Jeg er i utgangspunktet litt negativ innstilt til oppvekstromaner da jeg har lest så mange av dem nå og synes det svært ofte blir veldig likt, noe ulike versjoner av mer eller mindre det samme. Selv om heller ikke denne historien er veldig unik i seg selv, er boka som helhet fantastisk!

Språklig er den brilliant - språket flyter, nye formidles med relativt få ord, det oppstår aldri "oppramsing" av hendelser eller fakta; det utspiller seg på levende vis. Boka er også proppfull av gullkorn - og de virker til å oppstå "naturlig" uten preg av at forfatteren bevisst forsøker å "skrive noe intelligent".

Karakterene er godt utviklet og troverdige - helt uten at de egentlig beskrives så mye, følte jeg virkelig at jeg ble kjent med dem.

Og så er det selve komposisjonen da, som virkelig får denne boka til å skinne. Korte kapitler, god flyt, røde tråder, en kreativ og samtidig ryddig måte å legge frem fortellingen på - via Andrevs mange far/mannsfigurer.

Jeg likte også særlig godt slutten, at den ikke ble slik en kanskje tenkte at den skulle bli - uten å "spoile" noe.

Anbefales på det sterkeste!

Denne fortjener de gode anmeldelsene den har mottatt. En velskrevet bok på alle måter: språklig og handlingsmessig. Den er ikke noe nytt mtp temaene den tar opp, men samtidig er den på ingen måte "bare enda en bok".
Den dekker tema som mental (u)helse, (moderne) dating, ensomhet og sorg. Mest sentralt tenker jeg at angsten står her - både slik vi ser (og merk de: "ser"! - dette er virkelig prinsippet om "showing not telling" I praksis) den utspille seg i hverdagen, men også i det store bildet, om hvordan hovedpersonen føler seg mislykket i livet fordi hun er så redd for å "faile" at hun ikke prøver , og dermed, ironisk nok, føler seg nettopp mislykket.
Dette er en sår bok, jeg følte virkelig med hovedpersonen her. Samtidig finnes komikk og en slags humoristisk undertone. Stort pluss for en "rett på sak"-tilnærming: en bok uten unødvendige beskrivelser, utdreiinger og transportetapper.

Akkurat den boka jeg håpte den ville være; en slags feel-good-feel-bad, gretten gammel dame i en av livets mange overgangsfaser - denne fasen handler om å bli bestemor, og om å være på vei ut av arbeidslivet og inn i pensjonisttilværelse. Boka handler om mer enn å eldes og forventningene en møter som eldre (blid, strikkende ognvaffel-stekende bestemor) den handler også om forholdet til sine barn og svigerbarn, om vennskap, ekteskap, hverdagen, forandringer, dating som eldre, om sosiale medier og hvordan virkeligheten der er versus irl, og hvordan selv "de eldre" lar seg påvirke.

Morsomt og originalt plott, og med godt språk får boka et solid løft slik at den totale leseopplevelsen ble, for min del, en ren fryd!

Denne er vanskelig å omtale, og det er den fordi den var vanskelig å lese og samtidig umulig ikke å la seg røre av for hele boka er som en lang emosjonell monolog med små avbrudd av bokas andre karakter, mannen. Mannen treffer bokas hovedperson en kveld, hun blir med ham hjem og der, i løpet av natta, forteller hun sin fortelling. Og det er en fortelling om veldig mye, om fattigdom, livet i en liten bygd, om kjønnsroller og diskriminering, om graviditet og abort, om forbudt kjærlighet og uønsket kjærlighet og om livet på sitt værste og til tider, men veldig sjelden, beste.

Boka er fra 1940-50-tallet en gang og temaene er nok ikke fullt så dagsaktuelle lenger, heldigvis! Likevel er det mye gjenkjennelig her hva angår å være menneske, å savne, lengte, behøve kjærlighet og samtidig være redd for å være sårbar.

Fortellingen er vond, og grusom til tider. Samtidig er boka rett og slett vakker og dette er en bok jeg føyer inn på "skal lese flere ganger"-lista, for det er så mange fine og kloke setninger her. Det er en kort bok, og jeg må si heldigvis til det, for ja, dette er til tider ordkunst og det treffer, men samtidig er det begrenset hvor lenge en kan lese en slik monologaktig bok uten å falle av, særlig når det er mye "tankekjør" og "rot" (hermetegn fordi jeg ikke finner rett ord, og fordi jeg skjønner at dette er bevisste virkemidler fra forfatterens siden og de fungerer godt!). Jeg vil si at boka er ganske perfekt i sin lengde, ikke er ord for mye, eller for lite.

