinga går langt utover forsvinninga; indirekte kan ein finnes ein heil haug av samfunnsaktuelle sakar: forholda i fengsel, dødsstraff, psykisk helse, krig, politikk, menneskelege relasjonar, traumar, helse, kjærleik, skuld, tilgiving, religion, sjalusi, media,
+ Likte at hovudpersonen blei skildra som litt spesiell, som med snev av ymse diagnosar; men at denne kanskje-diagnosen ikkje fekk definere henne som person eller karakter – ho blei ikkje framstilt som svak eller evneveik. Likte pgså at denne ”kanskje-diagnosen” var noko som ikkje blei avklart – det verka til å vere eit tema som verken ho eller familien makta å ta tak i. Det blei eit tema som berre blei lagt litt vekk og forsøkt oversett. Ho blei sett på som annleisog ikkje sjuk. Ikkje noko svart eller kvitt. Ein udefinert mellomting. Ofte føler eg at så snart det er snakk om å vere annleis i bøker – då særleg i psykologiske thrillerar – så blir hovudpersonen utilrekneleg og sjukeleggjort, diagnosen får stor plass og definerer karakteren i for stor grad til at eg som lesar kan kome inn på sjølve menneske og bli kjent med det; altså prøver eg å seie at i denne boka er Cressida berre Cressida, ho får vere litt sær og unik utan at ein eventuelt diagnose blir klistra i panna på henne. Eg ser HO og ikkje ein etikett. Også den mistenkte – krigsveteranen – er heilt klart skadd (fysisk og mentalt), men heller ikkje det får definere han som person her. Det blir aldri svart på kvitt i denne boka; det er aldri så ”enkelt” som at Han/ho lider av diagnose X og derfor gjorde an/ho handlinga Y.
+ eit relativt originalt plott; har lese eit utall bøker med forsvinningar o.l – men aldri ein som denne, og det er godt gjort mtp kor mange bøker som inneheld/bygger på forsvinningsnumre som plott

TING EG LIKTE MINDRE:
– Oversetninga er tidvis litt mangelfull; enkelte gonger står det f.eks ”men” i staden for ”med” – noko som jo berre er trykk-Leif, men ganske plagsamt, særleg når det gjelder lengre setningar, og gjer at eg mister tråden og må lese om att; men dette er utelukkande forlaget/oversettarens skuld og ikkje forfattaren – dermed let eg ikkje det gå ut over (prøver iallfall…) mi dom over boka .
– Enkelte deler av boka (ca midtvegs i – det gjelder eit laaaaangt kapittel med besøk i eit fengsel) er unødvendig lange, litt for mange detaljar, litt for mykje unødig dill dall som kunne blitt redigert vekk utan at boka hadde mista noko.
– Litt for mykje “kunstig skapt” mystikk: måten forfattarinna skriv på gjer at mykje blir hinta til heller enn sagt direkte, men desse hinta er det ikkje heilt mogleg å mistolke og det irritere meg derfor ofte at ho ikkje berre kunne skrive ting litt meir direkte.
– Tidvis elska eg språket, men i blant fekk eg den ufullstendege setningane opp i halsen. Det er nok eit bevisst verkemiddel, men æsj altså – av og til skulle eg ønskje forfattaren tillèt seg mindre friheit mtp å seie seg unntatt frå grammatiske reglar.

(Utdrag frå- https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/10/23/karthago-joyce-carol-oates/)

Fire litt svake stjerner for denne. Elska dei to første bøkene i serien, såpass mykje likte eg dei at dei begge to har fått plass på favorittlista. Så forventningane var kanskje noko for høge til denne tredje boka. Ho er overhodet ikkje dårleg, langt der i frå, men samenlikna med dei føre bøkene er historia tynn. Tidvis blir det òg litt for mykje av litteratur - og filosofi-t refleksjonar. Skjønner at poenget er at Jarle er djupt oppteken av dette og nærmast forelska i heile prinsippet akademia, men likevel blir det litt for mange referansar og litt mykje bla-bla-bla.

