Kort om handlinga:
Politimannen Fin vender heim til den vesle øya kor han vaks opp, og som han sidan forlot for å starte eit nytt og betre liv i Skottland. Det er ein kriminalsak som fører han tilbake dit. Ein mann er funnen hengd i eit naust, og det viser seg ikkje å vere eit sjølvmord. Mannen det er snakk om er ein Fin kjenner frå barndommen – ein skikkeleg bølle. Drapet har fleire likheitstrekk med eit anna mord som hendte i Edinburgh. Sidan Fin arbeider for det skotske politiet og i tillegg har kjennskap til øya, folka, tradisjonane osv der, blir han satt på saka. Kven har drepe denne mannen? Finnes det noko kopling til Edinburgh-mordet? Og – korleis blir det for Fin å vende nasen heim etter så mange år vekke?

Så langt høyres dette ut som ein tyyyyypisk kriminalroman – men det er nettopp det dette ikkje er. For: ja, vi følgjer Fin heim til øya si og er med han på etterforskinga. MEN – samstundes får vi gjennom tilbakeblikk også sett oppveksten hans på øya. Altså bli dette ein slags kombinasjon av krim og oppvekstroman – noko som eg i starten syntes var ein merkeleg kombinasjon, men som på sikt fungerte veldig fint.

Min dom & tankar:

Positivt:
+ elegant veksling mellom no-tid og fortid: det blir aldri forvirrande eller uoversiktleg
+ Historiske detaljar: I tillegg til å kombinere sjangrane oppvekstroman og krim, har Peter May også -på vellykka vis – fått med mykje historisk informasjon om desse øyane utanfor Skottland. Historie som blir formidla utan at det blir traust og tørt, utan å bli belærande. Det av historie som kjem fram passar inn i handlinga og er faktisk ganske så interessant.
+ truverdige karakterar med dybde
+ mangfald av hendingar og tema – utan at fokuset glir vekk frå hovudhandlinga (krimsaka)

Negativt:
– Dette er kanskje å bande i kjerka … eg er imidlertid ikkje kristen av meg så eg eiger ikkje skam (berre litt) og bannar dermed uhemma i veg: skildringane av natur – det blir til tider litt for mykje, litt for lange skildringar og litt for hyppig. Eg opplevde at eg kom inn i ein god flyt, las og las, lot meg rive med, men så kom ei eller anna skildring av himmelen og havet og heller enn å skape stemning (som det nok er meint) blei det eit uønskt avbrot i flyten. Samstundes må eg også seie at utan desse naturskildringane ville ikkje boka vore så god som ho er – for til tider kunne g sjølv nesten høyre havet bruse, kjenne vinden suse i øyrene og regnet piske meg i andletet. Så – eg konkluderer med at: 1) Flotte skildringar, men dei kunne til fordel vore litt færre og litt kortare. 2) Eg opplever nok skildringane av naturen som ekstra slitsame fordi eg las boka på engelsk og blant alle ukjente ord og utrykk handla dei fleste om nettopp naturen og landskapet

Les denne dersom du vil:
– ha ein serie å lese; det er to bøker til i same serie
– likar krim men er er lei av ”typiske” krimbøker
– ikkje er så glad i krim fordi ”alt berre er” action, blog og mord – her får du mykje meir: historie, oppvekst, kultur, temaer som overgrep, kjærleik, sorg, skuld, skam, ansvar osv.
– lære litt kulturen og historien på Hebridene (dei vestlege øyane utanfor Skottland) samstundes som du blir underholdt.
– ha spenning til siste side
– kjenne på uhygga når du les; for i denne boka finner du meir enn tomme ord – fleire av desse scenane kjenner du på kroppen.

((henta frå bloggen min https://spraakraadblaagg.wordpress.com/2018/05/27/tankar-om-the-blackhouse-av-peter-may/ ))

Forventer ikkje spenning og action av ei slik bok basert på ei sann historie, men eg forventa meir kjensler, forventa ein følelseslada historie... Forventa heller ikkje eit litterært meisterverk, men forventa ein viss språkleg kvalitet. Desse to forventningane blei ikkje innfridd...

Her følger andre tankar eg gjorde meg undervegs:

• god idé / utgangspunkt
• TIDVIS rørande og emosjonelt
• eon god del interessante fakta om kattar som eg ikkje kjente til frå før. Og desse faktane blir formidla på ein god måte - ikkje-belærende og heller ikkje keisamt. Blandt anna synes eg det var lærerikt å lese om kvifor kattar vasker seg sjølv så grundig - nemlig for å fjerne si eiga lukt og dermed bli meir "usynlege" for andre jaktende dyr
• langdrygt: dei hundre + første sidene består av gjentakande kvardag kor katt og mann drar på jobb og drar heim igjen og drar på jobb igjen...
• overforklarende/unødvendige utlegg om ting som er sjølvforklarande (kanskje typisk for ein "ikkje-forfatter"?) Burde blitt fanga opp og korta ned av forlaget. Forklarer og utdyper dei mest selvfølgelige tankerekker. Her er det ikkje snakk om å fore leseren med teskje - her er det snakk om fem te-skjer... Som å spise grøt med sugerøyr... Det går såååå treigt
• gjentakande
• lite skjer
• sliter med å bli "kjent" med hovedperosnen til tross for at alt fortelles via ham som houvedperson
• ein personlig bok basert på en sann historie, likevel er den samtidig upersonlig. Savner å KJENNE det i kroppen, einsemda, korleis det er å være heimlaus. Skam? Skuld? Foruten at han konkret påpeiker enkelte ting - som å bli oversett og ignorert - er det svært lite som uttrykker følelser og tanker rundt tilværelsen hans.
• likar heller ikkje korleis han gjer uttrykk for å mislike at "alle" dømmer han, for så å dømme folk minst like kjapt sjølv. Fleire gonger i boka omtalar han folk som arseholes og idiots...