Kort oppsummert: en skikkelig perle av en bok som fortjener å leses av flere! Nydelig språk, rørende historie, viktige tema (selv om de ikke lenger er like aktuelle , eller kanskje nettopp derfor, fordi vi bok trenger å minnes på at det vi tar for gitt ikke egentlig er gitt!)

Dette var ... Jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne. Det første ordet som slår meg er: sært. Dette er nok en bok som oppleves ganske så ulikt fra person til person (slik er det vel med alle bøker, men av en eller annen grunn tenker jeg at det er "ekstra slik" med denne boka) og det som står kan nok også tolkes på mange ulike måter: kritikk av samfunnet og dets forventninger til oss, eller kanskje motsatt: ironisk kritikk til dem som går i mot samfunnets normer og forventninger?

Boka er iallfall original, det skal den ha. Og jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg synes, og på en måte er vel også det bra, for om jeg hater boka ville jeg vel vært klar over det?

Jeg tror jeg ville likt den bedre om den siste 1/4 var tonet ned og bar større preg av realisme. Jeg mistet interessen mot slutten fordi det ble "too much". Frem til da var jeg fortsatt tvilende og skeptisk til hele greia, men kjøpte det liksom nok til å bli nysgjerrig og ønske å lese ferdig.

Foruten samfunnets normer og regler, livets forventninger, kjønnsroller og så videre, står også traumer knyttet til overgrep sentralt i handlingen og jeg tenker at akkurat det kan være greit å vite før en går løs på boka, for det er et tema som, dessverre, angår litt for mange og som kan være vanskelig å takle når det "blir kastet" på en uten å være forberedt

Aaah... Jeg vet ikke jeg, altså! Skulle gjerne gitt 4 øyne her, for jeg har ledd godt og latt meg fascinere av bokas mange originale tanker, artige formuleringer og underholdende elementer. MEN boka slutter uten at jeg får samla trådene, uten at jeg sitter igjen med noe mer enn å ha blitt underholdt. Vi følger hovedpersonens liv, et kaotisk indre liv, og et fargerikt ytre liv.. Han er en særing, ett og slett. Han dilter rundt uten ambisjoner knyttet til studiene han tar, uten forpliktelser, og uten noe særlig plan. Han vet ikke hva han vil. Det oppstår mange komiske situasjoner, og det hele er som sagt høyst underholdene. Men, then what?! Boka slutter bare. Ingenting hendte, egentlig, selv om en masse småting skjedde hele tiden så resulterer det liksom ikke i noe og slutten etterlater meg på bar bakke.

En sterk treer. Jeg savnet mer sammenhengen og mening

Har blanda følelser om denne boka. Den er veldig spennende, men samtidig opplevde jeg den som litt for treig.

Charlie, hvedpersonen i boka, bruker arven sin på en Adam-robot (en av et titalls menneske-roboter). Sammen med naboen sin, Miranda, designer de personligheten hans. Skal ikke si så mye mer for ikke å røpe noe. Dette foregår på et alternativt 1980-tall i England, hvor Falklandskrigen og Margareth Thatcher inngår i handlingen. Også Alan Turing er med i boka. Dette syntes jeg virker interessant og det var det på sett og vis også. Men for meg ble det noe litt tut-og-kjør over oppsettet da boka veksler mellom å fortelle historien til Charlie, og mer reflektive tanker og blikk på politikk og teknologisk utvikling. Vanskelig å forklare hva jeg mener her... Overgangene mellom disse to ulike "fokusområdene" ble så brå og jeg følte det liksom avbrøt handlingen når det her og der dukka opp fem-seks sider om England, politikk og teknologi. Skulle sett at alt dette på en aller annen måte ble vevd inn i historien på en bedre måte slik at det ikke ble like flatt og belærende.
Samtidig er det vågalt og kult at forfatteren har brukt ekte hendelser og personer og endre litt på utfallet. Alt i alt en god leseopplevelse, dog litt for tregt.hadde jeg hatt større interesse for britisk politikk på 80-tallet og mer kunnskap om Alan Turing og teknologien hav var med å utvikle, ville jeg nok likte boka mye bedre. Så er du der, bør du absolutt lese denne

Tja... Eg forventa meir av denne boka, mykje grunna positiv omtale,prisar og høge terningkast. Heilt ok krim som aldri fenga. Sjølve historia er interessant nok, men eg blei aldri engasjert. Trur det skyldes at eg ikkje blei godt nok kjent med karakterane, dei blei liksom annonyme pappfigurar som eg ikkje kom under huden på. Eg syntest også at språket trekker litt ned - det er egentlig godt skrive, men litt for ofte er det overtydelig, gjentakande... Vi som lesarar blir fora med teskje. Ting som kunne blitt sagt enkelt med ein setning får ofte eit heilt avsnitt.