Likevel er dette ei lettlest og underhaldande roman. Charlotte Isabel er eit sjarmtroll og eit barn ein ikkje kan unnlate å kjenne seg igjen i. Persongalleriet og karakterutvikling og dialogar redder denne boka. Og som alltid formidler Renberg historia med originalt og krydra språk (sjølv om det her, tidvis, blei litt for mykje av det gode).

Kort om handling - Jarle er no tjuefem, busatt i ei lita leigenheit i Bergen kor han er i ferd med å avslutte studiane sine. Han er stolt og kry over si eiga kunnskap, anser seg sjølv som litt betre og klokare enn alle desse normale, ulærde menneska rundt han. Han har ikkje mange venner, men dei han har er nære og gode, og han er også stolt av å være del av den "utvalte" gruppe studenter som utgjer ein slags elite-gruppe, slik dei sjølv ser det. Så her lever han med vener, studier og ei elskerinne. Og så kjem Charlotte Isabel inn i livet hans og snur opp ned på ganske så mykje, fundamentet Jarle har bygd seg i Bergen slår sprekker og han utvikler seg på fleire måter. Forutan å bli litt meir vaksen og mindre sjølvsentrert, startar han også å tvile litt på verdien og viktigheita av dette han vier all tida si på - litteraturen...

Dette er mi fjerde boka av Ahern, og eg er glad eg ga henne ei sjanse til. Eg elska PS I Love You, men så las eg to andre bøker av henne som ikkje falt i smak i det heile tatt. Men i desperat jakt på ei etterlengta feel good - bok, fann eg fram til denne etter ei rekke mislykka og avbrote andre "dameromanar". I denne boka fekk eg det eg ba om, verken meir eller mindre - kliss klass, kjærleik, nokre klisjéar, mykje humor - ofte litt klein... Mykje sjarme og endå meir varme. Eit litt forenkla univers og - forutan dei to hovudkarakterane - ganske grunne personligheiter. Men dette fungerer! Sjølve tematikken - sjølvmord - gjer at boka får ei meining og ikkje berre blir ei fjasete kjærleikshistorie. Det enkle og presise språket, dei vittige hendingane og dei livaktige dialogene gjer at boka får eit lett og lystig preg trass i det alvorlege temaet.

Dette er ei bok å lese når ein vil la seg underhalde, lese for å slappe av og berre koble av litt. Dette er ikkje boka for den som søker eit litterært meisterverk eller noko banebrytande nytt. Denne boka er nok ei såkalla chick-lit-bok, kjærleiksroman, dameroman, ei kosebok. Og til å falle inn under den etiketten, står denne høgt på lista over dei få bøkene som faktisk lukkast i å begeistre meg.

Las halvveg og la boka bort. Forsøkte fleire gonger å fortsette men nei... Eg klarer faktisk ikkje bry meg om korleis dette går. Eg klarar ikkje legge vekk kjensla av at denne boka har samla i hop ein rekke ulike element frå diverse kjente krimbøker og resultatet er ikkje akkurat noko originalt og nytt. Då karakterane også er som kopiert ut av andre bøker og språket heller ikkje begiestrer var det i grunn ikkje noko igjen som fenga meg. Eg meiner... Politifolk og etterforskarar med enten rus/alkohol/pille-avhengigheit og /eller samlivsproblem som etterforsker ein absurd og brutal drapssak samstundes som ymse problem utspeler seg på privaten... Ja og ei politidame med geniale ferdigheiter men med djupe personlige problem.. Nei
. Gje meg noko nytt. Noko eg ikje har lese før. Gje meg karakterer eg kan bli kjend med frå innsida og ut og som eg likar pga den dei er òg ikkje skal berre skal like fordi alt det grusomme dei har opplevd skal trykke på sympatiknappen min... Og gje meg naturlege dialogar som fungerer... Og slutt å herme etter andre kriminalromanar...

No har eg lese denne to gonger og eg liker den endå betre no enn etter føre gong. Verkeleg ei lita perle av ei bok! Nydeleg språk som skapar ei stemning som er til å ta og føle på medan ein leser. Eg følte meg som ein slags flue på veggen her, pakka inn i ei stille og smådyster stemning tilsvarande slik egså føre meg st karakterane ofte hadde det. Liker veldig godt grepet med at fortellesstmma ikkje er direkte delaktig i heile fottellinga men let ho handle om denne venninna si.