** sjølvrefleksjonen tek seg opp mot slutten men eg savner like fullt å KJENNE på det han skriver om. For det er kanskje nettopp der problemet ligger for min del - at han skriver det direkte, svart på kvitt, heller enn å BESKRIVE og skildre via fysiske kjensler

Altså er tanken bak boka god. Gjennomføringen.... Not so much. Hadde eg vore eit kattemenneske ville eg muligens likt boka litt betre... Er for så vidt ikkje noe kaldt menneske altså, har faktisk sjølv arbeida på ulike sheltere for heimlaise i London ei jul og sett og høyrt mykje fra fleire ulike heimlause sjeler. Trudde dermed at eg ville føle meir med houvedpersonen... Men han fremstår som veldig flat og utilnærmelig. Kor er kjenslene?! sårbarhet? Sinnet? Gleden? Noko... Kva som helst av følelser som skiller ham ut fra en hvilken som helst anna person sim finner ei katt... All den personligheten han har gitt katta i boka... Han skulle gjerne ha hatt eim dose av den sjølv.

Vurderte flere ganger å legge denne bort. Tenkte den var for skarp, for politisk, for dyp, for intellektuell... For noe... For komplisert eller noe annet som gjorde st jeg ikke klarte å leve meg inn i boka og ikke ble engasjert... Men så kom del to av boka og Peter Malm fanget interessen ganske kjapt og jeg ble nysgjerrig på hans karakterer. Og derfra gikk det bare en vei og jeg slukte plutselig hele boka på ei helg. Og det sier en del for jeg er ikke den mest politisk engasjerte personen. Jeg følger med på nyhetene og har enkelte hjertesaker jeg brenner for men jeg innrømmer gjerne at jeg ikke alltid er så oppdatert på politiske og samfunnsmessige spørsmål som jeg kanskje burde. Dette til tross klarte jeg (omsider) å bli veldig glad i denne boka!

Et mord, eller fem da...., begås en kveld i august. Ofrene er AP-mannen Storen, hans kjæreste, Storens datter Gry (også hun en sentral skikkelse innenfor AP) Grys kjæreste og kjærestens datter. Dette forferdelige mordet påvirker hele nasjonen og vi følger tre av dem og får se hvordan denne saken berører dem på svært ulike måter. I tillegg til selve saken diskuteres en lang rekke aktuelle og spennende temaet som bla begrepet rettferdighet, skyld, straff, ansvar, skjebnen... Mm...
Boka er delt i tre hvor hver del har fokus på én hovedkarakter

Kort oppsummert
Boka reddes av del 2) Peter malm. Også karakteren Lev løfter boka mange hakk!(Jeg tror vi alle kjenner en slags Lev...?!)
Og del 3) leste jeg i ett jafs. Viktig bok! Og faktisk også veldig engasjerende. En veldig annerledes type krim. Særlig pluss for alle "undertemaene" som tas opp - skyldfølelse av å glede seg over terroren, en kriminal sak og tragedie som blir til underholdning, skyld, straff, rettferdighet,kjærlighet, sjalusi, makt. Temaene er mange og viktige. Jeg likte også de mer og mindre subtile referansene til diverse musikere, litteratur, filosofer og historiske hebdelser. Ofte blir det kjedelig og trått med mange slike referanser men her fungerte det utmerket og bidrog til å gi karakterene farge og karakteristikk
Hadde også sansen for språket - Gode formuleringer, og veldig gjennomført mtp at skrivestilen ble noe annerledes for de ulike delene i boka, altså passet det til den aktuelle karakteren. Jeg liker også å lære nye ord og her kom jeg over et par tre gode ord jeg ikke kunne fra før!

Fordi jeg brukte over hundre sider på å bli engasjert og fordi det til tider ble litt unødig snikksnakk.. Blir det en svak fremmer fra meg.

PS - Alt dette jeg skriver her er rene påstander uten bevis. Synsing og fagløse meninger ytret av en helt gjennomsnittlig Tjueniåring...

----videre tekst kan inneholde små "spoilere" ----
Korte tankar om:
Del 1) ine wang
godter seg over de mulighetene terrorsaken åpner for henne som journalist. Den river henne ut av den mørke avgrunnen hun har sittet fast i. Føler seg viktig igjen.
meeen.... Så ligger hun med intervjuobjektet sitt og oppdager at han sannsynligvis er morderen. Dette stanser ekstasen og rusen hun har kjent på og hun føler seg ganske flat og vet ikke lenger hvordan hun skal forholde seg til denne saken. Etter en del betenkingstid kontakter hun politiet anonymt.
*mot slutten ser vi endringer hos henne - blandt annet føler hun ikke lenger samme behov for å bli sett, til å skrive førstesiderssaker, til å bli anerkjent og rost. Heller ikke samme trang til å nå opp og frem i livet - slippe ut av bolig strøket som hun frem til nå har mislikt og følt seg litt for god for