På syttitalet forsvinn ein gutunge brått og uventa og blir aldri funnen. Tjue år seinare mottar morfaren ein pakke i posten med ein sandal, kliss lik den guten hadde på seg. Kvifor no? Kven har sendt sandalen til han?Han kontakter dottera si og dei to forsøker å løyse den gamle forsvinningssaka.Som sagt likte eg sjølve utgangspunktet for historia, men klarte altså ikkje å engasjere meg og kjenne på spenninga som ein forventer å kjenne på når ein leser ein thriller.

Kort sagt ei bok om folka i ei lita bygd på Island. Ingen klar hovudperson, men ein rekke små historiar om dei ulike menneska i bygda, og ting som skjer med dei, om relasjonar, om utvikling. Denne boka vil eg beskrive som vakker! Rett og slett; vakker – språket, innhaldet, oppsettet. På elegant vis får vi innblikk i dei ulike karakteranes liv – om draumane dei har, ønska, tankar, anger, håp. Dette er ein usedvanleg fin skildring av heilt vanlege menneske liv. Humor og alvor leikar fint side om side og maler fram flotte bilete av menneske og natur på Island.

Denne boka er original, ekte, sår, og fin og morosam. Ein skikkleg godtpose av ein roman! Ei bok som fortener merksemd. Ei bok du skal nyte med god tid og låge skuldre. Endå ei slik bok eg kjem til å lese igjen. Og igjen.

Denne boka her altså … å som eg koste meg!
Aldri, aldri aldri aldri hadde eg trudd at ei bok med stavkyrkjer, prest og bondepike skulle interessere meg i så stor grad.

Medan eg las opplevde eg ein herleg slags spenning; eg kunne liksom kjenne naturkreftane på kroppen, dei djupe dalane, skuggane, vatnet, lukta av skog og mose… Eg tenker tilbake på denne boka som fylt av dramatikk, forventing, spenning – ei kjensler av at noko skal skje: ein overordna kjensle av mystikk.

HANDLING:
Boka startar med å fortelle historia/sagnet om korleis dei to klokkane i stavkyrkja blei laga. Så hopper vi litt fram i tid til der historia utspeler seg på sluten av 1800-talet.
Vi følgjer i hovudsak tre karakterar:
1.) bondejenta Astrid – som er i slekt med klokke-makaren og dermed knyta til sagnet om dei to klokkane.
2.) Bygdas nye prest – han kjem for å ta over kyrkjedrifta. I forsøk på å redde meiningheita (mtp drift og økonomi) veljar presten å selje stavkyrkja som står der og bygge ei ny kyrke. Den gamle skal rivast og fraktast til utlandet kor ho skal byggast opp igjen. I den anledning kjem karakter 3 til bygda:
3) Ein ung arkitekt frå Dresden kjem til bygda for å utføre teikningar som gjer det mogleg å bygge opp kyrka igjen.

Her er trekant-drama, kjærleik, sorg, glede, dramatikk. Og gjennom det heile er spor av folketru, mytar, overtru og historie. Språket i boka er fantastisk og formidlar både bilete og ein atmosfære av mystikk. Språket flyter fint og lagar bilete utan at eg opplevde at skildringane blei lange og treige. Dette er ei bok eg kjem til å lese igjen. Og igjen! Mytting har verkeleg gjort grundig research og klart å skape ein høgst underhaldande og unik roman.

Umiddelbare tankar om den første boka i trilogien: ”Innsirkling” – av Carl Frode Tiller

Litt om ”konseptet” og plottet:
- David har mista hukommelsen etter ei ulykke, og i den forbindelse blir folka rundt han oppmuntra til å skrive brev til han, for å stimulere minnene, for å gje han eit bilete av kven han er. I boka følger vi tre menneske som har kjent David – ungdomsvenene Jon og Silje, og stefaren Arvid.
- Boka er delt i tre – og vil følgjer desse tre bekjente i kvar sin del av boka. Vi følger dei her og no (juni/juli 2006) - og får dermed sjå korleis dei har det, kva dei driv med, kva liva deirar handlar om osv… og denne ”no-tida” blir broten av med jamne mellomrom av utdrag av brevet dei har skrive til David – brev med tankar og minne om David.