Les denne om du vil ha ein , for ein gongs skuld, KORT murakami - fortelling utan for mykje overnaturlige element. Truverdige og liknades karakterar, herlege dialogar, ei perfekt dose filosofi og undring, eit originalt plott... Tematikk tenker eg er einsemd, sakn, kjærleik, sjølvrealisering og også kanskje sjølvrefleksjon.

Og trass i at dette er blandt Murakami sine mindre "absurde" bøker vil ein Murakami-fan likevel finne igjen enkelte typiske murakami-trekk som klassisk musikk, kattar, brønn og måne...!

Og så... Kort om handlinga:
Vi får høyre om ei ung dame som drøymer om å bli forfattar utan heilt å gå det til. Ei dag treffer ho ei sytten år eldre dame og blir forelska. Denne dama er dessverre gift. Likevel blir dei to godt kjende då dei byrjar å arbeide saman. På jobbreise saman i derimot... Då skjer det sakar og ting i det denne unge jenta brått forsvinner. Fortellerstemma tilhøyrer ein mann som er forelska i hovudpersonen, og han vert kontakta når jo forsvinner... Herleg, vakker bok! Gode dialogar, velutvikla karakterar, spennande og originalt plott... Verkeleg ei bok å kose seg med!

Siden så mange allerede har omtalt denne boka, ser jeg ikke noe poeng i å gjenta det som alt er sagt. Men vil dog understreke og evt påpeke et par ting som fikk meg til å like denne boka. Først og fremst finnes det utallige "slike" bøker - en smågretten hovedperson med mer dybde og følelser enn hva man først tror, et alvorlig tema skrevet med humor og ironi (død, sorg, selvmord...). Mange slike bøker finnes. Det som får denne til å fungere er at forfatteren ikke går for langt, det finnes overdrivelser, jovisst, men de går ikke så langt at det blir tåpelig. I tillegg finnes mange originale trekk her slik at det ikke blir "noe en allerede har lest" ørten ganger før. Det er også mye å kjenne seg igjen i her - enten hos Ove eller i de andre karakterene.

Det er få ting som trekker ned - svært lite, faktisk. Det største "problemet" mitt med boka er at Ove - på femtini år - fremstår som langt, langt eldre og utdatert enn hva nåtidens menn på denne alderen vanligvis er. De fleste femtiniåringer i dag vet å bruke en datamaskin, de vet mer om Internett og henger vanligvis bedre med i samfunnets nåtid. Én bitteliten flise-detalj, som "irriterte" meg litt var skildringen av den sjuårige nabojenta. Hun fremstår som mer fjortis (kanskje 10-11-12 år?) enn som sju... Hun er sarkastisk, hun ruller med øynene og virker svært selvstendig til sju år å være.

Kort oppsumert: Dette er en sann "feel-good"-bok med en herlig miks av humor og alvor - nok alvor til at boka ikke blir fjasete og meningsløs, nok humor til at den ikke blir sort og tung og traust. Enkel og lettlest. Fint og greit språk. Herlige, troverdige karakterer. Skal du lese én humoristisk feel-good-bok så er dette blandt de få jeg virkelig kan stå bak å anbefale

LYDBOK;
Hadde det ikkje vore for den talentfulle oppleseren (Hedda Munthe) hadde eg lagt denne boka bort relativt kjapt trur eg. Men ... ho er dyktig til å lese og stemma er høgst behageleg. Likevel gav eg opp omtrent 60% gjennom boka, og mtp kor mykje eg nettopp skrøyt av oppleseren så seier jo det ein del.

Synd dette ... har lese ein del av Sarah Jio, og likte den første eg las. Etter det syntes eg berre det har gått nedover. Synd, for eg håpte og trudde at eg kanskje endeleg hadde funnet meg ein "feel-good"-forfattar med mange bøker eg kunne dykke ned i. Men nei ...

