Bokelskere.no

Sentimentalitet er et underlig ord. Hvorfor får man så mange negative assosiasjoner til det som nordmann? Jeg er av den oppfatning at Hamsun er den mest sentimentale forfatteren jeg har lest, men det gjør han uten å være sentimental. Altså, grunnmotivet i de fleste av hans romaner er svermeriske unge menn som opplever ulykkelig kjærlighet, han skriver om det flaue uten å bli flau, ja han skriver med humor og innsikt og holder balansen mellom det søte og det bitre. Napoleonskake smaker best med litt kaffe å skylle den ned med, slik må det være; og Hamsun serverer oss ikke det som står på bordet, vi må selv forsyne oss; dvs. istedet for at han broderer ut alle sine tanker (eller som du uttrykter det, "forsøk på dyp selvinnsikt"), tvinger han oss til å gjøre våre egne tanker, til å utvide vår egen selvinnsikt. De forfattere som skriver om søtladne tanker uten å gjøre mer flid enn som så, de er ikke virkelig sentimentale og burde ikke gå under en slik definisjon. Nå går jeg her imot ordboksdefinisjonen, men det får bare klare seg.

Forestill deg den passasjen du skrev ("han la ørene mot gresset") som et avsnitt i Markens Grøde. Herregud. Det ville vel ikke helt fungert. Da skjønner man hvorfor Hamsun er dyktig, eller hvis jeg får lov, en mester.

Jeg har selv lest "La meg synge deg stille sanger", og jeg blir litt forundret over at denne boka kalles sentimental. Det var faktisk et ord som var helt fraværende i mitt vokabular da jeg leste boka. Derimot er tonen i boka nokså stillferdig. Her skjer det meste på det indre plan, og heller lite på det ytre. Dette fører nok til at noen vil synes boka er kjedelig fordi den er så stillestående i handlingen. Jeg kan for øvrig heller ikke erindre at det var så mye "dekorert" språk i denne boka ...

Blir vi virkelig så blaserte som lesere at vi ikke kan tåle å bli litt beveget av en bok? Jeg tenker selvsagt ikke på virkelig dårlige bøker, som overspiller til de grader på det følelsesmessige - nærmest spekulativt. Jeg tenker derimot på helt vanlige romaner som "Bienes hemmelige liv" og for så vidt også bøker som "Øya". "Bienes hemmelige liv" synes jeg faktisk forteller en ganske viktig historie fra vår nære fortid - om rasisme, segregeringspolitikken i USA etc. Jeg kan heller ikke erindre at denne var spesielt tårepersete. "Alkymisten" kan man selvsagt mene mye om, men det var mange seriøse lesere - for ikke å snakke om kritikere - som trykket denne boka til sitt bryst da den utkom. Den var jo så annerledes! Så kom kritikken mot boka - egentlig godt hjulpet av at forfatteren skrev vel mange likelydende og etter hvert temmelig flosklete bøker - og plutselig tvilte "alle" i kor på denne boka. Den kunne kanskje ikke være så genial likevel? Og det ble plutselig flaut å skulle forsvare en bok som "alle andre" skjønte bare var tull ... Selv opplevde jeg boka som en fabel da den kom ut, og da tolererer man mer av ymse greier i handlingen, for ikke å snakke om svulstige metaforer. Det hele kan sammenlignes med at man hakker løs på en bok innenfor genren magisk realisme, fordi handlingen ikke er realistisk.

Hvorvidt sentimentalitet i en bok oppleves plagsomt eller fantastisk, tror jeg helt og fullstendig avhenger av hvor man står i livet. Jeg kan huske faser i mitt eget liv med f.eks kjærlighetssorg, og hvor bøker som omhandlet tapt kjærlighet gikk rett hjem hos meg. Hadde jeg lest de samme bøkene i dag, ville jeg antakelig ha spydd. Men der og da trengte jeg disse bøkene.

Jeg tror at mange av de litt alternative bøkene - som "Alkymisten" i sin tid var en åpenbar eksponent for - er et uttrykk for folks søken etter en mening med tilværelsen i vår skiftende tidsalder. Og når moralen kan være så enkel som at det er veien som er målet, og ikke målet i seg selv - ja, så er vel det ganske herlig vel? Sånn sett føyer denne boka seg inn i rekken av mange, hvor filosofien egentlig er selvfølgeligheter satt i system.