DET EG LIKTE GODT:
- originalt og ”nytt” konsept for ei bok; noko eg ikkje har lese liknanande av før
- ein enorm menneskeleg g psykologisk forståelse og innsikt frå forfattaraen si side; ein kjenner igjen dei menneskelege karakteristikka; dei gode, dei vonde, dei flaue, tabu-tankane, ”galne” tankar.
- Spennande og tankevekkande
- interessant å sjå korleis David blir måla fram av dei andre sine tankar og minne. Og dette får ein til å sjølv reflektere litt på kven en er – korleis andre ser ein vs korleis ein ser på seg sjølv.
- det er ikkje noko fasit eller svar her på kven David er. Lesaren får sjølv danne seg eit bilete og eg ser føre meg at ingen sit igjen med heilt det same inntrykket av mannen David.
- Nettopp dette (punktet over) gjer også at dette er ei bok eg kan få lyst til å lese igjen seinare; for eg tipper at eg ved ein ny gjennomlesing vil tillegge karakteren David endå nokre nye karaktertrekk.
-
DET EG LIKTE LITT MINDRE:
- boka tek føre seg tre svært ulike karakterar, og alle desse tre skal skrive brev; då sakna eg ein tydelegare skillnad mellom karakterane. Skrivestilen er svært lik, språket og ordvalet er også veldig likt. For meg blei det tydeleg at det var ein forfattar som har skrive breva og ikkje karakterene i boka – for, treffer ein verkeleg på tre ”tilfeldige” menneske i den store verda som skriver så bra og som formulerer seg så likt?
- Dette samme poenget– språkvalet og formuleringar – er også noko eg syntes ødela litt når det gjaldt å følgje karakterane i no-tid; også her er skrivestilen veldig lik for kvar karakter. Måten tankane deirar blir skildra på, måten kjenseler kjem fram på .. det er så likt hos alle dei tre. Det blir nok ekstra synleg fordi det er skrive i første person. Alle tre karakterane fortel frå ”eg”-perspektivet, og hos alle tre er det tatt i bruk same slags verkemiddel – mellom anna gjentakningar og repetisjon.
For min del gjorde dette at det blei vanskelegare å sjå skilandene mellom dei tre karakterane; dei framstår (for meg) som likare enn dei er. Språket gjer at dei framstår ganske like, medan innhaldet og det som kjem fram gjer at ein veit at dei overhodet ikkje er like i det heile tatt.
- over tid; nesten tre hundre sider – blei det litt slitsamt å lese dette. Lange setningar, utallige komma. Skjønner jo at dette er virkemiddel og det fungerer (for det meste) veldig fint for å visekorleis dei ulike tankane utspelar seg, korleis assossiasjonar dukkar opp osv. Men når det heile vegen er skrive slik, som eit oppgulp av tankar og kjensler, blir det rett og slett litt for mykje av det gode. I mi audmjuke meining ville det gjort seg godt om det innimellom blei brote litt opp, at vi som lesarar i blant kunne få servert nokre kortare setningar, noko litt meir presist enn ”berre” lange tankebanar.

Firaren eg trillar her er svak, men likevel ein firar. Eg tek med det noko hensyn til sjanger og målar boka opp mot tilsvarande bøker innen same "stil". Ei slik feel-good bok som dette vil - i mi meining - aldri kunne måle seg mot klassikarar, djupare romaner med sterkere plott. Og eg leser begrensa av "slike" bøker som dette. Men i blant er det godt å berre la seg draume vekk, lese og kose seg.

Denne overraska meg, positivt. For eg hadde ikkje særleg til forventningar etter å ha sett terningkast tre og lunkne kommentarar. Eg las denne boka rett etter å ha dedikert halvanna veka på Dickens "Vår felles venn" - nevner dette fordi det nok har litt å seie for korleis eg opplevde boka; eg forventa ingenting som kunne komme i nærleiken av Dickens fortellerkunst, og eg tørsta etter noko heilt anna, noko lett og ukomplisert, noko underhaldande eg berre kunne lese utan å "tenke" for mykje. Ei slags "pause-bok" etter Dickens, rett og slett. Og eg fekk akkurat det eg var ute etter.