Del 2) Peter Malm
--ergrer seg over terroren som forstyrrer n
Norges anonyme status og gjør landet synlig for verden. Setter ham ut av balansen han liker, eller som kanskje heller kan beskrive som faste rutiner og vaner som nesten kan sies å være tvangspreget. Terroren ødelegger også for skriveprosessen (han skriver bok). Terroren ødelegger for ham og for Norge.
--ines motsetning på flere punkt, særlig mtp å vil være usynlig og i fred
interessante tanker og synspunkt om rettferdighet.
--blir til slutt utnevnt som dommer i saken
3) Berge
den antatte drapsmannen og døde Grys ekskjæreste
kler klisjéen om at et menneske er som en løk - han har mange mange lag!
fremstår for andre som envis og sta, som sær og mislykket mtp å leve opp til forventingene han blir født inn i med to foreldre som begge var høyest involvert i AP.
jeg opplever ham som mye mer nyansert enn hva andre anser ham for å være
en mann som er misforstått av de fleste
virker også noe forstyrret - selv om han har sterke og solide meninger om mye finnes det også en del områder hvor han vingler enormt og virker ustabil - særlig de områder som berører andre mennesker og relasjoner.
*interessant slutt hvor han nærmest ser på d som sitt ansvar å påta seg skylden for noe han ikke har gjort

Lincoln arbeider med ikt og datasikkerhet for ei avis. Filteret ganger opp ein god andel mailutvekslinger mellom to ansatte, Beth og Jennifer, fordi noen av ordene de bruker utløser såkalte "røde flagg". Så, Lincoln leser mailen uten å finne det nødvendig å gi dem advarsel. Etterhvert som mailen fortsetter å komme blir han avhengig av å lese dem og bli etterhvert ganske betatt av de to damene, i den ene særlig mye. Hele fortellingen fortelles vekselvis fra Lincolns ståsted og gjennom emailutvekslingen

Dette er ingen høylvalitetslitteratur, ikke noe revolusjonerende og banebrytende. Men det er en ypperlig "kosebok" når en rett og slett bare vil la seg underholde og rømme inn i en fiksjonell verden med passelige mange klisjéer.

En chick-lit, feel good, romantisk bok. Rett og slett. Blandt de bedre i sin sjanger.

Ting som trekker ned::
- Irriterte meg litt i starten over særlig to ting: 1)at Lincoln framstod som litt for barnslig og "lost" og 2)at mailene til tider ikke virket helt troverdige - litt for mye av det gode, litt for flinke formuleringer til å skulle være skrevet på sparket og litt for omfattende... men når jeg ført klarte å legge bort skepsisen koste jeg meg veldig med boka. En siste lille ting som trekker ned er faktisk slutten... Eller mot slutten - kinosal-scenen. Det virker bare så merkelig og utenfor karakterenes vanlige oppførsel at det for meg ikke virket naturlig eller troverdig...

Ellers er det en del som trekker opp også:
-Likte særlig at språket var såpass kort og presis, rett på sak som det var. Ingen unødige skildringer.
- Likte også at forfatteren mestrer å "vise i stedet for å fortelle" - som jeg ofte opplever i slike bøker.
-Dette er en slik bok hvor man blir glad i karakterene og heier på dem!

Denne boka minner meg forresten en del om boka "Mot nordavinden" - så om du likte denne er det absolutt ut å sjekke ut

Ei lita, lettlest bok som formidler mye mer enn hva de 175 sidene skulle tilsi. Denne boka er original i sin oppbygning - ett kapittel er tilegnet én bestemt alder. Altså følger vi hovedpersonen, Linde, i ulike tidspunkt i livet. Vi treffer henne som sekstenåring, tjueåtteåring, trettifire, førtisju, treåring og til slutt som seksitognoe.

Vi møter henne som skoleelev, som kjæreste, kone, som skilt, som ung og som gammel.

Hadde boka vært lengre ville jeg ikke likt den så godt. Denne historien kan jeg nok fint finne på å lese igjen for det står mye mellom linjene her. Jeg synes stemningen og følelsene kommer godt frem uten at de på noe tidspunkt blir direkte formidlet av forfatteren. Show don't tell, satt ut i praksis.

Temamessig sitter jeg igjen med følgende tanker - for det første at det ikke finnes noe fasit her og at ulike folk definitivt vil gi ulike svar avhengig av sin egen livssituasjon og humør. Anyhow... Tema:: Om å slå seg til ro, ta ting for det de er, ikke alltid lete etter noe bedre, noe nytt. Det handler om tilhørighet og ensomhet i harmoni og disharmoni. Om å trives alene, å like vest å være alene og samtidig lengte etter den man aldri fant.

Jeg tror at alle vil oppleve og tolke denne litt ulikt og nettop av den grunn ville det være interessant å diskutere den med andre. Dessverre virker dette til å være en ganske ukjent bok for de fleste. jeg står foreløpig å vingler mellom tre veldig sterke og fire litt svake... Ikke fordi bok ikke er leseverdig, for det er den så absolutt! Men heller fordi jeg ikke ble helt ferdig med den... Følte meg litt snytt for en slags endelig avslutning. Det finnes helt klart en rød tråd her, men den er tynn og slitt og i fare for å rakne flere steder i teksten.. Likevel. Les denne! Også språket trekker opp... Kort, presist, underholdende.

Perfekt bok å sluke på én og samme økt. Passer fint som "mellombok" - altså noe å lese mellom to litt tyngre og lengre bøker.

