Har lest Hypnotisøren og holder på med Paganinikontrakten nå. Og syntes jeg blir mer engasjert i denne. Det var mye bra i Hypnotisøren, men fikk ikke samme følelse med den. Fint at det dukker opp flere gode krimforfattere "Alexandra Coelho Ahndoril" som han egentlig heter.

Magisk!

Fantastisk!

Romanen gir en sterk skildring av sorg, tap og savn. Den kryper under huden og jeg måtte legge fra meg boken flere ganger. En melankolsk og trist historie som er svært gripende. Vanskelig å legge fra seg boken. Jeg ser frem til å lese flere bøker av Siri Hustvedt.

Som jeg skulle sagt det sjøl. Etter alle lovprisningene hadde jeg ventet meg noe "strammere" enn dette. Det er ikke krim etter min smak - snarere en roman med visse innslag av krim. En desillusjonert, bitter arbeidsnarkoman i livskrise, omgitt av korrupte og kriminelle kollegaer og overordnede. Knapp og av og til ganske uforståelig dialog, plutselige tilbakeblikk på gamle drapssaker, gammel og ny familiehistorie og fanden og hans oldemor. Her var det ikke mye å glede seg over!

Men nå har jeg altså testet ut "verdens beste kriminalforfatter". Ikke nødvendig å lese mer av Peter Temple.

"Det siste barnet" var så mye bedre enn "Ved elven". Jeg er veldig glad for å ha lest "Det siste barnet" først av disse to, ellers ville jeg ikke gidde å lese flere bøker av ham. Kan ellers anbefale "Brødrene fra Iron House" av samme forfatter, - veldig lesverdig og spennende!

Intelligent thriller fra 1800-tallets sentral-Europa

Bokas jeg-person Simone Simonini, opprinnelig en italiener som siden har gjort franskmann av seg, har nådd sjels år og alder - hele 67 år - da han bestemmer seg for å skrive om sitt liv. Med ordene "hvem er jeg?" begynner han å skrive.

"Jeg føler en viss forlegenhet ved å gi meg til å skrive, som om jeg skulle kle sjelen min naken, på ordre fra - nei, for Guds skyld! la oss heller si på forslag fra - en tysk jøde? (eller øsetrriksk, men det går for det samme). Hvem er jeg? Kanskje det vil være mer nyttig å avhøre meg om mine lidenskaper enn om mitt livs gjøren og laden. Hvem elsker jeg? Jeg kommer ikke på noen kjære ansikter. Jeg vet at jeg elsker det gode kjøkken; bare jeg uttaler navnet La Tour d´Argent kjenner jeg det gå ilninger gjennom kroppen. Er det kjærlighet?

Hvem hater jeg? Det første som faller meg inn å si, er jødene, men det faktum at jeg så lett gir etter for det den østerrikske (eller tyske) legen egger meg til, må bety at jeg ikke har noe imot de forbaskede jødene.

Om jødene vet jeg bare det bestefar lærte meg: - De er det ateistiske folkeslaget par excellence, forklarte han. De lever ut fra tanken om at det gode realiseres her på jord, og ikke ut på den andre siden av graven. Følgelig arbeider de kun med tanke på å erobre denne verden." (side 11)

Og dermed er fortelleren Simonini i gang med å fortelle sin fantastiske livshistorie, som innledes med hatske utfall mot alt og alle, men mot jødene i særdeleshet. Selv om verken jesuittene eller frimurerne slipper billig unna, de heller ... Dessuten hater han kvinnene, selv om han innrømmer at han i grunnen ikke vet noe særlig om dem. En oppvekst med en jødehatende bestefar har satt sine spor, og hatet mot jødene går igjen gjennom hele boka, som består av dagboknotater fra 1897 til 1898. Hovedsaklig med jeg-personen som forteller om sitt liv fra rundt 1830 og frem til slutten av 1800-tallet, men også avbrutt av andre som skriver i dagboka samt av en allvitende forteller som holder kortene tett inntil brystet.

Etter at bestefaren er død, går Simonini i lære for å bli advokat. Notarius publicus Rebaudengo lærer ham opp til å bli dokumentforfalsker. Det tar ikke lang tid før Simonini går ham en høy gang på dette feltet, og dette blir også Rebaudengos skjebne til slutt. Ved hjelp av forfalsknerier av rang klarer nemlig Simonini å sette opp en konspiratorisk felle, slik at han overtar Rebaudengos forretninger og får ham fengslet.

Simonini er ingen sympatisk person, der han gjennom sitt liv har konspirert, forfalsket, hatet og til og drept for å nå sine mål. Innledningsvis i boka befinner han seg plutselig i abbed Dalla Piccolas leilighet, og et av de første spørsmålene som dukker opp i hans hode er hvem han egentlig er? Simone Simonini eller Dalla Piccola, eller kanskje begge deler? Han husker ikke opptakten til at han plutselig befinner seg i Dalla Piccolas leilighet, og dette spørsmålet - hvem er han egentlig? - fortsetter å plage ham lenge ... Særlig forvirrende er det når Dalla Piccola begynner å blande seg inn i dagboknotatene hans ...