I denne boka følger vi eit lite utval av karakterar - Tess som drar heim til heimbyen etter ein konflikt med ektemannen, Rachel som framleis sørger over ei dåtter ho mista for tjueåtte år sidan og som no også står i fare for å "miste" sitt einaste barneborn fordi sonen skal flytte til New York, og Felicity som er ei travel "perfekt" hustru med tre born og ein ektemann med ein hemmelegheit. Og det er denne hemmeligheita som utløyser ei kjede av hendingar som knyter desse karakterene og liva deirar saman.

Eg likar godt at synsvinkelen vekslar mellom dei ulike karakterane, og eg følte eg blei godt kjende med dei tre hovudaktørane i tillegg til den mindre karakterane. Likar også at språket flyter lett og formidlar historia på ein enkel måte - det blir aldri rotete eller uvoersikteleg. Likar også at det er ei undertone av alvor heile vegen utan at boka blir nitrist og mørk - humor finnst her; både ispråket/formidlinga og også i handlinga.

Ser at ein del "klagar" over språket i boka - då lurar eg på om det er den oversatte utgåva det er snakk om, for eg fann ikkje mykje å klage over då eg las denne på engelsk. Det er ikke noko utprega fenomenalt ved språkbruken i boka, men det er slettes ikkje ille, ikkje noko eg merka meg med, og det gjer eg ofte (mellom anna mislikar er sterkt "adjektiv-helvete" som ofte preger lettlesne "damebøker").

Eg likte altså denne boka godt! MEN - det har nok mykje å gjere med "mindsettet" eg hadde då eg las; at eg var på jakt etter nettopp ei slik bok, at eg ville lese noko enkelt og ukomplisert. Så - les denne når du er i humør til det. Ikkje les denne når du er ute etter fart, action, spenning, noko tankevekkande, noko djupt. Les denne for å draume deg vekk, for å kjenne på kjenslar, for å refelektere litt kring kjærleik.

Dette er bok ein av ørten i Virgin River-serien.

Kort oppsummert: Småbygd-drama, romantikk, kliss-kass, feel-good, lettlest,

Litt lengre:
Sjukepleierska Mel har sagt opp sin kaotiske jobb på sentralsjukehuset i storbyen for å ta det rolegare, for å få ein ny start, for å leve ein stad kor ingen kjenner til det som plagar ho. Ho har nemleg mista ektemannen sin og klarar ikkje kome seg vidare fordi alle kring ho veit om det som hendte, alle er så fulle av sympati og medkjensle; ho får dermed stadig påminning om det som har skjedd og kjenner seg fanga i rolla som "stakkars enke". Ho takkar dermed ja til ein eitårskontrakt som sjukepleier i den vesla bygda Virgin River. Men - trøbbelet for Mel viser seg alt før ho rekker å starte i jobben din. Biltrøbbel, bustad og arbeid som ikkje stemmer med dei ho blei lova ... ho er på nippen til å snu alt etter ein dag, men så skjer det noko som får henne til å bli eit par dagar. Og etter desse "par dagane" blir det vanskelegare og vanskelegare å venda nasa heim. Gradvis blir ho glad i den vesle bygda og menneska der. Og - gradvis kan ho også finne mot til å gå vidare og til å bearbeide sorgen. Vi følger hovudsakeleg Mel, men får også innblikk i liva til ein rekke andre karakterar.

Eg vil nok (unnskuld til dei tærne som føler seg tråkka på) kalle dette for ein slags "guilty pleasure" for min del - det er ikkje denne "typen" litteratur eg pleier lese. Men av ymse grunner har desse bøkene til Robyn Carr verkeleg falt i smak - akkurat no. Mykje fordi:
- Therese Plummer gjer ein heilt fenomenal jobb som forteller/opplesar av lydboka
- eg har lytta til ganske mange middelmålege psykologiske thrillarar som har skuffa noko heilt enormt
- eg har vore sjuk med bihulebetennelse og ikkje vore særleg skjerpa; å lytte til noko enkelt på tur o.l har dermed vore veildig godt selskap
- Eg trengte noko ENKELT for å kunne strikke samstundes som eg lytta - kompliserte plott, fleire tidslinjar, ørten trillionar karakterar osv er dermed ikkje ideelt.
- Ved sida av lydboka har eg lese meir komplekse og kompliserte bøker (Dickens, mellom anna) og ville dermed ha noko lett ved sida av (som for å nullstille intelligensen eg byggjer opp via klassikarne eg les... :-P ....!)