Ho verker til å skrive etter følgende oppskrift denne godeste Jio (Ho, og ein heil haug av andre damer som skriver i denne "sjangeren" som eg er freista til å kalle for "kiosklitteratur")
1) Hovudperson nr 1 i no tid opplever noko vannskeleg som dødsfall, sjukdom, samlivbrudd, arbeidsløyse o.l
2) Hovudperson nr 1 drar vekk eller flytter for å få seg ein ny start eller pause frå dette vanskelege livet
3) På denne nye staden treffer hovudperson 1 på hovudperson nr 2 - enten via eit direkte møte eller indirekte via ei gamal dagbok, ei kiste med gamle objekter osv...
4) Hovudperson nr 1 bler fenga og interessert i historia til person 2 og graver etter heile historia
5) Så veklser boka mellom fortellingene til person 1 (i notid) og person 2 (i fortid) og etterkvart som historia blir røska opp bit for bit:
5) blir Person 1 (gjennom historia til person 2) påverka til å gjere nokre endringar i sitt eige liv...
6) Og som regel ender det med at det går ganske bra ....
( og ein ting til som nesten alltid går igjen: person 1 treffer i løpet av boka på ein eller to menn - kor ting i førstinga er supert og fint, og så skjer det noko som avslører den eine mannen som noko anna enn kva ho først trudde mens mann nr 2 som ho i utgangspunktet ikkje var så interessert i viser seg å være ein kjernekar!)

I dag las eg ut ei heilt nydeleg bok "I Capture the Castle" av Dodie Smith. Vakker og smart bok frå tidleg 1900-talet, fortalt via hovudpersonens tre notatbøker kor ho fortel om livet sitt - livet saman med ein høgst eksentrisk forfattar-far og hans nye kone, og hennar to sysken. Faren var ikkje fått noko utgitt på lang tid of familien lever eit fattig, pengelaust liv. Og ja, dette livet lever dei forresten i eit slott! Eit slått dei flytta inn i den gong dei endå hadde pengar til å betale leiga. Ei leige dei dei siste åra ikkje her betalt. Så får slottet nye eigare og bekjentskapet mellom desse to familien fører til ein rekke endringar for alle saman, både reint praktisk og sjeleleg. Elska senna boka! Anbefales!

Alt ligger til rette for en emosjonell lesestund i denne boka som handler om alenemora Jess som drar til Frankrike på ferie med sønnen sin for å la ham og faren hans -Adam - knytte bånd. Barnefaren og Jess sitt forhold er på denne tiden avklart og avsluttet - de har begge "gitt opp" drømmen om at det skulle bli de to og de lever hver sine liv i hvert sitt land -han i Frankrike hvor han driver feriested/hotell og hun i England. Det er imidlertid en grunn til at Jess velger akkurat denne sommeren til å reise - nemlig at moren hennes, som er syk, insisterer på at det er viktig, og at Jess selv har er ørlite håp om at han skal vise seg å være en ansvarlig nok far til å kunne bære litt foreldreansvar i fremtiden.

Vi følger Jess og sønnen hennes til Frankrike. Her får de utviklet et forhold til faren. Jess har også med seg ei singel vennine og et vennepar som reiser ned og tilbringer deler av ferien sammen med dem. Vi følger Jess hovedsaklig i nåtid men med jevnlige tilbakeblikk/mimring som gir innblikk i hennes forhold til foreldrene sine og i forholdet til Adam.

Jeg trodde denne boka skulle fenge meg langt mer enn den gjorde. Følelsene som burde vekkes i meg gjennom handlingen kom ikke, og jeg slet overraskende mye med å i det hele tatt "bry" med om hva som hendte her. Tror kanskje det skyldes at skrivestilen "forteller" veldig mye direkte - altså at det ikke helt lykkes med det som vel kalles for "show - don´t tell". Alt står liksom svart på hvit her - en får det inn med teskje, en får presentert handlingen og følelsene som fakta og ikke som følelser og opplevelser en selv får delta i som leser. Det er iallfall MIN opplevelse av denne boka. Dessverre!