Ett av de mange forholdene Simonini har på sin samvittighet er de såkalte Sions vise protokoller. Disse - som rent faktisk eksisterer og som har hatt store politiske konsekvenser i historiens løp - består av flere referater som angivelig skal være utarbeidet av tolv jødiske stamfedre som møttes på gravlunden i Praha. Det fremgår av disse referatene at jødene planla å overta verden gjennom å konspirere mot de kristne. Protokollene er bl.a. brukt for å begrunne viktigheten av å utrydde jødene i forbindelse med Hitlers "endelige løsning" av jødeproblemet, og den benyttes av arabiske motstandere av Israel den dag i dag. I Umberto Ecos roman er det altså Simonini som får den tvilsomme æren av å stå bak dette forfalskede dokumentet, som her kommer i stand for å konspirere mot jødene for å oppnå en allianse bl.a. med russerne. På side 123 skriver forfatteren følgende:

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Selv om hatet mot jødene, som beskrives i detalj og i de mest groteske utlegninger, førte til vemmelse hos meg som leser, tenkte jeg underveis at det kanskje var nettopp slik det var den gangen - noe som forklarer det som kom senere, nemlig nazi-Tysklands kamp for å utrydde jødene som folk, og hvorfor ingen grep inn selv om man måtte skjønne hva som foregikk? Sånn sett gjør ikke forfatteren annet enn å beskrive hendelser og holdninger som eksisterte i beste velgående den gang, skjønt han drar det hele nokså langt til tider. Det er for øvrig nesten ikke en eneste hendelse i sentral-Europa som unngår forfatterens oppmerksomhet i hendelsesforløpet - det være seg Julirevolusjonen (1830), Februarrevolusjonen (1848), Damaskus-affæren (1840), Italias samling (1861), Orsini-attentatet på Napoleon 3 (1858), Pariserkommunen (1870), Panama-skandalen (1892) og Dreyfussaken (1894) (oversikten er hentet fra en anmeldelse av Ecos roman skrevet av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1. juli 2011).

Umberto Ecos "Gravlunden i Praha" er, selv om boka ikke kan sies å være tunglest, en krevende øvelse å komme gjennom. Eco opererer med et persongalleri av den heller tyngre klassen - de fleste er historiske personer som faktisk har levd - og med en handlingsmettet fortelling med så mange lag at jeg hadde problemer med å henge med i svingene underveis. Selv om det var behagelig å høre lydbokutgaven av denne boka, skjønte jeg etter hvert at jeg også trengte papirutgaven for å kunne bla og lese underveis, gå tilbake i detaljene og lese hele avsnitt og kapitler om igjen. Dette er nok en bok som vil gi en mer dersom man kjenner til en del av de sentrale historiske hendelsene fra sentral-Europa på slutten av 1800-tallet. Ellers vil mange av detaljene surre forbi uten å gi særlig mening, tror jeg.

Boka er interessant og elegant skrevet, og tidvis var det med åndeløs spenning jeg leste videre. Like fullt fremsto hovedpersonen som så kynisk og uten egenskaper som gjorde ham til et menneske det var mulig å føle noe for, og dermed ble historien litt oppkonstruert og lite levende, synes jeg. Samtidig skal det i rettferdighetens navn sies at maken til konspirasjons-plott skal man lete lenge etter! Jeg er ingen bevandret Eco-leser fra før av - skjønt jeg ønsker å bli det etter hvert - og jeg mangler derfor grunnlag for å sammenligne "Gravlunden i Praha" med hans tidligere utgivelser. Eco må imidlertid ha hatt det fryktelig morsomt da han konstruerte denne røverhistorien, som er så høytravende, så intelligent skrudd sammen, med så mange lag at man kan lese denne boka flere ganger uten å gå lei fordi man stadig oppdager nye detaljer - og hvor jeg knapt har sett en brøkdel av de forholdene han har berørt - fordi litt for mange detaljer fremsto som "name dropping" for meg. Men det sier nok mer om meg enn om boka og forfatteren! Jeg har ut fra en helhetsvurdering av boka kommet til at jeg vil gi den et sterkt terningkast fem. Når det ikke blir terningkast seks er dette pga. det jeg opplevde som litt blodløst ved den - til tross for at boka er spekket med blod, gørr og hat så det holder ...