Jeg vil altså slå et slag for at det må være tillatt med litt følelser og gjerne også en dæsj sentimentalitet i bøkene, uten at det dermed er noe galt verken med bøkene eller oss som lesere! Og det finnes ikke et gitt svar en gang for alle - ikke engang for det samme mennesket/den samme leseren. Noen ganger er sentimentalitet helt herlig - andre ganger til å spy av. Men den dagen vi generelt hever oss høyt over bøker som beveger oss litt, ja som til og med kan fremkalle tårene, da er vi på ville veier, synes jeg. Det er åpenbart ikke "kult" å følge strømmen, og den ultimate leser ønsker helst å like de bøkene som kun et fåtall leser. Er det slik? Synspunkter er ønskelig!

Noen klassikere fra mellomkrigstiden

Kvalmen/La Nausée - Jean-Paul Sartre

På Sporet av den tapte tid/À la recherche du temps perdu - Marcel Proust

Reisen til nattens ende/Voyage au bout de la nuit - Louis-Ferdinand Céline

Den Fremmede/L'Étranger - Albert Camus

Jeg elsker måten hun setter karakterene sammen, og jeg elsker at man vet mye men likevel ikke nok om alle sammen. Det er aldri plagsomt at hun konsentrer seg mest om Sigrid og Kåre. Det fungerer veldig godt.

Eller du kan dra til Kjosen i Drangedal, der kan du lete mellom 70 000 bøker i hyggelige omgivelser.En opplevelse å rusle fra rom til rom med bøker som "tapet".

Ja, LSC og ord er en fin kombinasjon :)

Holder på med "La meg synge deg stille sanger" og klarer ikke helt bestemme meg om jeg liker den eller ikke. Historien er grei nok og den er forsåvidt underholdene, men jeg synes det blir litt klamt med så mye sentementalitet. Men hadde en mistanke om det da jeg begynte på den. Tror den faller inn under samlingen min av bøker "alle" elsker, men eg ikke helt skjønner den store fascinasjonen med. Andre jeg har det slik med er bla "Alkymisten", "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede", "Vindens skygge" og "Bienes hemmelige liv". Noen flere som har det på samme måte?

Det er ikke meningen å være kjip og negativ, men jeg synes det ble litt overkill med alle symbolene... Fikk litt sånn msn-følelse. Men det er kanskje bare fordi det er uvant. :)

Man oppgir selv om man er et fruentimmer på http://bokelskere.no/bruker/innstillinger/.

Å være et fruentimmer er mer en sinnsstemning enn en aldersgruppe, så grensene er flytende her.

Hvis du selv lurer på om noen er et fruentimmer kan du kikke etter disse vanlige indikatorene:

• du har en eller flere katter
• du vet hvor ofte du skal vanne en begonia
• du bruker briller som ikke er sterke nok
• du kan lage tilslørte bondepiker hvis noen spør deg
• du er med i en bokklubb og glemmer alltid å avbestille bøker selv om du hadde tenkt å gjøre det
• du har flere ganger lurt på hvordan det hadde vært å kysse Vidar Lønn-Arnesen

Svarer du ja på tre eller flere av disse er du sannsynligvis et fruentimmer. :-)

Det skyldes vel at vi som leser mye blir så kloke ;-D

Det var et flott dikt. Det er mye fin poesi, kan ikke selv vise til noe særlig, men fant et jeg hadde liggende fra 1999, da jeg prøvde meg litt.

HJEMKOMST

Når jeg går ut av tiden, er jeg inne i evigheten. Jeg er endelig meg - fullt og helt. Som en elv som mister sitt navn når den renner ut i havet, blir jeg forent med helheten.

Opp gjennom tidene og fremdeles den dag i dag har det eksistert, og eksisterer en del bøker som er/eller har vært forbudte innenfor enkelte områder.

Bakgrunnen for at noen bøker forbys varierer veldig, men kan ofte settes i sammenheng med politikk, religion eller andre faktorer som landenes myndigheter er særskilt opptatt av å holde innefor visse rammer.