Så ... alt i alt en litt skuffende leseropplevelse. Jeg kjøpte boka for å lese noe lett og koselig, noe litt chick-litt-aktig, noe romantisk, klissete og søtt. Rett og slett for å lese noe lettere mellom slagene (leser meg gjennom hele Harry Hole-serien og trenger noen slike avbrekk fra blod, ondskap og vold av og til...!). Men heller enn å kjøre på en medrivende berg-og-dalbane av følelser føler jeg at jeg havnet på en sakteroterende karusell uten oppturer og nedturer, uten noe særlig driv, uten noe akselerasjon. En forventet tur rundt sin egen akse. En leseopplevelse som var svært forutsigbar, flat, verken trist nok eller morsom nok, og med en god del klisjéer. Språklig var den heller ikke noe utover det "gjennomsnitlige" - så når verken historien/plottet eller språket klarer å vekke begeistring kan jeg ikke helt få meg til å si at dette var en "god" bok

Så langt min desiderte favorittbok i serien om Harry Hole.

Gjennomført fra A til Å. Detaljer i fleng - detlajer som ikke er unødvendige og tullete, men som gir en helhet til slutt. En nydelig rød tråd gjennom hele fortellingen! Denne boka har jeg nå lest to ganger, og ser ikke bort i fra at jeg leser den enda en gang. Det finnes så mye å lese igjen her - flere detaljer å oppdage. Boka kan leses i ett stort jafs som en slukebok, eller en kan velge å lese den sakte og grundig og virkelig studere innholdet nøye. Selv leste jeg med en slags kombinasjon av disse to teknikkene.

Følgende trekker denne boka opp til en sekser:
+ glimrende plott; gjennomført, spennende, et plott som stadig er i utvikling og ikke har noen dødpunkter og "transportetapper"
+ troverdige og liknandes karakterer som en blir glad i og heier på
+ språket: kort, presist, beskrivende, ikke noe "unødvendig" bruk av overflødige ord
+ humoristiske formuleringer midt i all dystherhet og morbiditet
+ personlig elsker jeg hvordan nesbø mestrer å "snike inn" en god del fun facts uten at det blir kunstig eller fremstår som "unødvendig" - jeg lærer ALLTID noe nytt, og lar meg fascinere av disse faktaene.

No har eg lese tre bøker av Sarah Jio. Pleier å lese "slike" (lettlest. koselege, "chick-lit") bøker etter å ha lese mykje krim eller lengre og krevande romanar - rett og slett for å gje hjernen litt fri, berre kose meg og drøyme meg bort i kliss-klass, regnbuar og rosa skyar. Og som regel fungerer dette godt, for innen eg er ferdig med ei slik sukkersøt bok er eg alltid tørst etter noko meir innhaldsrikt. Og slik fortsetter det...! Så - eg valgte denne boka etter å ha lese ut to Harry Hole-romanar, og eg fekk vel det eg ba om.

Men ... det trekker ned at forfattaren følgjer "oppskrifta" som så mange andre gjer for tida (Tenkjer mellom anna på Lisa Jewell, Lucinda Riley og ei rekke til forfattare som skriver litt i same stil...)Nemlig ei slags "fast" oppskrift kor:

1) Person i no tid opplever noko ille - dødfall, samlivsbrot, mister jobben, o.l
2) Ein person i fortida (gjerne tilknytta andre verdens krig!) forteller si historie
3) Historien til 2) påverker karakteren i punkt 1) til å gjere noko med si eiga situasjon
4) Det meste løyser seg og blir bra til slutt ...

Og slik er det også her.
Houvedpersonen - Ada, ei sympatisk og likandes kvinne i trettiåra - seier frå seg jobben og flyttar (midlertidig) til ein husbåt for å få avstand frå livet sitt i storbyen. Ho sørger over tapet av ektemannen og dottera og forsøker å legge fortida bak seg. I denne båten finner ho ei kiste med ein rekke objekter som vekker interessa for dei som budde i båten før ho. Og når ho spør seg om i nabolaget (dei andre husbåtane som har vore der i mange år) er det klart at temaet er tabu - noko det ikkje skal snakkast om. Det blir tydeleg at noko hendte denne gongen. Ingen veit kor ho som budde der - Penny - blei av. Ada vert nyfiken på denne historia og graver etter svar. Vi følger både Adas og Pennys fortelling vekselsvis.

