Denne var herleg!

Fantasy, Scifi, drama, action, thriller ... og humor i massevis. Denne her altså!
((Einaste grunnen til at eg ikkje trillar ein seksar er at fortellerstilen faller litt igjennom mot slutten av boka, synes eg. ))

Originalt og nytt, spennande og actionfylt, og alt dette i kombinasjon med spennande karakterar og forhalet mellom dei som utviklar seg i minst like spanande retningar som sjølve handlinga.

Likar godt måten historia vert fortalt på - her er ingen fortellerstemme eller "eg"-person. Alt vert fortalt gjennom ymse filer, dialoger, intervju o.l.

Då Rose var lita opplevde ho å ramle på sykkelen sin og vakne opp i svært spesielle omgivningar - i ei kjempe-hand laga av noko metall-liknande. Mange år seinare oppdages nye kroppsdeler som viser seg å høyre til denne handa. Eit team settes saman for å leite etter resten av denne roboten. Kor kom den frå? Kva vil den? Er det liv i den? Er det eit våpen? Kva skjer med maktbalansen i verda når ulike delar av denne roboten dukker opp på ulike kontinent? Kan denne roboten settas saman uten å utløyse ei verdenskrig nr 3? Og kvifor er det slik at berre nokre få utvalgt virker til å kunne styre roboten?

Dette er den første av tre bøker. Har alt starta på den andre. Klarte ikkje la det vere.

Ser ikkje noko poeng i å seie så mykje om handlinga, sidan det allereide står litt om det her. Så eg vil nøye meg med å formulere nokre korte setningar om korleis eg opplevde boka og kvifor eg likte ho! Kort sagt handlar boka om attenårige Nella som vert gifta bort til handlesmannen Johannes. Når ho ankommer sitt nye heim for å ta fatt på sitt nye liv som hustru blir ingenting som ho såg for seg. Mannen er ikkje ein gong heime for å ta henne i mot. I staden for vert ho møtt av hans kjølige og avvisande syster; Marin, og husets to tjenare - Otto og Cornelia. Når mannen omsider kjem heim ser han så vidt på henne og viser ingen interesse av å ha ho der. Ho får sitt eige soverom og dei to har knapt kontakt med kverandre. Så byrjar ting å endre seg etter at Nella får bryllupsgåve frå Johannes - eit dokkehus som er ein kopi av huset ho bur i.

korleis eg opplevde boka:
- "Stemningsrik mystikk" beskriver kjensla eg sat med mens eg las.
- krevande og givande; Måten det fortelles på gjer at det - iallfall for min del - ikkje er å "berre" lese; her fins rom for tolkning, analyse og tenking. Der kor andre forfattare har ein tendens til å "overforklare", gjer Jessie Burton det motsatte. Ho forteller ikkje meir enn absolutt nødvendig. Eg måtte ofte lese enkelte setningar om igjen for å sjå om det fantest noko anna måte å tolke det på, og det gjorde det svært ofte.

kvifor eg likte ho:
- Dramatisk, fantastifult
- Ikkje forutsigbart
- originalt plott - ikkje noko eg har lese liknande av før
- ein masse lause tråder som ein kan finne samanheng mellom dersom ein gjer ein innsats for å leite
- rom for tolkning

Dette er definitivt ei bok eg kjem til å vurdere å lese om igjen om eit år eller to - rett og slett fordi eg ikkje kjende meg heilt "ferdig" med henne og føler at sjølv om eg fant mange koplingar så er det ein god del meir mellom linjene her som eg ikkje fanga opp.

Det betyr ikkje at boka er så veldig komplisert heller, altså - så ikkje la deg skremme va det. Eg meiner berre at denne boka kan lesast på fleire "nivå" - ein kan lese den heilt overfladisk for rein underhaldning, ein kan granske kvar ein setning og analysere seg gal, eller ja - boka er rett og slett DJUP.

Grace er gift med Jack, men ekteskapet er ikke så rosenrødt som det virker for alle rundt dem. Vi følger Grace vekselvis i nåtid og fortid og ser hvordan hun endte opp som en fange i sitt eget ekteskap, og hvordan hun forsøker å komme seg ut av det.