Boka likte jeg forresten godt nok til at jeg vil lese mer av forfatteren, men da må jeg enten lære meg japansk eller håpe at flere av hennes bøker oversettes.

Vondt å lese. Men så enormt viktig! Denne bør være pensum for alle ungdomsskoleelever. Det betyr ikke at voksne ikke også bør lese den, for denne bør leses av alle. Kvinner, menn, jenter, gutter, søster, brødre, mødre, fedre, døtre, sønner, koner, ektemenn... Ja alle.

Temaet er voldtekt - hva er det, hvem sin skyld er det, hvor går grensen, finnes gråsoner? Forfattaren gjør en fantastisk jobb med å få frem poengene sine på en god og salig måte. Samtidig vekker hun leserens følelser på mange måter - vemmelse, sinne, vantro, sorg, frykt osv... Syntes det er en veldig fin balanse mellom de ulike personlige historiene som fortelles og den fakta. Det blir aldri gjentakende eller kjedelig. Forfatteren har gjort en veldig god jobb når hun har satt stoffet sammen for her følges ikke "bare" en og en sak, men det veksles på ryddig og oversiktlig måte mellom ulike historier/saker og fakta. Det hele henger utrolig godt sammen og er lett å lese og forstå. Samtidig er det umulig å forstå... Og veldig. Vondt å lese..

Denne boka kommer til å sitte i lenge!

HANDLING:
Gift mann i 35-årsalderen forteller om ett spesielt år i hans liv hvor slutten på én ting muligens betyr starten på noe annet. Typisk Nicholas Sparks handler det mye om kjærlighet og forhold, men i motsetning til de fleste av hans andre bøker handler det her om samlivsbrudd heller enn starten på en romanse/forhold. Vi følger Russ gjennom en turbulent år hvor så og si hele livet slik det har vært de siste årene snus på hodet da ting endres på flere måter - arbeidssituasjon, ekteskap, familie, andre relasjoner - slik at han på sett og vis også må endre seg; men samtidig virker det heller som om han i større grad "finner seg selv igjen" etter å ha levd lenge i fastlåste rutiner og et liv hvor det meste har handler om å gjøre alle andre til lags.

PLUSSER:
- Med denne boka får en det en "ber om" dersom en er kjent med Sparkś sine tidligere romaner: lettlest underholdning uten større ambisjoner enn nettopp å underholde.
- Boka er lettlest; tross sine altfor mange sider gikk det relativt fort å lese den ut

MINUSER:
- Boka er FOR LANG. Denne fortellingen trengte ikke 518 sider for å bli formidlet, og den ville vært bedre og mer lesbar om det ble betydelig kuttet ned. Unødvendige detaljer som "hun sto opp og spiste en porsjon frokostblanding. Jeg drakk kaffekopp nummer to." osv... mange slike, enormt mange slike "unødvendige" beskrivelser og scener er med i boka uten at de egentlig har noe som helst å si for selve plottet
- Karakteren Vivian - Russ´s kone. Hun blir jeg aldri helt klok på, ikke Russ heller, tydeligvis. Huner opp og ned og overalt. Og problemet mitt med denne karakteren er at jeg ikke klarer å se hvordan hun og Russ i det hele tatt endte opp sammen da jeg ikke får inntrykk av noe som helst kjemi mellom dem. Hun sier hopp, og han spør: hvor høyt...
- Oversettelsen; dette kan ikke forfatteren klandres for, men den norske oversettelsen imponerer ikke. Innimellom virker det som om Google har gjort deler av jobben fordi språket er så gjennomsyret amerikansk og "unaturlig" norsk:
* "Jeg føler din smerte" (Jeg føler med deg", eller "du har min fulle
sympati" - er vel bedre tilsvarende norske utsagn??)
* "Når livet kaster skruballer..." (Fra "when life throws you a curve ball??")
*"Utstoppet dyr" - Stuffed animal - bamse, på godt norsk?
* "Trøbbel i paradis?"
(Dette er bare det jeg kommer på sånn på sparket. For mange er sikkert dette skikkelig flisespikkeri, men for meg var det såpass hyppig forekomst av "kunstig" språk at det virkelig gikk negativt utover leseopplevelsen)

"Slike bøker" (=chick-litt, romanse, lett underholdning) står sjeldent høyt på lista over bøker jeg vil lese, men en gang i blant er det virkelig deilig å kunne sette seg ned i sofaen og bare kose-lese noe underholdende som ikke krever særlig av meg som leser. Så til tross for de for mange sidene og det "dårlige" språket, har jeg kost meg med boka. Ser ikke bort i fra at jeg med tiden vil plukke om flere bøker av Nicholas Spark´s ,... MEN da skal jeg definitivt lese på engelsk.

Eg avbraut denne omlag halvvegs i fordi eg aldri blei fenga og mista interessen meir og meir... fordi:
- dette ikkje er noko som helst nytt kva krim gjelder, heller er dette ein krim som har tatt litt av kvart frå andre krimbøker: ei forsvunnen jente, seksuelt tema/motiv, hovedkarakterar beståande av politi, psykolog og pårørande
- klarte ikkje bli kjend med karakterane: dei fremstår, for meg, som personlighetslause pappfigurar som berre lar seg flytte rundt på og utføre sine handlingar og replikkar utan sjølv å ha noko drivkraft eller initiativ. Av og til skrives det direkte kva karakteren føler og tenker, men...det er nettopp det at det blir fortalt direkte ... det blir ikke vist. Altså saknar eg innspel av "show, dont tell" her..