Så langt den beste i Joseph O'Loughlin - serien! Velskriven, truverdig, originalt trass i at sjølve idéen (forsvinningssak /kidnapping) er velbrukt og utslitt innenfor krimsjangeren. Stort pluss for språk og skrivestil, Robotham skriver som ei tenåring i eit augenblink og som ein vaksen mann det neste - og dette gjer at karakterane blir veldig ekte. Også stort pluss for perfekt lengde - handlinga rullar ut i bolker, i små doser, utan at boka blir treig og langdryg. Spenning, drama, kjensler. Herleg gjensyn med fleire av karakterane frå dei andre bøkene i serien. Vil til slutt nemne at boka fint kn lesast utan å ha lese dei andre bøkene i serien. Ekstra gøy å ha kjennskap til karakterar frå før av, men absolutt ikkje nødvendig for å lese denne.

Denne blir samenlikna med The Handmaid´s Tale - ei bok eg elska! Fallhøgda var dermed ganske stor, og eg må dessverre seie at boka ikkje berre fell; ho stupte. Starta bra, spennande utgangspunkt, interessant tema. Vi befinner oss omlag tusen år fram i tida. Forfattarinna av boka, Naomi, mottar eit manus, ein historisk roman, frå ein forfattarkollega - og det er dette manuset vi leser. Han tek føre seg fortida - då dette fenomenet "kraften" oppsto. Kraften som dukka opp i alle ho-kjønna i verda og endra verdsbilete. Så det vi leser er ein slags analyse og filosofering av korleis krafta oppsto, korleis ting moglengens var før krafta oppsto og korleis heila verda blei enda då krafta kom

men så ... interessen dabba av. Eg trur det skuldast at eg ikkje kjente noko for karakterene. Dei var liksom berre der som nokre pappfigurar som sa ditten og gjorde datten. Eg kom meg ikkje inn under huden på dei, dei blei ikkje "tredimensjonale" nok. Syntes og handlinga tidvis blei litt for overfladisk. Sakna meir kjensle, mer menneskeligheit. Tenkte fleire gonger undervegs at denne boka ville gjort seg betre som film eller TV-serier enn som roman (og - det viser seg jo gså at boka skal bli til TV-serie...)

Absolutt underhaldande og tankevekkande. Men ingen høydare. Boka hadde stort potensiale, som eg føler at blei ødsla bort, dessverre. Kunne blitt så bra dette, men nei, noko eg ikkje klarar å sette fingeren på gjorde at boka ikkje blei det meisterverket ho kunne blitt.

Dette er ei fin bok om familie og relasjonar - og ikkje minst om sjukdommen Alzheimers; spesifikt "early onset alzheimers" som har ramma den så vidt førti år gamle tobarnsmora, Claire, i denne familien.

Vi følgjer handlinga her og no - Claire si siste dag på jobb før ho må trekke seg ut av arbeidslivet fordi ho ikkje er frisk nok lenger, eldste-dottera som kjem heim frå universitetet på ferie og som har sitt å stri med, Claires ektemann som er den hukommelsen og kjenslene kjappast gløymer, yngstedottera på tre som ikkje skjønner kva som skjer, og sist men ikkje minst - Claire si eiga mor som alt har pleid sin ektemann for same sjukdom heilt til han dauda; no må ho pleie si eiga dotter for samme sjukdom.

Vi følger mest av alt Claire, inn og ut av klarheit og får sjå korleis sjukdommen påverker ho og dei rundt henne. Vi får også innblikk i fortidas minner via ei notatbok - "The Memory Book" - som alle i familien bidrar med å fylle opp av minner.

Författarinna klarar effektivt å veksle mellom dei ulike karakterane, og mellom fortid og notid utan at det blir tilgjort eller kunstig. Likar godt språket også - det er ganske rett fram og heldigvis utan ein unødig mengde adjektiv og langdryge skildringar. Truverdige plott, ekte karakterar med dybde, humor blant alvoret, gode dialogar.

Må også nevne at skuld-kjensla kjem godt fram i denne boka. Utan at ho noko sinne blir direkte nemnt, kan ein likevel sjå korleis absolutt alle (kanskje utanom den uvitne og lykkelege minstemann på berre tre år...) i boka kjenner ein slags skuldkjensle over ikkje å strekke til, ha manglande tålmod, over å være sjuk ...