Selve historien er spennende og engasjerende av det slaget hvor en blir hektet og bare må lese litt til. Jeg vegrer meg imidlertid mot å trille terningen fordi jeg leste den norske oversettelsen, som jeg mildt sagt ikke er særlig imponert over ... språket virker, for meg, kunstig/unaturlig og flere ganger ble jeg distrahert fra handlingen fordi språket var så rart og klumsete. Jeg er kanskje unødvendig pirkete men ... følgende er eksempler på hva jeg anser som "dårlig oversatt":

"De lever fortsatt i Frankrikey og har fem døtre" (De BOR i Frankriket ... )
"...som om ubevisstheten lette etter en fluktvei." (Underbevisshet?)
"...og hvis du skulle SLUMPE til å dø..." (Sikkert ikke feil, men en merkelig måte å skrive det på, særlig med tanke på at dette er deler av en dialog mellom to karakterer. Hvem snakker slik?!)
"...og jeg påminnet meg selv på ..."
"Fordi jeg trenger luftforandring, så klart!"
"Jeg lar både baderomsdøren og soveromsdøren stå åpne." (Døren står åpen, eller dørene står åpne. En kan ikke skrive om dører i entall og bruke flertallsformen på "åpen")

Likte denne føre boka til Macintosh såpass godt at eg berre måtte kjøpe denne. Var litt nervøs for at bok nr 2 skulle skuffe, den typiske vanskelege boka etter ein suksessrik debut... Men frykta var ugrunna og eg slukte denne boka. Du veit du har funnet deg ei god bok når du klokka 9 på kvelden later som om du er såååå trøytt at du nok må finne senga - berre for å få fred til å lese litt meir... Spennende, velskriven, og flotte karakterer som er truverdige. Stort pluss for at verken handlinga eller karakterane blir "for mykje" og hysteriske slik eg opplever at dei ofte gjer i slike bøker. Gleder meg til å lese meir av denne forfattaren og håper ho skriver kjapt!

Kort om handlinga - Zoe ser eit bilete av seg sjølv i avisa, på ei annonse for ein datingnettside. Ho er ikkje medlem der eller på nokre andre slike sider og syntes dette er ubehagelig og ekkelt. Så oppdagar ho at nokre av dei andre som tidligare har hatt sitt bilete i same annonse har blitt utsatt for diverse kriminelle handlingar og ho fryktar at ho sjølv er utsatt. Vi følger vekselvis politidama Kelly og Zoe og familien hennar.

Einaste minuset og det som gjer at eg likte "I Let You Go" hakket betre enn denne boka er at eg ikkje følte eg blei så godt kjent med Zoe som er blei av hovedpersonen i I Let You Go. Blei ikkje heilt klok på kven ho er som person, kva ho tenker, føler, meiner... Generelt kva holdningar ho har. Så... Kort sagt trur eg boka ville vore endå betre om Zoes personlighet hadde fått litt meir plass eller vore meir synleg.

Vondt og godt å lese denne. Tidvis også morosamt på ein ganske makaber måte. Elska måten historia fortelles på via ulike minner som gjentas igjen og igjen til det gradvis utvikler seg ein samanheng. Ofte, eller nesten alltid..., vert er irritert over gjentakingar, uansett om det er bevisst som virkemiddel eller ei, men ikkje her. Her fungerte det heilt ypperlig og gjorde at språket tidvis var nesten poetisk. Knallbra bok av Tiller. Ein forfattar eg definitivt skal lese meir av

Begynner knallbra og trudde dette skulle bli litt av ein skatt... Og basert på dei fleste andre sine meiningar er boka bra. For meg blei det imidlertid ein nedtur. Det som byrja som spanande og interessant blei etter kvart veldig veldig veldig veldig veldig langdrygt og fortalt med i overkant mykje detaljar. Eg blei rett og slett lei og dei siste 200 sidene las eg på pur F for å bli ferdig...

Det er mykje mogleg at det er sjølve sjsngeren eg ikkje er heilt komfortabel med. Har likt ein del fantasy altså, men har begrensa erfaring innanfor den sjangeren

Hørte denne på lydbok, og til tross for en dyktig oppleser gav jeg opp etter å ha hørt litt over tre timer (total spilletid er tretten...). Vanligvis når jeg avbryter en lydbok så skjer det relativt tidlig i prosessen og da enten fordi jeg ikke er i humør til den aktuelle boka, eller fordi lesestilen til oppleseren ikke faller i smak. Her syntes jeg historien begynte bra med å veksle mellom nåtid og fortid, og mellom de ulike karakterene. I nåtid følger vi hovedsakelig familiens eldste datter som nå er voksen og har egen familie. Sammen med datteren sin drar hun hjem til barndomshjemmet for å rydde ut av huset nå som mora er død. I nåtid får vi også se noen av den døde moras mail som hun bar sendt til en mann hun visstnok skal ha falt for via nettet. I fortid får vi innblikk i oppveksten i dette huset, en oppvekst preget av en "samle-manisk" mor og fire unger som blir påvirket av hennes ...tja...skal vi kalle det eksentrisitet?
Alt dette lovet godt, syntes jeg, meeeen så gikk det etterhvert vanvittig tregt. Masse masse ord, mye frem og tilbake, uten at det fører noe sted eller blir til betydelig handling. Mistet rett og slett tålmodigheten. Tror denne historien kunne blitt riktig så bra om boka var strengere redigert (=betydelig kortet ned, samt noe ryddigere oppsett med tanke på vekslingen mellom nåtid og fortid)