Klarer ikkje heilt å sette fingeren på kva som øydelegger denne boka... men eg opplevde ho iallfall som usedvanlig treig, veldig lite original og rett og slett ikkje engasjerande

Elisabeth Brenner drar til den vesle plassen Einvik for å samle inn opptak av befolkningas dialekt som skal brukast i eit forskningsprosjekt ved universitetet i Bergen. Dette gjer ho i regi av NAV ettersom ho er på attføring og har vore arbeidslaus sidan ho gjekk på ein smell for to år sida. Vi følger ho til Einvik kor ho skal bu dei neste vekene mens arbeidet pågår. Vi følger Elisabeth og alle menneskene ho blir kjent med... Eller "kjent" med på Einvik. Slik eg ser det er sorg, einsemd, behov for aksept og eigenverdi, sosiale behov og tilhøyring sentrale tema her.

Eg er virkelig glad for at eg kjøpte denne boka og ikkje berre nøyde meg med eit bibliotekslån, for denne kjem eg til å lese igjen seinare. For meg er det eit solid kvalitetsteikn når ein føler at det er meir å hente i boka, meir å tolke, ei kjensle av at eg kanskje vil oppleve boka annsleis ved ei anna anledning. Dette meiner eg fordi houvedpersonen i stor grad kan tolkes ulikt av ulike lesare. Ho beskriver aldri seg sjølv direkte, her blir ho skildra indirekte gjennom handlingane, holdningene og tankane sine.

Las mi første bok av Eikemo i fjor - Alt inkludert - og bestemte meg alt då for at eg definitivt må lese meir av ho. Og eg fekk omsider gjort det og angrar litt på at eg venta så lenge for eg er høgst begeistra for både skrivestilen, karakterane, plottet og språket!

Les denne dersom du vil ha noko:
Humoristisk - ofte litt mørk og ironisk
Samfunnskritisk og aktuell
Morosam utan at det er tvunget
Realistisk og samstundes absurd
Originale og sære karakterar
Som er underholdende utan at det blir fjasete og dumt
Ei bok med dybde som du kan lese igjen og sannsynligvis oppdage ein god del du gjekk glipp av første gong, eller iallfall kanskje oppleve fortellinga på ei anna måte.
Å tenke på sjølv etter at siste sida er lest

Likte denne bedre etter andre gjennomlesing enn den første! En sann Murakamibok med hans livlege fantasi og tilsynelatande ulogiske hendelser som likevel har en viss sammenheng til slutt. Og her finnes de fleste av hans typiske elementer også, som jeg etterhvert begynner å se et mønster av i bøkene hans - katter, brønner, klassisk musikk, månen, kvinner med fine ører, bønner, krigen, osv...

En veldig sær bok som nok ikke passer alle. Skal du lese denne så må du gjøre det med et åpent sinn, ta boka for det den er òg lese den med ro og tålmodighet. Dette er ingen "Quick read". Les, nyt fordøy og gjenta...

Kort sagt om handlinga - alt i hovedpersonen liv endre seg. Katten forsvinner. Han mottar merkelige telefonanrop, kona forsvinner, han treffer flere unge damer som på ulikt vis snor seg inn i livet hans mens hans venter og leter etter kona som kanskje og kanskje ikke har forlatt ham. Foruten kvinnene som dukker opp dras han også inn i Japans fortid i krigstida på 1940-tallet. Og jo da.. Alt dette henger sammen. På sett og vis.

Er veldig glad i denne boka, men til og med for meg som hardnakket Murakami - fan blir den innimellom BITTE LITT for lang - da særlig passasjene om krigen. Spennende og interessant, men jeg ville likt koka enda bedre om dette var forkortet betydelig ned

Denne begynte bra, så stoppa det opp og blei såpass "rotete" (=vanvittig mange namn å skulle halde styr på, og introdusert veldig hastig) at eg fleire gonger måtte bla fram og tilbake for p dobbel og frippeltsjekke namn og fakta og stadar. Det blei også etter kvart slitsamt og keidsamt med konstante referansar og delvis oppsummeringar av kva som hadde hendt i den forrige boka - som eg har lese og dermed ikkje trengde evige påminningar og oppsummeringa frå. Eg la vekk boka to gonger, så plukka eg ho opp att i dag ig brukte endå ein time på ho før eg deretter beslutta at eg ikkje gadd meir. Houvedsaken er nok herr at sjølve krimsaka ikkje fenga interessen min - eit ran og eit mord, knytta til fleire liknande ran, og mistanke retta mot nokre av bankens eigne ansatte...