Boka er heilt ok. Av dei bøkene av "denne typen" er den blant dei betre eg har lese. Den er likvel litt for sukkersøt, litt for forutsigbar og klisjérik til at eg blir veldig begeistra. Dette er ei lettlest kosebok, rett og slett. Ofte med "slike" bøker merker eg at eg byrjar skumlese etter kvart - fordi det står så mykje unødige detaljar ol og eg vil liksom berre bli ferdig. Akkurat det skjedde ikkje med denne boka, så det i seg sjøl er vel eit teikn på at noko her berørte meg :-)

Aktuelle tema tenkjer eg er - sorg, aksept, kjærleik, tillit, svik. Livet ... og døden.

((kommentar-etter litt ettertanke kom eg til at eg må trille ein firar for denne... Og ikkje fem som eg i utgangspunktet gjorde)

Har gitt samtlege bøker i denne serien femmare. Desse fem er imidlertid litt svakere enn dei andre. Rett og slett fordi eg anser mykje av innholdet i denne boka som "fyllstoff" - tilbakeblikka på Fins ungdomstid er stort sett relevante til hovedplottet, men nivået av detaljar blir tidvis for mykje synes eg. F. Eks kappløpet då dei krangla om bandets nye namn - denne episoden kunne vore enklare formidla med langt færre ord (mange sider kunne med fordel blitt kutta...) utan at noko særleg av betyding ville gått tapt. Ulikt frå dei andre to bøkene blei overgangene mellom tilbakeblikka og notida litt meir "fremprovosert", dei kom ikkje like naturleg inn i handlinga som i dei føre bøkene. Og som i den første boka synes eg heller ikkje at det var vellykla at fortellerstemmen veklas mellom "eg" - person og tredje person når begge deler handla om ein og same karakter: Fin.

Meeen når det er sagt - dette er ei solid og underholdende krimbok. Og som i dei andre to inneheld boka fleire interessante fakta og innslag av historie frå dette øyområdet utanfor Skottland. Historie i små dosar som ikkje blir for keisamt eller belærande... For eg eg generelt ikkje så glad i såkalla historiske romanar nettopp fordi eg ofte opplever dei som litt for mykje fakta og litt for lite roman. Men denne... Her lærte eg mykje utan å tenke at eg blei undervist i historie.

Vi følger fleire av dei samme karakterane som i dei føre bøkene, pluss nokre nye. Igjen er karakterane velutvikla, ekte og truverdige. Einaste som blir litt rart, synes eg, er at mange av desse ikkje er med i den første boka... For dei har hatt og har framleis ein stor rolle å spele i Fins liv og burde ha inngått i tidslinja og tilbakeblikka i den første boka.

Plottet og handlinga vil eg ikkje seie så mykje om fordi eg ikkje vil øydelegge eller røpe noko. Men kort sagt vert ein rekke hendelser utløyst då Finn og Whistler finner eit flyvrak med eit lik i. I tillegg til etterforsking av den saka følger vi Fin inn i hans nye liv på øya - ny jobb osv - samtidig som vi får lære meir om hans oppvekst på øya via tilbakeblikk. Også relasjonene mellom Fin og hans næraste på øya får vi se meir av - både i notid og fordi.

Har du lese bok ein og to så er dette ein absolutt "must" som gjer ein god avslutning på heile serien. God avslutning som åpner for ulike muligheter utan å vere såpass åpen at ein føler seg snytt. Litt happy ending, men ikkje i overkant. Langt der i frå. Realistisk, rett og slett.

(står framleis fast på at bok nr to var den beste!)

Denne fenga meg frå første side, og hadde det ikkje vore for dei siste tretti-førti sidene så ville boka fått full score. Eg likte med andre ord ikkje slutten ... men vegen fram til slutten, den elska eg! Slukte boka på to leseøkter ... og det er det sjeldent eg gjer (blir så trøyt i augene når eg leser lenge av gongen..).