Var på jakt etter ei lettlest feel-good bok, og fekk nøyaktig det eg leita etter. Heilt klart blandt det betre innanfor denne sjangeren som eg kallar for "feel-good- chick-lit". Trur mykje av årsaka til at denne falt såpass i smak har noko med karakterene å gjere, særleg hovudkarakteren, Demi, som eg fekk veldig sansen for. Det er sjeldan eg kommer over karakterer som henne utan å nærmast føle meg pressa til å like h*n på grunnlag av personens vanskelege fortid o. L men her likte eg Demi godt utan at det var fordi eg berre syntes synd på ho. Ho framstår ikkje som stakkarslege i det heile tatt, til tross for ein tilsynelatande trøblete fortid. Og det er også ein pluss-"tilsynelatande trøblete" - for dette med historia hennar ymtes så vidt frampå og utan at boka fokuserer på dette. Føler ofte at "slike" bøker dveler veldig med forhistoria for å melke ut mest mogleg smerte og pine ut av fortida... Det skjer ikkje her og nettopp det gjer boka veldig mykje betre enn andre bøker i samme genre

For en bok dette var! Har storkost meg med denne kriminalromanen som er spekket av originalitet, spenning og herlig (og ganske svart) humor. Med sine rett over 250 sider rommer romanen en stor fortelling, og her - mener jeg - at mange forfattere har noe å lære; hvordan skrive kort og presist uten for mye "dødstoff".

Vil ikke gjengi særlig om handlingen da det allerede står en del om det her. Nøyer meg heller med å si at denne er verdt å lese om du vil ha litt original krim som også er høyst underholdende.

Dyktige Torkild Damhaug leverer igjen Dyktige Torkild Damhaug leverer igjen

KORT OM HANDLINGEN:
Vi treffer Sophie som er litt av en enstøing etter å ha trukket seg tilbake etter farens død da hun var liten. Hun jobber nå i den lokale kaféen og trives med sine faste rutiner. Så møter hun Billy. En kjent skuespiller som kommer til landsbyen for å spille i en film som filmes der. De to treffes, han blir meget sjarmert av henne og de utvikler et forhold. Snart flytter hun med ham til London og livet hennes endrer seg etterhvert som hun slipper ham inn/tør å åpne seg litt. Men å være sammen med en kjendis er ikke bare bare ...

MIN DOM:
Valgte boka fordi jeg virkelig likte den forrige boka jeg leste av samme forfatter ("Somekind of Wonderful). Denne falt imidlertid ikke i smak. Ikke i det hele tatt! Var på jakt etter en "feel-good" bok, og dette kan vel klassifiseres som det ... bare at jeg ikke opplevde noe særlig godfølelse. Ble utålmodig, irritert og vurderte flere ganger å bryte av. Dette var en eneste gigantisk suppe av klisjéer og forutsigbarhet.

At en bok er forutsigbar og har en og annen klisjé, er i seg selv ikke nok til at jeg ikke liker boka. Jeg tror problemet mitt med denne boka er at det rett og slett ble for langdrygt - for mange sider i forhold til hva historien egentlig trengte for å fortelles. Tror selve historien kunne blitt bedre dersom den ble fortalt på en mye enklere måte enn dette. Slet også litt med å "tro på" karakterene. Superkjendissen Billy som er helt perfekt på inni og utpå, som ikke har en eneste feil eller mangel... og hovedpersonen - den snille, søte, naive Sophie som forståelig nok har sitt å slite med - opplevde jeg som ganske kjedelig og flat og kunne ikke se hvordan hun og Billy egentlig skulle matche så bra. Slet altså med å "se" personligheten hennes.

Likte som sagt forrige bok av Giovanna Fletcher veldig veldig godt, og skal derfor gi det én sjanse til før jeg eventuelt gir opp hennes bøker.