I tillegg trekker følgende punkter betydelig ned på mi oppleving av denne boka:
- stadige "overforklaringer" og gjentakningar , som om det å skrive noko to og tre gonger på rad, berre med noko ulik formulering gjer at lesaren skal det forstå kva som står der betre enn om det kun skrives ein gong... la lesaren tenkje litt sjølv...eg vil ikkje ha alt inn med teskje.
- lite nytt, følte ikkje at verken karakterane eller handlinga er noko særleg originalt eller noko eg ikkje har lest likande av tidligare
- til tider for lange "scener": særlig der kor diverse slossing ol action beskrives så blir det litt for mykje detaljar slik at all denne action-en faktisk blir langdryg og keisam . Tenkjer då særleg på skildringa av ulike samanstøt og slosskampar
- saknar å bli kjend med karakterene på ein naturleg måte. Slit med å sette meg inn i houvedet til personene og klarte ikkje bry meg stort om dei...
- eg følte nesten ingen engasjement overfor bokas karakterer. Til tider var dei berre pappfigurer som gjorde ditten og sa datten utan at eg klarte å sjå kven dei var som personar. Saknar kort sagt å sjå meir personligheit . Pg då meiner eg å SJÅ framfor å få det direkte fortalt via teksten og forfattaren sine ord/ direkte beskrivelser. Eg likar å bli kjend med karakterene via handlingane deirar, og tankene. Her blir det ofte heller direkte beskrevet av forfattaren

Det finst sjølvsagt også ein god del positivt med boka. Mellom anna;
- ein god del vittige kommentarer og dialogar mellom karakterene
- velfungerande veksling mellom dei ulika karakterene, vi følgjer ikkje berre houvedpersonen Edvard Matre, men får også innblikk i dei andre karakteranes liv og tanker, noko som definitivt løfter boka fleire hakk, og eg trur nok at nettopp dette er grunnen til at gav boka så mange forsøk, for denne byttinga mellom deinulike personane fungerer godt, og eg blei meir nyfiken på enkelte enn andre

PS
Til du.som ikkje er einig så gjer eg her ei alternativ forklaring til min negativitet
- det er mandag i dag
- påskeferien er over
- eg har vondt i nakken
- eg hatar heile verda bitte litt (meir enn normalt) i dag
- eg har nyleg lese eksepsjonell god krim og då skal det godt gjerast for den neste boka å leve opp til den føre

PS PS volume II
- vanlegvis er eg faktisk ganske snill og grei altså, heilt sant!

Handlingen hopper frem og tilbake mellom 1986 og 2016. Hovedpersonen var 12 år da hebdelsene det hele handler om hendte. Saken dukker opp igjen i 2016 da et mystisk brev ankommer hovedpersonen. Og deretter dukker en gammel barndomskamerat opp igjen i hjembyen og tar kontakt med hovedpersonen for å fortelle st han vet hvem som gjorde det sen gangen og at han nå skal skrive en bok om saken.

Skjønner godt at denne har slått an og blitt en bestselger, men er nok ikke like begeistret over boka som "folk flest" - av flere grunner. Blandt annet er jeg enormt lei av krim og thrillere med en hovedperson som "kanskje - kanskje ikke" er helt til stole på (uten å røpe noe er det vanskelig å skrive mer om saken her). Foruten hovedpersonen slet jeg også en del med å bli kjent med karakterene på en slik måte at jeg klarte å se hvem de er som personer-hva slags holdninger de har, hva slags humør personlighetene preges av. Synes også at boka til tider ble treig og langsom, litt lite oppbygning av spenning, der ble liksom bare fortalt uten at jeg KJENTE på spenning eller ekte engasjement. På pluss siden står derimot originalitet mtp plottet ganske sterkt, og liker på sett og vis også at dette er en krimbok UTEN at det handler om en politimann, journalist eller psykolog slik denne sjangeren ofte gjør.

Må også nevne at jeg hørte denne på lydbok og syntes det var litt forstyrrende at fortids-kapitlene fra 1986 og nåtids-kapitlene fra 2016 ble lest av ulike opplesere selv om det er den samme karakteren/hovedperson som forteller. Synes også at 2016-fortellerstemmen ble litt for monoton og søvdyssende... Tror nok ar jeg ville likt akkurat denne boka litt bedre om jeg leste den selv heller enn å lytte til den (ofte blir "dårlige" bøker bedre av å leses av dyktig oppleser. Dessverre kan også spennende bøker bli kjedelige og tape seg dersom en ikke liker oppleserens stil - noe som nok var tilfellet her. Dette er imidlertid ikke tatt med i terningkast - vurderingen, så boka får 3 solide stjerner)

Av de fire bøkene jeg har lest i Hogfors-serien er denne den jeg har likt best hittil. Innså mye av "løsningen" før det ble avslør, men langt i fra hele hele saken klarte jeg p se sammenhengen i før mot slutten. Synes denne boka her var perfekt mtp lengde og oppbygning. Som alltid med disse bøkene om Magdalena liker jeg godt hvordan de ulike karakterenes privatliv blir en naturlig del av boka, og ikke "bare" kriminalsaker. Liker altså kombinasjonen av å følge de ulike karakterene samtidig som det hele kretser rundt et "mysterium" med krim og spenning. Og så er det heller aldri "bare" en sak, aldri bare en eneste skyldig, her er det ulike nivåer av skyld, mange ulike former for svik og lovbrudd og ikke minst - flere ofre /"rammede". Dette var kort sagt en lettlest krim med både dramatikk, kjærlighet og spenning, og som det til tross for et ganske stort persongalleri er lett å henge med i.