Har med tida lese ein god del bøker kor Alzheimers og/eller demens er eit tema, og då eg etter ei lita stund oppdaga at det var tema også her blei eg faktisk litt skuffa og tenkte med eit sukk at; årgh... endå ei alzheimers-bok. MEN MEN MEN - eg er verkeleg glad for at eg las boka ferdig, for det handla om så utruleg mykje meir enn det. Altså blant dei bedre "alzheimersbøkene" er har lese, sannsynlegvis fordi vi i boka får følgje fleire karakterar, og fordi det fins ein fin balanse her mellom tårevåte episodar og humor. Denne boka her gjorde større inntrykk på meg enn kva er forventa - for no, ei veke etter å ha lese boka, hugsar eg alt eg las og kan lett leve meg inn i handlinga igjen. ´

Dette er den sjette boka i serien "om" Joeseph O´loughlin. Sjette, i hermeteikn, fordi Joe kun har ei lita birolle i denne boka, litt som i bok nr to i same serie: her er det politimannen Ruiz som står for det meste av "spot-light"-et. Viktig å påpeike at denne boka fint kan lesast utan å ha lese dei andre bøkene i serien. Handling og karakterane krever ikkje noko meir tidligare kunnskap.

Denne boka tar føre seg økonomisk svindel og kvitvasking av pengar, og handlinga utspeler seg internasjonalt - vi følgjer karakterar i Washington, USA: London, UK: Afghanistan, og Irak. Konflikten med Saddam står sentralt her, og det heile er både lærerikt og realistisk.

At forfattaren har bakgrunn som etterforskende journalist, kjem klart fram i denne boka, og han har gjort ein fantastisk jobb med å komponere denne thrilleren som er vanvittig spennande reint litterært, men samstundes høgst aktuell og realistisk. (Han skriver eit lite notat sist i boka om at stoffet er basert på research). Forfattaren har også erfaring innen fagfeltet psykologi - noko som kan sjåast i alle bøkene hans på måten har klarar å formidle karaktertrekk og menneskeleg natur på

I London er ein bankarbeidar forsvunnen, og kona og kollegene leiter. Holly og kjærasten får hjula til å gå rundt ved å stele og bedra seg til det dei treng av pengar. I Afghaninstan bedriver jurnalisten Luca etterforskningarbeid etter at endå eit bankran oppstår og fleire av dei involverte er drepne. I Washington sit det ein bekymra mann som vil utslette alle spor ...
Vi følgjer i denne boka ein rekke karakterar, mellom anna: ein journalist i Irak, eks-politimannen Ruiz i London, den nittenårige ungjenta Holly, bankarbeidarens gravide kone, terroristar, bankeigarar, innvestorar m.f

Trass i det store persongalleriet følte eg at eg blei godt kjend med personligheitene, at dei fekk nok "plass" til å utvikle karaktertrekk som gjorde at eg blei kjend med dei. Robotham vekslar elegant mellom dei ulike landa og karakterane og klarar å formidle eit ganske komplisert og samansatt plott på ein ryddig måte.

Denne boka anbefalest sterk til alle som vil lese ein høgst realstisk, aktuell og lærerik kriminalroman. Ikkje minst byr boka på spenning til siste side. Dette er ei bok som fortener eit større publikum.

Fire glitrande stjerner!
Denne boka blei berre betre og betre. Det er ingen sterk spenningsbok dette. Det er ei roleg bok fullstappa av kjensler. Handlinga foregår relativt sakte, men eg blei likevel oppslukt av boka og las ho fort ut.

Ei gatekatt blir tatt inn i hus av ein katteelskande ungkar. Nokre år seinare må katta få ny bustad då ting endrar seg i livssituasjonen til denne mannen. Mens han leiter etter ein ny og eigna plass for katta reiser dei to i lag til desse aktuelle stadene - som sjølvsagt ikkje er gode nok for den fantastiske katta hans. Undervegs i reisa, via menneskene han oppsøker, får vi innblikk i fortida og oppveksten. Samstundes fortsetter handlinga her og no fram til den endelege staden der katta skal fortsette å bu

Ei bok for alle!
Særleg er dette ein "must read" for alle dyreelskarar. Men ein treng ikkje vere katteeigar for å like denne boka (eg har ikkje katt!).