Boka si det! Nydeleg språk og ein engasjerande forteljing. Vi treffer Terje der han ligger på sjukehus etter sjølvmordsforsøk. Der i frå hopper vi gradvis bakover i tid og får innblikk i vaksenlivet, ungdomstida og til slutt også i barndommen. Altså fortelles historia hans baklengs i denne boka og det fungerer utmerka. At Terje er miljøforkjempar går også igjen i heile boka via diverse fakta og beretningar om plantar og dyreliv som ein kan velgje å tolke og koble til boka øvrige handling. Denne boka var ein sterk og sår leseropplevelse, samstundes gjer dei humoristiske replikkane og formuleringane at den også er høgst underholdende. Anbefaler med andre ord denne på set varmaste!

Denne boka var presis det eg trengte no - ein skikkeleg feel good-roman som eg har blitt hekta på og sliter med å legge bort. Ergo har eg høyrt nesten heile lydboka på to dagar (til mitt forsvar gjer eg fornuftige ting som husvask o.l samstundes...). Vi følger ei snart tjueni år gammal dame i tida etter eit brått brudd med kjærasten som ho har vore i lag med i ti år. Etter så lang tid i eit forhald oppdager ho no nye sider (eller, gamle og gløymte?) ved seg sjølv. Boka vil eg nok seie at faller inn i kategorien "chick-lit", ein sjanger eg sjeldan oppsøkjer. Denne faller likevel i smak hos meg, mykje på grunn av humoren, enkle og smarte formuleringar og karakterar eg verkeleg føler eg blir kjend med og bryr meg om. Lettlest, utroleg koseleg, underholdende og rett. Og slett ein sjarmerande bok!

Denne likte eg godt! Kort sagt ein oppvekstroman , sjølv om vi strengt tatt ikkje følgjer Finn gjennom heile livet, men for det meste eitt år, og deetter litt hopper litt fram i tid mot slutten. I denne boka finst det mykje mellom linjene og det er derfor, i min meining, ein bok ein fint kan lese om igjen seinare og sannsynligvis oppleve på ein anna måte enn ved første gjennomlesing.

Språklig er boka også brilliant! Faktisk fekk eg assossiasjonar til Lars Saabye Christensens bøker fleire gonger undervegs (då særleg til Amatøren, Herman og Maskeblomstfamilien), trur det var noko med formuleringane og Finns betraktningar som gjorde det.

Boka handlar kort sagt om korleis liva til Finn og mora vert forandra då Linda flytter inn hos dei. Boka tar ogsp opp ein rekke andre temaer som bla oppvekst, barndom, barnets syn på vaksne, den vaksnes rolle, kort sagt - korleis barndommen kan skape eit menneskje på godt og vondt. Syntes verkeleg at Roy Jacobsen har klart å seie utroleg mykje på desse få sidene.

Alice og James får ein uvanleg bryllaupsgåve - ein invitasjon til The Pact, ein klubb/organisasjon stifta med hensikt om å ivareta ekteskapet og gjere det sterkast mogleg. Dette innebærer ein rekke reglar og pliktar for begge partar - mellom anna skal dei gje kvarandre gavar kvar måned og reise på tur saman minst ein gong i kvartalet. Dei blir med, spendte og håpefulle. Reglane er som dei er, konsekvensene for å bryte reglane er imidlertid ikkje heilt som dei forventa ...

Eg likte denne boka veldig godt, og vart fort fenga i handlinga. Karakterane er truverdige og likande, og eg syntes James sitt yrke som psykolog og samlivsterapeut verkeleg gjorde noko godt for boka. Eg likte også at det tidvis blei gitt ein del "fun facts" og statistikk om ekteskap. Firaren på terninga er ganske svak - bla fordi eg syntes boka blir for overforklarande og til tider gjentakende. "I shutter"- f.eks ... eg trur aldri eg har lese det så mange gonger i ein bok før...og det blei faktisk nesten litt plagsomt når eg først hang meg opp i det. Dette og fleire andre slike beskrivelser brukes i ovekant hyppig og mister dermed mykje av verknaden sin. Innimellom brukar forfattaren også litt vel mange ord og setningar på å forklare ting som egentlig er åpenlyst eller allereide forklart tidligare i teksten.

Dette er kort sagt ein lettlest og underholdende thriller med eit ganske originalt plott. Ikkje noko verdensklasse, men absolutt leseverdig og oppslukende

Paralellhistorie kor vi veksler mellom å følgje ballerina Emma i notid og Beattie i fortid (starten av 1900-talet). Beattie blir gravid utan å være gift og rømmer saman med barnefaren til Australia for p starte eit nytt og betre liv det. Emmas karriere får ein brå slut då ho skadar seg. Kort tid etter skaden reiser ho tilbake til heimlandet sitt - Sydney i Australia. Heime igjen får ho via arven frå bestemora vekka interessen for bestemoras fortid og ho begynner å grave i bestemoras fortid. Gjennom denne gravinga finner vi linken mellom Beattie og Emma.