Kort om handlingen:
En sosialarbeider forsvinner og leteaksjonen settes i gang uten særlige resultater. Det første sporet etter henne er det ektemannen som finner, en blodtilsølt bil. Mistankene rettes mot ektemannen, for det virker veldig tilfeldig at han skulle finne bilen hennes på det øde stedet hvor den står.
En ung mor mishandles av ektemannen. Han slår ikke bare henne, men viser også truende og voldelige tendenser mot barna.
Magdalena Hansson er nettopp tilbake i arbeid etter mammapermisjonen. Nedbemanningen i avisa har gjort at hun har fått redusert arbeidstid, færre ressurser og stort sett må klare seg selv. Hun er til tider desperat etter å finne saker å skrive om for å bevise for ledelsen at hun og den vesle byen hennes fortjener en egen redaksjon. Likevel beviser hun, helt i slutten av boka, at hun er prinsippfast og ikke lar avisa og jaget etter suksess overgå hennes egen moral. Samtidig som vi følger hennes fortvilte jobbsituasjon vikler også ting seg på hjemmebane hvor hun nå i tillegg til sønnen nils og datteren Liv også er reservemamma for Petters to døtre. Og som alltid i denne serien havner Magdalena midt i sentrum for sakene som skjer i området - heldigvis på en troverdig måte, noe som ikke ofte er tilfellet i slike krimserier
Vi følger også de andre karakterene fra de tidligere bøkene - Christer som omsider har flyttet inn med Torunn og som endelig er i et ordentlig forhold etter lang tid som ungkar. Og Petra og mannen hennes, Lasse, følger vi også.

En meget sterk firer!

Denne boka har stått ganske lenge på hylla av flerie (dårlege) grunner - eg trudde at dens alder ville gjere den tunglest og vrien, at ho ville vere stappa full av lange setninger og skildringar utan ende, at kjærleiken skulle framstå som killsete og uekte, og ikkje minst skremte dei over 500 sidene meg fordi dei var så kompakte og fylt av tett og lita skrift. Eg hadde med andre ord fått for meg at dette var eit komplisert og langdrygt litterært verk fylt av klisjéar og kliss. Sjeldan har eg tatt meir feil. Om eg skal beskrive denne boka med eit ord må det bli: NYDELEG! Rett og slett!

Kort sagt om handlinga - Unge Jane Eyre veks opp i lag med tanta si og hennar tre barn. Som tiåring sender tanta ho bort på skule, og der blir ho buande i åtte år; seks år som elev og to som lærerinne. Deretter søker ho seg vidare i livet og byrjar å arbeide som guvernante. Og det er her ho treffer Han. Han med stor H som ho faller for. Her skildrast kjærleikens mange nøyansar på ein slik måte at ein berre må kjenne seg igjen i både det gode og vonde.

Språket i boka bærer preg av bokas alder - det merkes på setningenes oppbygning og val av ord. Likevel er den ikkje så veldig tung å lese at det blir slitsomt. Eg likte godt språket i boka så snart eg kom litt inn i det og blei vand med måten fortellinga. Synes verkeleg at forfattaren har lukkast i konseptet med å "vise fremfor å fortelle"(show, don´t tell). Likar også svært godt at boka inneheld ein del mystikk og at handlinga ikkje er forutsigbar. Nei, dette er verkeleg ein skatt av ein bok: Ein klassiker som må oppleves!

Les denne hvis du vil:
- nyte ein vakker beretning
- lese ein klassiker
- ha ein kjærleiksberentning
- ha ein bok kor du verkeleg likar houvedpersonen
- sette deg godt til rette i godstolen og la dagens timar forsvinne av seg sjølv.

Frykta å bli skuffa fordi eg ofte blir det over bøker som "alle andre" elsker, men denne gang ei. Blei fenga heilt frå starten av og sleit enormt med å legge bort boka. Les denne om du vil ha spenning, underholdning, herlige karakterar og eit originalt plott! Svensk krim av ytterste kvalitet. Nei, styrk "svensk" - dette er i det heile tatt krim av høgste kvalitet.

Emma taster feil da hun skriver mailadressen til en redaksjon for å si opp abonnementet sitt på et ukeblad. Han som mottar mailen svarer henne - og det gjør han med humor og formuleringer som interesserer Emma og får henne til å svare tilbake. Slik starter e-post - utvekslingen mellom Emma og Leo. Hele boka består av mailene som disse to sender.

Les denne hvis du
-vil kose deg
-liker vittige og kreative språklige formuleringer
-vil ha ei bok som er enkel å plukke opp og legge ned: veldig befriende at den er så lett å lese at man kan lese litt og litt uten å komme ut av det
-vil lese noe romantisk

Ikke les denne hvis du:
-er ute etter action og spenning
-lar deg irritere av "unødvendige" ord og tidvis lange formuleringer

Stort pluss for språkbruk, lettleselighet, originalitet, og herlige karakterer man kan kjenne seg igjen i - dette med å bry seg "litt for mye" om hva andre tenker og synes om den du er, både utseendemessig og personlig. Liker også godt at nye kan leses mellom linjene slik at følelsene kommer tydelig frem uten at det skrives rett ut ("jeg føler at....")

Litt minus for at språket tidvis blir litt for mye av det gode. Innimellom blir språket såpass velformulert og genialt at det svekker troverdigheten mtp at mange av disse mailene skal være hastig skrevet.

Enda ett minus for oversettelsen som tidvis blir litt unaturlig... Noen av setningene er ser ut til å være direkte oversatt og er rett og slett bare merkelige... Men dette lar jeg imidlertid ikke gå utover terningkast ettersom det ikke er forfatteren som står bak. En solid firer

I denne siste boka i trilogien følger vi karakterene frå dei andre to bøkene der handlinga slapp i bok nr to. Vi får sjå korleis Ren, Toby, Zeb, Jimmy, Amanda (++) klarar seg vidare, og korleis det går med dei kjære Crakerne. Vi får også fortalt historia til Zeb, og Adam, og lærer meir om bakgrunnen til eit par andre av karakterene.