Noen har bare vært forbudt periodevis, mens andre er det den dag i dag:)

Alle som måtte ha forslag til bøker de mener hører under denne listen, feel free til å si fra!:D Eller har tilleggsopplysninger/korrekturer i forhold til det som står også. Jeg vil at denne listen skal bli omfattende og mest mulig korrekt:)

Jeg vet det ikke bare er jeg som synes det er tiltrekkende med forbudte ting...

Kiosklitteratur - i den betydning dette begrepet opprinnelig hadde (noe i retning av meget lettleste bøker av som regel helt ukjente forfattere i det store og det hele - enkelte forfattere masseproduserer serier, og tidsbruken pr. skrevne bok overstiger sjelden en måneds tid eller så - å blande inn bøker som "Veien" av Cormac McCartney inn i diskusjonen, fordi denne boka rent faktisk er mulig å få kjøpt på en kiosk, mener jeg er en avsporing av diskusjonen) - er heller ikke noe for meg. Jeg er nok for kritisk til språket og jeg liker dessuten å bli sittende igjen med en følelse av å ha blitt litt beriket etter å ha brukt tid på en bok. Av den grunn leser jeg lite krim, men av og til er det ålreit med slik litteratur også. Jeg bruker for øvrig heller ikke tid på "tanketom" TV-underholdning, uansett hvor sliten jeg måtte være.

Jeg tror man må slå fast at dersom den såkalte kiosklitteraturen ikke hadde eksistert, ville svært mange mennesker aldri ha lest en bok. Dette er litteratur som fenger veldig mange. De fleste som mener at de leser utelukkende kvalitetslitteratur, har vel dessuten blitt introdusert for lesing ved først å ta fatt på kiosklitteratur, eller store ungdomsbokserier (Frøken Detektiv, Hardy-guttene etc., som vel strengt tatt også er å anse som såkalt kiosklitteratur, selv om disse bøkene så vidt jeg vet ikke er å få kjøpt på kiosker). Jeg er for øvrig forundret over at det ikke skal gå an å reise problemstillingen slik Hedvig gjør, uten at sinnene settes i kok ....

Jeg opplever at Hedvig reiser problemstillingen uten å fordømme leseren av disse bøkene. Hun som de aller, aller fleste priser jo lesingen - uansett hva folk måtte velge å lese. ;-)

Det er som med lesing som alt mulig annet i livet. Skal du inn på et høyere forståelsesnivå, må du som regel "gå gradene". En operaelsker begynte nok ikke med Wagners operaer først, men startet med noe lett forståelig/lett fordøyelig. Og så vil man gradvis ha økte utfordringer etter som man forstår mer eller er i stand til å ta inn mer. På samme måte som en avansert operaelsker kan forundre seg over at noen i det hele tatt kan like dansemusikk, vil en som liker dansemusikk kunne forundres over at noen kan like "felegnikking" eller lignende.

I likhet med Hedvik er jeg også forundret over at omsetningen av såkalt kiosklitteratur er så stor som den er. Like fullt har den stor omsetning, og spørsmålet er hvorfor. Er det ikke dette vi skal prøve å diskutere på denne tråden? Det er selvfølgelig ikke til å unngå at noen kan føle seg tråkket på tærne, men jeg opplever ikke at noen har snakket nedsettende om en såkalt kiosklitteratur-elsker på denne tråden. Hver sin smak! Det er ikke alle bokelskere som elsker de store klassikerne heller ... uten at det er noe i veien med dem som mener verken det ene eller det andre.

Jeg gleder meg til den videre diskusjonen!

Jeg mener det er mer til det lakoniske enn det som har kommet frem til her. Det lakoniske har en særstilling i litteraturen og annen kunstform, selv om det hovedsaklig er en verbal kvalitet. I replikkform kan det lakoniske være en kort og konsis bemerkning, gjerne treffende og presis. Lik eksempelet om spartanernes "Hvis." I mine studier av antikken har jeg fanget opp at spartanerne, eller lakonerne, var kjente for å oppdra sine barn til å svare kort og fyndig. Denne sosiolekten, sammen med deres doriske dialekt, styrte den spartanske talemåten. Dette sammenfaller med vår tidsånd, som mange mener er dominert av ironien (les: post-modernismen), men det lakoniske er enda viktigere vil jeg påstå i hva man kan kalle "punchline-kulturen". Dette kan man gjerne se i at mange av våre idealer er nærmest rent lakoniske i hele sin talemåte, f.eks. Clint Eastwood. Også en av våre mest populære typekarakterer er delvis definert av deres lakoniske fremtoning, nemlig de mørkkledde, depressive og lakoniske unge menn.