Kom halvvegs før eg gav denne opp. Klisjerik, forutsigbar, treig ... nei, eg klarte verkeleg ikkje å la meg rive med, dessverre! Langdryg var ho også, med ein -etter min smak - altfor stor bruk av adjektiver og skildringar som ikkje tilførte historia noko som helst. Setningar som "hun hadde på seg jeans og en blå tskjorte" gjer ingen verdi til fortellinga og har ingen relevans til handlinga, ig nettopp denne type skildringar er boka stappa full av. Syntes også at replikkane ofte framsto som kunstige og litt stive, særleg når dei tilhøyrte småbarn. Hugser ikkje nøyaktig kva setninga var, men noko a la "denne dokka skal jeg elske for evig og alltid" samt ein rekke liknande utsagn blir ytra av ei lita jente på tre år ... og det blir berre ikkje truverdig. Ville så gjerne like denne boka, og trudde den skulle overraske positivt då eg såg kor velomtalt den er, både her og på goodreads.com

Denne vil eg nok plassere innenfor "chick - lit" - kategorien. Og innenfor den grupperinga er eg sjeldan begeistra. Denne overraska meg imidlertid svært positivt! Søt, morosam til tross for mykje trist og sårt. Vi følgjer Harriet og ein knippe karakterar rundt henne i ei vanskeleg tid etter at systera hennar mister livet i ei bilulykke og ho må leggje sitt ellers så strukturerte og frie liv til sides for å ta seg av systeras to små barn. I tillegg til Harriet følgjer vi tidvis også foreldra hennar, naboen Will og hans familie samt eit par to-tre til mindre roller. Likte godt denne. Ikkje noko kjempespesielt eller banebrytande, men absolutt god underhaldning og ein høgst koseleg bok som. Passar perfekt når det er lettlest kos ein vil ha

Forventa å like denne betre enn kva eg faktisk gjorde. Historia er knallbra og truverdig, men eit par ting trekker ned for min del. Mellom anna sakna eg meir innblikk i livene og tankane til hovedpersonane - Tom Stilton og Olivia Ronning. I dei tidligare bøkene følte eg at eg blei betre og betre kjend med desse to som personar, opplevde ikkje det same forhaldet mellom lesar og karakterar her... Språket er ei anna ting som trekker ned for det er tidvis "overkrydra" av adjektiv og unødvendig lange skildringar. Utanom dette veit eg ikkje heilt kva som gjorde at eg ikkje likte denne så godt... Absolutt ein leseverdig kriminalroman, men den leverer ikkje like bra som feks Håkan Nesser eller Torkild Damhaug

Kort om handlinga:
Louis blir utsatt for ein stygg ulykke og havner i koma. I forbindelse med ulykka forsvinner også faren sporlaust. Kva som hendte får vi ikkje vite før heilt i slutten av boka - og det er på sett og vis denne jakten på "sanninga" boka handler om.

Historien fortelles til dels av Louis sjølv, og resten av fortellinga står legen hans for. Så vi følger både Louis og hans familie, samt legen og hans omgangskrets.

Tre sterke stjerner gir eg denne, mens eg lurer litt på kvifor eg ikkje likte boka betre - for den er original, tidvis morosam og heller ikkje langdryg. Likevel er det noko som gjer at eg ikkje elska boka og lot meg begeistre sånn merkbart.Det kan muligens skuldast at eg ikkje heilt klarte å like karakterane...nei, eg veit ikkje. Ein heilt ok bok, men ikkje noko som festa seg eller gjorde utan vidare stort inntrykk.

Nok en knallbra krim av Håkan Nesser! Har storkost meg med denne boka og samtidig gruet meg til å bli ferdig fordi dette er den siste i serien om Gunnar Barbarotti, en politimann jeg har blitt vanvittig glad i! Gunnar får en gammel sak i fanget - eller to saker, han vet ikke om de egentlig henger i hop eller om de bare involverer noen av de samme personene. Det ene er et drap - en far ble funnet død og moren tilstod og soner sin straff. Sak nr to handler om samboeren til denne moren etter at hun er løslatt - han forsvinner sporløst og har aldri blitt gjort redde for. Hva klarer Gunnar Barbarotti å grave opp her?! . I denne boka står dessuten temaet sorg sentralt og Nesser klarer å kombinere kriminalsaker og følelsesliv på en fabelaktig måte.