Av dei tre bøkene i trilogien "MaddAddam" var det denne som tok meg lengst tid å lese ut, og som er nok må seie å være litt mindre begeistra for enn dei to andre. Det betyr ikkje at boka var dårleg, den er berre ikkje like fengande som dei to andre. I mi, amatørmessige, meining. Synes at boka starter bra. Og at den avsluttes bra. Men mykje av historia midt i (som handlar mykje om karakteren Zeb og hans fortid) blir litt for lang og treig.

Sjølv om denne siste boka var litt treigere enn dei to andre er eg absolutt glad for at eg leste ho (Ikkje berre fordi eg ikkje kunne levd med å ha lese to bøker av ein trilogi ...OCD much?) fordi den absolutt gav ein god slutt på historia som eg elles aldri ville slutta å gruble over. Og - det går også rykter om at det skal lages TV-serie basert på desse bøkene, noko eg gleder meg ENORMT til

Dette er ikke boka for deg som er ute etter noe nytt og originalt, noe revolusjonerende og banebrytende, noe dypt og filosofisk, eller litterært. Dette er imidlertid en perfekt bok hvis du vil ha noe underholdende, lettlest, koselig, følelsesladet og full av karakterer som er lette å like godt nok til p heie litt på dem alle sammen. (Boka er også filmatisert - noe som for mitt vedkommende er enda en grunn til å lese den, da jeg virkelig liker å se filmer basert på bøkene jeg har lest.)

I denne boka følger vi Holly i tiden etter at hennes ektemann har dødd. Som ung enke på tretti år må hun plutselig fungere i en verden uten en mann som frem til nå har vært sentrum i livet hennes. Hun får et brev fra ektemannen, skrevet av ham litt før han døde. Med hjelp av ektemannens skrevne ord og god støtte fra familien og de nærmeste vennene kommer hun seg gradvis videre i livet, men føler seg likevel alene og ensom på en ny måte enn før. Samtidig som hun bearbeider sorgen innser hun også at hun må "finne seg selv" på nytt da hun blir en annen person uten ektemannen enn da de to var som en sammenspleiset enhet.

Ikke et litterært mesterverk på noe som helst måte, men en perfekt kosebok fullstappet av følelser. Stort pluss for realistiske og likandes karakterer. Et lite minus for at ting til tider overforklares/gjentas mer enn strengt tatt nødvendig. Innen sjangeren "chick-lit" er dette en av de bedre

Fortsettelsene av bok #1 i denne Sci-fi-serien skuffer ikke! Tror faktisk jeg likte denne enda bedre enn eneren. Handlingen starter et par år etter der hvor bok nummer en sluttet. Og den starter med at en ny "robot" dukker opp - denne gangen midt i London. Plutselig bare står den der. Igjen følger vi Rose og flere av de andre fargerike karakterene. Og vi får svar å en rekke spørsmål som nok de fleste ikke fant svar på i den første boka - blant annet hvem denne intervjuer-mannen er (vi får hans historie mot slutten av denne boka), hvordan Rose "overlevde" ulykken i bok nr 1, og vi får vel også på sett og vis vite hvorfor robotene har kommet og hva hensikten er. Likte denne godt! Humor, action, spenning ... ja rett og slett kjempeengasjerende. Blottet for klisjéer og forutsigbarhet, en masse originalitet, og igjen fortelles det hele via diverse filer/opptak/samtaler - ingen dirkte fortellerstemme. Gleder meg virkelig til oppfølgeren.

Denne likte eg overraskande godt! Eg likte "Et helt halvt år" sånn heil ok +, men synes den var litt "overrated" for å være brutalt ærleg. Og så kom nummer to - "Meg etter deg" (?) som eg og syntes var heilt ok. Det var derfor med lite forventing at eg gjekk laus på denne tredje boka om Louisa Clark. Etter å ha lese eit par tyngre bøker, var eg i humør for noko lett, muntert, morosamt osv ...og det fekk eg så absolutt!

Dette er reine definisjonen på lettlest og feel-good. Eg har kost meg med denne boka! Ja, den er litt prega av klisjéar og "kliss", og ja, den er litt forutsigbar - men det til tross, fungerer denne boka veldig fint når en er i humør for lettlest litteratur. Den er ikkje så djup, den tek ikkje opp superstore tema og den vil neppe forandre livet ditt. Den vil likevel kunne underholde deg i stor grad, gje deg ein god og varm kjensle og rett og slett tillate deg å rømme inn i ei anna verden for ein tid. Og det er nok nettopp hensikten med boka også. Av og til vil ein berre lese noko koseleg og det er på bakgrunn av nettopp dette at eg gjer boka en femmar.

Louisas nye jobb fører henne til New York. Noko som gjer at ho oppdager den meir "sjølvstendige" sida av seg sjølv. Samstundes byr den nye tilværelsen på fleire utfordringar - arbeidsgivar, avstandsforhald, einsemd, nye vennar og fiendar(?).

Mykje av grunnen til at eg likar denne boka er nok at eg likar karakteren Louisa veldig godt. Jojo Moyes har verkeleg klart å lage ein likandes karakter her! Ho er enkel å kjenne seg igjen i - vaksen, men framleis litt "barnlig", eit behov for å "vere noko" - kven er eg utan jobben min, utan kjærasten min, utan alt som definerer meg?