Helt til slutt i boka (på side 520) opplyser forfatteren for øvrig at den eneste oppdiktede karakteren i boka er hovedpersonen Simone Simonini. Som tidligere nevnt er de historiske hendelsene i boka høyst autentiske. Bakgrunnen for dem er imidlertid forklart på en helt annen måte, med Simonini i hovedrollen. Forfatteren har også hatt den fordel at han kjenner "fasiten" av senere historiske hendelser, og dermed har kunnet benytte dette når han har bygget opp historien, slik den mest sannsynlig kan ha fortonet seg på slutten av 1800-tallet. Dermed fremstår det som senere skjedde særlig i forhold til jødene, som en "naturlig" forlengelse av det som var forløpet til Hitler-Tyskland og alt vi kjenner til i den forbindelse.

Hjerteskjærende, innholdsrik og overraskende, men jeg syntes faktisk den ble litt langdryg...

Hypnotiserende,vakker og storslagen

Det er mulig at mye krim som er skrevet ikke er høyverdig litteraur, men det betyr jo ikke at det ikke finnes. Jeg synes heller man bør kritisere fokus på språket i krim istedet for hele krimsjangeren. Det kan virke som det ofte fokuseres mer på spenning og handling i krim enn det språklige, men jeg er overbevist om at det er mulig å skrive krim som kan være god litteratur.

Denne boka er med sine 360 sider usedvanlig tykk til en J. D. Carr-bok å være. I min begrepsverden er ikke det nødvendigvis positivt. Her har jeg følelsen at første halvpart er en usedvanlig lang intro, før det begynner å bli interessant midtveis. Andre halvpart av boka er riktig spennende, langt på vei en såkalt pageturner.

Tittelen på boka henspiller på at leseren ni ganger underveis får beskjed om at hvis man har dannet seg den og den teorien om tings sammenheng, så er det feil. Et originalt grep, og sikkert smart i markedsføringssammenheng, men for meg gjorde det boka verken mer eller mindre leseverdig.

En samling med norske krimeksperter har plukket ut 99 av tidenes beste krimbøker til noe som kalles Rivertonbiblioteket. For øvrig i sin helhet listet opp av Wolfcat her inne. At denne boka er kommet med der er selvsagt ikke tilfeldig. Hele plottet, med dertil hørende oppklaring er svært dyktig konstruert. Men det er også min primære innvending – det hele er litt i overkant konstruert og for lite naturlig.

Du kan jo prøve Sneen på sedertrærne av David Guterson.

I 1998 ga canadiske Kerri Sakamoto ut boka "The Electrical Field".

Handlingen i boken er lagt til 1970-tallet, men trådene trekkes tilbake til interneringen - som canadiske statsborgere med japanske røtter - ble utsatt for under andre verdenskrig. (Det eksisterte mange interneringsleirer i Canada)
Boken anbefales.

Glimrende lattervekkende skildring av hva som kan skje dersom guder tar menneskeham.

Burlesk som vanlig og med en del samfunnskritikkk (som vanlig) blir vi presentert for Tordengudens sønn som får i oppdrag å omvende det finske folk tilbake til den gamle troen på de gamle finske gudene.

En rekke hysterisk morsommme og dypt tragiske episoder følger og det hele ender med at en mengde finner er omvendt til den nygamle troen.

Hørte denne boka på lyd (lest av Erik Hivju) og kan varmt anbefale den. Ikke ofte jeg ankommer jobb om morgenen hylende av latter!

Du bør lese "det siste barnet" før du avskriver J Hart. Jeg har ennå ikke lest ved elven, men førstnevnte er en knallsterk kriminalroman.

Enig! Dette var en bok med mange fine refleksjoner og tanker. Det er godt å lese om forfatterens inderlige tilknytning til Kreta og Skåtøy. En fin blanding av følelser, glede og sårhet samt artige karakteristikker av øyboerne.

I serien "Gamle spenningsromaner om igjen" er jeg kommet til Alistair Macleans Møte i rom sjø. Det har vært mange skuffende gjensyn i denne serien, men dette må være ett av de verste.

I ungdommen slukte jeg alt jeg kom over av Maclean. Jeg syntes bøkene hans var det ypperste innen spenningslitteratur. I etterpåklokskapens grelle lys blir det pinlig tydelig at det i hvert fall ikke gjelder denne boka. Plotet er latterlig usannsynlig - selv innen denne sjangeren - og karakterene flate som overkjørte padder.

Som så mange andre spenningsromaner fra 60-, 70- og 80-tallet, er også denne nokså dårlig oversatt til norsk. I rettferdighetens navn skal det sies at oversetteren har gjort en god jobb med diverse sjømannsuttrykk og maritim sjargong, men det virker som om denne anstrengelsen har gått på bekostning av resten av oversetterarbeidet.

For Macleans og lesernes skyld håper jeg både han og oversetterne har gjort en bedre jobb i andre bøker, for dette er rett og slett dårlige greier.

Av når jeg leser og på når jeg er ferdig

Det haster ikke, Ingunn, det bare virker sånn.