For å summere vil jeg si at det lakoniske kommer til uttrykk gjennom tale, men kan også fremstilles gjennom holdning, positur og væremåte. Jeg mener den som skrev det lå noe resignert implisert i begrepet lakonisk, og dette er det nærmeste vi har kommet en avdekking av det lakoniske hittil, men jeg kan ikke si meg helt enig. Med vekt i eksemplene jeg har vist til vil jeg påstå at det det konnoterer noe tilbakelent og selvsikkert. Å fremstå lakonisk vitner om potensiell energi, en tilbakeholden og tildekket styrke.

Det blir litt som med musikk. Selv om jeg personlig synes dansebandsjangeren er søppel på alle måter, må jeg bare infinne meg med at dette er "ordentlig musikk" for andre. Likeledes synes jeg ikke det burde diskuteres om Dostojevski er bedre litteratur enn Sandemo, selv om jeg selvfølgelig vet hva som gjelder for min egen del. Det viktigste er at folk leser (eller hører på musikk) Enig med Aina; la oss bare være venner!

Er så rart med Erlend Loe, for mens Doppler fekk meg til å le meg skakk, så har eg til no ikkje ledd eingong. Les boka i rein trass og stahet. Har berre 30 sida igjen og gleder meg til å byrje på neste bok.

Jeg vil gjerne følge denne tråden, og benytter da anledningen til å å anbefale en mer eller mindre ukjent, ung, norsk forfatterinne: Kristin Ribe. Særlig er debutromanen hennes, Forsnakkelser, fantastisk godt skrevet om en meget sterk og vond historie. Oppfølgeren, Å drikke av vannet der ormer har ligget, er mer utilgjengelig, men absolutt verdt å lese om man ønsker å grave seg litt ned i det vonde. Kanskje ikke de mest oppløftende romanene man kan lese, men stilistisk og historiemessig er det fantastisk flott

Hei!

Å følge forfattere man liker godt kan gjerne være et sikkert stikk for en god leseropplevelse. Men hvordan finner man nye forfattere når man har lest alt av de man liker?

Vil gjerne oppfordre folk til å anbefale en ukjent forfatter. (Det er opp til folk selv å avgjøre hvor ukjent "ukjent" er). Gi gjerne tips til gode inngangsporter til forfatterskapet også.

Selv vil jeg gjerne anbefale Lionel Shriver. Jeg synes hun skriver tett og godt om ekteskap og nære relasjoner, uten å ty til forskjønnelser og klisjeer. Knausgård-ærlig er et ord som detter ned i hodet. Samtidig er bøkene velkomponerte med godt driv. (Ingen trenger å frykte Knausgårds ordstrømmer). Skal jeg sammenligne hennes grep om komposisjonen med noen, tenker jeg på Jette Kaarsbøl sin "Den lukkede bok".

"We need to talk about Kevin" er kanskje et naturlig startpunkt, siden det er hennes mest kjente bok. Det er en usentimental (!) bok skrevet fra synvinkelen til moren til en gutt som gjennomfører en skolemassakre.

Jeg liker også godt "The Post Birthday World" som er en what-if-fortelling om en kvinne som forlater eller ikke forlater mannen sin til fordel for en forelskelse. Annet hvert kapittel er fra hvert av de to parallelle handlingsforløpene. Dette kunne lett ha blitt et masete virkemiddel, men Lionel håndterer det elegant.

Dessverre er ikke bøkene hennes oversatt til norsk så vidt jeg vet, men for mange er det jo ikke noe problem å lese på engelsk.

Det er synd at du selger dårlig, men innlegget ditt har en ganske negativ tone som ikke akkurat gir meg mer lyst til å kjøpe den. Alle selger ikke like mye, sånn er det bare. Det hjelper ikke å sutre, og i alle fall ikke anklage folk for å være "store egoer". Tror det ville vært bedre om du skrev litt om hva slags dikt du skriver hvis du vil reklamere for diktsamlingen din...