Tom, ein populær og bestselgende forfattar, har gått på ein skikkeleg smell etter brudd med kjærasten. Han stenger seg sjølv inne, ignorerer alt og alle, og klarar heller ikkje å skrive. Den tredje og siste boka i trilogien kjem ikkje som avtalt og både forlag og fans er misnøgde. Skrivesperra er eit faktum og livet smiler rett og slett ikkje. Då hjelper det ikkje at agenten - og hans beste venn - roter det til for han reint økonomisk ... Så dukker ei jente opp heime hos Tom. Ei jente som viser seg å være ei av karakterane frå roman-serien hans... Og ho insisterer på at han må skrive ferdig boka. Ellers kjem ho ikkje til å overleve ...

Dette er ein absurd og sprø bok, samstundes som den inneheld nok kjensler og innhold til å engasjere meg. Den er både vittig og spennande. Ein slags komi-thriller! Nei, denne digga eg altså! Berre ikkje sluten ... Einaste negative eg har å seie er dette med slutten (eg ville ha ei anna slut...). Ellers er denne vellykka både mtp plott, karakterar, innhold, humor og spenning. Språket er også godt formulert og lettleselig.

Så ... les les les! Dette er ein skikkeleg "page turner".

Klarer ikke helt å bestemme meg for hva jeg synes om boka - mye på grunn av den litt (for) åpne slutten som gjør at jeg ikke helt blir fornøyd. På ett vis er vel det en styrke i seg selv - for jeg blir gående å tenke på Georg, bokas hovedperson, nå en god stund etter å ha lest ut boka. Samtidig irriterer det meg at det sluttet så brått ...

EDIT: I ETTERTID HAR JEG MÅTTET GÅ TILBAKE HER OG ENDRE TERNINGKASTET FRA FIRE TIL FEM... FOR DENNE BOKA ER FAKTISK SÅPASS BRA! HAR TENKT EN GOD DEL PÅ DEN I ETTERTID OG DETTE ER EN AV FÅ BØKER JEG KOMMER TIL Å LESE PÅ NYTT. SOLEKLAR FEMMER!

Språklig er boka helt fantastisk! Nynorsken er vakker, rett og slett. Og Agnes Ravatn har en utrolig formidlingsevne. Samtidig er hun helt genial mtp å produsere vittige formuleringer uten at det går for langt og fremstår som forsøk på å være morsom. Hun ER morsom.

Innholdmessig er det også imponerende. Nesten ikke til å tro at en tjuefireåring har skrevet noe såpass overbevisende om en middelaldrende mann... Stående applaus! Det lille som trekker ned - for min del - er at det til tider "sklir litt ut" - ting går litt for langt til at jeg helt tror på det (flasketuten peker på...) og tidvis blir det mye som skjer uten at noe egentlig skjer... Klarer ikke formulere meg bedre (det er ikke jeg som er forfatteren her...), men NOE gjorde iallfall at jeg ikke "elsker" boka. Liker liker liker .... liker den svært godt! Men ikke i nærheten av så godt som jeg likte Fugletribunalet, av samme forfatterinne.

Et veldig kjekt gjensyn med Harry Hole etter at jeg stiftet mitt bekjentskap med ham for rundt tolv år siden. Den gang leste jeg bøkene i vilkårlig rekkefølge etterhvert som jeg fant dem i ulike hyller i barndomshjemmet. Nå, etter så lang tid, har jeg glemt det meste av handlingen - husker enkelte scener og karakterer, men husker ikke hvordan de ulike sakene henger sammen osv. Så nå leser jeg hele serien igjen - fra start til slutt. Foruten å få oppleve alt i "riktig" rekkefølge, og som en langt mer erfaren leser nå enn den gang, synes jeg også det er spennende å nå se hvordan selveste herr Jo Nesbø har utviklet seg som forfatter!

Dette er da den første boka om Harry Hole.