Fordattarinna vekslar elegant mellom å fortelle i tredjeperson og å la katta fortelle mykje av historia frå si stemme i førsteperson.

Boka er kjenslerik utan å bli sentimental, situasjonar og kjensler er gjenkjenbare, karakterane er truverdige, språket er godt - mykje blir fortalt på desse 250-isj sidene, det er ikkje noko overflatisk og unødig, ingen overdrevene lange skildringar og dialogane fluter også godt.

Les les les!!!!

Feel good (og litt feel sad) på sitt beste

Dette er den første svenske klassikaren eg les, og også den første av denne forfattarinna. Eg blei i utgangspunktet nyfiken pga tittelen, deretter fordi eg leste at Selma Lagerlof var den første kvinna som vann Nobelsprisen i litteratur.

SUPERKORT SKILDRING AV BOKA:
Ei relativt spinkel og mager bok, med ein relativt stor fortelling inni.

HANDLING:
Hovudpersonen i boka er Jan og vi får i denne boka sjå korleis han opplever å for første gong kjenne og erfare kjensla av kjærleik. Denne kjærleiken vaknar i han då dottera (som han i utgangspunktet ikkje er særleg begeistra for å skulle få...) blir født. Og så - då ho omsider forlét heimen som syttenåring går denne kjærleiken over i noko anna, til noko vondt og altoppsluknade som driv han frå vettet.
I boka følger vi Jan, Kattrina, dottera, og tidvis ein del andre mindre karakterar. På sine knappe to hundre (+) sider får forattaren formidla ein stor fortelling og nokre "små", fattige menneske i Sverige.

EI LITT MEIR UTDYPA SKILDRING AV MITT MØTE MED BOKA:
Eg frykta at boka skulle vere "seig" og treig, at hennar alder skulle gjere språket framande og komplisert. Heldigvis var ikkje dette tilfelle. Dette er ei lettlesen lita bok som gjer ein mogleheiten til enten å "berre lese" og følge plottet, eller ein kan velgje å dvele litt ved enkelte parti - for det står mykje mellom linjane her. Mykje kan tolkast, mykje kan ansjåast som frampeik og hint. Og det finsst og ein god del symbolikk her. Men dette kan ein også velgje å "ignorere" og likevel få ein fullgod lese-oppleving.

Omslaget gjer at ein forventer å flire seg gjennom boka, og omslaget bidrar derfor, dessverre, til å auke lesarens forventingar alt før boka blir opna - og dette gjer at dei fleste nok blir litt skuffa. For jo da, boka ER morosam, det finst ein del komiske scenar, ein del tankar man kjenner seg att i osv, men hysterisk er ho ikkje.

Boka tek føre seg Ingrid Winters liv i ei relativt kort periode kor ein del ting skjer - huskjøp, hussalg, små-konfliktar i foreldre-rådet på skulen, nokre episodar i barnehagen, utfordringar på jobben. Det heile toppar seg då ho blir sendt til Russland for å lage ein samarbeidsavtale med universitetet der, noko som viser seg å bli ein hendelesrik og utfordrande affære.

Eg likte boka ganske godt, heilt til denne Russlands-reisa kom inn i bilete omtrent halvvegs i boka: då syntes eg det blei litt for mykje, litt for morosamt, litt for dramatisk ... det blei ikkje truverdig, eg klarte ikkje tru på Ingrid Winter som karakter.

Eg likar små-vittige, sarkastiske bøker. Men denne traff meg ikkje. Eg føretrekk då heller bøkene til Marit Eikemo - som skriv litt i same stil, men med betre utvikla karakterar, meir realtistiske situasjonar og med ein humor som verker meir naturleg/mindre tvungen.

Alt i alt er dette ei heilt ok bok - lettlesen, småvittig, koseleg - men den er ikkje noko meir enn det. Dessverre er det ei slik bok eg "gløymer" så snart siste sida er lesen ut, ei bok eg neppe kjem til å tenke på eller ønskje å lese igjen. Men - ho fekk då laurdagen til å gå, om ikkje anna.

Les om du er i humør for noko veldig lettlesen som ikkje krever særleg konsentrasjon, les når du vil lese ei bok på ein dag eller ila ei helg, les når du berre vil slappe av og ikkje tenke. Ikkje les om du ser føre deg at eit lattarbrøl skal frakte deg gjennom sidene - det skjer ikkje. Og; ikkje tru på alt du høyrer (=bok-omslagets lovord)