HANDLING
Et mord på en norsk pike - som på drapstidspunktet oppholdte seg i Australia - fører til at Harry Hole blir sendt av sted av norske myndigheter for å bistå i etterforskningen. Der nede blir han satt til å samarbeide med politimannen Andrew (etter Andrews eget forslag/ønske) og de to jobber tett sammen. Etterhvert får denne situasjonen - samarbeidet med Andrew, og det at Andrew selv foreslo dette - at Harry danner seg en idé om at denne Andrew vet mer om saken enn han sier, og at han forsøker å hjelpe Harry ved å gi vage hint knyttet til etterforskningen. Er han innbilsk eller vet Andrew noe? Hvorfor kan ikke Andrew i såfall bare si hva han vet? Harry selv kommer opp med den ene teorien etter den andre, før han omsider med den tredje eller fjerde teorien sin treffer ganske godt... Saken blir oppklart, men til en dyr pris.

Foruten drapssaken får vi også en god del innblikk i Harrys fortid - tidligere relasjoner/forhold, familiesituasjon og spesielt én konkret hendelse (ulykke) med betydning for karrieren hans og hans nåværende posisjon innen politet.

PLUSSER:
+ Spennende!
+ språket; fargerikt, kreativt, uten klisjéer
+ humoristisk til tross for alvoret; her kan en oppleve både genuin latter og spenning

MINUSER:
- enkelte overganger mellom scener er svært dårlig markert i boka og jeg trodde et par ganger at jeg hadde bladd over en side eller noe... en smule rotete innimellom, rett og slett.
- Synes også at enkelte scener (slosse-scener, særlig) ble noe lengre enn nødvendig; greit med action, men trenger ikke så mange detaljer om absolutt alle fintene som blir utført... MEN; dette er nok smak og behag - for mange er nok dette "høydepunkter", men for meg ble det bare bitte-litt for mye og en litt strengere redigering ville hevet nivået heller enn å redusere det, mener i alle fall jeg.

Hørt på lydbok.

Hadde ingen forventninger til denne og ut i fra coveret ... (ja,ja ...never judge a book osv.....) tenkte jeg at dette kanskje var en klisje-rik kioskroman. Jeg var på jakt etter en koselig og underholdnde, lettlest bok etter å ha lest mye krim den siste tiden. Jeg fikk det jeg ba om! Dette var strålende opplest på lydbok, og både plott og språk er BRA! Lettlest, koselig, engasjerende. Noen klisjeer, jada, og noe forutsigbart, jepp - dette til tross har jeg kost meg med denne perlen av en bok, en perfekt sommerbok!

Vi følger Sandy og Max. Sandy, en hjemløs tjuefemåring. Max, en overarbeidet PR-mann. De to kjenner til hverandre fordi Max daglig gir Sandy en kopp take-away kaffe når han passerer henne. Helt til han en dag ikke dukker opp, og Sandy bestemmer seg for å finne ut av hva som har hendt. Vi følger begge disse to i nåtid og ser hvordan livene deres vikles inn i hverandre samtidig som vi får tilbakeblikk til begge to sin fortid. Synes dette ble gjort på en god måte, for det er mye frem og tilbake uten at det blir forvirrende. Liker også hvordan mange såre temaer tas opp her uten at hovedpersonene fremstår som svake og stakkarslige offer.

Dette var mitt første møte med forfatter Lisa Aisato, og det er definitivt ikkje det siste! Nydelege bilde, artige rim - ofte med dobbelbetydning som gjer det til underhaldning for vaksne så vel som for barn, godt språk og flotte detaljar som gjer det muleg å snakke og diskutere kvar einaste side i boka igjen og igjen. Ein skikkeleg perle av ei bildebok!

Denne kjøpte eg i utgangspunktet for å gje i gåve til min vesle nevø,men etter å ha lese boka sjølv kan eg med handa på hjartet seie at eg kjem til å kjøpe fleire av Lisa Aisatos bøker. Ståande applaus frå både meg og sambuaren min som klukklo saman av denne i kveld. Har endå ikkje fått til å pakke inn boka.... Vil lese ho ein gong til før eg gjer ho frå meg...